Hun er alltid der

[skorpionfisken]

Når jeg vil prate om barna med min ex, uten innblanding fra hans kone må jeg ta det på telefon i arbeidstida.

Når vi møtes så er hun alltid der. De er aldri ute av huset alene, bortsett fra i arbeidstida.

Jeg er mye sammen med min samboer jeg også, men KAN også gjøre ting alene.

Jeg og min samboer har omtrent jevngamle barn. Det blir da sånn at jeg tar meg av de tingene som har med mine barn å gjøre (foreldremøter og andre tilstelninger). Og han tar seg av de tingene som gjelder hans barn. Hans ekskone vil ikke ha meg i nærheten når de har fellesting med barna, noe jeg kan forstå.

Når det er foreldremøter på vår skole eller andre ting som er gjelder barna sitter jeg der, sammen med eksmann og hans nye kone. Jeg har ikke lenger noe imot henne, hun er blid og grei, og jeg ser at hun er bra for barna mine.

Til våren er det høytidelig avslutning på skolen for tiendeklassingen vår, med middag for barn og foreldre.

Gutten vår har hintet forsiktig til meg og pappa om at han helst ser at det er bare meg og pappa tilstede da, siden de andre barna stiller med bare to foreldre. Samtidig er han glad i stemor, og vil ikke såre henne.

Jeg har også antydet til exen min at denne middagen bare er for gutten og foreldrene, og gjorde et poeng av at jeg derfor kom alene uten samboeren min. Men min eksmann tar ikke hintet. For han er det helt naturlig at hun er der sammen med oss. Han synes det er rart at jeg stiller alene uten samboeren min, og dermed konkluderer han med at hans kone har et bedre forhold til barna våre enn min samboer har.

Jeg greier ikke si rett ut til ham at hør her, hverken jeg eller sønnen vår vil ha henne der. I og med at sønnen vår ikke vil konfrontere faren med det vil det bare framstå som om det er jeg som ikke har kommet over skilsmissen, og ennå er sjalu på henne.

Skolen barna går på er en kristen skole. De fulgte hele skilsmissen og støttet meg mye. De vet at grunnen til skilsmissen er at han ble glad i henne. Men han ser ikke, som vår sønn gjør og antyder, at skolen reagerer på at pappa stiller med både gammel og ny kone. Jeg føler at de synes synd i meg, men det er en feil følelse, for jeg har det helt utmerket i livet mitt nå. Men det kan jeg jo ikke si eller vise på en formell middag.

Heldigvis er det et par måneder igjen, så til den tid har sikkert gutten og jeg vent oss til tanken.

[Gjest kvinnekvinne]

Det er ikke din sak, at du ikke ønsker henne der spiller ingen rolle. At din sønn ikke ønsker henne der, må dere bare manne dere opp til å si. Hinte er ikke måten å gjøre det på. Forsøk så ærlig som mulig: x synes det er teit med tre (eller fire) foreldre på festen, og ønsker bare at vi to skal komme. Men han er redd for å såre nye samboer, og har derfor ikke sagt noe før nå. (dere har forresten veldig lang tid på dere ennå, det virker rart at dere planlegger og får et problem ut av dette alt nå?)

[laban]

Kan det ikke tenkes at det på denne middagen ikke blir anledning til å ha med mer enn to voksne, av plasshensyn...?

* sleip *

[skorpionfisken]

Kan det ikke tenkes at det på denne middagen ikke blir anledning til å ha med mer enn to voksne, av plasshensyn...?

* sleip *

Har vært inne på tanken å involvere skolen der. Det blir mange folk, i og med at søsken også er velkommen.

Men en fra eller til gjør nok ikke store skaden.

Hadde ikke sønnen min brakt det opp hadde jeg tatt for gitt at det ble sånn at jeg kom alene og de kom sammen, det er jo sånn det ellers har vært.

[Gjest ex-bridget]

Jeg er nok en type som "alltid er der" i forhold til min samboers eks og deres datter. For det første fordi min samboer vil at jeg skal være med, fordi vi tilbringer akkurat like mye tid sammen med henne, og ting som skjer i hennes liv angår meg akkurat like mye som han.

Og fordi jeg gjerne vil være tilstede. Vi ser henne tross alt ikke så ofte (annen hver helg), så jeg ønsker også å følge opp og å ta del i hva som skjer henne.

Barnets mor er helt hysterisk med tanke på dette, og hyler og skriker til min samboer (senest i går), og vil ha meg ut av syne.

Men han står på sitt og sier at hos oss gjør vi alt i sammen, så det får hun bare leve med.

Nå er barnet såpass lite at din problemstilling ikke er aktuell, men dersom hun når hun blir større ytrer ønske om at jeg ikke skal være med på ting, så tror jeg nok at jeg kommer til å respektere det.

Men det kun av datteren, moren til barnet bryr jeg meg ikke om.

Sikkert kynisk, men hvorfor skal alltid hun få det som hun vil?

[morsan]

Hmmmmm Jeg har ingen råd å komme med dessverre, men det var interessant å lese det du skriver.

En gutt på klassetrinnet til min sønn har skilte foreldre, og der dukker far opp med ny kone, og mor opp uten samboer, på første skoledag, juleavslutning etc.

Jeg har tenkt mer slik som du skriver at ditt barns far tenker - at stemoren er mer interessert og hvorfor kommer ikke stefar?

Men jeg ser helt klart poenget ditt, og tenker at jeg kanskje har vært litt unyansert i mine tanker.

Ikke minst det at barnet helst ikke vil stille med et helt "kobbel" av foreldre og dermed skille seg veldig ut fra de andre.

Og kanskje at barnet også ønsker å ha faren "for seg selv", uten å ha stemor med??

Ja ja, dette var bare noen strøtanker fra meg.

[laban]

"Jeg greier ikke si rett ut til ham at hør her, hverken jeg eller sønnen vår vil ha henne der."

OK. Men ville det hjelpe å si "hør her, skolen legger synd og skyld og diverse greier i dette - og selv om vi hever oss over det til vanlig, vil junior gjerne slippe det denne ene gangen, når hele kullet, selv de mest sneversynte foreldrene, er tilskuere?"

Mannfolk forstår ikke hint, bare klartekst.

Motargumentet blir vel at siden det er definitivt siste gangen på den skolen, spiller det kanskje ikke så stor rolle...

[angelica2]

At du og din nye samboer har valgt å gå på hver sine barns tilstelninger, har som du skriver vel mye med at hans ex ikke ønsker deg der.... Tenk hvis situasjonen din hadde vært annerledes - at du hadde et godt forhold til henne og at du, som sikkert er glad i dine stebarn, - var tilstede på deres tilstelninger.

Tror du ikke ditt tankemønster og holdning ville vært noe annerledes?

Selv er jeg skilt og har ny mann. Vi deltar begge på mine og dine barns tilstelninger - fordi vi ønsker å engasjere oss i hverandres barn og vi er glad i dem. Min exmanns nye samboer er også med på tilstelningene.

Selvom det kanskje ikke alltid er like lett å omgås exer og yer (!), synes jeg det er noe vi som er voksne må finne oss i og gjøre det beste for barna.

Hos oss bor barna 50/50, dvs at de ser like mye til meg som til sin mor - og motsatt - for meg er det derfor helt naturlig å ta del i deres liv...

[Gjest Mlle Beauvoir]

Jeg er nok en type som "alltid er der" i forhold til min samboers eks og deres datter. For det første fordi min samboer vil at jeg skal være med, fordi vi tilbringer akkurat like mye tid sammen med henne, og ting som skjer i hennes liv angår meg akkurat like mye som han.

Og fordi jeg gjerne vil være tilstede. Vi ser henne tross alt ikke så ofte (annen hver helg), så jeg ønsker også å følge opp og å ta del i hva som skjer henne.

Barnets mor er helt hysterisk med tanke på dette, og hyler og skriker til min samboer (senest i går), og vil ha meg ut av syne.

Men han står på sitt og sier at hos oss gjør vi alt i sammen, så det får hun bare leve med.

Nå er barnet såpass lite at din problemstilling ikke er aktuell, men dersom hun når hun blir større ytrer ønske om at jeg ikke skal være med på ting, så tror jeg nok at jeg kommer til å respektere det.

Men det kun av datteren, moren til barnet bryr jeg meg ikke om.

Sikkert kynisk, men hvorfor skal alltid hun få det som hun vil?

Jeg befinner meg i en liknende situasjon som deg og mener det blir helt feil å tvinge seg innpå slik du beskriver det her; synes det er viktig å respektere morens følser, MINE behov (når det gjelder liknende problemstillinger) får komme i annen rekke.

Skjønner veldig godt at Skorpionfisken har problemer med å takle situasjonen, og synes forøvrig at hun håndterer den veldig bra.

[Gjest ex-bridget]

Jeg befinner meg i en liknende situasjon som deg og mener det blir helt feil å tvinge seg innpå slik du beskriver det her; synes det er viktig å respektere morens følser, MINE behov (når det gjelder liknende problemstillinger) får komme i annen rekke.

Skjønner veldig godt at Skorpionfisken har problemer med å takle situasjonen, og synes forøvrig at hun håndterer den veldig bra.

Hvofor det?

Eksen til min samboer drasser jo med seg sin nye samboer overalt, og han tar del i barnets liv mer enn jeg gjør, for der bor hun mer enn hun gjør hos oss.

Og i dag er det jo helt normalt med 4 foreldre, så jeg skjønner ikke problemet.

Når det gjelder skorpionsfiskens problem, så går jo det også på barnet, og som jeg skrev, hvis barnet ytrer ønske om at jeg ikke skal være med da er det noe annet.

For Skorpionfisken er det også snakk om etikk siden det er et kristent miljø, og da kan jeg kanskje forstå det litt på en måte, men på en annen måte så lever vi i 2005 og etikken har vel endret seg den også.

[Gjest KariKruskakli]

Gud, så sint jeg hadde blitt hvis jeg hadde vært skilt og en utenforstående hadde dukket opp på foreldremøte.

Dette er bare for foreldrene og ingen andre. Hun har absolutt ingenting der å gjøre.

[skorpionfisken]

Jeg er nok en type som "alltid er der" i forhold til min samboers eks og deres datter. For det første fordi min samboer vil at jeg skal være med, fordi vi tilbringer akkurat like mye tid sammen med henne, og ting som skjer i hennes liv angår meg akkurat like mye som han.

Og fordi jeg gjerne vil være tilstede. Vi ser henne tross alt ikke så ofte (annen hver helg), så jeg ønsker også å følge opp og å ta del i hva som skjer henne.

Barnets mor er helt hysterisk med tanke på dette, og hyler og skriker til min samboer (senest i går), og vil ha meg ut av syne.

Men han står på sitt og sier at hos oss gjør vi alt i sammen, så det får hun bare leve med.

Nå er barnet såpass lite at din problemstilling ikke er aktuell, men dersom hun når hun blir større ytrer ønske om at jeg ikke skal være med på ting, så tror jeg nok at jeg kommer til å respektere det.

Men det kun av datteren, moren til barnet bryr jeg meg ikke om.

Sikkert kynisk, men hvorfor skal alltid hun få det som hun vil?

Men om barnet ikke klarer å si det til deg, fordi barnet vet at du gjerne vil være med, og vet at du vil bli skuffet? Barnet er tross alt glad i deg også.

Skal barnet da sette sine egne ønsker og følelser til side og la deg være der fordi det er mye lettere enn å konfrontere både deg og pappa med slikt?

Er du der til alle anledninger på trass mot barnets mor, eller for å hjelpe barnet?

Jeg ser for eksempel godt at min stesønn har behov for alenetid med min samboer. Jeg kan velge å ta meg en bytur på kafe med en venninne for at de to skal få være alene litt, uten at jeg er rundt dem hele tiden.

Noe slikt ville vært utenkelig for min eksmanns kone. Hun ser ikke slikt.

Min samboers ekskone vil ikke ha meg i nærheten på fellesarrangementer for barna deres. Jeg kan ikke si at jeg liker henne, men av respekt for henne som mor så gjør det ikke meg noe at jeg av og til må holde meg unna.

[skorpionfisken]

At du og din nye samboer har valgt å gå på hver sine barns tilstelninger, har som du skriver vel mye med at hans ex ikke ønsker deg der.... Tenk hvis situasjonen din hadde vært annerledes - at du hadde et godt forhold til henne og at du, som sikkert er glad i dine stebarn, - var tilstede på deres tilstelninger.

Tror du ikke ditt tankemønster og holdning ville vært noe annerledes?

Selv er jeg skilt og har ny mann. Vi deltar begge på mine og dine barns tilstelninger - fordi vi ønsker å engasjere oss i hverandres barn og vi er glad i dem. Min exmanns nye samboer er også med på tilstelningene.

Selvom det kanskje ikke alltid er like lett å omgås exer og yer (!), synes jeg det er noe vi som er voksne må finne oss i og gjøre det beste for barna.

Hos oss bor barna 50/50, dvs at de ser like mye til meg som til sin mor - og motsatt - for meg er det derfor helt naturlig å ta del i deres liv...

Vi har også barna 50/50. Og det er mulig jeg ville tenkt annerledes i en annen situasjon, man farges vel av det livet man lever.

Men nå er det nå sånn jeg tenker, og det var mine strøtanker om saken dere fikk.

Jeg vet jo at andre tenker annerledes, blandt annet min eksmann og hans kone.

Jeg sier ikke at jeg tenker rett i alle situasjoner. Men jeg tror ikke jeg tenker helt feil heller?

[Gjest Mlle Beauvoir]

Hvofor det?

Eksen til min samboer drasser jo med seg sin nye samboer overalt, og han tar del i barnets liv mer enn jeg gjør, for der bor hun mer enn hun gjør hos oss.

Og i dag er det jo helt normalt med 4 foreldre, så jeg skjønner ikke problemet.

Når det gjelder skorpionsfiskens problem, så går jo det også på barnet, og som jeg skrev, hvis barnet ytrer ønske om at jeg ikke skal være med da er det noe annet.

For Skorpionfisken er det også snakk om etikk siden det er et kristent miljø, og da kan jeg kanskje forstå det litt på en måte, men på en annen måte så lever vi i 2005 og etikken har vel endret seg den også.

Ja, problemet stiller seg jo litt annerledes når hun lar sin nye partner delta i det meste som har med barnet å gjøre, hvorfor er det ikke greit at DU får delta like mye, liksom?

Men jeg tror nok jeg likevel ville valgt å trekke meg litt tilbake for å unngå konflikter; viktigere med fredlige forhold enn at jeg får igjennom min vilje (selv om jeg mener jeg har rett).

Slik ville jeg handlet i DETTE tilfellet; er ikke alltid så forsonlig! Og det er jammen ikke bestandig like lett å være i et forhold med noen som har barn fra før.

[Gjest krepsa]

Vi har også barna 50/50. Og det er mulig jeg ville tenkt annerledes i en annen situasjon, man farges vel av det livet man lever.

Men nå er det nå sånn jeg tenker, og det var mine strøtanker om saken dere fikk.

Jeg vet jo at andre tenker annerledes, blandt annet min eksmann og hans kone.

Jeg sier ikke at jeg tenker rett i alle situasjoner. Men jeg tror ikke jeg tenker helt feil heller?

Synes det virker fornuftig at det i enkelte tilfeller ikke 'passer' at foreldrene har med seg nye partnere.

Håper det ordner seg slik at dere tre kan gå sammen på avslutningen. Ikke minst for guttens skyld.

[Gjest ex-bridget]

Men om barnet ikke klarer å si det til deg, fordi barnet vet at du gjerne vil være med, og vet at du vil bli skuffet? Barnet er tross alt glad i deg også.

Skal barnet da sette sine egne ønsker og følelser til side og la deg være der fordi det er mye lettere enn å konfrontere både deg og pappa med slikt?

Er du der til alle anledninger på trass mot barnets mor, eller for å hjelpe barnet?

Jeg ser for eksempel godt at min stesønn har behov for alenetid med min samboer. Jeg kan velge å ta meg en bytur på kafe med en venninne for at de to skal få være alene litt, uten at jeg er rundt dem hele tiden.

Noe slikt ville vært utenkelig for min eksmanns kone. Hun ser ikke slikt.

Min samboers ekskone vil ikke ha meg i nærheten på fellesarrangementer for barna deres. Jeg kan ikke si at jeg liker henne, men av respekt for henne som mor så gjør det ikke meg noe at jeg av og til må holde meg unna.

Hvis barnets mor hadde kommet og sagt at barnet ikke ville ha meg der, så hadde nok far tatt en prat med barnet for å fått dette bekreftet (uten meg tilstede).

Vi gjør det meste i sammen, men far og barn har alenetid sammen. Om morningen når hun våkner så kommer hun som regel inn til oss, og da ligger jeg littegranne, og så står jeg som regel opp. Serverer de noe å drikke på sengekanten, og så går jeg på badet og koser meg litt ekstra lenge der, leser avisen osv., mens de ligger i sengen og ser litt på tv og tøyser. (de er litt trege om morningen begge to i helgene).

Ellers så gjør jeg som deg, stikker på kafe, eller går en tur, er på trening eller lignende. Så i løpet av en helg sammen så er de alltid noe alene. Men større utflukter osv., det gjør vi som regel alltid sammen.

Nå kom jeg inn i bildet da barnet var ca. 1 år, så hun var så liten, så hun er også veldig knyttet til meg. Hun husker ikke noe annet enn at jeg har vært til stedet, så min situasjon er kanskje litt anderledes enn mange andres også.

Jeg stiller ikke opp på ting for å trasse mor. Vi har et så dårlig forhold at jeg aller helst skulle sluppet å være i samme rom som henne, men jeg gjør det av hensyn til barnet. Hun blir alltid like glad når vi dukker opp i barnehagen etc. selv om mor og stefar er tilstede. Vi sitter aldri sammen med de (av diverse kompliserte årsaker), men barnet vandrer litt til og fra oss og de, og det fungerer helt greit.

[Gjest ex-bridget]

Ja, problemet stiller seg jo litt annerledes når hun lar sin nye partner delta i det meste som har med barnet å gjøre, hvorfor er det ikke greit at DU får delta like mye, liksom?

Men jeg tror nok jeg likevel ville valgt å trekke meg litt tilbake for å unngå konflikter; viktigere med fredlige forhold enn at jeg får igjennom min vilje (selv om jeg mener jeg har rett).

Slik ville jeg handlet i DETTE tilfellet; er ikke alltid så forsonlig! Og det er jammen ikke bestandig like lett å være i et forhold med noen som har barn fra før.

Det handler ikke bare om min vilje, men min samboers vilje også. Han vil at jeg skal være med.

Nei, det er ikke lett det her, men konflikter har vi absolutt hele tiden, så den unngår vi nok ikke om jeg bare unnlater å møte opp. Hun finner stadig nye ting å komme med som det blir konflikter av dessverre.

[Gjest ex-bridget]

Gud, så sint jeg hadde blitt hvis jeg hadde vært skilt og en utenforstående hadde dukket opp på foreldremøte.

Dette er bare for foreldrene og ingen andre. Hun har absolutt ingenting der å gjøre.

Hvilket århundrede lever du i da?

Nå er jo skilsmissestatistikken på 50% og det vil si at mange barn har 4 foreldre, og det er helt normalt at steforeldre er med på slike ting.

I barnehagen der min samboers datter går, er det i allefall helt normalt, og jeg vet at på skolene til mine søskens barn er det også helt normalt.

[Gjest KariKruskakli]

Hvilket århundrede lever du i da?

Nå er jo skilsmissestatistikken på 50% og det vil si at mange barn har 4 foreldre, og det er helt normalt at steforeldre er med på slike ting.

I barnehagen der min samboers datter går, er det i allefall helt normalt, og jeg vet at på skolene til mine søskens barn er det også helt normalt.

I klassen til sønnen min er det et par foreldre som er skilt. Ingen av steforeldrene er med på foreldremøte. Kan ikke tenke meg at de er med på konferansetime heller for den saks skyld.

Dette er jo møter hvor man skal diskutere sine felles barn. Det ligger ordet FOREDREMØTE.

Jeg hadde ikke greid å diskutere mine barn om Fr.johansen eller Hr.Hansen hadde dukket opp og mente seg berettiget til å blande seg inn i diskusjonen.

Foreldremøte er for foredrene.

[angelica2]

I klassen til sønnen min er det et par foreldre som er skilt. Ingen av steforeldrene er med på foreldremøte. Kan ikke tenke meg at de er med på konferansetime heller for den saks skyld.

Dette er jo møter hvor man skal diskutere sine felles barn. Det ligger ordet FOREDREMØTE.

Jeg hadde ikke greid å diskutere mine barn om Fr.johansen eller Hr.Hansen hadde dukket opp og mente seg berettiget til å blande seg inn i diskusjonen.

Foreldremøte er for foredrene.

.. når jeg svarte, tenkte jeg egentlig ikke på konferansetimer i barnehagen eller på skolen - ei heller på foreldremøter.

Jeg synes skoleavslutninger, se på f.eks. en av dem spille fotball/håndballkamp osv.

Der er man for å se barnet - mens f.eks. en konferansetime blir "mer privat" spør du meg. Noe tilhører kun foreldrene, mens avslutninger, idrettstilstelninger osv. synes jeg blir litt annerledes...