venninne(r) m spiseforstyrrelser

[Gjest isa1]

jeg har en god venninne med spiseforstyrrelse, dvs hun får perioder hvor trener ekstremt mye og spiser kun slankeprodukter.i tillegg blir hun meget asosial, og prioriterer trening foran alt inkludert oss venninnene. hun er klar over det selv, men tør vel egentlig ikke ta oppgjør med det av mange årsaker. selv merker jeg at jeg selv blir veldig påvirket av disse periodene, og får veldig dårlig selvbilde grunnet av dette syke kroppsfokuset. nå nærmer sommeren seg, og det er en veldig stor sjanse for at hun kommer til å få en slik ekstrem periode. jeg har forklart henne hvor påvirket jeg blir, og hun har sett dette selv. selv føler jeg at jeg i en slik situasjon må avgrense kontakt med henne, og fortelle henne årsaken til det. rett og slett be henne ringe når hun har roet ned og kan prioritere andre ting enn kun trening og slanking. mitt spørsmål til dere som har "erfaringen" er vel om dette vil forverre det for henne, og om mitt eget mål "helliger"middelet?

jeg vet det ikke er optimalt, men jeg ønsker å tenke på min egen helse og selvbilde...

[Gjest this is a signature]

Sliter med et liknende problem selv..

Jeg bor med en venninne som er akkurat likedan, og jeg kjenner at dette påvirker også mitt selvbildet, og jeg blir fokusert på det selv. Blir med andre ord negativt påvirka.

Jeg har gjort henne oppmerksom på hvor kroppsfiksert hun er, og hun tok det faktisk til etterretning. Men jeg vet at hun kommer til å fortsette med å være like kroppsfiksert.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer å bo der om det skal være sånn.

For to uker tilbake trente hun så mye og spsite så lite at hun ble fysisk (og psykisk) nedkjørt. Hun ble sykemeldt en uke og fikk beskjed av legen om å holde seg unna trening. Men likevel trente hun (én dag). Jeg blir nesten litt irritert på henne. Hun lærer jo aldri?? Det nytter ikke å si noe til henne, for hun er så sta/egen.

Når hun fortalte at hun allikevel hadde trent den uka hun var sykemeldt, svarte jeg at hun måtte ikke trosse det legen sier, og at hun må være forsiktig. Hun sa hun følte seg i bra form, men det vet jeg at hun ikke var. Jeg merket det på henne.

Jeg vet igrunn ikke hva jeg skal gjøre..Om jeg skal flytte (det er også andre ting som gjør at jeg ikke vil bo der), eller hva jeg skal gjøre.

Jeg føler at hun i tillegg til seg selv kontrollerer det jeg spiser. Jeg klarer ikke å slappe av.

Og jeg føler at det blir en konkurranse mellom meg og henne om å se best ut. Jeg tror hun føler seg litt truet av meg, og jeg føler at hun sammenlikner seg selv med meg hele tiden. Jeg ser at når jeg står på badet og ordner meg at hun betrakter kroppen min. Jeg vet ikke omjeg orker dette i lengden. Jeg får dårlig selvbilde/tillit av det. Tror rett og slett ikke det er bra for meg.

Jeg har prøvd å få henne til å innse hvor kropps-/trenings- og mat-fiksert hun er, men jeg klarer ikke å få henne til å innse alvoret.

I perioder slutter hun helt å trene, og spiser mer, altså legger på seg. Deretter begynner hun uka etter å stormtrene.

Hun pleier å ha en spisedag i uka hvor hun spiser litt mer. Ikke bare litt, MYE mer. Hun spiser masse sjokolade. Jeg tror nok hun har et problem, men jeg vet ikke hvordan eller på hvilken måte jeg kan hjelpe henne.

Problemet er at hun er så fryktelig sta.

Hun har en mor som er VELDIG kroppsfiksert, og jeg tror nok hun er blitt påvirka av sin mor. Jeg har spurt om hun er på virka av sin mor, men hun sier nei. Hun har ikke så veldig god selvinnsikt, og jeg ser jo at hun påvikres av det mora sier. Mora pleier å ringe henne hver dag. Det er vel heller ikke helt bra.

Hun har komplekser for "håndtakene", som hun kaller det selv, på mageområdet. Og moren har sagt til henne at hun synes ikke det er noe fint. Og da hun fortalte moren at hun har tenkt å ta fettsuging, begynte moren å lete etter klinikker. Hva slags signaler er det hun gir datteren med å oppføre seg sånn? Jeg kan ikke si jeg liker det.

Hva skal jeg gjøre?

Er det i det hele tatt noe jeg KAN gjøre?

Er det noen som har forslag?

[Gjest this is a signature]

Du må kanskje være litt egoistisk og tenke på deg selv. Hvis du merker at du får dårlig selvbilde av å være sammen med denne venninna, er det vel kanskje ikke så lurt å ha så mye kontakt med henne.

Kanskje denne venninna di skjønner alvoret når venner kvier seg for å ta kontakt?

Venninna mi som jeg beskriver i innlegget under blir også veldig asosial i perioder.

Du bor ihvertfall ikke sammen med denne venninna di, i motsetning til meg..

[Gjest isa1]

Sliter med et liknende problem selv..

Jeg bor med en venninne som er akkurat likedan, og jeg kjenner at dette påvirker også mitt selvbildet, og jeg blir fokusert på det selv. Blir med andre ord negativt påvirka.

Jeg har gjort henne oppmerksom på hvor kroppsfiksert hun er, og hun tok det faktisk til etterretning. Men jeg vet at hun kommer til å fortsette med å være like kroppsfiksert.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer å bo der om det skal være sånn.

For to uker tilbake trente hun så mye og spsite så lite at hun ble fysisk (og psykisk) nedkjørt. Hun ble sykemeldt en uke og fikk beskjed av legen om å holde seg unna trening. Men likevel trente hun (én dag). Jeg blir nesten litt irritert på henne. Hun lærer jo aldri?? Det nytter ikke å si noe til henne, for hun er så sta/egen.

Når hun fortalte at hun allikevel hadde trent den uka hun var sykemeldt, svarte jeg at hun måtte ikke trosse det legen sier, og at hun må være forsiktig. Hun sa hun følte seg i bra form, men det vet jeg at hun ikke var. Jeg merket det på henne.

Jeg vet igrunn ikke hva jeg skal gjøre..Om jeg skal flytte (det er også andre ting som gjør at jeg ikke vil bo der), eller hva jeg skal gjøre.

Jeg føler at hun i tillegg til seg selv kontrollerer det jeg spiser. Jeg klarer ikke å slappe av.

Og jeg føler at det blir en konkurranse mellom meg og henne om å se best ut. Jeg tror hun føler seg litt truet av meg, og jeg føler at hun sammenlikner seg selv med meg hele tiden. Jeg ser at når jeg står på badet og ordner meg at hun betrakter kroppen min. Jeg vet ikke omjeg orker dette i lengden. Jeg får dårlig selvbilde/tillit av det. Tror rett og slett ikke det er bra for meg.

Jeg har prøvd å få henne til å innse hvor kropps-/trenings- og mat-fiksert hun er, men jeg klarer ikke å få henne til å innse alvoret.

I perioder slutter hun helt å trene, og spiser mer, altså legger på seg. Deretter begynner hun uka etter å stormtrene.

Hun pleier å ha en spisedag i uka hvor hun spiser litt mer. Ikke bare litt, MYE mer. Hun spiser masse sjokolade. Jeg tror nok hun har et problem, men jeg vet ikke hvordan eller på hvilken måte jeg kan hjelpe henne.

Problemet er at hun er så fryktelig sta.

Hun har en mor som er VELDIG kroppsfiksert, og jeg tror nok hun er blitt påvirka av sin mor. Jeg har spurt om hun er på virka av sin mor, men hun sier nei. Hun har ikke så veldig god selvinnsikt, og jeg ser jo at hun påvikres av det mora sier. Mora pleier å ringe henne hver dag. Det er vel heller ikke helt bra.

Hun har komplekser for "håndtakene", som hun kaller det selv, på mageområdet. Og moren har sagt til henne at hun synes ikke det er noe fint. Og da hun fortalte moren at hun har tenkt å ta fettsuging, begynte moren å lete etter klinikker. Hva slags signaler er det hun gir datteren med å oppføre seg sånn? Jeg kan ikke si jeg liker det.

Hva skal jeg gjøre?

Er det i det hele tatt noe jeg KAN gjøre?

Er det noen som har forslag?

ja dette høres på mange måter ut som en kopi av venninna mi, bortsett fra at hun innser det selv i mer eller mindre grad...tror nok jeg ville vurdert å flytte. til syvende og sist så er det en selv som må bestemme hvilke valg en skal ta, og det virker som om hun har en veldig lang vei å gå.....tror nok jeg ville gitt en meget ærlig grunn, sagt rett ut at det hun og moren driver på med er rett og slett farlig og sykt og det er ikke noe du orker å se på. og ikke minst at hun burde komme seg i terapi fortest mulig.

venninnnen vår har bestilt noen timer i løpet av halvannen år og snakket om det i over to, men det har fortsatt ikke skjedd noe...kanskje hun i det minste ser at det ikke er helt vanlig atferd hvis du bestemmer deg for å få litt mer avstand ved å flytte for deg selv? så en sånn symptomoversikt på lommelegen.no, du kan jo krysse av alle punktene hun passer inn i og gi den til henne. synes nesten ingen virkemidler blir for ekstreme, det er jo tross alt snakk om liv og helse til en venn og til slutt kanskje seg selv.

[Gjest this is a signature]

ja dette høres på mange måter ut som en kopi av venninna mi, bortsett fra at hun innser det selv i mer eller mindre grad...tror nok jeg ville vurdert å flytte. til syvende og sist så er det en selv som må bestemme hvilke valg en skal ta, og det virker som om hun har en veldig lang vei å gå.....tror nok jeg ville gitt en meget ærlig grunn, sagt rett ut at det hun og moren driver på med er rett og slett farlig og sykt og det er ikke noe du orker å se på. og ikke minst at hun burde komme seg i terapi fortest mulig.

venninnnen vår har bestilt noen timer i løpet av halvannen år og snakket om det i over to, men det har fortsatt ikke skjedd noe...kanskje hun i det minste ser at det ikke er helt vanlig atferd hvis du bestemmer deg for å få litt mer avstand ved å flytte for deg selv? så en sånn symptomoversikt på lommelegen.no, du kan jo krysse av alle punktene hun passer inn i og gi den til henne. synes nesten ingen virkemidler blir for ekstreme, det er jo tross alt snakk om liv og helse til en venn og til slutt kanskje seg selv.

Problemet er at hu er så sinsskyt sta og egen, og liker ikke at folk blander seg borti livet hennes. Så jeg kan rett og slett ikke gjøre noe med det..Det er det bare hun selv som kan. Hun sier selv at hun lærer på den harde måten.

Men jeg vet ikke om jeg orker å sitte å se på det..Om jeg orker å bo sammen med noen som er så sinsssykt fiksert på mat, kropp og trening. Rett og slett.

[Gjest this is a signature]

ja dette høres på mange måter ut som en kopi av venninna mi, bortsett fra at hun innser det selv i mer eller mindre grad...tror nok jeg ville vurdert å flytte. til syvende og sist så er det en selv som må bestemme hvilke valg en skal ta, og det virker som om hun har en veldig lang vei å gå.....tror nok jeg ville gitt en meget ærlig grunn, sagt rett ut at det hun og moren driver på med er rett og slett farlig og sykt og det er ikke noe du orker å se på. og ikke minst at hun burde komme seg i terapi fortest mulig.

venninnnen vår har bestilt noen timer i løpet av halvannen år og snakket om det i over to, men det har fortsatt ikke skjedd noe...kanskje hun i det minste ser at det ikke er helt vanlig atferd hvis du bestemmer deg for å få litt mer avstand ved å flytte for deg selv? så en sånn symptomoversikt på lommelegen.no, du kan jo krysse av alle punktene hun passer inn i og gi den til henne. synes nesten ingen virkemidler blir for ekstreme, det er jo tross alt snakk om liv og helse til en venn og til slutt kanskje seg selv.

Kan du gi meg en link på siden fra lommelegen.no?

[Gjest isa1]

Kan du gi meg en link på siden fra lommelegen.no?

skal vi se.....linken er:

det var tidlige tegn det er i denne artikkelen.

http://www.lommelegen.no/art/art2210.asp