Redd

[Gjest hvagjørjegnå?]

Hei.

Jeg er en jente på 28 år som har vært sammen med en gutt i 10 år. Sammen har vi en nydelig sønn på 4 år.

Da vi ble sammen var jeg bare 17 år, en jente som var ute og festet og hadde gøy, men så traff jeg min nåværende samboer og falt pladask. Samboeren min hadde med endel i "bagasjen" da vi ble sammen. Han var da 22 år og hadde mistet begge foreldrene sine og var på mange måter "alene i verden". Vi fant fort tonen,men jeg merket at han var veldig sjalu og at han ikke ville dele meg med andre. Han hadde "scener" der han stakk av og kom med trusler om at han skulle ta livet av seg fordi han hadde jo bare meg.

Vel..for ikke å skrive for mye. Nå er vi i en annen situasjon. Samboeren min har blomstret på mange måter og jobben har preget han mye. Han reiser endel utenlands og møter mange mennesker daglig.

I det siste har vi hatt en rar periode. Ikke sekuselt samliv på lenge, lite kroppskontakt og lite tid sammen i motsetning til før. Nå går det visstnok dårlig på jobb også og samboeren min snakker om endring og at vi lever bare en gang.

Nå har han akkurat kommet hjem fra en reise med jobben til Lofoten og jeg og den lille gutten vår har ikke sett "pappa" på lenge. Da han kom hjem fra tur var han avvisende og fjern og slik er det ennå. Han nekter å sette ord på det men har sagt noe. Blant annet at han ønsker endring, at han ikke har det bra nå og at vi kanskje bør dra på ferie hver for oss. Hvis jeg spør mer nå, blir han rasende og lukker seg helt.

Jeg har også endel "bagasje". Alvorlig syke foreldre som plutselig flyttet utenlands uten forvarsel og mange runder med dem ift ønske om å ta eget liv osv. Det at de "stakk av" har gjort meg kald og redd. Og dette preger meg når jeg opplever dette med samboeren min. Når han vender meg den kalde skulderen til kjenner jeg at jeg tror han kommer til å "stikke av" så derfor gjør jeg det heller selv snart.

Hva gjør jeg?? Skal jeg tvinge han til å snakke og evt hvordan??? Ellers er jeg redd jeg bare går. Det blir nok en lang og vond prosess ettersom vi har gutten vår og et stort hus, men jeg orker ikke flere som svikter meg.

Livet er jævlig!

[TøffTøffel]

Du forteller om hvordan dere ble sammen. Han ville bare ha deg og ville at du bare skulle ha han. ELlers ville han ta livet sitt. Det betyr jo at du på det tidspunkt betød MYE for ham.

Nå går det bedre på jobben og annet betyr mer nå enn før. Har han funnet en annen (eller flere)? Sikkert. Noe varig? Usikkert. Kort sagt: Har du mistet ham for godt? Nei!

Hva gjør du nå? Hør her: Du må stille krav til ham. Hvis du ikke stiller krav vil vi menn tolke det som om du synes nåværende atferd er ok og så strekke strikken ytterligere. Han har sikkert dårlig samvittighet for at han har vært utro (eller bare fraværende) og da er vi menns løsning ofte å "være sur først". Er du raskest ute med å være sur, "vinner" du. Dette bør du ikke godta. Forlang total åpenhet og underkastelse fra ham. Er han ikke det så er han ikke noe for deg. Dette må du faktisk mene. Mener du det ikke, så ikke si det. Sjansen er nemlig stor for at han går. Men da vil han erfare at det kanskje ikke var så stas allikevel. Ta ham da evt. tilbake, men bare hvis han er slik og slik. Få ham til å legge seg flat. Du er sjefen nå.

Jeg vokste opp med en mor som alltid ga etter for "drittsekkatferd" fra sin mann. Det ble bare verre og verre med årene. Jeg husker at jeg som barn inderlig ønsket hun skilte seg fra ham. Ikke skill deg. Still krav! Hvis han truer med skilsmisse, la ham få det. Vil han tilbake, la ham komme. Men hold kravene oppe! Vi menn blir veldig forvirret av ikke å bli stilt krav til. At dere kvinner godtar alt skaper en Pandoras eske av muligheter som slett ikke er positivt. Still krav til din mann. Jeg bønnfaller min kone om å stille krav til meg. Krav = kjærlighet. Toleranse = likegyldighet. Stå på! Du er verdt det! Han vil ha deg, han vet det bare ikke alltid.