Dilemma ang. jobbintervju/graviditet

[Ulrikke]

Jeg har for tiden et vikariat som går ut 1.september. Jeg trives godt, og kunne gjerne tenkt meg å fortsette - men jeg tviler på at vikariatet blir forlenget DA, siden jeg har termin 5.november.

Jeg har skrevet søknader på andre stillinger i samme kommune. Min sjef der jeg er nå vet at jeg er gravid - men det vet jo ikke de der hvor jeg er innkalt på intervju neste uke.

Mitt spørsmål er: sier jeg fra at jeg er gravid? Er 11 uker på vei dagen etter intervjuet. Det er jo dårlig gjort å evt. signere en kontrakt i mai/juni, og så søke permisjon i august, FØR man har begynt i jobben?!?! Som et eksempel...

Eller holder man munn?? Det er vel bedre at de hører det fra meg selv enn fra sjefen min? De er i samme etat, og prater sammen med jevne mellomrom...

Hva ville dere gjort?

[Gjest Stå på!]

Jeg ville ikke sagt ifra... Ikke hvis du faktisk ønsker å jobbe der når du er ferdig med permisjonen...

[Gjest den gyldne sol]

Glad jeg ikke er sjef, for dette ville ikke jeg ha likt. Og jeg er jo kvinne.. Men jeg mener at en graviditet burde blitt fortalt på et intervju. Tenk på dette firmaet som må søke etter en ny vikar midt på sommeren!

Nei, sånt gjør man bare ikke. Tenk om sjefen blir sur, blir det da koselig å begynne i den nye jobben etter endt permisjon?

Noen tanker fra...

[Ulrikke]

Glad jeg ikke er sjef, for dette ville ikke jeg ha likt. Og jeg er jo kvinne.. Men jeg mener at en graviditet burde blitt fortalt på et intervju. Tenk på dette firmaet som må søke etter en ny vikar midt på sommeren!

Nei, sånt gjør man bare ikke. Tenk om sjefen blir sur, blir det da koselig å begynne i den nye jobben etter endt permisjon?

Noen tanker fra...

Jeg er jo helt enig... Men så er det så mange som sier at jeg IKKE burde si det - og tvilen stiger...

[Ulrikke]

Jeg ville ikke sagt ifra... Ikke hvis du faktisk ønsker å jobbe der når du er ferdig med permisjonen...

Jeg vil jo sannsynligvis det... Hadde vært veldig fint å ha en jobb å komme tilbake til!

Men det føles ikke riktig å ikke si noe heller...

[Gjest vent på tilbudsbrev]

Jeg ville ikke sagt noe på intervju, da skal man vurdere kompetansen osv, og det vil være vanskelig å få et riktig bilde av dette hvis den som intervjuer vet at jobbsøkeren skal ut i permisjon.

Jeg ville ventet til jeg evt fikk et tilbud (man er jo ikke sikker på at man får det), da ville jeg tatt med meg tilbudsbrevet (usignert) til arbeidsgiver, og bedt om en samtale hvor jeg fortalte at jeg var gravid. (Da har det også ofte gått mange uker siden intervjuet, og man er lenger på vei / sikrere på at svangerskapet går bra. Vanskelig å skulle fortelle at man er gravid hvis det så å si bare er like etter befruktning, lenger ut i første trimester vet man mer om svangerskapet kommer til å gå bra).

Under samtalen kan man da si mer om når en evt vil gå ut i permisjon, og hvor lang permisjon man skal ha. Hvis pappaen skal ha halvparten, er det jo en helt annen situasjon for arbeidsgiver, enn hvis du skal ha nesten hele selv.

Da har man vært helt åpen før man signerer en kontrakt. Og du kan la være å signere hvis arbeidsgiver gir uttrykk for at hun bare ser problemer med dette.

På min jobb har vi flere ganger ansatt gravide, er det den kompetansen vi vil ha, venter vii gjerne (og benytter anledningen til å ansette en vikar, som vi på den måten får prøvd ut og evt kan ansette fast senere). Så lenge ting kan planlegges, behøver ikke permisjoner bety en så stor ulempe for en bedrift, det er fordeler også.

[Gjest kizi]

For å si det slik, har du streng tatt ikke plikt å oppgi at du er gravid. Men så var det jo dilemmaet...ikke lett å anbefale noe i denne sammenheng. Jeg har vært i et lignende tilfelle der jeg var noen uker på vei å søkte jobb. Etter samtale med min fagorganisasjon ble jeg som sagt ovenfor rådet til å ikke si noe, fordi det er en privatsak. Jeg gjorde ikke det. Jeg fikk jobben. Noen mnd senere fikk jeg uttrykt fra lederen at jeg aldri ville fått jobb hvis de hadde visst at jeg var gravid. Det ble ingen god tone etter dette dessverre. I grunn får det bare meg til å tenke på hvor urettferdig gravide kvinner blir behandlet av og til, det er ikke til å komme fra. Jeg gikk ikke tilbake til den arbeidsplassen etter endt svangerskapspermisjon. Men jeg reddet i det minste retten til lønn under tiden jeg var hjemme med barnet mitt.

[dolianer]

Du har ikke plikt til å si det. Jeg ville ikke sagt det, hvis jeg ønsket jobben.

Jeg mener at din sjef også har taushetsplikt om din graviditet, og det syns jeg du skal minne ham/henne om.

[Åsemor]

De har ikke lov til å ta hensyn til at du er gravid når de ansetter, så hvorfor skal de vite det?

[Sofline]

Ikke si noe. Jeg kjenner en som ble ansatt da hun var 12 uker på vei, og hun sa ikke noe om det før hun hadde begynt i jobben. Hvis de skulle finne på å spørre har de faktisk ikke lov til det.

[Gjest de har ikke noe med det...]

Jeg søkte en jobb i kommunen da jeg var 8-9 uker på vei. Jeg sa ingenting om det! Jeg fikk jobben og begynte der med kjeeempe-mage :-)) Det var mange som glante når jeg gikk på hilserunde første dagen med stor mage!

Jeg har ikke dårlig samvittighet for det og sjefen er kjempefornøyd med meg som ansatt. Hun ble nok kanskje ikke så blid den gangen, men hun er fornøyd nå. Jeg tror/vet at jeg ikke hadde fått jobben hvsi jeg hadde sagt ifra om at jeg var gravid. Det var det andre på samme jobb som sa til meg.Jeg VILLE ha den jobben....