Hva var det som skjedde?

[Gjest fryktus]

Jeg vet i grunnen ikke hva jeg vil med dette innlegget.

Kanskje det bare er en måte å få frustrasjonen ut på?

sitter forran skjermen her.

Har ikke vært på jobb på over en uke.Jeg er sliten.

Deprisjonen kveler meg sakte men sikkert.

Har nesten ikke vært utenfor dørene på en uke.

Låst meg totalt inne.

Det er nå to månder siden jeg flyttet fra samboeren.

vi hadde ikke vært sammen mer enn 6 mnd.

og bodd sammen i 3.

Grunnen for at jeg flyttet var hele situasjonen.

Hadde mistet lidenskapen,

og på slutten var det bare krangling.Sjalusien var kanskje den verste.

Hun drev å sendte meldinger til gutter hun ikke ville fortelle om.Hun løy om vennene sine.

hun var vel ikke direkte utro.

Men frykten for det kvelte meg.

jeg orket ikke leve slik lengre.

Hele veien menst jeg var sammen med henne lå minnene om eksen i minne.Men visste jeg aldri ville få henne tilbake.

Hun var liksom det eneste menneske som virkelig betydde noe for meg.

vi hadde alt som skulle til for at ting skulle lykkest.(nesten i allefall)

hvorfor det skar seg der vet jeg egentlig ikke.

men begge var i en vanskelig tid i livet.Var vondt å miste henne, og det gikk ikke lenge før jeg fant hun jeg ble sammboer med.

Tror kanskje jeg brukte henne som en erstatning for den jeg mistet.Og jo. Jeg ble glad i henne også.

Var ikke det.

men vi hadde forskjellige ønsker.Og forskjellige måter å leve livet på.

Jeg fant vel ut at livet ville være lettere om vi gikk fra hverandre.

Hennes liv begynte å stråle igjen,og det gikk ikke lenge før hun fant seg ny.

jeg er i grunnen glad på hennes veine.

Men det er like vel sårt å sitte her igjen og se på dem jeg forlot.

begge er lykkelige.

menst jeg sitter her igjen og lurer på hvor og når

livet skal begynne igjen.

Venner som jeg hadde tidligere har funnet seg andre interesser.

Noen av dem har havnet på kjøret med stoff.

andre har havnet i homofile eller lesbiske miljøer.

(bare så det er sakt,så har jeg ikke noe mot det) med det er ikke akkurat meg.

Føler jeg ikke lengre passer inn blandt vennene mine.

Jobben er blitt et pyton sted.

og jeg har ikke lengre en et fast sted å bo.

famler liksom rundt i blinde på let etter alt jeg har mistet.

lidenskapen,vennskape til et menneske?

jeg vet ikke lengre jeg.

Noen ganger har jeg bare lyst å bryte opp alt.

Leve mitt eget liv uten ¨å bry meg.

Men jeg er redd.

Redd for å bli forlatt av alt og alle.

Nå er ikke jag av dem som er flink til å ta kontakt med folk.

Og det kommer til å bli det verste problemet dersom jeg realiserer tankene mine.

Livet har liksom tatt en pause.

alle drømmene,planene stopper opp.tør liksom ikke gjøre noe lengre i frykt for å misslykkes.

redd for å bli sviktet og lurt.

Nei det er ikke lengre noe selvtillit i meg.

Har jeg lov til å si at livet er urettferdig?

[markus]

Det er vel vanlig å ha en mer eller mindre lignende reaksjon etter et samlivsbrudd. Dersom det er selvtilliten som er problemert nå, som det kunne set ut som ut fra innlegget ditt, så kan du vurdere å prøve noe nytt for å få den tilbake, og kanskje til og med muligheten for at det faktisk er mulig å "spesialtilpasse" den hvis du bare gjør det på rette måten. For litt nyttig informasjon, se på http://www.acnlp.no/

Det er beskrivelse av noe som kalles NLP, som er en enkel metode å styre dine egne tanker inn i en positiv retning. Få det beste ut av deg selv og spesialsy din egen selvtillit.. Det er verdt et forsøk dersom du vil få noe mer ut av livet.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg!

Det gjør inntrykk å lese innlegget ditt.

Det finnes vel ikke noe værre enn å være redd for å bli forlatt av alt og alle. Det er til å bli syk av.

Dypest sett lurer jeg på om hunden ligger begravet i ditt forrige forhold.

Kanskje du ikke var ferdig med sorgarbeidet over din x, da du gikk inn i et nytt samboerforhold (det du nå har forlatt). Du antyder det selv også, at din tidligere kjære har fulgt med deg hele veien etter bruddet.

En alvorlig kjærlighetssorg er tung å bære - og tar lang tid å bearbeide.

Når du nå sitter innendørs og er deprimert over både samliv, med jobben din, og med fast bosted, er det ikke rart at du føler deg nede.

Jeg merket meg at du ikke synes det er lett å ta kontakt med folk. Er du redd for å ta kontakt med fagfolk også?

Jeg håper du har noen krefter igjen til å få støtte enten av en du kjenner som du er trygg på eller av en fagperson. Du må ikke bli værende innendørs og gruble lenge.

Ta kontakt med lege eller psykolog, eller ring til familiekontoret der du bor.