Du er ikkeordentlig mamma'n min....

[snø]

Jeg har ikke tro på de helt store utlegningene om Kina, kultur og biologi i sånne spørsmål. Synes ikke det er nødvendig å gjøre dette mer komplisert enn det er. Det aller, aller viktigste tror jeg, er at vi som foreldre er trygg og overbevisende om dette. Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger, og svarer da:

NN har ikke ligget i min mage, men jeg er den orntlige moren hennes likevel. For det har de som bestemmer i Kina og i Norge bestemt at jeg skal være.

Dette svaret har vært helt greit for ungene å akseptere.

Jeg er i grunnen litt enig med deg - unger trenger enkle svar.

Vi har hatt et par tilsvarende episoer i barnehagen, men det har vært enkeltående episoder, og vi har, etter å ha snakket med barnehagen, valgt å ikke lage noen sak ut av det. For de aller fleste ungene er ikke opptatt av at Bella er adoptert, og vi ser ingen grunn til å gjøre et poeng ut av det.

De vet at vi skal til Colombia og hente en lillebror eller -søster, og at den babyen ikke kommer fra magen min.

Og vi har gitt barnehagen Chevina-cd'en, som tar for seg det å hente en lillebror i Colombia.

De har også hatt om barn fra forskjellige land, og da ble det laget flagg fra Colombia, og hengt ved siden av det norske, det somaliske og det iranske, og de snakket litt om Colombia, Somalia og Iran, som er de landene barn på avdelingen er født i.

På skolen Bella skal gå på går det, og kommer det til å gå flere adopterte barn, så får vi se om vi får ta det som et tema, om det blir et problem. Men før det blir det, så tror jeg at det ikke er vits å lage et poeng ut av Bella er adoptert.

Når det er sagt, så synes jeg at lilja hadde laget et fantastisk opplegg i barnehagen :-))

Beste hilsen fra

[Miss seventy]

her er det mye bra. vi har vært veldig åpne om dette da hun kommer fra Korea og snakker ofte om dette så jeg tror hun skjønner det, det var bare så leit å se at hun plutselig virket så lei seg.....

ja, jeg sier også at jeg er den ordentlige mamman hennes bare at hun har ligget i en annen mage men at det ikke betyr noe, for alle har jo ligget i en mage og dette er ok.

Får se om jeg tar en tur på skolen og snakker med alle i klassen slik at ingen lurer. Har vært der en gang men vet at det også finnes mange fordommer blandt de voksne så temaet er sikkert ok på et foreldremøte også......

Hører av og til at ungene sier "mamma har sagt at du ikke er.... osv"

Ikke bry deg med det du. Hvis jenta di vet om det så trenger hun bare forstå det på en måte. Hun har sikkert mange tanker om det, spesielt når det kommer opp sånn.

Små jenter blir litt lei seg av mye rart vet du. Om noen har sagt hårstrikken deres ikke var fin også, så det stakk nok ikke så dypt:)

Kan du ikke be læreren ta det opp da? Snakke litt om det, om ikke de andre barna forstår det helt?

Dessuten, når de sier at du ikke er den ordentilge mammaen hennes mener de helt sikkert ikke noe vondt med det, men det er vel sånn barna forstår det. Noen andre fødte henne, og nå er du den andre mammaen hennes. DET betyr ikke at de mener du er en DÅRLIGERE mamma eller noe slikt.

[trompet]

Jeg så at du skrev det samme etterpå, ja :-)

Og joda, jeg er helt enig i det du sier om å være politisk korrekt, men er det noe amerikanere kan, så er det å være det ;o)

Jeg klarer liksom ikke helt å se forskjellen på "birthmother" og "lifegiver" da...

Men igjen, jeg synes det er godt å høre om adopterte som sier det hun og du sier :-)

Beste hilsen fra

Det var min sønn som selv sa at " Du er ikke mora mi så du betemmer ikke hva jeg skal å ikke skal!" ( tenåring som ikke likte grensen jeg satt) Da fikk han svaret fra meg, " Hvis ikke jeg er moren din... hvorfor bor du her da? Da ble han svar skyldig å innså at det som han hadde tenkt å gjøre ikke lot seg gjennomføre .

jeg tar det som et komlimang at han gjennomfører som han har lært.. av mamman min.. som han sier.

[trompet]

Jeg er i grunnen litt enig med deg - unger trenger enkle svar.

Vi har hatt et par tilsvarende episoer i barnehagen, men det har vært enkeltående episoder, og vi har, etter å ha snakket med barnehagen, valgt å ikke lage noen sak ut av det. For de aller fleste ungene er ikke opptatt av at Bella er adoptert, og vi ser ingen grunn til å gjøre et poeng ut av det.

De vet at vi skal til Colombia og hente en lillebror eller -søster, og at den babyen ikke kommer fra magen min.

Og vi har gitt barnehagen Chevina-cd'en, som tar for seg det å hente en lillebror i Colombia.

De har også hatt om barn fra forskjellige land, og da ble det laget flagg fra Colombia, og hengt ved siden av det norske, det somaliske og det iranske, og de snakket litt om Colombia, Somalia og Iran, som er de landene barn på avdelingen er født i.

På skolen Bella skal gå på går det, og kommer det til å gå flere adopterte barn, så får vi se om vi får ta det som et tema, om det blir et problem. Men før det blir det, så tror jeg at det ikke er vits å lage et poeng ut av Bella er adoptert.

Når det er sagt, så synes jeg at lilja hadde laget et fantastisk opplegg i barnehagen :-))

Beste hilsen fra

Ja å det blir så naturlig for flere å flere at barn ikke nødvendigvis likner foreldren.. det er så mange som er adopterte at det ikke etterhvert blir fokuset noe særlig på det. Her i heimen er det like mange som er adoptert som ikke adopterte . Å vi er en helt alminnelig familie.

[Gjest kinamamsen]

Jeg opplevde det samme med datteren min da hun gikk i barnehagen. Noen av de eldste barna var begynt å spørre henne ut om hvor den ordentlige mammaen hennes var, om hun var død osv. Datteren min syntes dette var både vanskelig og ubehagelig.

Løsningen ble at vi gjorde avtale med barnehagen og troppet mannsterke opp; Mamma, storesøster, storebror og nyankommet lillesøster.

De to eldste okkuperte kjøkkenet og lagde "kinamat light", mens jeg snakket med barna om likheter og forskjeller. Norge har troll, kniv og gaffel, bokstaver, Kina har drager, spisepinner, skrifttegn osv. Hadde med meg norsk bamse med strikkegenser og kinesisk panda med silkeskjorte. Ungene var enige i at selv om det var litt forskjell på disse tingene, så hadde vi mye til felles! Jeg tok også med noen barnebøker med kjente klassiske eventyr som Tommeliten, Nøtteknekkeren og Snehvit. Disse kjente barna igjen...men teksten var på kinesisk, med skrifttegn og lydskrift. Dette var de veldig fascinert av!

Jeg hadde et bittelite kart over Norge, og et tilsvarende større av Kina og fortalte om hvor kjempemange mennesker som bor i Kina. Dette illustrerte jeg ved å fylle nabbiperler oppi et eggeglass (så mange bor det i Norge) og oppi ei vaskebøtte (SÅ mange bor det i Kina)

Vi snakket også om det å være glad i hverandre, og alle var enige i at foreldrene deres var veldig, veldig glade i dem - så glade i dem at de ville gjøre alt for å passe på dem og sørge for at de hadde alt de trengte. Til det svarte jeg at selv om mye er forskjellig i Norge og Kina, er det èn ting som er akkurat lik: Foreldrene i Kina er akkurat like kjempekjempeglade i barna sine som det vi i Norge er. Men ikke alle i Kina har penger nok til å kjøpe det barna trenger. I Norge får man hjelp slik at alle barn kan bo hos foreldrne sine og ha det godt, men sånn er det ikke i Kina.

Så selv om kinamammaen og kinapappaen var veldig, veldig glade i lille-Ping og syntes hun var den deiligste ungen de hadde sett (for det syns jo alle mammaer og pappaer) så kunne hun ikke bo hos dem. Ja, tenk, SÅ glade var de i henne at de bestemte seg for at hun skulle få en ny mamma og pappa som kunne være like glad i henne som det de var, og som kunne gi henne alt hun trengte for å ha det godt.

"Hvordan tror dere de syntes det var da de måtte gi fra seg lille-Ping?" Alle barna var enige om at de måtte ha vært veldig, veldig lei seg. Men at de nok var glade for at lille-Ping skulle få det godt.

Til slutt fikk barnehagen en CD med barnemusikk fra Kina, som har surret og gått jevnt i snart to år. Og da seansen ble avsluttet med at storesøster og storebror innbød til fellesmåltid (der alle fikk hver sitt sett med spisepinner i gave) var stemningen høy )

I tillegg har jeg informert foreldrene på foreldremøte. De fikk vite litt om hvordan denne dagen artet seg, og jeg fikk utelukkende positiv tilbakemelding. Jeg fortalte også litt om følelsene rundt det å vente og å få adoptivbarn, og som mamma til både egenfødte og adopterte så spilte jeg selvfølgelig rått på min hjertesak: Det er INGEN forskjell! De ytre omstendighetene kan være svært forskjellige, men følelsene er akkurat de samme. Jeg sa at Den Rosa Skyen var like sterkt tilstede i hotell-lobbyen der jeg fikk lille-Ping i armene, som da jeg lå på fødestua. (Det var mange som trakk gjenkjennende på smilebåndet her)

Til slutt fortalte jeg hva jeg selv sier til jentene om dette, det er selvsagt det samme som jeg fortalte i barnehagen, men i en litt mer voksen versjon.

Det virket som foreldrene syntes dette var flott info, som jeg sa så slapp de nå å lete etter ord - når barna spurte, kunne de gi dem samme versjon som mine får her heime. (Og selvsagt uten personlige opplysninger)

Jeg fikk bøttevis med positiv tilbakemelding i etterkant, og i barnehagen har det rådet fred og fordragelighet siden )

Kjempeflott lilja. Jeg hadde noe av det samme i barnehagen men ikke så detaljert som du beskriver her. Veldig bra !

Håper det er bra med deg og dine.

Jeg husker den rosa skyen vi sto sammen under i lobbyen i Wuhan som det var i går. Men, det var ikke i går for til høsten har vi skolejenter du og jeg ;o)

Masse hilsner til deg og lille Ping fra lille Kinaputt og

[Gjest En ordentlig mamma]

Du får ikke noe pepper fra meg, i hvert fall.

Når folk spør meg om jeg vet hvem de ordentlige foreldrene mine er, svarer jeg at det vet jeg selvsagt - det er jo xx og nn (altså mamma og pappa).

For meg er mamma og pappa de som lengtet etter meg, oppdro deg, tørket tårer, leste eventyr, satt grenser, kjeftet, bekymret seg og alltid kommer til å elske meg ubetinget. ;o)

Sånn som vi har lengtet etter, "kjempet" for og ønsket oss disse barna våre, så må vi jo være ordentlige foreldre )

[meimei]

Ja å det blir så naturlig for flere å flere at barn ikke nødvendigvis likner foreldren.. det er så mange som er adopterte at det ikke etterhvert blir fokuset noe særlig på det. Her i heimen er det like mange som er adoptert som ikke adopterte . Å vi er en helt alminnelig familie.

Jeg synes det er viktig at ungene som spør/ytrer seg får svar på det de faktisk spør om, ordentlig mor eller ikke ordentlig mor. Det er jo ikke noe problem at unger spør om slikt, og vi må ta spørsmålene på alvor. Jeg synes en full runde med kinesisk kultur/mat osv som reaksjon på slike spørsmål blir "overkill" som et svar på helt konkrete spørsmål/ytringer. Vi kan velge å svare utfra biologiske utgangspunkt eller juridisk (som jeg har valgt). Men det viktige blir jo at man svarer på det ungene faktisk er interessert i eller trenger å å vite noe om.

Hvis dette har for som erting og mobbing blir jo saken en annen. Da trenger en kanskje å gå mer systematisk til verks som folkeopplyser.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Kjempefint!

Når man først skal informere ungene, er det nok lurt å ta med de voksne også - for det er jo tross alt der ungene får mange av svarene sine fra. ;o)

Det var min teori også. Unger er greie sånn, de registrerer at familielikheten kanskje ikke akkurat er til å hoppe i taket av...og ferdig med det!

Det kunne vel ha vært snakket om litt av hvert ved middagsbordet både her og der.

Noen ganger tror jeg det er fornuftig å ikke være altfor "hårsår". Årsaken til problemene hos oss var mest sannsynlig at foreldrene til de andre ungene ikke visste hva de skulle si hvis temaet kom opp.

Nå vet de det, og alle er fornøyde )

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Kjempeflott lilja. Jeg hadde noe av det samme i barnehagen men ikke så detaljert som du beskriver her. Veldig bra !

Håper det er bra med deg og dine.

Jeg husker den rosa skyen vi sto sammen under i lobbyen i Wuhan som det var i går. Men, det var ikke i går for til høsten har vi skolejenter du og jeg ;o)

Masse hilsner til deg og lille Ping fra lille Kinaputt og

Ja, herregud, det er nesten skummelt!

Det bittelille knøttet er blitt en ung dame med sine meningers mot - og gryende evne til å argumentere sin mor i senk.

Foreløpig holder jeg stand, men jeg ser fram mot de neste åra med en viss skrekkblandet fryd, hehe.

[Calileo]

Da eldstemann var 8 år og gikk i 2 klasse skulle de alle velge seg et tema de skulle holde foredrag om. Min sønn valgte Colombia som han kommer fra. Jeg spurte lærerinnen om jeg kunne få være med på å hjelpe til i forberedelser og fremføring. Det ble 1 skoletime der sønnen min og jeg vekselsvis pratet om Colombia, litt historie, litt natur, og ikke minst hvordan hvorfor noen i Colombia så ut som afrikanere. Til slutt snakket jeg litt om adopsjon på en for barna lettfattelig måte. etter det har ingen i hans nære krets betvilt at vi er de ordentlige familien. "Alle de andre" som min sønn sier bryr han seg ikke om. Dessuten har gutta mine et så trygt forhold til dette at de oftest svarer greit når "andre" spør de.

Ellers finnes det sikkert materiale man kan låne fra ulike landsklubber.

Noen synes sikkert dette var litt voldsomt, men det passet seg slik for oss da. Venter spent på en anledning der jeg kan gjøre det samme i klasse ntil min andre sønn.

Lykke til alle sammen.

Mvh

[ahg]

Vi har hatt noen runder i forhold til dette.

Først kom fireåringen hjem fra barnehagen og spurte: «Er ikke du den ordentlige mammaen min?» For det hadde noen sagt. Hun var usikker og litt lei seg. Jeg svarte at jovisst var jeg det. Og at noen tror at man må ha ligget i magen til mammaen for at det skal være en ordentlig mamma. Men at det syntes ikke jeg. Jeg er ordentlig mamma selv om hun ikke har ligget i magen min. Etter en lang og god klem og disse forsikringene var alt i orden igjen.

Så begynte hun på skolen, og jeg hadde et innlegg på foreldremøte om «hva er det å være ordentlig mamma». Jeg sa da at gullet har to ordentlige mammaer og pappaer: de biologiske foreldrene (som hun aldri har bodd hos og som vi ikke vet noe om), og oss. Selv har hun bare opplevd en mamma og pappa, og det er oss. Og selv om hun ikke er vårt barn genetisk sett, er hun vårt barn følelsesmessig, juridisk, omsorgsmessig og i alle praktiske henseender. Vi er en helt alminnelig familie, og vi elsker barna våre akkurat som biologiske foreldre. Så ja, jeg er ordentlig mamma for gullet. Det ble veldig godt mottatt, og både jeg og mange av de andre foreldrene måtte snufse litt.

Nå er gullet 8 år og går i 2. klasse. Her om dagen sa jeg nei til noe hun ville, og det likte hun selvfølgelig ikke. Jeg fikk beskjed om at jeg er den dummeste mammaen i hele verden, og dessuten så bestemte jeg ikke over henne, for jeg er ikke den ordentlige mammaen hennes. Hun så litt undersøkende på meg etter at kommentaren var falt. Jeg smilte litt og svarte: «Jeg er ikke magemammaen din - eller biologisk mor som det heter. Det er sant. Men jeg er absolutt ordentlig mamma for deg. Du bor hos meg, jeg gir deg mat og steller for deg, jeg passer på deg, jeg elsker deg, og du skal være barnet mitt bestandig. Og da er jeg den ordentlige mammaen din.» Gullet var fremdeles opptatt av å være sur for at hun ikke hadde fått viljen sin, men hun protesterte ikke på det jeg sa, og jeg mistenker at hun egentlig likte litt å høre det også.

Det kommer nok flere runder med tiden. Lillesøster har også prøvd seg og fått tilsvarende beskjed som storesøster. Lillesøster har enkelte ganger «truet» med at hun vil bo hos fosterforeldrene sine når jeg har satt grenser med henne. «Ja, da må du lære deg kinesisk da, så du kan skjønne hva de sier,» har jeg ikke kunnet dy meg for å si.

For meg er det viktigste at _jeg_ er hundre prosent trygg på at jeg er ordentlig mamma for jentene mine. Da kan jeg godt tåle å bli utfordret på det uten å bli såret, provosert eller lei meg. Og jeg tror at når jentene merker at jeg er trygg på det, så blir det trygt og troverdig for dem også.

Skal forresten legge meg på minnet det du svarte din tenåringssønn, trompet. Tenårene kommer nok før vi får sukk for oss :-)

[Gjest malun]

Vi har hatt noen runder i forhold til dette.

Først kom fireåringen hjem fra barnehagen og spurte: «Er ikke du den ordentlige mammaen min?» For det hadde noen sagt. Hun var usikker og litt lei seg. Jeg svarte at jovisst var jeg det. Og at noen tror at man må ha ligget i magen til mammaen for at det skal være en ordentlig mamma. Men at det syntes ikke jeg. Jeg er ordentlig mamma selv om hun ikke har ligget i magen min. Etter en lang og god klem og disse forsikringene var alt i orden igjen.

Så begynte hun på skolen, og jeg hadde et innlegg på foreldremøte om «hva er det å være ordentlig mamma». Jeg sa da at gullet har to ordentlige mammaer og pappaer: de biologiske foreldrene (som hun aldri har bodd hos og som vi ikke vet noe om), og oss. Selv har hun bare opplevd en mamma og pappa, og det er oss. Og selv om hun ikke er vårt barn genetisk sett, er hun vårt barn følelsesmessig, juridisk, omsorgsmessig og i alle praktiske henseender. Vi er en helt alminnelig familie, og vi elsker barna våre akkurat som biologiske foreldre. Så ja, jeg er ordentlig mamma for gullet. Det ble veldig godt mottatt, og både jeg og mange av de andre foreldrene måtte snufse litt.

Nå er gullet 8 år og går i 2. klasse. Her om dagen sa jeg nei til noe hun ville, og det likte hun selvfølgelig ikke. Jeg fikk beskjed om at jeg er den dummeste mammaen i hele verden, og dessuten så bestemte jeg ikke over henne, for jeg er ikke den ordentlige mammaen hennes. Hun så litt undersøkende på meg etter at kommentaren var falt. Jeg smilte litt og svarte: «Jeg er ikke magemammaen din - eller biologisk mor som det heter. Det er sant. Men jeg er absolutt ordentlig mamma for deg. Du bor hos meg, jeg gir deg mat og steller for deg, jeg passer på deg, jeg elsker deg, og du skal være barnet mitt bestandig. Og da er jeg den ordentlige mammaen din.» Gullet var fremdeles opptatt av å være sur for at hun ikke hadde fått viljen sin, men hun protesterte ikke på det jeg sa, og jeg mistenker at hun egentlig likte litt å høre det også.

Det kommer nok flere runder med tiden. Lillesøster har også prøvd seg og fått tilsvarende beskjed som storesøster. Lillesøster har enkelte ganger «truet» med at hun vil bo hos fosterforeldrene sine når jeg har satt grenser med henne. «Ja, da må du lære deg kinesisk da, så du kan skjønne hva de sier,» har jeg ikke kunnet dy meg for å si.

For meg er det viktigste at _jeg_ er hundre prosent trygg på at jeg er ordentlig mamma for jentene mine. Da kan jeg godt tåle å bli utfordret på det uten å bli såret, provosert eller lei meg. Og jeg tror at når jentene merker at jeg er trygg på det, så blir det trygt og troverdig for dem også.

Skal forresten legge meg på minnet det du svarte din tenåringssønn, trompet. Tenårene kommer nok før vi får sukk for oss :-)

Mange kloke ord, ahg.