Ingenting jeg gjør er bra nok...

[Gjest Fortvilet og frustrert]

Jeg har (eller i hvertfall hadde) en fantastisk kjæreste. Han vil gjøre absolutt alt for meg, og er kjempesnill og søt.

Men i det siste, jeg kan ikke sette en tid på hvor lenge det har vart, så er det som om ingenting jeg gjør er bra nok for ham. Jeg kan jo nevne det siste eksempelet:

I går da jeg kom hjem etter en lang og slitsom dag på jobb, hadde han bakt et brød og vasket badet (han hadde fri fra jobb). Jeg sa vel noe sånt som "næ, hva baker du...?", og straks var det galt at jeg ikke hadde kommentert at han hadde vasket badet. Jeg hadde ikke engang vært der ute.

Og så gjør jeg ikke nok husarbeide, så er jeg ekstermt uøkonomisk fordi jeg kjøper et nytt klesplagg om måneden, så er jeg utakknemlig for at han betaler flere faste utgifter enn han gjør (han tjener dobbelt så mye), så er jeg utrolig pessimistisk fordi jeg sier det er irriterende at jeg aldri kommer frem på telefonen til Lånekassen.

Når han blir i godt humør igjen, og jeg spør om han mener alt det stygge han sier, sier han at det gjør han ikke. Men han sier aldri unnskyld hvis han ikke blir oppfordret til det av meg.

Det verste er nok alle hintene han kommer med. Han snakker som om jeg var verdens dårligste menneske, men hvis jeg sier det sårer meg at han synes det, så sier han han har jo ikke sagt det (direkte).

Jeg trenger virkelig noen råd. For det meste virker det som om han synes jeg er helt fantastisk, men jeg vet jeg hele tiden skal passe på hva jeg sier og gjør, for hvis ikke sier/gjør jeg noe feil.

[Gjest angelica bom]

Jeg ville kommet meg vekk før dere får barn!

Det der var akkurat som å lese om min mann, og det bedrer seg ikke. Da kreves det sikkert i tilfelle langvarig terapi, og det mener de jo ikke at de trenger. Det er jo andre det alltid er noe galt med. Det er deres personlighet det her.

Tipper at han heller ikke tåler det minste tegn til kritikkfra deg? Mens du må tale kritiske kommentarer hele tiden?

Tenk nøye over hvordan dette mønsteret vil bli når du skal være mellom barken og veden. Og de på den ene siden er deres felles barn. Det blir et helvete. Ikke kan du forsvare deg der og da, siden det da blir bråk som går ut over barna. Og du må hele tiden vurderre om du skal ta barnas parti når han er urettferdig mot dem, og ta helvete som følger med det, eller om du skal tie stille og håpe at fred og ro er bedre for barna enn at mamma støtter dem der og da.

Det blir et ensomt liv!

[bb71]

Gå i terapi da vel!

For meg høres det ut som om han kan ha rett i å ikke føle seg verdsatt, uten å ha mot til å si det direkte... Han høres jo ut som en stødig kar igrunnen - baker, vasker og betaler! Eller tror du han er psykopat som bare vi "trykke deg ned?".

En tredje person som dere kan få hjelp av vil sikkert være nyttig, dersom dere ønsker å satse videre. Kan du ikke spørre ham om det?

Ellers høres han ut som jeg ville gjort hvis jeg i lang tid hadde følt at jeg bidro mer til fellesskapet enn samboer. Jeg hadde nok synes det var urimelig av meg å mene det, og derfor hadde jeg sikkert ikke tatt det opp. Men irritasjonen hadde ligget der og murret, og innimellom hadde det nok poppet opp! Vel, dette tror jeg iallefall... Har ingen personlig erfaring!

[Gjest Fortvilet og frustrert]

Gå i terapi da vel!

For meg høres det ut som om han kan ha rett i å ikke føle seg verdsatt, uten å ha mot til å si det direkte... Han høres jo ut som en stødig kar igrunnen - baker, vasker og betaler! Eller tror du han er psykopat som bare vi "trykke deg ned?".

En tredje person som dere kan få hjelp av vil sikkert være nyttig, dersom dere ønsker å satse videre. Kan du ikke spørre ham om det?

Ellers høres han ut som jeg ville gjort hvis jeg i lang tid hadde følt at jeg bidro mer til fellesskapet enn samboer. Jeg hadde nok synes det var urimelig av meg å mene det, og derfor hadde jeg sikkert ikke tatt det opp. Men irritasjonen hadde ligget der og murret, og innimellom hadde det nok poppet opp! Vel, dette tror jeg iallefall... Har ingen personlig erfaring!

Takk for innspill... Jeg er rimelig sikker på at han ikke er psykopat. Jeg tror nok du har rett i at han ikke føler seg verdsatt nok. Men har gir meg ingen sjanse til å verdsette ham. Før jeg rekker å si noe, så klager han over mine manglende kommentarer (som jeg ofte er på vei til å si). Jeg er ikke perfekt jeg heller, men det er grenser for hvor mye jeg finner meg i..

Jeg er også lei av at han synes jeg er uøkonomisk. Jeg sparer opp 4000-5000 kr per måned av en inntekt på 11500 kr. Jeg er også lei av at han sier jeg er så pessimistisk. Andre som kjenner meg sier jeg alltid er glad og er en kjempe-optimist.

[hjertebarnet]

Jeg vil råde dere til å kontakte familiekontoret der dere bor og be om familieterapi en stund. Mange par trenger det for å få det bedre sammen. Det høres ut som det er ting i kommunikasjonen mellom dere som ikke er bra, eller som ikke snakkes åpent og konstruktivt ut om (begge veier). En terapeut kan hjelpe dere å finne bedre måter å snakke ut om ting på.

Dere bør vente med å få barn inntil dere har løst disse tingene, dersom dere har planer om det.

Lykke til!

[Gjest Fortvilet og frustrert]

Jeg ville kommet meg vekk før dere får barn!

Det der var akkurat som å lese om min mann, og det bedrer seg ikke. Da kreves det sikkert i tilfelle langvarig terapi, og det mener de jo ikke at de trenger. Det er jo andre det alltid er noe galt med. Det er deres personlighet det her.

Tipper at han heller ikke tåler det minste tegn til kritikkfra deg? Mens du må tale kritiske kommentarer hele tiden?

Tenk nøye over hvordan dette mønsteret vil bli når du skal være mellom barken og veden. Og de på den ene siden er deres felles barn. Det blir et helvete. Ikke kan du forsvare deg der og da, siden det da blir bråk som går ut over barna. Og du må hele tiden vurderre om du skal ta barnas parti når han er urettferdig mot dem, og ta helvete som følger med det, eller om du skal tie stille og håpe at fred og ro er bedre for barna enn at mamma støtter dem der og da.

Det blir et ensomt liv!

Jeg har tenkt på dette selv, at det kan skje... Men han tar imot kritikk, men sier så at jeg er like ille, eller sier det skal bli bedre (det blir det ikke).

[Gjest Fortvilet og frustrert]

Jeg vil råde dere til å kontakte familiekontoret der dere bor og be om familieterapi en stund. Mange par trenger det for å få det bedre sammen. Det høres ut som det er ting i kommunikasjonen mellom dere som ikke er bra, eller som ikke snakkes åpent og konstruktivt ut om (begge veier). En terapeut kan hjelpe dere å finne bedre måter å snakke ut om ting på.

Dere bør vente med å få barn inntil dere har løst disse tingene, dersom dere har planer om det.

Lykke til!

Jeg har foreslått terapi tidligere, men han mener det er jeg som trenger hjelp, ikke han. Hvis jeg har hatt en dårlig dag, så tror han at jeg er psykisk syk og er moden for innleggelse...

[Gjest angelica bom]

Takk for innspill... Jeg er rimelig sikker på at han ikke er psykopat. Jeg tror nok du har rett i at han ikke føler seg verdsatt nok. Men har gir meg ingen sjanse til å verdsette ham. Før jeg rekker å si noe, så klager han over mine manglende kommentarer (som jeg ofte er på vei til å si). Jeg er ikke perfekt jeg heller, men det er grenser for hvor mye jeg finner meg i..

Jeg er også lei av at han synes jeg er uøkonomisk. Jeg sparer opp 4000-5000 kr per måned av en inntekt på 11500 kr. Jeg er også lei av at han sier jeg er så pessimistisk. Andre som kjenner meg sier jeg alltid er glad og er en kjempe-optimist.

For meg høres det ut som om det er han, mer enn deg, som sliter psykisk! Hvorfor beskylder han deg for å ha psykiske problemer? For å fornekte sine egne problemer?

Forlang en forandring iallefall, for å fortsette samlivet. At dere går til terapi sammen. Er han ikke interessert i forandring, så vet du jo hvordan DU vil få det framover?

[bb71]

Takk for innspill... Jeg er rimelig sikker på at han ikke er psykopat. Jeg tror nok du har rett i at han ikke føler seg verdsatt nok. Men har gir meg ingen sjanse til å verdsette ham. Før jeg rekker å si noe, så klager han over mine manglende kommentarer (som jeg ofte er på vei til å si). Jeg er ikke perfekt jeg heller, men det er grenser for hvor mye jeg finner meg i..

Jeg er også lei av at han synes jeg er uøkonomisk. Jeg sparer opp 4000-5000 kr per måned av en inntekt på 11500 kr. Jeg er også lei av at han sier jeg er så pessimistisk. Andre som kjenner meg sier jeg alltid er glad og er en kjempe-optimist.

Høres ut som dere trenger noen metoder for å kommunisere med hverandre.

Ser han ikke vil få ekstern hjelp, og det er ikke uvanlig. Men be ham om det for din skyld. Og ha fokus på at dere skal få noen tips, ikke finne ut hvem som gjør riktig og hvem som gjør galt.

[Gjest gomle]

Hvor lenge har dere vært sammen? Det finnes menn (kanskje damer også?) som er sånn. Da er de gjerne søte og greie en liten stund, men så begynner de slik som dette. Dersom du ikke klarer å "koble det ut", og har selvtillitt nok til å ikke bry deg om det (og heller ikke ergre deg osv), så kan forholdet likevel fungere. Men dersom hans oppførsel føles som et problem for deg, ¨så synes jeg nok du skal vurdere å gjøre det slutt.

[Gjest GA]

Jeg har tenkt på dette selv, at det kan skje... Men han tar imot kritikk, men sier så at jeg er like ille, eller sier det skal bli bedre (det blir det ikke).

Jeg har vokst opp med en sånn far, og det anbefales ikke.

Mora mi brøt endelig ut etter 25 års ekteskap og har jobbet hardt for å bygge seg opp igjen etter å ha blitt psyket ned så lenge...

Så dere burde absolutt ta tak i det, hvis det ikke går å endre hadde jeg brutt med ham.

[Hawkwind]

Høres veldig ut som et kommunikasjonsproblem dette her.

Og muligens også en partner som føler seg lite verdsatt i forhold til innsatsen som blir nedlagt.

Om dette har vedvart over tid, har dere nok begge kjørt dere fast i reaksjonsmønstre og væremåter ingen av dere makter å bryte uten videre.

Vel verdt å få litt ekstern hjelp til å forsøke å løse denne floka høres det ut til.

Om han er som menn flest, vil han trenge hjelp til å sette ord på nøyaktig det som plager han - den reaksjon du skildrer i begynnelsen av ditt innlegg høres mer ut som en slik sak av karakteren "den lille dråpen som får glasset til å flyte over" - med andre ord at det ligger andre momenter bak reaksjonsformen, og at det reageres på denne spesifikke situasjonen muligens er mer tilfeldig.

[Gjest Nei takk ikke nå]

Gå i terapi da vel!

For meg høres det ut som om han kan ha rett i å ikke føle seg verdsatt, uten å ha mot til å si det direkte... Han høres jo ut som en stødig kar igrunnen - baker, vasker og betaler! Eller tror du han er psykopat som bare vi "trykke deg ned?".

En tredje person som dere kan få hjelp av vil sikkert være nyttig, dersom dere ønsker å satse videre. Kan du ikke spørre ham om det?

Ellers høres han ut som jeg ville gjort hvis jeg i lang tid hadde følt at jeg bidro mer til fellesskapet enn samboer. Jeg hadde nok synes det var urimelig av meg å mene det, og derfor hadde jeg sikkert ikke tatt det opp. Men irritasjonen hadde ligget der og murret, og innimellom hadde det nok poppet opp! Vel, dette tror jeg iallefall... Har ingen personlig erfaring!

"Gå i terapi da vel!

En tredje person som dere kan få hjelp av vil sikkert være nyttig, dersom dere ønsker å satse videre. Kan du ikke spørre ham om det?"

Han vil jo ikke ifølge henne, og da hjelper det jo ikke stort om hun går alene.

Hva skulle det hjelpe for. Hvis f.eks psykologen/terapeuten eller familievernkontoret sier til henne at "det er ikke deg det er noe feil med - eller det er ikke din feil alene. Dere har kommet inn i en ond sirkel el"

Hva hjelper det henne når hun da kommer hjem og han bryter henne ned igjen.

Han må jo være med. Det blir like dumt som at et par sitter hos vær sin psykolog. Da blir krangelen bare snudd om til. "Min psykolog sa det - ja men min psykolog sa det"

Tro meg, jeg vet hva jeg prater om.

[bb71]

"Gå i terapi da vel!

En tredje person som dere kan få hjelp av vil sikkert være nyttig, dersom dere ønsker å satse videre. Kan du ikke spørre ham om det?"

Han vil jo ikke ifølge henne, og da hjelper det jo ikke stort om hun går alene.

Hva skulle det hjelpe for. Hvis f.eks psykologen/terapeuten eller familievernkontoret sier til henne at "det er ikke deg det er noe feil med - eller det er ikke din feil alene. Dere har kommet inn i en ond sirkel el"

Hva hjelper det henne når hun da kommer hjem og han bryter henne ned igjen.

Han må jo være med. Det blir like dumt som at et par sitter hos vær sin psykolog. Da blir krangelen bare snudd om til. "Min psykolog sa det - ja men min psykolog sa det"

Tro meg, jeg vet hva jeg prater om.

Klart han blir med!

Ellers er det vel bare å takke for en fin tid?