sexlyst borte grunnet stebarn

[Babette]

Takk, morsan! Endelig en som faktisk har evne til å forstå.

Ja, det blir verre av at alle (og særlig dem som ikke aner noe om hvordan sånt fungerer i praksis) mener at det er helt for-fer-de-lig å ha noen som helst vonde tanker om sine stebarn.

Det er det med at de har delt fortiden, skal dele framtiden og har førsteprioritet i en hel del sammenhenger, som føles vondt. Iblant. Pluss at man i tillegg blir nødt til å forholde seg til eksen i resten av livet sitt. I bursdager, brylluper, konfirmasjoner, dåper (heter det dåper?? Hvordan bøyer man det, egentlig?)...

Akk, ja. Man venner seg til det. Og han er jo verdt det, selv til høy pris.

Hilsen den "onde" stemoren som ikke tør å skrive nicket....

Jeg synes ikke det er forferdelig å ha negative følelser rundt dette med samboerens barn.

Det har jeg også, og jeg har ingen problemer med å vedkjenne meg dette under fast nick. (Men som hespetre har jeg litt å gå på.)

For mitt vedkommende er det ikke sjalusi som er saken, men at samboerens barn er late, bortskjemte og utrolig kravstore. Og aldri ser ut til å bli voksne og selvgående økonomisk.

At de er skapt i kjærlighet, plager meg over hodet ikke.

[serendipity]

Åja.

*flire*

*S* :-)

[favn]

Dine barn og mine barn? Dvs. at dere begge to er i den situasjonen? Det kan ikke helt sammenlignes, synes jeg.

Altså, hvis jeg hadde hatt barn før jeg traff ham, så hadde det vært litt anderledes enn å komme inn i ferdig familie som ung kvinne, uten barn selv.

Nå, som vi også har våre barn i tillegg til hans barn, synes jeg det er enklere. Når man får barn lærer man noe som bare kan læres ved å ha det selv. Synes jeg.

Hvis det kom som et sjokk på deg at han må forholde seg til sine barn og sine barns mor, er vel inngåelse av samboerskap / ekteskap noe forhastet, kanskje.

Men det er klart, følelser er ikke det samme som fornuft. Det er bare det at jeg ikke skjønner hvordan slike følelser kan oppstå. Men har du dem, så har du dem.... De kan imidlertid kontrolleres og hives på dynga - om du vil.

[Lillemus]

Dine barn og mine barn? Dvs. at dere begge to er i den situasjonen? Det kan ikke helt sammenlignes, synes jeg.

Altså, hvis jeg hadde hatt barn før jeg traff ham, så hadde det vært litt anderledes enn å komme inn i ferdig familie som ung kvinne, uten barn selv.

Nå, som vi også har våre barn i tillegg til hans barn, synes jeg det er enklere. Når man får barn lærer man noe som bare kan læres ved å ha det selv. Synes jeg.

Herregud så glad jeg er for at mine barns stemor er en voksen, fornuftig og reflektert kvinne!

[Gjest ...ikke nick akkurat nå...]

Hvis det kom som et sjokk på deg at han må forholde seg til sine barn og sine barns mor, er vel inngåelse av samboerskap / ekteskap noe forhastet, kanskje.

Men det er klart, følelser er ikke det samme som fornuft. Det er bare det at jeg ikke skjønner hvordan slike følelser kan oppstå. Men har du dem, så har du dem.... De kan imidlertid kontrolleres og hives på dynga - om du vil.

Kom som et sjokk? Har jeg sagt det? Har ikke inngått noe forhastet ekteskap. Jeg valgte ham til tross for de problemene jeg så. Med hell. Vi har det bra nesten to tiår etter. Og jeg har ikke ødelagt noe med mine følelser. Og jeg aksepterer at han har evigvarende forpliktelser, naturligvis. Jeg sa noe her om mine innerste følelser.

Jeg sier bare at det ikke er så enkelt som de aller fleste tror.

Og det er ikke så lett å hive følelser på dynga,- er det vel?

[Gjest ...ikke akkurat nå...]

Herregud så glad jeg er for at mine barns stemor er en voksen, fornuftig og reflektert kvinne!

Vet du hva, Lillemus? Du vet ikke noe om hvordan din ex's samboer føler det helt innerst inne...

Tror de fleste ser på meg som en reflektert, fornuftig, moden kvinne,- eller hvordan det nå var du karakteriserte henne...

At jeg i perioder - særlig i begynnelsen, hvor alt var nytt - følte det vondt, var ikke noe som gikk ut over andre enn meg selv.

[favn]

Kom som et sjokk? Har jeg sagt det? Har ikke inngått noe forhastet ekteskap. Jeg valgte ham til tross for de problemene jeg så. Med hell. Vi har det bra nesten to tiår etter. Og jeg har ikke ødelagt noe med mine følelser. Og jeg aksepterer at han har evigvarende forpliktelser, naturligvis. Jeg sa noe her om mine innerste følelser.

Jeg sier bare at det ikke er så enkelt som de aller fleste tror.

Og det er ikke så lett å hive følelser på dynga,- er det vel?

Hvem har sagt at kjærlighet og samliv er enkelt? Det er mye jobbing bak gode forhold.

Men har du vært stemor i tyve år (!) og sliter med sjalusi overfor barna hans fortsatt?? Janei, da vet ikke jeg...

[Lillemus]

Vet du hva, Lillemus? Du vet ikke noe om hvordan din ex's samboer føler det helt innerst inne...

Tror de fleste ser på meg som en reflektert, fornuftig, moden kvinne,- eller hvordan det nå var du karakteriserte henne...

At jeg i perioder - særlig i begynnelsen, hvor alt var nytt - følte det vondt, var ikke noe som gikk ut over andre enn meg selv.

Det er mulig, men hun og jeg har faktisk hatt et par jentekvelder sammen hvor vi har drukket te og pratet og pratet og pratet. Vi mailer innimellom med hverandre og det hender det dumper en sms inn også. Vi har vært på ridetur i fjellet sammen, vært på felles aketur med ungene, jeg har vært hos dem på middag, de har vært hos meg og vi skal sannsynligvis feire 17. mai sammen.

Så jeg tror ikke hun har så veldig vonde følelser i forhold til meg og ungene nei. Jeg har sluppet henne inn, ønsket henne velkommen i mine barns liv og hun er deltagende i oppdragelse og skolegang osv.

Hun skryter av meg som mor og jeg skryter av henne som stemor. ) Bare fryd og gammen med andre ord.

[Gjest cluesy]

jeg skal si dere ale en ting : jeg er en fantastisk stemor. eller "bonusmamma" som jenta kaller meg. Alle skryter over hvor flink jeg er og til og med lærene og en pedagog har sagt at jeg er veldig flink. Jeg lar det ikke gå utover ett annet lite menneske som ikke har skyld i dette, og jeg lar det ikke gå utover eksen heller.

Den som desverre har fått mine sorger er min kjære og nå desverre ser det ut som om det blir slutt. Jeg har gravd meg ned i mitt egne svarte hull og ser det tydelig og klart. Jeg er en voksen person som bare trengte noen gode råd fra noen med erfaring selv, men skjønner det nå at det beste for meg er å oppsøke noen andre med litt mer åpenhet for hva andre sliter med.

Vennlig hilsen Cluesy.

PS: takk til Ikke nick akkurat nå som viste noe forståelse.

[Gjest ...ikke nick akkurat nå...]

Det er mulig, men hun og jeg har faktisk hatt et par jentekvelder sammen hvor vi har drukket te og pratet og pratet og pratet. Vi mailer innimellom med hverandre og det hender det dumper en sms inn også. Vi har vært på ridetur i fjellet sammen, vært på felles aketur med ungene, jeg har vært hos dem på middag, de har vært hos meg og vi skal sannsynligvis feire 17. mai sammen.

Så jeg tror ikke hun har så veldig vonde følelser i forhold til meg og ungene nei. Jeg har sluppet henne inn, ønsket henne velkommen i mine barns liv og hun er deltagende i oppdragelse og skolegang osv.

Hun skryter av meg som mor og jeg skryter av henne som stemor. ) Bare fryd og gammen med andre ord.

Fint for dere. Men da tror jeg at det er et rimelig enestående tilfelle.

[Gjest ...ikke nick akkurat nå...]

Hvem har sagt at kjærlighet og samliv er enkelt? Det er mye jobbing bak gode forhold.

Men har du vært stemor i tyve år (!) og sliter med sjalusi overfor barna hans fortsatt?? Janei, da vet ikke jeg...

Jeg har ikke sagt at jeg sliter med dette ennå.

Jeg fikk bare lyst til å skrive noen motinnlegg til alle de prektige innleggene ("de som har sånne følelser må jo være helt sprø/umodne osv osv." Tenkte det var greit å fortelle hvordan det var - for en hel del av oss, tror jeg. Hvis man er helt ærlig, og skal si hva man føler innerst inne. Som man ikke kan tørre å si annet enn anonymt, pga. de fordømmende holdningene f.eks. du har vist her.

Og så er det ikke meg som startet tråden, så så sære meninger har jeg ikke.

[Lillemus]

Fint for dere. Men da tror jeg at det er et rimelig enestående tilfelle.

*Hehe* Det har jeg inntrykk av også. Og vi er veldig glade for det alle sammen.

[morsan]

Jeg synes ikke det er forferdelig å ha negative følelser rundt dette med samboerens barn.

Det har jeg også, og jeg har ingen problemer med å vedkjenne meg dette under fast nick. (Men som hespetre har jeg litt å gå på.)

For mitt vedkommende er det ikke sjalusi som er saken, men at samboerens barn er late, bortskjemte og utrolig kravstore. Og aldri ser ut til å bli voksne og selvgående økonomisk.

At de er skapt i kjærlighet, plager meg over hodet ikke.

Ville bare si at jeg IKKE synes du kvalifiserer som hepsetre!! :-)

[Babette]

Ville bare si at jeg IKKE synes du kvalifiserer som hepsetre!! :-)

Jeg er ikke noe hepsetre heller, bare hespetre.

Og dette er en meget eksklusiv klubb. Det er en ære å være medlem. Lurveline, Poppins og cecily er også medlemmer og kan med rette kalle seg hespetre.

[favn]

Jeg har ikke sagt at jeg sliter med dette ennå.

Jeg fikk bare lyst til å skrive noen motinnlegg til alle de prektige innleggene ("de som har sånne følelser må jo være helt sprø/umodne osv osv." Tenkte det var greit å fortelle hvordan det var - for en hel del av oss, tror jeg. Hvis man er helt ærlig, og skal si hva man føler innerst inne. Som man ikke kan tørre å si annet enn anonymt, pga. de fordømmende holdningene f.eks. du har vist her.

Og så er det ikke meg som startet tråden, så så sære meninger har jeg ikke.

'Fordømmende'... Jaja, ved siden av 'normal' og 'vi er alle forskjellige', er det favorittuttrykket til endel skribenter på Dol. Det går igjen og igjen og igjen og igjen.

Det er totalt ubegripelig for meg hvordan det går an å være sjalu på barn og / eller være såret (?) over at ens voksne elskede har hatt et liv før. Føler du deg 'fordømt' da?

Mulig vi har ulike begrepsforståelser. Her er min av 'fordømme':

Å slå hånden av noen, sende dem i sosialt eksil, ønske og jobbe for at de opplever evig pine og fortapelse.

Så når folk klager på at de er 'fordømt' på et skarve diskusjonssted (her: Dol), virker det i beste fall komisk. På meg.

Jeg tror heller ikke du er den 'verste' i denne tråden - eller 'verste' i det hele tatt - men det var nå engang du og jeg som svarte hverandre... Når etpar andre her uttrykker hvor glade de er for at barna til mannen de 'elsker', bor så langt unna som mulig, virker det bare ondskapsfullt og eiesykt på meg.

[favn]

Kom som et sjokk? Har jeg sagt det? Har ikke inngått noe forhastet ekteskap. Jeg valgte ham til tross for de problemene jeg så. Med hell. Vi har det bra nesten to tiår etter. Og jeg har ikke ødelagt noe med mine følelser. Og jeg aksepterer at han har evigvarende forpliktelser, naturligvis. Jeg sa noe her om mine innerste følelser.

Jeg sier bare at det ikke er så enkelt som de aller fleste tror.

Og det er ikke så lett å hive følelser på dynga,- er det vel?

Det er lettere å kvitte seg med følelser enn du tror.

Det er bare et dårlig og kjedsommelig mantra at man ikke kan gjøre noe med følelser.

[Gjest ...ikke nick akkurat nå...]

Det er lettere å kvitte seg med følelser enn du tror.

Det er bare et dårlig og kjedsommelig mantra at man ikke kan gjøre noe med følelser.

Ja, hvis du synes det er enkelt,- så er det jo fint for deg.

Jeg synes ikke det er så enkelt å forandre seg. Utadtil,- ja. Hva man tenker innerst inne - nei.

[Gjest ...ikke nick akkurat nå...]

'Fordømmende'... Jaja, ved siden av 'normal' og 'vi er alle forskjellige', er det favorittuttrykket til endel skribenter på Dol. Det går igjen og igjen og igjen og igjen.

Det er totalt ubegripelig for meg hvordan det går an å være sjalu på barn og / eller være såret (?) over at ens voksne elskede har hatt et liv før. Føler du deg 'fordømt' da?

Mulig vi har ulike begrepsforståelser. Her er min av 'fordømme':

Å slå hånden av noen, sende dem i sosialt eksil, ønske og jobbe for at de opplever evig pine og fortapelse.

Så når folk klager på at de er 'fordømt' på et skarve diskusjonssted (her: Dol), virker det i beste fall komisk. På meg.

Jeg tror heller ikke du er den 'verste' i denne tråden - eller 'verste' i det hele tatt - men det var nå engang du og jeg som svarte hverandre... Når etpar andre her uttrykker hvor glade de er for at barna til mannen de 'elsker', bor så langt unna som mulig, virker det bare ondskapsfullt og eiesykt på meg.

Hvis ikke du ser at det er en del krasse uttalelser her om stemødre som ikke elsker sine stebarn som sine egne...så...tja. Nei, det er sikkert ikke like lett å legge merke til det, hvis man ikke føler seg rammet av det.

Og, nei, at barna bor "så langt unna som mulig" er jo ikke særlig sympatisk å være fornøyd med - eller særlig praktisk for den del.

Men at det er _for_ nær - det kan også være slitsomt hvis man ikke har det idylliske forholdet som f.eks. Lillemus har til den andre parten...

Og _for_ nær, det blir det fort på et lite sted, hvis man til stadig vekk ser den andre parten bare man skal på butikken.

[favn]

Hvis ikke du ser at det er en del krasse uttalelser her om stemødre som ikke elsker sine stebarn som sine egne...så...tja. Nei, det er sikkert ikke like lett å legge merke til det, hvis man ikke føler seg rammet av det.

Og, nei, at barna bor "så langt unna som mulig" er jo ikke særlig sympatisk å være fornøyd med - eller særlig praktisk for den del.

Men at det er _for_ nær - det kan også være slitsomt hvis man ikke har det idylliske forholdet som f.eks. Lillemus har til den andre parten...

Og _for_ nær, det blir det fort på et lite sted, hvis man til stadig vekk ser den andre parten bare man skal på butikken.

Jaja.

[skorpionfisken]

Jeg ville ikke ha formulert det akkurat sånn.

Men, at det er en belastning at ens partner har fått barn med en annen enn deg, kan føles sårt. Man blir (ubegrunnet - men ja, likevel) sjalu. De fleste tror jeg har følelser som kan ligne på dette, men det er ikke stuerent å mene det.

De som ikke har opplevd sitauasjonen har i alle fall intet grunnlag for å mene noe om det,- det dukker opp følelser man ikke trodde man hadde/kunne få.

"De fleste tror jeg har følelser som kan ligne på dette" skriver du.

Jeg tror ikke jeg er unormal. Min mann hadde sex før jeg var kjønnsmoden. Jeg har en stesønn som er 9 år yngre enn meg.

Handa på hjertet, jeg er ikke sjalu, og har ingen som helst tanker om at han var glad i, ikke bare en kvinne, men to kvinner før meg.

NÅ er han glad i meg.

Jeg vil håpe at min eksmanns kone ikke tenker sånn som mange av dere gjør.