Jeg er så lei meg!

[aiwa]

Jeg er 41 år. Har 4 barn (5,7,11,14) hvorav de to eldste er med min første mann. Min nåværende mann har kjent guttene siden de var 2 og 5 år. Han har alltid behandlet dem rettferdig og aldri gjort forskjell på dem og våre egne unger. Etter som ungene ble eldre så har problemene øket. Min mann mener at guttene ikke viser ham nok respekt, de hører ikke på hva han sier og svarer ham tilbake. Jeg mener at mye av dette er vanlige tenåringsproblemer, men min mann er ikke villig til å diskutere dette. Mye av problemene består av vanlige ting som leggetider, hvor mye tid på PC'en, hjelp i huset og ikke minst lekser. Guttene ser kun sin egen far en gang i året for vi bor i utlandet og det gjør også han. Min nåværende mann har vært som en farsfigur for dem, men nå har han gitt beskjed at han vil ikke mer! Jeg har fått beskjed om at skal vi fortsette ekteskapet så vil han ikke ha mer med guttene å gjøre. Jeg må ta meg av alt som har med dem å gjøre eller at de flytter til faren. Som sagt så bor vi ikke i Norge og det finnes ikke noe form for rådgivning her. Er veldig fortvilet. Har ikke lyst til å skilles, for jeg er veldig glad i mannen min. Vi har jo også to barn i sammen, men jeg er redd for å "ofre" guttene mine og bekymrer meg over om all kjeftingen og kritikken kan ha innvirkninger på dem over lengre tid.Jeg vil ikke at de skal føle at de er grunnen til eventuell skilsmisse. Jeg føler at jeg er den eneste personen de har som er virkelig glad i dem.Er det noe løsning på dette problemet?

[Gjest zuma]

Respekt er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe man kan kreve.

[Gjest be om hjelp]

Hvis du føler han ikke er, eller vil være en god omsorgsperson for alle barna, så ville jeg ikke opprettholdt samlivet med ham.

Men jeg ville ikke gitt opp helt uten å prøve å ordne opp. Bor dere i et veldig lite "vestlig" land siden det ikke finnes en familierådgiver / psykologtjeneste som kan hjelpe dere?

Jeg forstår at det ikke nødvendigvis er et offentlig tilbud som her, men en norsk familie i utlandet har vel en ganske god helseforsikring som også dekker psykisk hjelp. Og jeg ville ihvertfall betalt for en del timer hos noen som kan hjelpe dere til å føre noen gode samtaler sammen, selv om dere må betale det helt selv og det koster noen tusen.

Dere kan ikke bo sammen uten at han har et greit samarbeid med alle barna i huset, så enten må dere få til samarbeidet på nytt, eller dere må bo hver for dere, og da må dere lage et godt system for å være foreldre for felles barn selv om dere ikke bor sammen.

Eller ta en reise hjem og søk hjelp her.

Jeg ville satt dette foran alt av karriere, hus, jobb, økonomi osv.

[Angela1365380318]

De problemene din mann så i barna er som du sier helt vanlig tennårings ting de fleste voksne og barn krangler om. Men respekt er viktig, at man behandler hværandre pent osv. Han har vært en del av guttenes liv så lenge de kan huske, dersom han plutselig ikke vil ha noe mer å gjøre med de, så skal du ofre han , ikke barna dine.

[Gjest cilimor]

De problemene din mann så i barna er som du sier helt vanlig tennårings ting de fleste voksne og barn krangler om. Men respekt er viktig, at man behandler hværandre pent osv. Han har vært en del av guttenes liv så lenge de kan huske, dersom han plutselig ikke vil ha noe mer å gjøre med de, så skal du ofre han , ikke barna dine.

Gjennsidig respekt er viktig, barna må respektere han samtidig som han må skjønne at ting blir andeledes i en viss alder.

Men det og si at han ikke vil ha noe med de gjøre er vel å dra det litt for langt.

Hadde vel vært en god del foreldre som hadde kutta ut ungene sine i 13 -14 års aldereren da ja.

Han må jo være gla i de? høres ut som han har vært i bilde noen år

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke lett å ta stilling til denne saken bare på grunnlag av dine få opplysninger. Umiddelbart virker det som om din mann av en eller annen grunn ikke har plass til dine to gutter lenger.

Slik du beskriver dem høres det ut til at guttene dine har vanlige tenåringsutfordringer lik andre på sin alder. Dette kan tære på alle foreldre. Men når din mann ikke er deres far, kan det være at han ikke har stor nok tålmodighet og forståelse for dem i denne tiden. Det er ikke uvanlig at stebarn og steforeldre kolliderer nettopp i puberteten.

Min erfaring er at dere kan komme videre dersom dere to voksne, altså du og din mann, virkelig vil ta fatt i problemet for å løse det.

Det er jo en slags løsning han skisserer med å koble seg av guttene, eller at de flytter. Men det er ingen god løsning, hverken for deg eller for guttene. Det er som å gi opp.

Jeg tror at dere to som par vil være mer tjent med å få til en utluftning av konflikten ved å ville snakke skikkelig gjennom saken. I tillegg tror jeg guttene vil bidra positivt hvis de blir invitert til å spille på lag med dere voksne.

Det interssante her er om din mann alt har koblet seg av saken, og er på vei ut av hele familien, eller om han vil sloss for samlivet med deg. Men parforholdet deres vet jeg ikke noe om. Jeg vet bare at barn kan slite i stykker voksnes parforhold, hvis de voksne ikke klarer å sette grenser og klarer å opptre samlet overfor barna.

[Gjest pedagogen]

Spill med åpne kort! Hvis stefar er real og grei, og barna behandler han urettferdig, så fortell dem hva dette gjør med DEG. At du føler at de setter deg opp mot han og prøver å ødelegge forholdet deres. Ville de ikke forstå? Et åpent familieråd tror jeg er tingen. I ordnede former, hvor alle får skissere sin opplevelse av saken + komme med råd om hva som må gjøres for å få dette bedre.

Du skal ikke slite med dette alene. Dere er en familie, og da må alle være med og bidra hvis alle vil at alle skal ha det bra

[aiwa]

Takk for gode svar. En liten tilleggsopplysning: vi bor i midt-østen og det finnes ikke noe rådgivningssystem her nede. I tillegg så går ungene på engelsk skole og eldstemann har et år igjen før han er ferdig på ungdomsskolen. Det er ikke helt lett å bare bryte opp, skifte til norsk skole, få meg jobb hvor jeg tjener nok til å forsørge 4 barn. Jeg prøver å veie opp foredelene mot ulempene her og hva som vil være verst/best for guttene mine.

[Gjest Elextra]

Jeg har ingen løsning på ditt problem, og liten erfaring med tenåringer eller "mine og dine barn". Prøver meg likevel med noen kommentarer.

Jeg synes ikke mannen din kan ikke forvente at du skal velge mellom barna og ham, da vil valget si seg selv. Men problemet er jo tydeligvis reelt når mannen din vurderer så drastiske skritt. Det synes klart at det må jobbes sammen om en løsning. Barna er vel store nok til å involveres til en viss grad, kunne det ikke være mulig å få til en dialog mellom de tre om hvordan kommunikasjonen m.m. kan fungere bedre fremover? Lettere sagt enn gjort, kanskje?

Lykke til..