Hjelp!! Jeg vil ikke være sånn!

[Gjest definitivt anonym i dag]

Jeg må bare innrømme at jeg er en person som har altfor lett for å snakke nedsettende om andre folk. Bak ryggen på dem... Jeg finner nesten alltid noe galt med alle og kan bruke mye tid på å snakke om alle andres feil..

Jeg hater å være sånn!! Vil virkelig slutte med det, men det er vel blitt en uvane. Har nok "lært" det hjemme. Mine foreldre var også sånn.

Hva skal jeg gjøre? Tror kanskje jeg gjør det for å komme med i "gjengen". Jeg vil inngå allianser og da er det lett å gå sammen med andre om å kritisere en tredjeperson f.eks.

Forferdelig umodent, jeg vet det... Er over 30 år så dette må det bli slutt på!

Noen andre som er sånn eller vet hvorfor noen mennesker blir sånn som meg??

[Gjest tjohooo]

Forslag:

Usikker på seg selv, redd for ikke å bli likt for den du egentlig er, redd for å stå alene (må derfor ha "allianser" som du nevnte), beskytter seg selv med å snakke nedsettende om andre.

Men, et viktig spm: Føler du deg bedre enn dem (i øyeblikket, eller ellers også)? Er det sånn at du først ikke kan se noe feil med dem og ser opp til dem, og senere begynner å fokusere på alle feilene?

[skorpionfisken]

Du er i allefall på riktig vei. Første punkt for å endre adferd er å innse at adferden finnes.

Du ser hva du gjør, og det er veldig positivt av deg.

Det du nå må gjøre er å tenke ut strategier for hva du skal gjøre for å ikke fortsette den uønskede oppførselen.

Tenk på hvilke situasjoner du gjør det i. Tenk på at når du kommer i de situasjonene så må du heller gjøre slik eller sånn.

Altså, om du treffer en venninne, og hun sier noe negativt om en tredje venninne, som kanskje har sagt noe teit, så må du prøve å bryte mønsteret. Kanskje si noe som at det er kanskje ikke så ille, kanskje hun mener det bra selv om det kom litt skjevt ut. Da har du brutt mønsteret, og penset samtalen litt mer positiv.

Da kan du være stolt av deg selv.

Men du vil gå i mange feller i prosessen, men jobber du litt med hvordan du snakker i forskjellige situasjoner så kan det fort snu seg, og du blir oppfattet som en omtenksom og grei jente.

Tenk litt på hvordan andre oppfatter din kritikk. Jeg har en slektning som kritiserer alt og alle. Hun sier selvfølgelig ikke noe negativt om meg til meg, men jeg er veldig sikker på at jeg også får mitt pass påskrevet når jeg ikke er til stede. Man slutter å betro seg til sånne folk, man blir bare overfladisk overfor dem. Dit vil ikke du.

Lykke til.

[Gjest definitivt anonym i dag]

Forslag:

Usikker på seg selv, redd for ikke å bli likt for den du egentlig er, redd for å stå alene (må derfor ha "allianser" som du nevnte), beskytter seg selv med å snakke nedsettende om andre.

Men, et viktig spm: Føler du deg bedre enn dem (i øyeblikket, eller ellers også)? Er det sånn at du først ikke kan se noe feil med dem og ser opp til dem, og senere begynner å fokusere på alle feilene?

Du traff spikeren på hodet med mye av det du skrev..

Ellers så møter jeg alle nye mennesker med et åpent og positivt sinn. Det er vel idet det oppstår uenigheter eller den andre gjør noe annerledes enn meg jeg begynner å bli kritisk. Det handler nok om trygghet. Det å være trygg på at man kan bli respektert for den man er, og at vi alle er ulike.

Om jeg føler meg bedre enn dem eller ikke avhenger veldig av hva det gjelder. Jeg har nok lett for å mene at min måte å gjøre noe på er den riktige. Noe av problemet er nok også at jeg aldri tør å si fra til dem det gjelder hvis jeg er uenig i noe. Det tør jeg ikke, men å kritisere dem bak ryggen er ikke så "farlig".

Samtidig er jeg veldig åpen for alle mine egne feil, blant annet den jeg har fortalt om.

Prøver å ha så mye selvinnsikt som mulig..

[Gjest definitivt anonym i dag]

Du er i allefall på riktig vei. Første punkt for å endre adferd er å innse at adferden finnes.

Du ser hva du gjør, og det er veldig positivt av deg.

Det du nå må gjøre er å tenke ut strategier for hva du skal gjøre for å ikke fortsette den uønskede oppførselen.

Tenk på hvilke situasjoner du gjør det i. Tenk på at når du kommer i de situasjonene så må du heller gjøre slik eller sånn.

Altså, om du treffer en venninne, og hun sier noe negativt om en tredje venninne, som kanskje har sagt noe teit, så må du prøve å bryte mønsteret. Kanskje si noe som at det er kanskje ikke så ille, kanskje hun mener det bra selv om det kom litt skjevt ut. Da har du brutt mønsteret, og penset samtalen litt mer positiv.

Da kan du være stolt av deg selv.

Men du vil gå i mange feller i prosessen, men jobber du litt med hvordan du snakker i forskjellige situasjoner så kan det fort snu seg, og du blir oppfattet som en omtenksom og grei jente.

Tenk litt på hvordan andre oppfatter din kritikk. Jeg har en slektning som kritiserer alt og alle. Hun sier selvfølgelig ikke noe negativt om meg til meg, men jeg er veldig sikker på at jeg også får mitt pass påskrevet når jeg ikke er til stede. Man slutter å betro seg til sånne folk, man blir bare overfladisk overfor dem. Dit vil ikke du.

Lykke til.

Takk for godt svar!

Nei jeg vil ikke dithen at folk ikke stoler på meg... Det er faktisk det jeg ønsker mest av alt. At folk rundt meg skal se på meg som en god venn. Er fullstendig klar over at hvis jeg snakker drit om andre så skjønner mine venner at det gjør jeg om dem også... Har selv et par venninner jeg ikke stoler på pga dette..

Skal starte et nytt og bedre liv i dag:)

[Hawkwind]

Du traff spikeren på hodet med mye av det du skrev..

Ellers så møter jeg alle nye mennesker med et åpent og positivt sinn. Det er vel idet det oppstår uenigheter eller den andre gjør noe annerledes enn meg jeg begynner å bli kritisk. Det handler nok om trygghet. Det å være trygg på at man kan bli respektert for den man er, og at vi alle er ulike.

Om jeg føler meg bedre enn dem eller ikke avhenger veldig av hva det gjelder. Jeg har nok lett for å mene at min måte å gjøre noe på er den riktige. Noe av problemet er nok også at jeg aldri tør å si fra til dem det gjelder hvis jeg er uenig i noe. Det tør jeg ikke, men å kritisere dem bak ryggen er ikke så "farlig".

Samtidig er jeg veldig åpen for alle mine egne feil, blant annet den jeg har fortalt om.

Prøver å ha så mye selvinnsikt som mulig..

Hmmm...du er med andre ord redd for å tydeliggjøre dine meninger og dine prinsipper om de strider mot andres - og synes det er en naturlig måte å hevde ditt syn på ved å angripe dine meningsmotstandere når de ikke har anledning til å forsvare seg.

Eller for å spissformulere: Du sparker dem som ligger nede.

Samtidig markerer du veldig sterkt i dine utsagn her at du i mange tilfeller har problemer med å takle kritikk.

Du aksepterer at andre oppfatter dine svakheter såfremt du selv har kartlagt akkurat dette som en svakhet.

Oppfatter deg ihvertfall slik i måten du skriver på.

Men noen små konklusjoner jeg drar av det du skriver:

Du er livredd konfrontasjoner

Du ønsker ikke å prøve dine synspunkter og meninger mot mennesker som tenker annerledes enn deg - muligens fordi dette vil true det bilde du har av deg selv og din funksjon i denne verden?

Du gir inntrykk av å være et menneske som ikke trives med å utvikle deg selv. Et menneske som har funnet sin plass, har oppdaget sine meninger - og ønsker et status quo på det området

Du gir inntrykk av å være utrygg, redd og med svært liten selvtillit. Og får inntrykk av at selvtilliten din i større grad er basert på dine meninger og synspunkter fremfor din personlighet - og derfor er esktremt sårbar.

For spørsmålet du stiller i ditt hovedinnlegg: Om det jeg refererer til over stemmer noenlunde, har du en stor jobb å gjøre før du greier å slutte å hakke på andre.

Du får bekreftet din personlighet og dine meninger gjennom hakkingen, og til en viss grad får du vel og opprettholdt/styrket din selvtillit gjennom denne væremåten.

Og er vel muligens avhengig av å ha denne væremåten for å fungere - på samme måten som en røyker er avhengig av sine faste daglige doser nikotin...?

[Gjest definitivt anonym i dag]

Hmmm...du er med andre ord redd for å tydeliggjøre dine meninger og dine prinsipper om de strider mot andres - og synes det er en naturlig måte å hevde ditt syn på ved å angripe dine meningsmotstandere når de ikke har anledning til å forsvare seg.

Eller for å spissformulere: Du sparker dem som ligger nede.

Samtidig markerer du veldig sterkt i dine utsagn her at du i mange tilfeller har problemer med å takle kritikk.

Du aksepterer at andre oppfatter dine svakheter såfremt du selv har kartlagt akkurat dette som en svakhet.

Oppfatter deg ihvertfall slik i måten du skriver på.

Men noen små konklusjoner jeg drar av det du skriver:

Du er livredd konfrontasjoner

Du ønsker ikke å prøve dine synspunkter og meninger mot mennesker som tenker annerledes enn deg - muligens fordi dette vil true det bilde du har av deg selv og din funksjon i denne verden?

Du gir inntrykk av å være et menneske som ikke trives med å utvikle deg selv. Et menneske som har funnet sin plass, har oppdaget sine meninger - og ønsker et status quo på det området

Du gir inntrykk av å være utrygg, redd og med svært liten selvtillit. Og får inntrykk av at selvtilliten din i større grad er basert på dine meninger og synspunkter fremfor din personlighet - og derfor er esktremt sårbar.

For spørsmålet du stiller i ditt hovedinnlegg: Om det jeg refererer til over stemmer noenlunde, har du en stor jobb å gjøre før du greier å slutte å hakke på andre.

Du får bekreftet din personlighet og dine meninger gjennom hakkingen, og til en viss grad får du vel og opprettholdt/styrket din selvtillit gjennom denne væremåten.

Og er vel muligens avhengig av å ha denne væremåten for å fungere - på samme måten som en røyker er avhengig av sine faste daglige doser nikotin...?

Det var da voldsomt! Heldigvis er det ikke så ille som du skisserer;) Tror nok det er håp for meg også... Prøver bare å reflektere litt over meg selv og det synes jeg flere burde gjøre innimellom.

[Hawkwind]

Det var da voldsomt! Heldigvis er det ikke så ille som du skisserer;) Tror nok det er håp for meg også... Prøver bare å reflektere litt over meg selv og det synes jeg flere burde gjøre innimellom.

*s*

Definitivt verdt å reflektere over seg selv iblant ja.

Og om du finner min tolkning av dine utsagn voldsomme, kan det vel konkluderes med at problemet ikke er så stort som man kan få inntrykk av gjennom din beskrivelse.

Noe som er svært bra for deg og dine :-)