"earn this...earn it"!

[Mr Kahn]

Hvorfor skriver du ikke heller hyggelige reiseskildringer, ble jeg spurt for en tid tilbake. Jeg må vel innrømme at jeg er svar skyldig. Jeg har jo ikke akkurat reist så mye det siste halve året, det har begrenset seg til en tur til Bergen for å hente svogerns flyttelass og de obligatoriske harry-turene til Sweden. Det eneste jeg kan stable på beina er noen skråblikk på turene til Normandie i fjor, der den siste turen i høstferien ikke ble nevnt forrige gang jeg mimret. For hvem er vel interessert i disse gamle gubbene som stavrer seg rundt på skjøre og stive bein i høstregnet nede ved Colleville sur Mere, i Ste. Marie du Mont eller på kirketorget i Ste. Mere Eglisé, bortsett fra undertegnede?

Men det er nå rart med det, når jeg lukker øynene og lar tankene fare, så begynner etterhvert luktene og fornemmelsen av stedet å komme tilbake. Lydene fra strendene, ungene som hylte, foreldre som kjeftet på forskjellige språk, fransk, hollandsk, engelsk og sannelig også en tysker innimellom. Den høye himmelen med de hurtig skiftende skyformasjonene som gir lyset der nede dette særpreget må sikkert ha inspirert malere som Monet, som også har en hage oppkalt etter seg et lite stykke lenger inne i landet. Normandie...Manche...at det bare er 60 år siden denne idyllen var er helvete på jord er vanskelig å fatte.

Etter all fartingen rundt der nede er jeg etterhvert blitt like lokalkjent som en drosjesjåfør. GPS'en brukes ikke til navigasjon, den kjører isteden Tom & Jerry for å holde en medbragt Plutt i sjakk. Med tjo og bang fra bilens høytaleranlegg tok jeg av fra firefelt'en mellom Bayeux og Cantepie, mot Grand Camp Maisy. Målet for dagen var Point de Hoc, Vierville sur Mere og Omaha Beach. Deretter Colleville sur Mere og US Cemetery.

Det duskregnet da jeg parkerte på plassen foran platået til Point de Hoc. Teltene, stativene og riggene fra i sommer var fjernet, og det var bare noen få biler på den store plassen. Ingen helikoptere som vispet over hodet på oss, lite uniformert personell og det var langt mellom amerikanerne. Avstanden fra parkeringsplassen og gjennom krattbeltet til du er ute på selve platået er det kanskje 2-300 meter, avhengig av hvor nært du får parkert. Bombekraterne var der fortsatt (big surprise) og det samme var restene av kanonstillingene og pillbox'ene. Jeg ruslet rundt mellom restene av Hitlers Atlanterhavsvoll og lot tankene fare som de selv ville. Plutten sprang som en border collie fra den ene betongruinen til den andre, business as usual.

Jeg husker at jeg skrev en petit jeg kalte "i menig Ryans fotspor", med utgangspunkt Omaha Beach. De fleste har vel sett den filmen, og sannsynligvis glemt den for lengst. Men der jeg sto i høstregnet på Point de Hoc husker jeg at jeg irriterte meg voldsomt over denne filmens unøyaktighet i forhold til de historiske fakta. "Kaptein Millers" 2nd Rangers kunne aldri ha gått i land på Omaha Beach, Dog Green Sector, det var nemlig ingen rangere som landet der. 2nd Rangers havnet HER, antagelig pga. kraftig strøm i sjøen, og måtte klatre 40 - 50 meter opp slette fjellveggen ved Point de Hoc. En manøver som krevde en grusom toll innen all motstand var nedkjempet.

Saving Private Ryan bygger imidlertid på en sann historie, om en viss sersjant Frederick Niland, 501st PIR (parachute infantry regiment)., som bommet på sin DZ og landet pokkerivold nedenfor Carentan og sloss seg tilbake til regimentet sammen med en venn ved navn Jack Breier. Niland mistet sine tre brødre (Eddie, Robert og Preston) på samme måten som man antyder Ryan gjorde i filmen, men han reiste ikke hjem for å "cure some disease, or invent a longer lasting lightbulb", som capt. Miller sarkastisk uttrykte seg om Ryan i filmen. Han fortsatte i jobben som non-com hele sommeren 1944, inntil han ble beordret til MP-duty i N.Y., der han tjenestegjorde resten av krigen. Men nok om det.

Været i Normandie i oktober kan være skikkelig utrivelig. Regnet som etterhvert økte på og rant i strie strømmer var like tett som i en sånn sparedusj, fint og jevnt, så du ble våt som en druknet katt før du hadde gått ti meter vekk fra bilen. Nå hadde vi isteden flere hundre meters springmarsj tilbake til bilen, så det var det nok ikke den tørreste gubben som heiv seg sjøl og Plutten inn og fyrte igang "varmaturet". Det ble etterhvert så mye vann på veiene ned mot Omaha at jeg kunne sverget på at jeg kjørte over en fisk rett utenfor Vierville. Reisefølget mumlet noe om granatsjokk og "traveling delirium tremens" da jeg nevnte dette.

Regnet hadde gitt seg da vi parkerte utenfor den amerikanske krigskirkegården, og veien tørket opp så og si umiddelbart. Det dryppet og raslet i den tette vegetasjonen rundt de offentlige toalettene inne på kirkegården, men ikke en dråpe traff meg der jeg gikk. Våt som jeg enda var, ville jeg vel ikke merket det heller. Denne gangen gikk vi med målbevisste skritt, for vi visste hvor vi skulle. Plutten hadde lagt ned en blomst på en soldats grav forrige gang, og nå skulle vi "besøke" ham igjen. Det tok ikke lange stunden, der var korset blant korsene; Roy Hill døde bare noen uker før frigjøringen og freden, og spørsmålene fra Plutten kom like tett som regnet som nettopp hadde gitt seg. Også her, mine venner, ble den grumme fader nok en gang svar skyldig. En syv-åring kan spørre osv. Nå er det ikke alt en syvåring trenger å vite heller, selv om denne synes å ligge noen hakk foran de fleste jeg vet om.

For meg føltes det der og da som en slags "closure", at vi på tur nummer 2 hadde kommet hele veien til en full sirkel. De 9387 korsene og davidstjernene som skinte matt i det skiftende lyset, der solen kjempet seg gjennom hullene i skydekket og laget merkelig skygger , talte like tydelig til meg som en 100 watts megafon rett i øret: "earn this - earn it"!

http://www.abmc.gov/images/ne5.jpg

Disse ordene er mer enn en film-klisjé for meg. Hvis alle hadde gitt seg tid til å "stanse opp for å lytte", så ville kanskje flere ha hørt disse ordene fra de utallige gravene etter siste verdenskrig. Ikke bare her i Colleville sur Mere, men også utenfor Maastricht i Holland, nærmere bestemt Margraten, der det ligger ytterligere 8301 tapre menn, i Lorraine American Cemetary utenfor St. Avold ligger det 10489 mann. (Til sammenlikning døde det 10262 nordmenn som følge av krigshandlinger under HELE krigen.) Tusenvis er savnet, mange av gravene er navnløse; known but to God, som det står. Tør vi spørre oss selv, gjør vi oss fortjent til det ultimate offer disse unge mennene ga?

Jeg prøver. Den dagen jeg stavrer krokbeint rundt i påvente av frakt uten returbillett vil jeg gjerne høre at mine nærmeste kan si at jeg har vært en bra mann. Det var kanskje andre som kurerte sykdommene og fant opp lyspærer som lyser lenger, men allikevel betyr vi alle noe for noen i dette systemet. Ettertiden skal dømme og bedømme oss, slik har det alltid vært. De fleste av oss vet hva som ble gjort feil opp gjennom historien når vi stopper opp og tenker etter, men vi fortsetter å vanære våre døde ved å gjenta feilene. Hvorfor og hvordan dette henger sammen er den lille erkjennelsen vi alle må komme frem til av oss selv. De valgene du gjør skal ettertiden dømme deg for, enten du leder eller blir ledet, om du er rik eller fattig, uansett kjønn, rase eller religion.

Bah, dette var vel ikke noe til reiseskildring, sier nok du. Nei, kanskje ikke i tradisjonell forstand slik man forestiller seg hvordan de skal lyde, for meg har vel turene til Normandie på mange måter vært en slags pilgrimsreise. Dessuten, en reise kan være mer enn geografi; hjul eller vinger som legger milene bak seg. Du kan også foreta en reise i ditt indre landskap, forske litt på hva alle inntrykkene gjør med deg når du befinner deg midt i det historiske gravitasjonsfeltet i en slags skumringssone mellom nåtiden og fortiden. Jeg har lagt mitt verdisyn i vektskålen, og veid det opp mot de som representer det ultimate offer for fred og frihet, og følt ydmykheten og takknemligheten. Jeg vet hva de forventer, og jeg vet også hva de som overlevde forventer på vegne av sine døde kamerater, jeg har snakket med hundrevis av dem. Jeg ville skuffet dem alle, inkludert meg selv, hvis jeg hadde skrevet dette annerledes.

Verden har forandret seg dramatisk på disse 60 årene etter frigjøringen. Man er ikke lenger avhengig av en telefonkiosk når det haster, ingen brev som dufter av parfyme, kvinner går ikke lenger i hvite foldeskjørt med bomber og kledelige skaut for å beskytte frisyren. Snart må du til Norge for å finne de siste grusveiene og overlevningene fra den Kalde Krigen også. Stjålne midnattstimer mellom unge kjærestepar foregår ikke lenger på sykkel med ballongdekk og uten lys, med ett øye på gamlingenes soveromsvindu; lyset på var ensbetydende med fare og hastig retrett. Det sto respekt av gamlingene før i tiden.

Dagens unge har mobiltelefon, motoriserte fremkomstmidler, mer metall i kroppen enn Robo-Cop og har verden for sine føtter. De trenger ikke oss, annet enn når mobilkontoen er tom eller i verste fall som reisefølge til Konfliktrådet. Avanserte kommuniksajonsmidler som skulle bragt oss nærmere hverandre, har skapt større avstand enn noensinne; folk kommuniserer over bordet via tekstmeldinger istedenfor å snakke med hverandre. Leken på løkka er byttet ut med voldsforherligende grafikk på en skjerm. Og dette er bare luksusproblemene.

***

Om vi skal nedover igjen? You bet! Neste gang med enda bedre tid, med eldre unger som ikke trenger å bli passet på med et øye på hver finger. Krigshistorien vil nok alltid være en del av drivkraften for min del, men ikke på bekostning av de andres ønsker om å se litt annet enn krigsminnesmerker, kanonstillinger og bombekratere. Men vi skal nok få med oss (meg) Berchtesgaden, Erpeler Ley og Remagen, Foy, Bastogne, the Bulge (Ardennes) Hagenau og ikke minst Margraten på neste tur. Vi er jo inne i en jubileumstid (60 år) for frigjøringen, noe som sikkert vil bli behørig markert langs denne ruten jeg trakk opp her, og ellers i Europa vil jeg anta. Og vi skal være der, glede oss sammen med befrierne og de som befridde oss fra nazi-tyranniet. Vi lever, og skal fortsette å leve vårt gode liv, we're simply "earning it"...

God søndag.

[Gjest Pyjama Pants]

Det er litt sjarmerende, fordi det åpenbart er ekte følt og ment, hr Kahn, men det eneste jeg klarer å tenke på er denne:

http://www.leoslyrics.com/listlyrics.php?hid=TN662tasGLw%3D

[flisa]

Det er litt sjarmerende, fordi det åpenbart er ekte følt og ment, hr Kahn, men det eneste jeg klarer å tenke på er denne:

http://www.leoslyrics.com/listlyrics.php?hid=TN662tasGLw%3D

*lol*

[Prozak]

Det er litt sjarmerende, fordi det åpenbart er ekte følt og ment, hr Kahn, men det eneste jeg klarer å tenke på er denne:

http://www.leoslyrics.com/listlyrics.php?hid=TN662tasGLw%3D

*kjempe-LOL*

"....................................."

[Gjest malun]

Tusen takk, Kahn. Jeg elsker å lese skildringene dine.

[Mr Kahn]

Tusen takk, Kahn. Jeg elsker å lese skildringene dine.

Like mange takk tilbake for vennlige ord, det er godt med en avveksling, slippe å få kjeft hele tiden. =^)

[sheba]

:-) Tusen takk MrKahn, virkelig godt skrevet.

[Mr Kahn]

Det er litt sjarmerende, fordi det åpenbart er ekte følt og ment, hr Kahn, men det eneste jeg klarer å tenke på er denne:

http://www.leoslyrics.com/listlyrics.php?hid=TN662tasGLw%3D

I guess you can't win'em all...

[Mr Kahn]

:-) Tusen takk MrKahn, virkelig godt skrevet.

Selv takk. =^)

[Soria]

Du skriver imponerende bra som vanlig

[Dorthe]

Takk skal du ha og god søndag til deg også )

[noami]

Du virker som om du har greie på dette her, hva mener du isåfall om tv-serien "band of brothers" om du har sett den? (http://www.imdb.com/title/tt0185906/)

[cecily]

Du virker som om du har greie på dette her, hva mener du isåfall om tv-serien "band of brothers" om du har sett den? (http://www.imdb.com/title/tt0185906/)

Den elsker jeg i hvertfall. Sett hele serien to ganger, begge ganger på under to døgn.

[noami]

Den elsker jeg i hvertfall. Sett hele serien to ganger, begge ganger på under to døgn.

Ja den er ganske så fascinerende og utrolig bra laget, bra helhet og alt.... i utgangspunktet ikke "krigsfilmelsker", skyr egentlig filmer/serier som handler om krig etc..men denne serien var bare så bra og så "avhengighetsskapende", måtte se alle episodene så snart vi kunne

[flisa]

Ja den er ganske så fascinerende og utrolig bra laget, bra helhet og alt.... i utgangspunktet ikke "krigsfilmelsker", skyr egentlig filmer/serier som handler om krig etc..men denne serien var bare så bra og så "avhengighetsskapende", måtte se alle episodene så snart vi kunne

Det var rart å se serien - i lys av at vi har tråkket rundt på de samme stedene Om man ser bort fra krigen - så er de områdene der hypnotisk vakre :-)

[Goliath]

Du skriver godt Mr Kahn. Det er så man nesten føler at man selv er der:-)

Takk.

[Gjest Ugga Bugga]

Det er litt sjarmerende, fordi det åpenbart er ekte følt og ment, hr Kahn, men det eneste jeg klarer å tenke på er denne:

http://www.leoslyrics.com/listlyrics.php?hid=TN662tasGLw%3D

Veldig bra!

*ler*

[Mr Kahn]

Du virker som om du har greie på dette her, hva mener du isåfall om tv-serien "band of brothers" om du har sett den? (http://www.imdb.com/title/tt0185906/)

Jeg har faktisk serien i privat eie, og har studert den i detalj. Sammenliknet med andre serier og filmer som har dramatisert segmenter av WWII, så skiller BoB seg klart ut. Serien er jo også basert på prof. Stephen Ambrose's bok om Easy Company, 506th Parachute Infantry Regiment, 101st Airborne Division, om enkeltskjebner hele veien fra tropp- til divisjonsnivå. Boken anbefales på det varmeste, mer enn selve serien, faktisk.

Mye av det som ble presentert i serien var velkjent stoff, da invasjonen i Normandy har vært min store "historielidenskap" i nesten førti år. Jeg visste vel at prof. Ambrose's bok ikke kunne gå upåaktet hen av filmselskapene, og selv om jeg innledningsvis kanskje gir inntrykk av at jeg ikke kan styre min begeistring, så må jeg allikevel si at jeg har innvendinger. Mini-serien behandler både Ambrose's mesterverk såvel som enkelte detaljer, og ikke minst personer, både feilaktig og direkte urettferdig ved flere anledninger. Dette må en bare erkjenne, selv om førsteinntrykket av serien var overveldende.

En liten digresjon, som jeg antydet i "reiseskildringen", krigsfilmen "Saving Private Ryan" er også basert på Sephen Ambrose's bok, men kun trukket ut av noen få setninger som omtaler en viss sgt. F. Niland. Ut over det var menig Ryan en fiktiv story, og derfor kan en også tilgi unøyaktigheter mtp. militærtekniske detaljer, stedsbeskrivelser o.l. Det avgjørende slaget i "menig Ryan" sto i den lille byen "Ramelle", men det finnes ingen by langs Merderet ved det navnet. Det var imidlertid et slag som fant sted ved Pont de Merderet natt til 6. juni 1944, som i ettertid gjorde denne lille broen og stedet rundt legendarisk. Her finner du statuen av "Iron Mike", og cafe "La Fiere", der veggene er tapetsert med bilder og avisutklipp. Marcus Heim (82nd All American) er et navn som skiller seg ut i all lektyren. Her er forøvrig noen bilder fra dette stedet:

http://jourji.free.

fr/photo-manche/fiere01.jpg

http://nora.embl-heidelberg.

de/albums/

Champagne_Normandie_

2003

/083_Legendary_

Merderet_river_

bridge_La_Fiere.

sized.jpg

http://www.normandy

1944.org.uk/la%20fiere%20mad%20mike%2002w.jpg

Men tilbake til miniserien. For de aller, aller fleste går nok detaljene i slike serier forbi ganske ubemerket, de oppfanges kun av feinsckmeckere og lidenskapelige historiefreaks. Det er imildertid enkeltskjebner i denne serien som fikk så hard medfart at jeg ikke kan la denne anledningen gå fra meg til å påpeke det, selv om innlegget kanskje blir lovlig langt. Jeg får heller skippe feinschmeckeriet. Selskapet som laget denne serien, HBO, opererte med et solid budsjett, så det forundrer meg at de ikke hadde knyttet til seg en ekspertise som kunne luket vekk de groveste feilene før de ble stående der for all evighet. De kunne i det miste kostet på seg en voiceover i alle episodene, slik at uinvidde lettere kunne følge med.

I første episode møter vi kompanisjefen, løytnant Herbert Sobel, senere kaptein Sobel, i David (Friends) Schwimmers skikkelse. Selvsagt fremstilt som et prime time asshole, a la drillsersjanten i Full Metal Jacket. E-company fikk den hardeste treningen i Camp Taccoa, den råeste disiplinen og den groveste kjeften av alle kompaniene, fra Able til Item. Sobel drev kompaniet til sitt ytterste av yte-evne, fordi han visste at fysisk trening og disiplin var det eneste som ville bringe dem igjennom det som ventet dem. For dette ble han et hatobjekt der filmskaperne over-eksponerte hans taktiske feil under øvelser, spesielt der han leder troppen rett i bakhold under øvelse, og likeledes der han ber Ed Tipper kutte et gjerde under en øvelse utenfor Aldbourne i England. I ettertid, på såkalte re-unions, har mange av kompaniets overlevende takket Sobel post mortem for hans innsats, og spesielt invitert hans sønn som guest of honour. Valget av Schwimmer som kapt. Sobel har jeg et ambivalent forhold til, men må anerkjenne det fordi han gjorde en formidabel innsats og er anerkjent av veteranene blant annet for sin portrettlikhet:

http://pds.egloos.com/

pds/1/200406/05/98/

a0015898_12562960.jpg

Den styggeste bommerten HBO gjorde er nok beskrivelsen av pvt. Albert Blithe. I serien fremstilles han som alt fra en hysterisk feiging til en innadvent autist, som ender opp med å bli skutt i halsen av en tysk snikskytter og dør i 1948 etter "never recovered from the gunshot wound", som Winters sa i en voiceover i siste episode. Dette er en hollywoodsk forvrengning så utilgivelig at det forundrer meg at ikke familien har saksøkt ræva av HBO. Vel var Blithe redd, som alle andre, men lite eller ingenting av det HBO fremstilte ham som er bekreftet, og dessuten, Blithe kom seg etter skuddskaden i høyre skulder (ikke halsen) og ikke nok med det, han steg i gradene, ble Master Sargeant og tjenestegjorde i Korea i Service Company of 187th Airborne Infantry, dekorert en rekke ganger, har også bl. a. mottatt The Nationalist Chineese Army master jump wings, og valgt til Trooper of the Year i Fort Bragg i 1958, da med 600 hopp bak seg. Blithe døde i 1967 mens han fortsatt var i aktiv tjeneste i Tyskland. Han er begravet på Arlington National Cemetery, Section 31; Grave 7672. For å sitere maj. Dick Winters: not too shabby, uh?

David Webster fikk heller ikke noe godt ettermæle av HBO. Han burde blitt gjort kjent for oss av en voiceover mye tidligere i serien, slik "han selv" kommenterer i episode 8, The Last Patrol. Jeg har lagt merke til på mange engelsktalende debattsider, der vi diskuterer nettopp slike ting, at Webster også fremstilles som en veik unnalurer. Legg merke til hvordan Webster blir mottatt av de overlevende i kompaniet etter Bastogne, og les hvordan Ambrose siterer ham i boka: -"It was good to be back with fellows I knew and could trust. Listening to the chatter in the truck, I felt warm and relaxed inside, like a lost child who has returned to a bright home full of love after wandering in a cold black forest."...man fikk ikke noe inntrykk av dette i serien. Mange tror også at han forsøkte å lure seg unna ved å la Liebgott ta plassen hans under en såkalt "prison-snatch", noe som er helt motsatt: han meldte seg frivillig til å ta Malarkeys og Liebgotts plass på "the last patrol", noe Liebgott takket ham for.

Dette, og gudene vet hvor mange andre større og mindre blundere som ble gjort, jeg kunne vel sittet her resten av dagen og skrevet om det. Hva skjedde f. esk. med pvt. White da han nektet å skifte til PT-gear og løpe opp Currahee? Hva skjedde med den sårede tyskeren som lå og skrek av smerte ved bredden av Moder i Hagenau, etter at sgt. Martin og hans tropp hadde vært over på en "prison-snatch"? Var det feighet av HBO å omgå det faktum at Webster og Marsh drepte ham med håndgranater?

Oups...tiden går fort. Jeg kunne sikkert vært mer grundig, men det er vel begrenset hvor mye interesse andre har i dette, og andre oppgaver stabler seg fort opp. Håper dette var til noe nytte, i hvert fall.

[Mr Kahn]

Du skriver godt Mr Kahn. Det er så man nesten føler at man selv er der:-)

Takk.

Takk selv. Bare hyggelig. =^)

[Goliath]

Jeg har faktisk serien i privat eie, og har studert den i detalj. Sammenliknet med andre serier og filmer som har dramatisert segmenter av WWII, så skiller BoB seg klart ut. Serien er jo også basert på prof. Stephen Ambrose's bok om Easy Company, 506th Parachute Infantry Regiment, 101st Airborne Division, om enkeltskjebner hele veien fra tropp- til divisjonsnivå. Boken anbefales på det varmeste, mer enn selve serien, faktisk.

Mye av det som ble presentert i serien var velkjent stoff, da invasjonen i Normandy har vært min store "historielidenskap" i nesten førti år. Jeg visste vel at prof. Ambrose's bok ikke kunne gå upåaktet hen av filmselskapene, og selv om jeg innledningsvis kanskje gir inntrykk av at jeg ikke kan styre min begeistring, så må jeg allikevel si at jeg har innvendinger. Mini-serien behandler både Ambrose's mesterverk såvel som enkelte detaljer, og ikke minst personer, både feilaktig og direkte urettferdig ved flere anledninger. Dette må en bare erkjenne, selv om førsteinntrykket av serien var overveldende.

En liten digresjon, som jeg antydet i "reiseskildringen", krigsfilmen "Saving Private Ryan" er også basert på Sephen Ambrose's bok, men kun trukket ut av noen få setninger som omtaler en viss sgt. F. Niland. Ut over det var menig Ryan en fiktiv story, og derfor kan en også tilgi unøyaktigheter mtp. militærtekniske detaljer, stedsbeskrivelser o.l. Det avgjørende slaget i "menig Ryan" sto i den lille byen "Ramelle", men det finnes ingen by langs Merderet ved det navnet. Det var imidlertid et slag som fant sted ved Pont de Merderet natt til 6. juni 1944, som i ettertid gjorde denne lille broen og stedet rundt legendarisk. Her finner du statuen av "Iron Mike", og cafe "La Fiere", der veggene er tapetsert med bilder og avisutklipp. Marcus Heim (82nd All American) er et navn som skiller seg ut i all lektyren. Her er forøvrig noen bilder fra dette stedet:

http://jourji.free.

fr/photo-manche/fiere01.jpg

http://nora.embl-heidelberg.

de/albums/

Champagne_Normandie_

2003

/083_Legendary_

Merderet_river_

bridge_La_Fiere.

sized.jpg

http://www.normandy

1944.org.uk/la%20fiere%20mad%20mike%2002w.jpg

Men tilbake til miniserien. For de aller, aller fleste går nok detaljene i slike serier forbi ganske ubemerket, de oppfanges kun av feinsckmeckere og lidenskapelige historiefreaks. Det er imildertid enkeltskjebner i denne serien som fikk så hard medfart at jeg ikke kan la denne anledningen gå fra meg til å påpeke det, selv om innlegget kanskje blir lovlig langt. Jeg får heller skippe feinschmeckeriet. Selskapet som laget denne serien, HBO, opererte med et solid budsjett, så det forundrer meg at de ikke hadde knyttet til seg en ekspertise som kunne luket vekk de groveste feilene før de ble stående der for all evighet. De kunne i det miste kostet på seg en voiceover i alle episodene, slik at uinvidde lettere kunne følge med.

I første episode møter vi kompanisjefen, løytnant Herbert Sobel, senere kaptein Sobel, i David (Friends) Schwimmers skikkelse. Selvsagt fremstilt som et prime time asshole, a la drillsersjanten i Full Metal Jacket. E-company fikk den hardeste treningen i Camp Taccoa, den råeste disiplinen og den groveste kjeften av alle kompaniene, fra Able til Item. Sobel drev kompaniet til sitt ytterste av yte-evne, fordi han visste at fysisk trening og disiplin var det eneste som ville bringe dem igjennom det som ventet dem. For dette ble han et hatobjekt der filmskaperne over-eksponerte hans taktiske feil under øvelser, spesielt der han leder troppen rett i bakhold under øvelse, og likeledes der han ber Ed Tipper kutte et gjerde under en øvelse utenfor Aldbourne i England. I ettertid, på såkalte re-unions, har mange av kompaniets overlevende takket Sobel post mortem for hans innsats, og spesielt invitert hans sønn som guest of honour. Valget av Schwimmer som kapt. Sobel har jeg et ambivalent forhold til, men må anerkjenne det fordi han gjorde en formidabel innsats og er anerkjent av veteranene blant annet for sin portrettlikhet:

http://pds.egloos.com/

pds/1/200406/05/98/

a0015898_12562960.jpg

Den styggeste bommerten HBO gjorde er nok beskrivelsen av pvt. Albert Blithe. I serien fremstilles han som alt fra en hysterisk feiging til en innadvent autist, som ender opp med å bli skutt i halsen av en tysk snikskytter og dør i 1948 etter "never recovered from the gunshot wound", som Winters sa i en voiceover i siste episode. Dette er en hollywoodsk forvrengning så utilgivelig at det forundrer meg at ikke familien har saksøkt ræva av HBO. Vel var Blithe redd, som alle andre, men lite eller ingenting av det HBO fremstilte ham som er bekreftet, og dessuten, Blithe kom seg etter skuddskaden i høyre skulder (ikke halsen) og ikke nok med det, han steg i gradene, ble Master Sargeant og tjenestegjorde i Korea i Service Company of 187th Airborne Infantry, dekorert en rekke ganger, har også bl. a. mottatt The Nationalist Chineese Army master jump wings, og valgt til Trooper of the Year i Fort Bragg i 1958, da med 600 hopp bak seg. Blithe døde i 1967 mens han fortsatt var i aktiv tjeneste i Tyskland. Han er begravet på Arlington National Cemetery, Section 31; Grave 7672. For å sitere maj. Dick Winters: not too shabby, uh?

David Webster fikk heller ikke noe godt ettermæle av HBO. Han burde blitt gjort kjent for oss av en voiceover mye tidligere i serien, slik "han selv" kommenterer i episode 8, The Last Patrol. Jeg har lagt merke til på mange engelsktalende debattsider, der vi diskuterer nettopp slike ting, at Webster også fremstilles som en veik unnalurer. Legg merke til hvordan Webster blir mottatt av de overlevende i kompaniet etter Bastogne, og les hvordan Ambrose siterer ham i boka: -"It was good to be back with fellows I knew and could trust. Listening to the chatter in the truck, I felt warm and relaxed inside, like a lost child who has returned to a bright home full of love after wandering in a cold black forest."...man fikk ikke noe inntrykk av dette i serien. Mange tror også at han forsøkte å lure seg unna ved å la Liebgott ta plassen hans under en såkalt "prison-snatch", noe som er helt motsatt: han meldte seg frivillig til å ta Malarkeys og Liebgotts plass på "the last patrol", noe Liebgott takket ham for.

Dette, og gudene vet hvor mange andre større og mindre blundere som ble gjort, jeg kunne vel sittet her resten av dagen og skrevet om det. Hva skjedde f. esk. med pvt. White da han nektet å skifte til PT-gear og løpe opp Currahee? Hva skjedde med den sårede tyskeren som lå og skrek av smerte ved bredden av Moder i Hagenau, etter at sgt. Martin og hans tropp hadde vært over på en "prison-snatch"? Var det feighet av HBO å omgå det faktum at Webster og Marsh drepte ham med håndgranater?

Oups...tiden går fort. Jeg kunne sikkert vært mer grundig, men det er vel begrenset hvor mye interesse andre har i dette, og andre oppgaver stabler seg fort opp. Håper dette var til noe nytte, i hvert fall.

Har sett serien selv, og det var både interessant og morsomt å lese dine kommentarer.

Selv tar jeg alltid slike dramatiseringer basert på "virkelige hendelser" med en klype salt, og legger normalt ikke mer i det enn den rene underholdningen det vanligvis er ment å være.

Men like fullt var det som sagt interessant å lese hvor mye virkeligheten skilte seg fra dramatiseringen vedrørende enkelte personer.

Kanskje jeg skal leie serien og se den en gang til....?