Fortelle om utroskap?

[Gjest smørøye]

Hvis dere hadde levd i et forhold dere trivdes i, men så av en eller annen grunn var så dum å havne i seng med en annen, ville dere fortalt det til partneren deres?

Evt hvorfor/hvorfor ikke?

[skorpionfisken]

Ikke hvis jeg ville fortsette i forholdet.

Vet ikke om jeg ville sagt det om jeg ville ut av forholdet heller.

Om man forteller den andre om utroskap så påfører man den andre mye smerte og psykiske plager som man kunne spart dem for ved å holde tett.

At man selv har dårlig samvittighet er bare rett og riktig, men det blir ikke nødvendigvis bedre å plage andre med den.

Jeg ville helst vært spart for å vite om min manns utroskap. Vi ble skilt likevel, det hadde vært lettere om jeg slapp å vite at det var for en yngre og sprekere modell. Heldigvis fikk jeg ikke vite om det før etter at vi ble separert, da hadde jeg fått bearbeidet separasjonen litt før jeg måtte ta til meg at det også lå utroskap bak. Var greit å få det i porsjoner.

[Gjest hos oss]

Hvis det var sjanse for at noen (jeg eller) ektefellen min kjente skulle vite om det, så ville jeg fortalt det med en gang. Det må være ekstra ydmykende å få vite noe lenge etter mange andre vet.

Jeg ville også fortalt det hvis det var sjanse for å ha pådratt seg / viderført smitte.

Jeg ville ikke fortalt noe bare for å lette min egen samvittighet, hvis jeg trodde at det var det enenste gode som kom ut av det, men jeg bare ville pådratt andre smerte ved å fortelle det, ville jeg vurdert å leve / lide med hemmeligheten. Jeg synes det er egosistisk å fortelle kun for å lette sin egen samvittighet.

Men jeg vet ærlig talt ikke helt, det vet man vel ikke før man står der selv.

[Gjest smørøye]

Ikke hvis jeg ville fortsette i forholdet.

Vet ikke om jeg ville sagt det om jeg ville ut av forholdet heller.

Om man forteller den andre om utroskap så påfører man den andre mye smerte og psykiske plager som man kunne spart dem for ved å holde tett.

At man selv har dårlig samvittighet er bare rett og riktig, men det blir ikke nødvendigvis bedre å plage andre med den.

Jeg ville helst vært spart for å vite om min manns utroskap. Vi ble skilt likevel, det hadde vært lettere om jeg slapp å vite at det var for en yngre og sprekere modell. Heldigvis fikk jeg ikke vite om det før etter at vi ble separert, da hadde jeg fått bearbeidet separasjonen litt før jeg måtte ta til meg at det også lå utroskap bak. Var greit å få det i porsjoner.

"Ikke hvis jeg ville fortsette i forholdet."

For meg ville det vært nettopp da jeg hadde sagt det. For meg er ærlighet alfa og omega.

"Vet ikke om jeg ville sagt det om jeg ville ut av forholdet heller."

Hvis jeg ville ut av forholdet hadde jeg nok ikke sagt det. Da blir det ille nok for den andreparten uansett at det er ingen vits å si det. Forholdet skal ikke vare lenger uansett så da trenger man jo heller ikke si det, egentlig.

"Om man forteller den andre om utroskap så påfører man den andre mye smerte og psykiske plager som man kunne spart dem for ved å holde tett."

Joda, men samtidig har man jo gått bak ryggen på den andre, gjort noe veldig galt. Fortsetter man uten å si noe bygger man jo forholdet på en løgn. Det kan da ikke være bra?

Hvis den du er sammen med har vært utro mot deg ville du ikke visst det? Ville du heller lykkelig uvitende fortsatt være sammen med en som har sveket deg og så uten skrupler skjuler det for deg? Før eller siden kommer sånt frem da...

"At man selv har dårlig samvittighet er bare rett og riktig, men det blir ikke nødvendigvis bedre å plage andre med den."

Det er vel ikke for å lette sin samvittighet man sier det, men for å opprettholde ærligheten i forholdet? Jeg ville hvertfall ha _mer_ dårlig samvittighet for å _skjule_ sånt/lyve, enn for den faktiske handlingen. Feil kan alle gjøre, da må den andre bare finne ut hva h*n vil gjøre med det. Er man uærlig så er det liksom ikke "håp" føler jeg...

"Jeg ville helst vært spart for å vite om min manns utroskap. Vi ble skilt likevel, det hadde vært lettere om jeg slapp å vite at det var for en yngre og sprekere modell. Heldigvis fikk jeg ikke vite om det før etter at vi ble separert, da hadde jeg fått bearbeidet separasjonen litt før jeg måtte ta til meg at det også lå utroskap bak. Var greit å få det i porsjoner."

Enig der. Blir det uansett slutt er det unødvendig å fortelle om det. Er hvis forholdet fortsetter det er viktig å være ærlig.

[Gjest smørøye]

Hvis det var sjanse for at noen (jeg eller) ektefellen min kjente skulle vite om det, så ville jeg fortalt det med en gang. Det må være ekstra ydmykende å få vite noe lenge etter mange andre vet.

Jeg ville også fortalt det hvis det var sjanse for å ha pådratt seg / viderført smitte.

Jeg ville ikke fortalt noe bare for å lette min egen samvittighet, hvis jeg trodde at det var det enenste gode som kom ut av det, men jeg bare ville pådratt andre smerte ved å fortelle det, ville jeg vurdert å leve / lide med hemmeligheten. Jeg synes det er egosistisk å fortelle kun for å lette sin egen samvittighet.

Men jeg vet ærlig talt ikke helt, det vet man vel ikke før man står der selv.

Nei, man vet det vel ikke før man havner i situasjonen.

Så for deg er det å fortelle kun å lette sin egen samvittighet? Det har ikke noe med ærlighet å gjøre?

Lide videre med hemmligheten skriver du, det hørtes nesten litt martyr aktig, og det blir vel feil.

For meg handler et forhold veldig mye om ærlighet. Jeg kan ikke stole på noen om jeg ikke vet personen er 100% ærlig. Hvis jeg vet at han ikke ville sagt noe om han skulle vært utro fordi han ikke ville såre meg, så kunne jeg ikke stolt på ham. Da vet jeg jo aldri _om_ han faktisk har vært utro heller, siden han jo ikke ville sagt noe uansett.

Kommunikasjon og ærlighet er viktig. Og ikke minst være klar over at alle kan gjøre feil.

[Gjest enig med smørøye]

Nei, man vet det vel ikke før man havner i situasjonen.

Så for deg er det å fortelle kun å lette sin egen samvittighet? Det har ikke noe med ærlighet å gjøre?

Lide videre med hemmligheten skriver du, det hørtes nesten litt martyr aktig, og det blir vel feil.

For meg handler et forhold veldig mye om ærlighet. Jeg kan ikke stole på noen om jeg ikke vet personen er 100% ærlig. Hvis jeg vet at han ikke ville sagt noe om han skulle vært utro fordi han ikke ville såre meg, så kunne jeg ikke stolt på ham. Da vet jeg jo aldri _om_ han faktisk har vært utro heller, siden han jo ikke ville sagt noe uansett.

Kommunikasjon og ærlighet er viktig. Og ikke minst være klar over at alle kan gjøre feil.

Veldig enig.

Jeg trodde jeg var enig med skorpionfisken. Helt til mannen min var utro, og tenkte som henne.

Det er bare det at det går ikke an å skjule sånt. Spesielt går det ikke an å skjule den dårlige samvittigheten han levde med, som resulterte i at han trakk seg unna meg, og at hele forholdet bare ble dårligere og dårligere.

Til det kulminerte med at han var utro igjen, og denne gangen var det et alvorlig forhold.

Hadde han vært ærlig etter den første engangs-tabben, hadde vi hatt en sjanse. Det hadde vært vondt der og da, men best i lengden.

[skorpionfisken]

"Ikke hvis jeg ville fortsette i forholdet."

For meg ville det vært nettopp da jeg hadde sagt det. For meg er ærlighet alfa og omega.

"Vet ikke om jeg ville sagt det om jeg ville ut av forholdet heller."

Hvis jeg ville ut av forholdet hadde jeg nok ikke sagt det. Da blir det ille nok for den andreparten uansett at det er ingen vits å si det. Forholdet skal ikke vare lenger uansett så da trenger man jo heller ikke si det, egentlig.

"Om man forteller den andre om utroskap så påfører man den andre mye smerte og psykiske plager som man kunne spart dem for ved å holde tett."

Joda, men samtidig har man jo gått bak ryggen på den andre, gjort noe veldig galt. Fortsetter man uten å si noe bygger man jo forholdet på en løgn. Det kan da ikke være bra?

Hvis den du er sammen med har vært utro mot deg ville du ikke visst det? Ville du heller lykkelig uvitende fortsatt være sammen med en som har sveket deg og så uten skrupler skjuler det for deg? Før eller siden kommer sånt frem da...

"At man selv har dårlig samvittighet er bare rett og riktig, men det blir ikke nødvendigvis bedre å plage andre med den."

Det er vel ikke for å lette sin samvittighet man sier det, men for å opprettholde ærligheten i forholdet? Jeg ville hvertfall ha _mer_ dårlig samvittighet for å _skjule_ sånt/lyve, enn for den faktiske handlingen. Feil kan alle gjøre, da må den andre bare finne ut hva h*n vil gjøre med det. Er man uærlig så er det liksom ikke "håp" føler jeg...

"Jeg ville helst vært spart for å vite om min manns utroskap. Vi ble skilt likevel, det hadde vært lettere om jeg slapp å vite at det var for en yngre og sprekere modell. Heldigvis fikk jeg ikke vite om det før etter at vi ble separert, da hadde jeg fått bearbeidet separasjonen litt før jeg måtte ta til meg at det også lå utroskap bak. Var greit å få det i porsjoner."

Enig der. Blir det uansett slutt er det unødvendig å fortelle om det. Er hvis forholdet fortsetter det er viktig å være ærlig.

Hvis ærlighet er alfa og omega for deg så hadde du vel aldri startet problemet med å være utro.

Jeg svarer bare ut fra mine erfaringer med å bli bedratt. Har aldri bedratt noen selv, så de svarene er bare hypotetiske av meg.

[Gjest smørøye]

Hvis ærlighet er alfa og omega for deg så hadde du vel aldri startet problemet med å være utro.

Jeg svarer bare ut fra mine erfaringer med å bli bedratt. Har aldri bedratt noen selv, så de svarene er bare hypotetiske av meg.

Nei, det kan du jo si. Men av og til gjør man jo feil som sagt.

Ser jo ikke for meg at jeg noengang kommer til å være utro, men man vet jo ikke. Scenario at mannen er lenge borte, det er vår, man er yr, på fest og full og gal.. også skjer noe som ikke skulle skjedd...

Pga at ærlighet er viktig for meg ville jeg såklart sagt det så fort jeg hadde sjansen. Kunne ikke bygget forholdet vidrere på en løgn. Dessuten så ville han merket det på meg uansett tror jeg, og det ville vel bare gjort alt værre.?

Jeg unner ikke min kjære å gå og tro flotte ting om meg og så er det feil etter noe sånt.

Håper virkelig min mann har samme synet på det, at han ikke tror han "sparer" meg for noe ved å ikke si slikt.