Venneløs

[Gjest gyldenhaar]

Jeg er en 23 år gammel jente som ikke skjønner hvordan jeg enten mistolker alt, eller blir misoppfattet.

Jeg skal prøve å gjøre historien kort;

Jeg ser på meg selv som ganske normal, fikk kjæreste da jeg var 16, det varte i 4 år.Hadde så et kortvarig forhold, før jeg møtte han jeg er sammen nå, vi har snart vært sammen i 2 år.

Etter videregående, surra jeg litt med å finne et studium som passa meg, så jeg jobba i en deltidsjobb. Høsten 2004 kom jeg inn på en høgskole, og det innebar at jeg flytta dit.

Jeg har ingen omgangskrets, de få venninnene jeg hadde på ungdomsskolen har flytta til andre deler av landet/utlandet. Jeg trodde det skulle bli annerledes når jeg ble voksnere, at jeg ville finne venner på mitt eget nivå, siden vi velger det samme studiet/jobben etc. Så da jeg flytta, hadde jeg forhåpninger om å få en omgangskrets, og at det sosiale livet mitt ville bli litt annerledes, siden ingen her kjente meg fra før, og ville heller ikke danne en forhåndsmening om meg. Men det ble ikke sånn. Jeg ble så ensom, at jeg flytta hjem igjen. Jeg følte at jeg ble holdt utenfor, og sånne små ting som viser at de ikke tenker på meg.

Jeg forstår ikke om det er noe ved meg som gjør at andre ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg har spurt kjæresten min også; er det noe ved meg som kan virke støtende/merkelig slik at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre? Men han sier han ikke vet, at han ikke har merket noe sånt.

Dette er svært frustrerende, for jeg ser ingenting i veien med meg, jeg er da både hyggelig og har et helt greit utseende. Jeg ser, som sagt, på meg selv som ganske normal.

Det er ganske ensomt å bare stelle rundt seg selv om dagene, bare gå rundt og stelle med seg selv og hjemmet. Her jeg bor er det ikke så mye å melde seg på, eller bedrive tiden med.

Noen ganger er jeg fristet til å bare spørre de det gjelder, men siden jeg ikke har mer kontakt med de, er jo ikke det egentlig et alternativ.

Nå i det siste har kjæresten min sagt at han ikke er forelska i meg mer, og at han kan ikke tenke seg å bli gammel sammen med meg. Det sårer utrolig. Den eneste som jeg følte var glad i meg, er det ikke. Jeg trygla meg til å fortsette, så vi bor fremdeles sammen. Dette er kanskje heller ikke bra..Nå føler jeg jeg er her på lånt tid.

Hva er det med meg? Jeg føler egentlig at jeg ikke har mer å være her for. Hva er vel livet uten menneskelig kontakt? Det er gjennom andre at vi lever og føler oss lykkelige....Hva er vel livet uten at noen er glad i seg...

[Gjest tjohooo]

Man må ikke bli så fokusert på andre heller, at man glemmer seg selv. Er man glad i seg selv, ordner det meste seg.

Er du med på det som skjer sosialt, eller sitter du mest hjemme og holder kjæresten i hånda?

[Gemini]

Uff, det hørtes ikke greit ut. Jeg har nok ikke en stor vennekrets selv, men ikke så ille som du skisserer det. Det er ikke alltid så lett å finne venner i voksen alder. Men en mulighet er jo å finne noen med felles interesser, fx. via hobbykurs og andre fritidsinteresser?

Og en ny kjæreste finner du nok etter hvert, om du bare åpner opp for muligheten. Men først må du gi slipp på og bli ferdig med han du er sammen med. Om han føler som han har sagt, så er det jo lite å bygge på...

Kanskje du kan komme i kontakt med potensielle venner og kjærester via nettet også?

Det er mange muligheter, selv om det ikke er så lett å få øye på dem når man føler at det er mørkt...

[Gjest gyldenhaar]

Man må ikke bli så fokusert på andre heller, at man glemmer seg selv. Er man glad i seg selv, ordner det meste seg.

Er du med på det som skjer sosialt, eller sitter du mest hjemme og holder kjæresten i hånda?

Er ikke med på noe sosialt, det er ingenting som skjer egentlig... Litt trist.

[Gjest togli]

Først og fremst ville jeg gjort det slutt med kjæresten! Han er tross alt ikke noe å samle på når han sier rett ut at han ikke vil være sammen med deg når han blir gammel...

Kanskje kan du flytte nærmere familien din? Det hjelper godt å ha familie å støtte seg til, spesielt når man ikke har særlig med venner.

Min erfaring er at det kan være litt vanskelig å få nye venner når man er voksen. Når man evt får barn, er det mye lettere å få venner igjen (venner med barn på samme alder som ens egne).

Du er helt sikkert ikke rar på noen slags måte. Det du opplever høres ikke så veldig unormalt ut synes jeg. Du bare sliter litt med å finne "deg selv" og hva du vil med livet videre.

Kanskje kan du melde deg på et kurs el.? Der er det lettere å treffe andre mennesker. Vær også åpen og ikke tro at andre ikke liker deg. Da lager du deg en ugjennomtrengelig maske som skremmer andre. De kan komme til å tro at du ikke er interessert i vennskap med dem. Vær åpen og hyggelig (uten å klenge for mye), så vil du sikkert treffe nye bekjentskaper som etterhvert kan bli dine venner.

Lykke til :-)

[Gjest engel 49+]

Jeg lurer på en ting. Bare et forsøk, men: Kan det være slik at du ikke helt tør å vise deg slik du er? At du prøver å være blid og hyggelig, si de riktige tingene, smile når det forventes. Men at den personen du er, blir litt usynlig?

Det er iallfall en mulig forklaring til at noen ikke kommer i kontakt. Selv om det ikke er noe 'galt' med personen.

Du kan jo snakke med en psykolog? Ellers må du for all del ha aktiviteter for deg selv, noen her nevnte kurs og sånn...

Lykke til, håper du kommer igang med studiet ditt igjen!

[Gjest angelica bom]

Du høres helt ut som en yngre utgave av meg! Du er helt sikkert ikke unormal. Alt kommer seg når en blir eldre. Som en annen nevnte her så er det å få barn veldig kontaktskapende. Treffer mange likesinnede i barnehage, skole og i fritidsaktiviteter.

Kanskje kunne du også ha nytte av å få sortert tankene hos en psykolog, iallefall hvis disse negative tankene fester seg?

Lykke til videre!

[Gjest angelica bom]

En kommentar til det der med at flere sier at det er vanskelig å få nye venner i voksen alder. Da måtte jeg tenke meg om! Og faktisk så er alle mine nåværende nære venner venner jeg har fått som voksen. Jeg har forandret meg mye, og mine skolevenninner føler jeg nesten er blitt fremmede for meg, selv om vi fortsatt har kontakt.

Noen av mine nåværende venner traff jeg via barna mine, andre mammaer altså. Andre har jeg truffet via trening og foreninger. Og et par er kollegaer. Så det behøver ikke være så vanskelig. Noen ganger vokser venner fra hverandre, og da må en finne nye som passer til den nye personen en har blitt etter som livet har formet en.

[Gjest Rolig, det ordner seg]

Jeg flyttet for noen år siden på nytt studiested, langt vekk fra venner og familie. Det tar lang tid å etablere seg et sosialt nettverkt. Du begynte jo der i høst, å ting tar tid.

Det hjelper heller ikke å sitte hjemme å vente på at venner skal ringe på døra. Man må gjør en innsatst selv. Gå ut på byen, prat med sidemann på skolen, bli kjent med ei kollokvigruppe, begynn på studentidrett, innviter til vorspiel hos deg etc.

Du er ikke rar! Men sånt krever en innsats, spesielt i voksen alder.

[Gjest gyldenhaar]

Takk for alle svar!

For å ta litt alt på en gang; jeg har ikke kontakt med familien. Så det er ikke noe jeg har behov for, å være nærmere familien. De bor på samme sted som meg.

Når det gjelder kurs og lignende, da må jeg til en nærmeste by, for her foregår ingenting. Bor på et lite sted. Nærmeste by er 10 mil unna.

Når det gjelder kjæresten, så vil jeg ikke gi slipp på han. Han er det eneste lyspunktet i livet mitt, og jeg er sikker på at vi er perfekt for hverandre, men han ser det ikke. Han lager problemer ut av bagateller, så derfor bor vi fremdeles sammen. Jeg håper han ser hvor fint vi egentlig har det sammen! Dette hørtes temmelig naivt ut når jeg leser det selv, men vi har det faktisk kjempefint sammen.

Når det gjelder å bli gravid og få barn for å få nye bekjentskaper, høres det helt absurd ut for meg...Jeg kommer ikke til å få barn, og om jeg skulle, skulle det ikke vært for å få en omgangskrets... =)

Jeg tror jeg må joine diskusjonsforum el. lignende for å finne likesinnede, eller er ikke det noen god idé?

[Gjest engel 49+]

Takk for alle svar!

For å ta litt alt på en gang; jeg har ikke kontakt med familien. Så det er ikke noe jeg har behov for, å være nærmere familien. De bor på samme sted som meg.

Når det gjelder kurs og lignende, da må jeg til en nærmeste by, for her foregår ingenting. Bor på et lite sted. Nærmeste by er 10 mil unna.

Når det gjelder kjæresten, så vil jeg ikke gi slipp på han. Han er det eneste lyspunktet i livet mitt, og jeg er sikker på at vi er perfekt for hverandre, men han ser det ikke. Han lager problemer ut av bagateller, så derfor bor vi fremdeles sammen. Jeg håper han ser hvor fint vi egentlig har det sammen! Dette hørtes temmelig naivt ut når jeg leser det selv, men vi har det faktisk kjempefint sammen.

Når det gjelder å bli gravid og få barn for å få nye bekjentskaper, høres det helt absurd ut for meg...Jeg kommer ikke til å få barn, og om jeg skulle, skulle det ikke vært for å få en omgangskrets... =)

Jeg tror jeg må joine diskusjonsforum el. lignende for å finne likesinnede, eller er ikke det noen god idé?

Synes det er en bedre idé å sette i gang et kurs selv, på det lille stedet du bor.

Hvis det er 10 mil til nærmeste sted det skjer noe, er det i seg selv en super anledning til å gjøre noe. Gjennom å ta et initiativ, vil du også komme i kontakt med andre. Jeg vet ikke om du har idéer og handlekraft osv., men det går an å spørre om råd, vettu. velg en type kurs som er noe mange kunne ha lyst til nå for tida. Eller noe treningsgreier evt.

[Gjest Lykke til]

Takk for alle svar!

For å ta litt alt på en gang; jeg har ikke kontakt med familien. Så det er ikke noe jeg har behov for, å være nærmere familien. De bor på samme sted som meg.

Når det gjelder kurs og lignende, da må jeg til en nærmeste by, for her foregår ingenting. Bor på et lite sted. Nærmeste by er 10 mil unna.

Når det gjelder kjæresten, så vil jeg ikke gi slipp på han. Han er det eneste lyspunktet i livet mitt, og jeg er sikker på at vi er perfekt for hverandre, men han ser det ikke. Han lager problemer ut av bagateller, så derfor bor vi fremdeles sammen. Jeg håper han ser hvor fint vi egentlig har det sammen! Dette hørtes temmelig naivt ut når jeg leser det selv, men vi har det faktisk kjempefint sammen.

Når det gjelder å bli gravid og få barn for å få nye bekjentskaper, høres det helt absurd ut for meg...Jeg kommer ikke til å få barn, og om jeg skulle, skulle det ikke vært for å få en omgangskrets... =)

Jeg tror jeg må joine diskusjonsforum el. lignende for å finne likesinnede, eller er ikke det noen god idé?

Når jeg leser gyllenhaar's siste innlegg er det en tanke som slår meg... Det er svært viktig å se realiteten i øynene, ha de sosiale antennene ute slik at man leser andre. Hvis kjæresten din sier han ikke vil bli gammel med deg, vil jeg tro han har sin grunn til det. Da hjelper det lite hva man mener selv.

Kanskje du vil vinne mer på å ta livet som det viser seg og ikke som du syns det skal være?

Ellers kan jeg forstå at det er vondt å være venneløs. Man trenger den tryggheten det er å ha venner, og gjerne flere av dem.

Lykke til. Det er aldri for sent å snu livssituasjonen sin. Blant folk, les andres reaksjoner på det du sier og gjør, så finner du kanskje ut om det er noe du kan forandre...

[Gjest likesinnet her]

Takk for alle svar!

For å ta litt alt på en gang; jeg har ikke kontakt med familien. Så det er ikke noe jeg har behov for, å være nærmere familien. De bor på samme sted som meg.

Når det gjelder kurs og lignende, da må jeg til en nærmeste by, for her foregår ingenting. Bor på et lite sted. Nærmeste by er 10 mil unna.

Når det gjelder kjæresten, så vil jeg ikke gi slipp på han. Han er det eneste lyspunktet i livet mitt, og jeg er sikker på at vi er perfekt for hverandre, men han ser det ikke. Han lager problemer ut av bagateller, så derfor bor vi fremdeles sammen. Jeg håper han ser hvor fint vi egentlig har det sammen! Dette hørtes temmelig naivt ut når jeg leser det selv, men vi har det faktisk kjempefint sammen.

Når det gjelder å bli gravid og få barn for å få nye bekjentskaper, høres det helt absurd ut for meg...Jeg kommer ikke til å få barn, og om jeg skulle, skulle det ikke vært for å få en omgangskrets... =)

Jeg tror jeg må joine diskusjonsforum el. lignende for å finne likesinnede, eller er ikke det noen god idé?

Hei Gyldenhaar!

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Som barn hadde jeg alltid et par gode venninner. På videregående hadde jeg også noen men ikke veldig nære. De flyttet til utlandet og andre steder i landet. Jeg prøvde å holde kontakten, men følte at det bare var av min interesse.

Jeg jobbet et år før jeg begynte på studier. Jeg gledet meg og hadde store forventninger. Jeg prøvde å være utadvendt og var med på fester. Etterhvert så jeg at de andre ble godt kjent og jeg følte meg utenfor. Jeg begynte å holde meg unna skolen, fordi jeg følte meg mer ensom iblandt de andre.

Dette førte til at jeg gjorde det dårlig faglig og selvtilliten sank til bunns.

Nå har jeg begynt å jobbe men jeg sliter fortsatt med depresjon. Jeg har en kjæreste som har støttet meg,men i dag sa han at han har gitt meg opp. Han sier at han vil være sammen med meg, men har innsett at jeg kommer til å fortsette å deppe. Jeg ble så lei meg. Jeg har tro på at jeg skal klare å komme meg igjen. Jeg forstår at han er sliten og oppgitt, men jeg kan ikke klare det alene.

Jeg føler meg ensom uten venner og da er det vanskelig å tenke positivt. Jeg har også spurt kjæresten min om råd, men han sier han ikke kan skjønne det. Jeg er en helt vanlig jente med mange interesser.

Jeg tror egentlig at jeg er en hyggelig jente og viser at jeg bryr meg om folk rundt meg, men jeg kan være sjenert blandt mange ukjente.

I perioder har jeg også blitt innadvendt og skjenert blandt familien, fordi jeg har synes så dårlig om meg selv.

Jeg er heldig og har kjæreste og familie. Synes synd på deg, det høres ut som du ikke har noen? Håper ikke det er venneløsheten som har ført til bruddet med kjæresten din. Jeg vet det kan bli litt mye for en, vi trenger å ha flere rundt oss.

[Gjest likesinnet]

Når jeg leser gyllenhaar's siste innlegg er det en tanke som slår meg... Det er svært viktig å se realiteten i øynene, ha de sosiale antennene ute slik at man leser andre. Hvis kjæresten din sier han ikke vil bli gammel med deg, vil jeg tro han har sin grunn til det. Da hjelper det lite hva man mener selv.

Kanskje du vil vinne mer på å ta livet som det viser seg og ikke som du syns det skal være?

Ellers kan jeg forstå at det er vondt å være venneløs. Man trenger den tryggheten det er å ha venner, og gjerne flere av dem.

Lykke til. Det er aldri for sent å snu livssituasjonen sin. Blant folk, les andres reaksjoner på det du sier og gjør, så finner du kanskje ut om det er noe du kan forandre...

-"Blant folk, les andres reaksjoner på det du sier og gjør, så finner du kanskje ut om det er noe du kan forandre..."

Det har jeg drevet med en stund. Jeg vil så gjerne forbedre meg og konsentrerer meg for å ikke avbryte, vise interesse for andre og å være en god lytter. Jeg tror kanskje denne analyseringen tar overhånd, for jeg har blitt veldig kritisk til meg selv og tolker enhver samtale. Det blir vanvittig slitsomt i lengden

[Gjest tjohooo]

Er ikke med på noe sosialt, det er ingenting som skjer egentlig... Litt trist.

I de fleste studiemiljøer er det mye som skjer.

De som hele tiden skal sitte hjemme med kjæresten sin kommer ikke like mye inn i miljøet.

Tror du forresten du kan virke klengete, og at det er det som skremmer dem fra å knytte seg til deg?