Hvordan kan jeg få stoppet dette?

[Gjest jeg så sliten nå]

Jeg gikk fra mannen min for 2 år siden, fordi det tilslutt ble umulig for meg å leve under samme tak som ham og fortsatt gi ungene en anstendig oppvekst.

Han har etter all sannsynlighet en eller annen personlighetsforstyrrelse, noe som også er kommet frem i noen av hans journaler i møte med psykiatrien.

Problemet er at vi har et felles barn, og dermed slipper jeg ikke unna. Jeg har også to særkullsbarn som lider noe helt forferdelig under dette, da han påfører de mye emosjonell smerte med sin oppførsel og jeg greier ikke å beskytte dem.

Det er ikke fysisk vold, men mye psykisk. Det går på alt fra å fortelle barna svært sensitive ting f.eks om meg og min fortid, ting som de slett ikke bør høre. Det går på å trenere og vanskeliggjøre oppgjøret etter skilsmissen, slik at jeg har fått store økonomiske problemer, det går på å å måtte forholde seg til rettsystemet, da han aldri vil akseptere en dom ang. samvær, før han får hovedomsorgen for vårt felles barn på 2,5 år. Det går på å oppsøke meg i tid og utide, slik at jeg må be politiet om assistanse, med den ydmykelsen det medfører for meg og barna og ikke minst skammen. Det går på å oppsøke barna på skoleveien, jeg har ingen mulighet for å skjerme dem fra det. Alle får vi psykiatrisk hjelp, men vi kommer aldri videre. Jeg har i lange perioder greid meg ganske bra psykisk og kommet meg ovenpå, men hver gang blir jeg satt tibake når han finner på nye ting å ramme oss med.

Det eneste jeg kan gjøre er å overlate minstebarnet til ham...men jeg greier det ikke. Ellers har jeg tenkt på å flytte, men jeg vet det vil provosere ennå mer, slik at det er heller ingen løsning.

Eller finnes det andre muligheter? Hvem kan hjelpe oss? Jeg har snakket med alle jeg kan komme på innen det offentlige tjenestetilbudet...

[Gjest barnevernet]

Hva med å snakke med

[Atene]

Hva med å snakke med

Hva tror du de kan gjøre, da ?

[Gjest hva med barnevernet?]

Hva tror du de kan gjøre, da ?

Barnevernet skal kunne bidra med rådgivning og eventuelt hjelpetiltak. De vil også kunne si noe i forhold til en barnefordelingssak hvis de har vært inne i bildet.

Barnevernet skal bidra til å sikre barn en god oppvekst. Det høres det ikke ut som disse barna er sikret.

Mest sannsynlig blir en sak som denne ikke prioritert, men jeg mener absolutt at barnevernet kan ha noe å bidra med her, forutsatt at de har ressurser til det.

[cec5]

Jeg ville flyttet så langt vekk som mulig. Og krysset fingrene for at han ikke flyttet etter meg. Ikke gi han hovedomsorgen!!

[Gjest jeg så sliten nå]

Barnevernet skal kunne bidra med rådgivning og eventuelt hjelpetiltak. De vil også kunne si noe i forhold til en barnefordelingssak hvis de har vært inne i bildet.

Barnevernet skal bidra til å sikre barn en god oppvekst. Det høres det ikke ut som disse barna er sikret.

Mest sannsynlig blir en sak som denne ikke prioritert, men jeg mener absolutt at barnevernet kan ha noe å bidra med her, forutsatt at de har ressurser til det.

Barnevernet er inne i saken ja, og har satt i hjelpetiltak i hjemmet hos meg.

Det vil si at mine særkullsbarn har fått besøkshjem og deltar i fritidsklubb.

I tillegg er de blitt henvist til BUP.

Når det gjelder rettsaker om samvær, så vitnet barnevernet nå siste gang, men på tross av at taushetsplikten var opphevet, så ville de ikke "ta parti" og uttalte seg kun på generelt grunnlag.

Til meg sier de noe helt annet.

Som mor blir jeg backet opp på alle mulige måter og har fått papirer på at jeg er mer enn godt egnet som mor, men de kan altså ikke gripe inn overfor samværsforelder.

Det må jeg ordne via rettssystemet.

Men det er igjen ordnet slik at farens rettigheter kommer foran barnets.

Og saken kan jo bare ankes og ankes, og om det ikke fører frem, er det bare vente litt og kjøre sak på nytt. Slik er det lagt opp.

I tillegg har han jo også fri rettshjelp, fordi han har sluttet å jobbe.

Så han kan bare fortsette i det uendelige å kjøre meg for retten.

Kanskje vil han aldri vinne, men det er en uutholdelig situasjon å være i og samtidig fungere på jobb og yte god omsorg og kanskje også ha et liv selv.

Å flytte er nok ikke et alternativ.

For det første vet jeg at han er syk nok til å følge etter, og han vil også kjøre ennå sterkere ut i rettsvesenet om han kan bruke flyttingen mot meg.

Jeg er totalt rådløs nå.

Jeg har anmeldt alt som går an å anmelde og søkt om besøksforbud flere ganger, til ingen nytte.

Dette har han jo fått med seg og nyter det.

Da kan han jo gjøre ennå mer, uten at noen stopper ham og han drar grensene lenger og lenger.

Jeg er faktisk redd for at han en dag vil drepe meg.

Han kan ikke utså tanken på å tape, uansett hva det gjelder.

[Gjest hva med barnevernet?]

Barnevernet er inne i saken ja, og har satt i hjelpetiltak i hjemmet hos meg.

Det vil si at mine særkullsbarn har fått besøkshjem og deltar i fritidsklubb.

I tillegg er de blitt henvist til BUP.

Når det gjelder rettsaker om samvær, så vitnet barnevernet nå siste gang, men på tross av at taushetsplikten var opphevet, så ville de ikke "ta parti" og uttalte seg kun på generelt grunnlag.

Til meg sier de noe helt annet.

Som mor blir jeg backet opp på alle mulige måter og har fått papirer på at jeg er mer enn godt egnet som mor, men de kan altså ikke gripe inn overfor samværsforelder.

Det må jeg ordne via rettssystemet.

Men det er igjen ordnet slik at farens rettigheter kommer foran barnets.

Og saken kan jo bare ankes og ankes, og om det ikke fører frem, er det bare vente litt og kjøre sak på nytt. Slik er det lagt opp.

I tillegg har han jo også fri rettshjelp, fordi han har sluttet å jobbe.

Så han kan bare fortsette i det uendelige å kjøre meg for retten.

Kanskje vil han aldri vinne, men det er en uutholdelig situasjon å være i og samtidig fungere på jobb og yte god omsorg og kanskje også ha et liv selv.

Å flytte er nok ikke et alternativ.

For det første vet jeg at han er syk nok til å følge etter, og han vil også kjøre ennå sterkere ut i rettsvesenet om han kan bruke flyttingen mot meg.

Jeg er totalt rådløs nå.

Jeg har anmeldt alt som går an å anmelde og søkt om besøksforbud flere ganger, til ingen nytte.

Dette har han jo fått med seg og nyter det.

Da kan han jo gjøre ennå mer, uten at noen stopper ham og han drar grensene lenger og lenger.

Jeg er faktisk redd for at han en dag vil drepe meg.

Han kan ikke utså tanken på å tape, uansett hva det gjelder.

Høres helt forferdelig ut dette...

Jeg syns også at barnevernet er for feige her. Barnevernet kan, og etter min mening SKAL, si noe om under hvilke omstendigheter barna har det best. Hvis de mener deres felles barn har det best hos deg, så mener jeg dette skal vektlegges i retten. Hvis de har en begrunnelse da, vel og merke...? Har de holdbare "beviser" for at barnet ikke har godt av at far får omsorgen?

Enten er barnevernet for feige i saken din, eller så vil de ikke ta noe standpunkt i håp om å få til et samarbeid med faren til barnet.

Jeg håper situasjonen din løser seg etterhvert. Hvis du tror barnefaren vil følge etter hvis du flytter, syns jeg du skal være der du er og ikke ta barna ut av de omgivelsene og det nettverket de har der dere bor.

[Gjest jeg så sliten nå]

Høres helt forferdelig ut dette...

Jeg syns også at barnevernet er for feige her. Barnevernet kan, og etter min mening SKAL, si noe om under hvilke omstendigheter barna har det best. Hvis de mener deres felles barn har det best hos deg, så mener jeg dette skal vektlegges i retten. Hvis de har en begrunnelse da, vel og merke...? Har de holdbare "beviser" for at barnet ikke har godt av at far får omsorgen?

Enten er barnevernet for feige i saken din, eller så vil de ikke ta noe standpunkt i håp om å få til et samarbeid med faren til barnet.

Jeg håper situasjonen din løser seg etterhvert. Hvis du tror barnefaren vil følge etter hvis du flytter, syns jeg du skal være der du er og ikke ta barna ut av de omgivelsene og det nettverket de har der dere bor.

Ja, de har rimelig gode holdepunkter for å si at far ikke har gode omsorgsevner.

Det er også en sakkyndig psykolog som har vært inne i bildet.

Denne har konkludert med det samme og mener far har vil være til skade for sitt barn og han får ha samvær over lengre tidsperioder.

Men jeg tviler på at han noen gang vil miste samværet helt.

Poenget er jo at så lenge denne mannen får fritt spillerom mtp på fri rettshjelp og systemet er slik at han kan fortsette i det uendelige, så vil vi ikke få fred.

Det som hadde løst min sak er om rettssystemet hadde sagt at nok er nok pga av at den psykiske belastningen er for stor og nektet å føre flere saker i retten.

Samtidig skulle politiet fått utstedt et besøksforbud mot ham, slik at det hadde vært mulig å arrestert ham/straffet ham om han brøt disse betingelsene.

Da hadde vi langt på vei vært skånet.

Jeg ser flere og flere paralleller med Ramsland-saken.

Han hadde jo kjørt saker i rettssystemet i mange år og ingen stoppet det.

Etter mange års samliv har jeg lært meg å tenke som min x, jeg hater å tenke slike tanker, for det er ikke slik jeg ønsker å være.

Men jeg vet hvor hans svake punkter er og om jeg hadde hatt tid og energi, skulle jeg klart å knekt denne mannen psykisk, så han hadde havnet rett i kjelleren.

Men det koster for mye rent psykisk, i tillegg til at det ville blitt brukt mot meg i rettssystemet, slik at jeg sannsynligvis ville blitt fremstilt som en "psykopat".

Den situasjonenen ønsker jeg ikke å havne i.

[skorpionfisken]

Barnevernet er inne i saken ja, og har satt i hjelpetiltak i hjemmet hos meg.

Det vil si at mine særkullsbarn har fått besøkshjem og deltar i fritidsklubb.

I tillegg er de blitt henvist til BUP.

Når det gjelder rettsaker om samvær, så vitnet barnevernet nå siste gang, men på tross av at taushetsplikten var opphevet, så ville de ikke "ta parti" og uttalte seg kun på generelt grunnlag.

Til meg sier de noe helt annet.

Som mor blir jeg backet opp på alle mulige måter og har fått papirer på at jeg er mer enn godt egnet som mor, men de kan altså ikke gripe inn overfor samværsforelder.

Det må jeg ordne via rettssystemet.

Men det er igjen ordnet slik at farens rettigheter kommer foran barnets.

Og saken kan jo bare ankes og ankes, og om det ikke fører frem, er det bare vente litt og kjøre sak på nytt. Slik er det lagt opp.

I tillegg har han jo også fri rettshjelp, fordi han har sluttet å jobbe.

Så han kan bare fortsette i det uendelige å kjøre meg for retten.

Kanskje vil han aldri vinne, men det er en uutholdelig situasjon å være i og samtidig fungere på jobb og yte god omsorg og kanskje også ha et liv selv.

Å flytte er nok ikke et alternativ.

For det første vet jeg at han er syk nok til å følge etter, og han vil også kjøre ennå sterkere ut i rettsvesenet om han kan bruke flyttingen mot meg.

Jeg er totalt rådløs nå.

Jeg har anmeldt alt som går an å anmelde og søkt om besøksforbud flere ganger, til ingen nytte.

Dette har han jo fått med seg og nyter det.

Da kan han jo gjøre ennå mer, uten at noen stopper ham og han drar grensene lenger og lenger.

Jeg er faktisk redd for at han en dag vil drepe meg.

Han kan ikke utså tanken på å tape, uansett hva det gjelder.

Dette høres helt ut som den saken med han som skjøt ekskona i det parkeringshuset.

Han holdt også på på denne måten. Anmeldte alt mulig rart i forbindelse med skilsmissen, anket og styrte i tide og utide.

Fortsett å anmelde ham for alt mulig rart. Få venner som opplever ubehag til å gjøre det samme. Gå til sak på at han ikke skal få ha samvær, anke denne saken opp til topps, og gå til sak på nytt igjen om du ikke får medhold.

Prøv å tenke på hans rettsaker som en del av hans sykdom. Prøv å ikke tenke på dem som annet enn en del av det du må gjøre, som å gå til tannlegen, ubehagelig men greit nok som en påminnelse på at du har rett.

[psst]

Utfra det du skriver i denne tråden, så tror jeg at i denne saken er angrep beste forsvar.

Du skriver lengre ned at du kjenner han svake sider, du kan knekke han ved å angripe han der han er svakest.

Når jeg leste det kom jeg til å tenke på bibelhistorien om David og Goliat, der David den lille puslingen vant over Goliat som var en kjempe.

Har du lest den?

Goliat var kledd i rustning fra topp til tå, men David brukte slyngen sin og kastet steinen slik at han traff Goliat midt mellom øynene, (det svakeste punkt) Goliat ble drept på stedet.

Jeg mener selvsagt ikke at du skal gå så drastisk til verks, men du må tenke nøye gjennom hvordan du kan ramme eksen din hardest og angripe. Finn hans svakeste punkt, bruk advokater og prøv å knekk ham.

Du skriver at du ikke tør angripe, fordi du kan bli framstilt som en psykopat. Vel, det er kanskje en sjangse du må ta.

[Gjest jeg så sliten nå]

Utfra det du skriver i denne tråden, så tror jeg at i denne saken er angrep beste forsvar.

Du skriver lengre ned at du kjenner han svake sider, du kan knekke han ved å angripe han der han er svakest.

Når jeg leste det kom jeg til å tenke på bibelhistorien om David og Goliat, der David den lille puslingen vant over Goliat som var en kjempe.

Har du lest den?

Goliat var kledd i rustning fra topp til tå, men David brukte slyngen sin og kastet steinen slik at han traff Goliat midt mellom øynene, (det svakeste punkt) Goliat ble drept på stedet.

Jeg mener selvsagt ikke at du skal gå så drastisk til verks, men du må tenke nøye gjennom hvordan du kan ramme eksen din hardest og angripe. Finn hans svakeste punkt, bruk advokater og prøv å knekk ham.

Du skriver at du ikke tør angripe, fordi du kan bli framstilt som en psykopat. Vel, det er kanskje en sjangse du må ta.

Sannsynligvis er jeg nødt til å fikse det på egenhånd.

Men jeg hater å måtte legge slike egenskaper for dagen.

Men for barna mine er jeg villig til å strekke meg langt.

Det kommer til et punkt hvor det blir meg eller ham, og da vet jeg hva jeg vil velge....

Så det er nok mulig jeg må gå til angrep og kjøre samme taktikk tilbake.

Han er jo en drittsekk og vinner tydeligvis frem med det...så egentlig burde det gå an for meg også...

[Gjest Iminesko]

Hei!

Er inne i en slik sak selv, kan ikke si for mye uten å miste anonymitetet til oss alle sammen. Men saken er den at far ikke er til å leve med pga egne problemer og er nesten bare stygt med barnet. H*n neker å bo i samme hus, treffe eller i det hele tatt snakke med han fordi h*n er blitt så redd.

Mor vil ikke tviholde på barnet, men vil jo ikke tvinge det til å være sammen med en H*n er livredd heller, så har sagt at dersom det blir krevd at han skal få være sammen med det, så skal en fra barneværnet observere, slik at barnet er trygg. Dette har ennå ikke skjedd.

Dette barnet er en god del eldre en ditt 10+ og kan derfor utrykke føleser og meninger en god del bedre. Ungen nekter rett å slett å se eller være med far pga ungen er så redd. Mor tok et møte med skole, skolelege og barneværn og de var enige i at mor ikke skulle tvinge barnet til å være hos far når det ikke ville. Så nå har dett gått 4 mnd uten at de har sett hværandre.

Mor og barn har vært til advokat for at barnet også i fremtiden skal få slippe å treffe far, det er barnet som ønsker dette selv, og siden h*n er gammel nok til å utrykke seg klart så blir det tydligvis oppfattet i syestemet.

Siden ditt barn er yngre så kan det bli vanskligere for deg, nå venter og håper vi på at advokaten kommer igjennom og barnet slippr å se far mot sin vilje. Men jeg håper dette kan gi deg inspirasjon og styrke til å kjempe videre.

Siden dere alle mottar psykriatisk behandling, kan ikke de utale seg på din datters vegne dersom hun ikke bør være med far?

Og kan ikke de si at han er mindre egnet som omsorgsperson dersom han har en personlighetsforstyrrelse?

Vi måtte akkurat som deg ha politi flere ganger, og jeg skjønner godt at du skammer deg, men det er ingenting å være flau over.

[Gjest jeg så sliten nå]

Hei!

Er inne i en slik sak selv, kan ikke si for mye uten å miste anonymitetet til oss alle sammen. Men saken er den at far ikke er til å leve med pga egne problemer og er nesten bare stygt med barnet. H*n neker å bo i samme hus, treffe eller i det hele tatt snakke med han fordi h*n er blitt så redd.

Mor vil ikke tviholde på barnet, men vil jo ikke tvinge det til å være sammen med en H*n er livredd heller, så har sagt at dersom det blir krevd at han skal få være sammen med det, så skal en fra barneværnet observere, slik at barnet er trygg. Dette har ennå ikke skjedd.

Dette barnet er en god del eldre en ditt 10+ og kan derfor utrykke føleser og meninger en god del bedre. Ungen nekter rett å slett å se eller være med far pga ungen er så redd. Mor tok et møte med skole, skolelege og barneværn og de var enige i at mor ikke skulle tvinge barnet til å være hos far når det ikke ville. Så nå har dett gått 4 mnd uten at de har sett hværandre.

Mor og barn har vært til advokat for at barnet også i fremtiden skal få slippe å treffe far, det er barnet som ønsker dette selv, og siden h*n er gammel nok til å utrykke seg klart så blir det tydligvis oppfattet i syestemet.

Siden ditt barn er yngre så kan det bli vanskligere for deg, nå venter og håper vi på at advokaten kommer igjennom og barnet slippr å se far mot sin vilje. Men jeg håper dette kan gi deg inspirasjon og styrke til å kjempe videre.

Siden dere alle mottar psykriatisk behandling, kan ikke de utale seg på din datters vegne dersom hun ikke bør være med far?

Og kan ikke de si at han er mindre egnet som omsorgsperson dersom han har en personlighetsforstyrrelse?

Vi måtte akkurat som deg ha politi flere ganger, og jeg skjønner godt at du skammer deg, men det er ingenting å være flau over.

Jeg personlig skammer meg ikke over å ha politiet på døren.

Men barna synes det er flaut.

Venner og foreldrene til disse vennene reagerer jo også, og ikke alle vil at de skal komme hos oss, nettopp pga av bråket som har vært.

Sånn sett er det vondt for barna, at de på en måte mister venner pga av dette.

Og i dag hadde jeg en forferdelig opplevelse.

Satt og gav minsten kveldsmat, da jeg plutselig får meg et spark i ansikter.

Jeg sier"du må ikke gjøre sånn, det er vondt og jeg blir lei meg"...barnet mitt bare ler og plutselig helt ut av et blå kommer følgende ut av munnen på mitt 2,5 år gamle barn:"Pappa vil skyte deg!!"

Jeg kunne ikke helt fatte at denne lille skapningen kunne si noe sånt, så jeg sier hæ, hva sa du?

"Pappa vil skyte deg og rydde deg vekk!!

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg..hva mer blir sagt fra fars side?

Jeg lot som ingenting overfor barnet, meg jeg vet at dette kommer fra faren..

Mitt barn vet ikke hva skyte betyr ennå, og har ikke fått det vokabularet hverken herfra eller hos dagmammaen sin.

Da jeg hentet barnet mitt fra samvær, kom det også en del utsagn jeg reagerte på og en talemåte mitt barn aldri har brukt mot meg eller andre.

Som f.eks: "jeg skal ødelegge deg" og "jeg skal knuse deg".

Barnet forstår jo ikke betydningen av hva det faktisk sier og synes dette er veldig morsomt...

Men jeg grøsser..det er slik en rå måte å uttrykke seg på...barnet mitt går ikke i barnehage, slik at jeg vet at det ikke kommer fra f.eks eldre barn...

Uansett, skal til politiet imorgen. Får høre hva de sier.

Men barnevernet har ingen makt foreløpig til å stoppe noe samvær.

Vi får se da, om de vil gripe inn før det er forsent og barnet går i sin fars fotspor...