Hvordan roe nervene før en "heavy" samtale?

[Gjest gruer meg...]

Jeg er av typen som hver gang jeg skal ta opp noe som er litt "heavy" i en eller annen sammenheng, så blir jeg skikkelig nervøs.

Jeg vet godt hva jeg skal si, men når jeg sitter der så får jeg klump i halsen, og har bare lyst til å begynne å gråte. Og selvfølgelig klam i hendene, og klump i magen.

Har dere noen tips til hvordan man roer nervene før slike samtaler?

[serendipity]

Lurt å si ifra at du gruer deg, og er nervøs. Det letter på trykket ;-)

[flisa]

Ja, man kan sette ned noen stikkord så man slipper å la det gå og surre i hodet hele tiden, og så ser du forberdet ut - og ER det, om du tar med deg notatene dine på møtet. Og vær opptatt med noe annet så du slipper å tenkte på det hele tiden.

[mrxx]

Slikt er jo ikke noe moro, så det er ikke så uvanlig å være litt nervøs. Men det hjelper å forberede seg godt, så du ikke blir tatt på noe. Ha gjerne eksempler å vise til, vær forberedet på at vedkommende har noen gode svar. Forsøk å finn svar på dette du tror vedkommende kan komme med.

Med andre ord, for meg hjelper det å være meget godt forberedet, det roer ned veldig.

[flisa]

en ting til som jeg har lært meg gjennom et langt liv; det er ingen katastrofe om du griner, bare du får sagt det du vil. Jeg bruker å si; "sorry at jeg griner - bare kroppen som svikter"

[Åsemor]

Heldig som bare får lyst til å begynne å grine da, jeg griner alltid jeg! Har til dags dato ikke vært hos legen min uten å begynne å grine. Til og med da jeg bare skulle spørre om p-piller. (helt høl i huet...)

Men, det jeg har funnet ut at hjelper meg er å prate med samboeren min om det rett før. Så begynner jeg å grine, får grått litt fra meg, får en klem og en oppmuntring, så er jeg liksom kvitt klumpen i magen og halsen når det er "the real thing".

Begynte til og med å grine i telefonen da jeg skulle klage på en inkasso-sak. *himler* Helt håpløs er jeg.

[flisa]

Heldig som bare får lyst til å begynne å grine da, jeg griner alltid jeg! Har til dags dato ikke vært hos legen min uten å begynne å grine. Til og med da jeg bare skulle spørre om p-piller. (helt høl i huet...)

Men, det jeg har funnet ut at hjelper meg er å prate med samboeren min om det rett før. Så begynner jeg å grine, får grått litt fra meg, får en klem og en oppmuntring, så er jeg liksom kvitt klumpen i magen og halsen når det er "the real thing".

Begynte til og med å grine i telefonen da jeg skulle klage på en inkasso-sak. *himler* Helt håpløs er jeg.

Kjenner meg veldig igjen - men det går over det også - med årene!

[favn]

Jeg har gruet så inderlig til å ta ordet i større fagforsamlinger at jeg har nærmet meg noe som kjennes panikk - bare av gruingen. Kroppen forvandles til én, enorm, mekanisme der guarden er ekstrem. Hjertet slår så alle i rommet bare mååå høre det, det suser for ørene og panikken truer med å ta overhånd. Alt dette bare fordi jeg har _tenkt_ på å ta ordet. Har ombestemt meg flere ganger.

Men kommer man over skrekken, er det ikke så ille. Den fysiske og psykiske påkjenningen oppleves faktisk som verre ved å å la være å ta ordet. Det er en slags forløsning eller rett og slett utløsning ved å hoppe eller snuble seg ut i det.

Jeg tror ikke det er uvanlig, det du beskriver.

Dessverre har jeg ingen råd utover at man må presse seg selv - innenfor rimelighetens grenser, selvsagt.