Gjest gruer meg... Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Jeg er av typen som hver gang jeg skal ta opp noe som er litt "heavy" i en eller annen sammenheng, så blir jeg skikkelig nervøs. Jeg vet godt hva jeg skal si, men når jeg sitter der så får jeg klump i halsen, og har bare lyst til å begynne å gråte. Og selvfølgelig klam i hendene, og klump i magen. Har dere noen tips til hvordan man roer nervene før slike samtaler? 0 Siter
serendipity Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Lurt å si ifra at du gruer deg, og er nervøs. Det letter på trykket ;-) 0 Siter
flisa Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Ja, man kan sette ned noen stikkord så man slipper å la det gå og surre i hodet hele tiden, og så ser du forberdet ut - og ER det, om du tar med deg notatene dine på møtet. Og vær opptatt med noe annet så du slipper å tenkte på det hele tiden. 0 Siter
mrxx Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Slikt er jo ikke noe moro, så det er ikke så uvanlig å være litt nervøs. Men det hjelper å forberede seg godt, så du ikke blir tatt på noe. Ha gjerne eksempler å vise til, vær forberedet på at vedkommende har noen gode svar. Forsøk å finn svar på dette du tror vedkommende kan komme med. Med andre ord, for meg hjelper det å være meget godt forberedet, det roer ned veldig. 0 Siter
flisa Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 en ting til som jeg har lært meg gjennom et langt liv; det er ingen katastrofe om du griner, bare du får sagt det du vil. Jeg bruker å si; "sorry at jeg griner - bare kroppen som svikter" 0 Siter
Åsemor Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Heldig som bare får lyst til å begynne å grine da, jeg griner alltid jeg! Har til dags dato ikke vært hos legen min uten å begynne å grine. Til og med da jeg bare skulle spørre om p-piller. (helt høl i huet...) Men, det jeg har funnet ut at hjelper meg er å prate med samboeren min om det rett før. Så begynner jeg å grine, får grått litt fra meg, får en klem og en oppmuntring, så er jeg liksom kvitt klumpen i magen og halsen når det er "the real thing". Begynte til og med å grine i telefonen da jeg skulle klage på en inkasso-sak. *himler* Helt håpløs er jeg. 0 Siter
flisa Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Heldig som bare får lyst til å begynne å grine da, jeg griner alltid jeg! Har til dags dato ikke vært hos legen min uten å begynne å grine. Til og med da jeg bare skulle spørre om p-piller. (helt høl i huet...) Men, det jeg har funnet ut at hjelper meg er å prate med samboeren min om det rett før. Så begynner jeg å grine, får grått litt fra meg, får en klem og en oppmuntring, så er jeg liksom kvitt klumpen i magen og halsen når det er "the real thing". Begynte til og med å grine i telefonen da jeg skulle klage på en inkasso-sak. *himler* Helt håpløs er jeg. Kjenner meg veldig igjen - men det går over det også - med årene! 0 Siter
favn Skrevet 22. april 2005 Skrevet 22. april 2005 Jeg har gruet så inderlig til å ta ordet i større fagforsamlinger at jeg har nærmet meg noe som kjennes panikk - bare av gruingen. Kroppen forvandles til én, enorm, mekanisme der guarden er ekstrem. Hjertet slår så alle i rommet bare mååå høre det, det suser for ørene og panikken truer med å ta overhånd. Alt dette bare fordi jeg har _tenkt_ på å ta ordet. Har ombestemt meg flere ganger. Men kommer man over skrekken, er det ikke så ille. Den fysiske og psykiske påkjenningen oppleves faktisk som verre ved å å la være å ta ordet. Det er en slags forløsning eller rett og slett utløsning ved å hoppe eller snuble seg ut i det. Jeg tror ikke det er uvanlig, det du beskriver. Dessverre har jeg ingen råd utover at man må presse seg selv - innenfor rimelighetens grenser, selvsagt. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.