Lager vi case" av ungene våre??

[meimei]

Jeg ser av diverse innlegg at vi som er blitt foreldre ved adopsjon engster oss for det meste. Problemer i forbindelse med barnehage/skolestart er det nesten opplest og vedtatt at adopterte har flere av enn ikke-adopterte. Angst for separasjon, og større problemer ved skilsmisse likeså. Foreldres redsel for å ikke gi rett svar på spørsmål om hvorfor barnet er brun/har skjeve øyne/svart hår osv. Higen etter rette svar på spørsmål om biologiske foreldre. Jeg selv er intet unntak i så måte, har tenkt mye på alle disse problemstillingene.

Men noen ganger slår det meg. Er vi selv med på å gjøre ungene våre til ”cases”. Kan vår forventning om diverse problemer til slutt bli selvoppfyllende profetier? Har vi ikke sett det rundt oss mange ganger – barna blir i stor grad slik foreldrene forventer de skal være. Venner som ikke tillot gutten sin å bli stor fikk en ti år gammel baby – som fortjent. Det er en hårfin balanse mellom et realistisk forhold til adopsjon og de problemene barna KAN ha med i bagasjen, og den sunne forventningen vi foreldre skal ha til at det går nok bra! Jeg mener at er svært viktig å videreformidle troen på livet og tiltroen til at de skal klare seg godt. Må vi nødvendigvis problematisere alt – hige sånn etter rette svar at vi gjør enkle ting vanskelige? Finns det egentlig noe annet svar på spørsmålet om hvorfor Per er så brun enn at ”Per er født i xxx og der har mange/alle den hudfargen”. Er det ikke egentlig et så enkelt svar unger er ute etter?

Jeg har tre adopterte døtre, og må vel konkludere med at adopsjon aldri har kunnet brukes til å forstå hvem de er og hva de gjør. De er tre ulike personligheter som gir oss foreldre ulike utfordringer – som unger flest. Vi ser at de har sterke og svake sider, at de takler verden ulikt. Men for meg blir det en reduksjon av dem som kompliserte og sammensatte mennesker å skulle forklare væremåten deres med at de er adopterte.

Jeg vet selvfølgelig at noen adopterte og deres foreldre virkelig sliter, og noen får diagnoser som medfører hardt arbeid for hele familien. For disse problemene er jeg ydmyk, og ser at fagfolk og foreldre må søke forklaringer i barnets fortid. Men det er alle de andre jeg tenker på. Friske, sunne og robuste barn som ikke må oppleve at foreldrene forventer problemer. Da heller tvert i mot: at vi forventer at barnet selv, vi og samfunnet forøvrig sammen skal bidra til at livet blir herlig å leve!!

[snø]

Jeg vil bare skrive under på det du skriver jeg, meimei!

Beste hilsen fra

[yogi]

Bra skrevet meimei. Jeg er veldig enig i det du skriver. Har troen på at ofte kan den enkleste forklaring være den beste.

Hilsen

[Melissa]

Vil bare signere denne jeg også, bra skrevet!!!

[sommerbarnmamma]

Tusen takk for et fint og reflektert innlegg som jeg er helt enig i. Generelt sett så bekymrer man seg for alt for mye for ting som aldri vil skje (og ikke bare når det gjelder barna våre).

[sibadulla*4]

...i støvet for ditt innlegg! Du har satt ord på mange av mine egne tanker og "bekymringer" som jeg har vedrørende bekymringene våre (hvis du forsto den). Hi-hi! For som deg, så tror jeg vi adoptivforeldre tenderer til å se etter problemer der de ikke finnes, eller er "normale" eller vanlige for alle barn (adoptiv- eller magebarn).

Ofte viser det seg også at saker vi som foreldre har et helt avslappet forhold til, det får barnet et naturlig forhold til også - og kan svare enkelt og greit selv på spørsmål som dukker opp.

Det som jeg/vi synes er litt vanskelig til tider, er hvor utdypende svar vi skal gi når minimannen vår kommer med spørsmål knyttet til opprinnelse, utseende og start på livet. Det er noe med "alt til sin tid" (eller alder) - samtidig som vi ikke vil holde informasjon tilbake. Vår erfaring er at barnet ofte søker enkle svar, og at vi noen ganger nok kan svare litt for mye... En vanskelig balansegang noen ganger.

Ha en fortsatt fin vårdag. Håper også du har strålende solskinn i dag )

Hilsen

[Korea05]

Applauderer! :-)

[sol05]

Takk for et fint innlegg! Vi venter på vårt første barn og mangler erfaring på området. Gjennom yrket ser jeg at dette gjelder for både adopterte og egenfødte barn. Barna blir ofte slik vi forventer og hvilke signaler vi voksne gir. Tror nok adoptivforeldre er mer opptatt av at alt skal være perfekt og at de skal være gode foreldre.......

[venteguria]

Så deilig og befriende positivt skrevet )

Ordene dine vil jeg "ha bak øret" i tiden framover (vi reiser til Kina for å hente vårt første barn i løpet av høsten).

Jeg er ekspert på "enn hvis" og "tenk om". Nå skal jeg trene mer på å si "alt er bra som det er"

)

[carla1365380461]

Jeg er så enig, så enig!!!

Som jeg har sagt tidligere en gang, så hadde min egenfødte sønn da han var yngre mange av de "adopsjonsyndromene" min adopterte datter aldri har hatt - og hvem vil vel finne på å lage 'case' av han?? (han er forøvrig verdens mest normale og skjønne snart-6-åring).

Flott innlegg, meimei!

Hilsen

[Gjest men det er utenpå]

Et veldig godt innlegg!

[Gjest DDD]

Så kommer et innlegg fra en som ikke er helt enig.....

Nei, da, jeg er enig i mye av det du skriver jeg også. Men la meg si det slik: Ligger det ikke til sakens natur at slike spørsmål kommer hit? Og at foreldreforberdende kurs og adopsjonsforeningene har fokus på dette? Jeg har to adoptivbarn, og i løpet av årets 365 dager så dukker det kanskje opp 3-4 bekymringer/ spørsmål som er knyttet til at de er adopterte. Og hvor går jeg da med disse spørsmålene? Jo, til denne internettsiden her! Jeg stiller ikke her spørmål om det som har med vanlig barneoppdragelse å gjøre, for det snakker jeg med venninner/ min mor osv. om. Men hit tar jeg de spørsmålene som jeg håper og tror at andre adoptivforeldre kan svare på. Og da er jeg glad for å få seriøse svar på mine bekymringer, og så går det kanskje et halvt år til min neste bekymring. Og sånn tror jeg det er for oss alle!!! Men når dette er et sted hvor man kan komme med slike spørmål så er det klart at det kan se ut som om adoptivforeldre er fryktelig bekymret! Det samme opplevde jeg med foreldreforberedende kurs: det var mye fokus på alt som kunne bli vanskelig. Men samtidig var det jo ingen vits i et foreldreforberedende kurs for adoptivforeldre hvis en bare snakker om alt som er positivt. Nå vet vi at det er ting som kan dukke opp, vi har fått mer kunnskap, vi har det i bakhodet, men det betyr ikke at vi går rundt og tenker på det dagstøtt. Og jeg INSISTERER på at jeg vil få komme hit med mine (heldigvis) få bekymringer uten å bli stemplet som en som lager case ut av barna mine. For det gjør jeg nemlig ikke!!

[meimei]

Så kommer et innlegg fra en som ikke er helt enig.....

Nei, da, jeg er enig i mye av det du skriver jeg også. Men la meg si det slik: Ligger det ikke til sakens natur at slike spørsmål kommer hit? Og at foreldreforberdende kurs og adopsjonsforeningene har fokus på dette? Jeg har to adoptivbarn, og i løpet av årets 365 dager så dukker det kanskje opp 3-4 bekymringer/ spørsmål som er knyttet til at de er adopterte. Og hvor går jeg da med disse spørsmålene? Jo, til denne internettsiden her! Jeg stiller ikke her spørmål om det som har med vanlig barneoppdragelse å gjøre, for det snakker jeg med venninner/ min mor osv. om. Men hit tar jeg de spørsmålene som jeg håper og tror at andre adoptivforeldre kan svare på. Og da er jeg glad for å få seriøse svar på mine bekymringer, og så går det kanskje et halvt år til min neste bekymring. Og sånn tror jeg det er for oss alle!!! Men når dette er et sted hvor man kan komme med slike spørmål så er det klart at det kan se ut som om adoptivforeldre er fryktelig bekymret! Det samme opplevde jeg med foreldreforberedende kurs: det var mye fokus på alt som kunne bli vanskelig. Men samtidig var det jo ingen vits i et foreldreforberedende kurs for adoptivforeldre hvis en bare snakker om alt som er positivt. Nå vet vi at det er ting som kan dukke opp, vi har fått mer kunnskap, vi har det i bakhodet, men det betyr ikke at vi går rundt og tenker på det dagstøtt. Og jeg INSISTERER på at jeg vil få komme hit med mine (heldigvis) få bekymringer uten å bli stemplet som en som lager case ut av barna mine. For det gjør jeg nemlig ikke!!

Du har jo helt rett i det du skriver, det er klart at det på et sånt nettsted som dette først og fremst vil være det spesielle ved adopsjon som blir drøftet. Og det er sant som du sier - alt det andre som handler om å være foreldre og barn får vi kanskje luftet helt andre steder.

Nå var jo egentlig ikke mitt poeng at foreldre som adopterer skal slutte å skrive om bekymringer og be om råd. Det tror jeg vi alle har god nytte av.

Men jeg synes samtidig det er viktig å se på de holdningene og forventningene til adopterte som ligger i samfunnet og til en hvis grad i oss som adopterer. Det ER mye fokus på problemer på foreldreforberedende kurs. Nå har ikke jeg vært på et ordinært svangerskapskurs, men jeg har vanskelig for å tro at fokus er helt det samme der.

Jeg husker en artikkel i Dagbladet for noen år siden, men overskriften "jeg, en tikkende bombe". Den fortalte på en god måte om hva det gjør med adopterte å leve med forventningene om at de skal få problemer en eller annen gang i livet. Har du det ikke i dag, får du det nok i morgen!Det er klart at slike holdninger virker selvforsterkende og at det gjør noe med mange adopterte.

Jeg måtte ta meg en runde med meg selv for noen år siden.Da oppdaget jeg at jeg svarte alle som spurte om det gikk bra med ungene mine (med utgangspunkt i å være adoptert) "Ja, det går kjempebra, men vi vet jo ikke hvordan det blir fremover". Når jeg fikk tenkt meg om innså jeg at det lå en eller annen forventning om at problemene nok ville melde seg, en eller annen gang. Jeg har tenkt mye på hvordan slike holdninger i omgivelsene smitter over på ungene, uttalt eller ikke uttalt! Siden resten av samfunnet ofte fouserer på problemene ved å være adoptert, tror jeg at det for oss foreldre blir viktig å fremelske det robuste i ungene våre ved å forvente at alt skal gå bra inntil det motsatte ev er bevist!

[laban]

Jeg er så enig, så enig!!!

Som jeg har sagt tidligere en gang, så hadde min egenfødte sønn da han var yngre mange av de "adopsjonsyndromene" min adopterte datter aldri har hatt - og hvem vil vel finne på å lage 'case' av han?? (han er forøvrig verdens mest normale og skjønne snart-6-åring).

Flott innlegg, meimei!

Hilsen

Jeg har to egenfødte, ingen adopterte. Én med separasjonsangst og én med tilknytningsproblemer :-)

Særlig den yngste, han med tilknytningsproblemene, var overbevisende som liten. Han gadd ikke SI mamma engang, før han var blitt ganske flink til å si andre ting - han var altfor opptatt av å si bil, båt, tut, traktor og denslags viktige ting. Savnet ikke puppen da jeg vente ham av, han hadde ikke tid til den mer uansett når den var blitt såpass slunken. Aldri noen avskjedsproblemer hos dagmamma eller i barnehagen som ettåring. "Er du kommet hjem igjen?" sa han som toåring da jeg returnerte til gutta etter noen dagers ferie alene med storesøsteren. Hmf.

[Gjest Tatjana]

Jeg har to egenfødte, ingen adopterte. Én med separasjonsangst og én med tilknytningsproblemer :-)

Særlig den yngste, han med tilknytningsproblemene, var overbevisende som liten. Han gadd ikke SI mamma engang, før han var blitt ganske flink til å si andre ting - han var altfor opptatt av å si bil, båt, tut, traktor og denslags viktige ting. Savnet ikke puppen da jeg vente ham av, han hadde ikke tid til den mer uansett når den var blitt såpass slunken. Aldri noen avskjedsproblemer hos dagmamma eller i barnehagen som ettåring. "Er du kommet hjem igjen?" sa han som toåring da jeg returnerte til gutta etter noen dagers ferie alene med storesøsteren. Hmf.

Slik er det hos oss også. De to eldste har klynget seg til meg, den eldste gråt i tre måneder den høsten h*n begynte i barnehagen. Den mellomste brukte vi ett år! på tilvenningen med.

Minsten løp fra faren inn i barnehagen den aller første dagen, kastet ikke så mye som et blikk på ham hele dagen og ble rasende over å bli tatt med hjem.

Alle tre er egenfødt.

[Gjest Leser og lærer hver eneste dag]

Du har jo helt rett i det du skriver, det er klart at det på et sånt nettsted som dette først og fremst vil være det spesielle ved adopsjon som blir drøftet. Og det er sant som du sier - alt det andre som handler om å være foreldre og barn får vi kanskje luftet helt andre steder.

Nå var jo egentlig ikke mitt poeng at foreldre som adopterer skal slutte å skrive om bekymringer og be om råd. Det tror jeg vi alle har god nytte av.

Men jeg synes samtidig det er viktig å se på de holdningene og forventningene til adopterte som ligger i samfunnet og til en hvis grad i oss som adopterer. Det ER mye fokus på problemer på foreldreforberedende kurs. Nå har ikke jeg vært på et ordinært svangerskapskurs, men jeg har vanskelig for å tro at fokus er helt det samme der.

Jeg husker en artikkel i Dagbladet for noen år siden, men overskriften "jeg, en tikkende bombe". Den fortalte på en god måte om hva det gjør med adopterte å leve med forventningene om at de skal få problemer en eller annen gang i livet. Har du det ikke i dag, får du det nok i morgen!Det er klart at slike holdninger virker selvforsterkende og at det gjør noe med mange adopterte.

Jeg måtte ta meg en runde med meg selv for noen år siden.Da oppdaget jeg at jeg svarte alle som spurte om det gikk bra med ungene mine (med utgangspunkt i å være adoptert) "Ja, det går kjempebra, men vi vet jo ikke hvordan det blir fremover". Når jeg fikk tenkt meg om innså jeg at det lå en eller annen forventning om at problemene nok ville melde seg, en eller annen gang. Jeg har tenkt mye på hvordan slike holdninger i omgivelsene smitter over på ungene, uttalt eller ikke uttalt! Siden resten av samfunnet ofte fouserer på problemene ved å være adoptert, tror jeg at det for oss foreldre blir viktig å fremelske det robuste i ungene våre ved å forvente at alt skal gå bra inntil det motsatte ev er bevist!

Oi Meimei - dette var virkelig et "vekkende" innlegg.

Jeg opplevde også det du sier - at på adopsj.kurset fokuserte de MYE på problemene som kan oppstå og altfor lite om det flotte i å få barn.. Neimen ikke noe rart man tenker "til tross for.." Nesten som om man ber om unnskyldning på barnets vegne fordi det er adoptert? Huff, jeg får gysninger...

Takk Meimei, fordi du vekket meg.

[ahg]

Jeg gir min tilslutning til både meimei og DDD. Viktig tema!

[Gjest farslykke]

Jeg vil bare skrive under på det du skriver jeg, meimei!

Beste hilsen fra

Kloke ord meimei. Befriende og godt å lese.

Tror du har helt rett i at det for lett gjøres "case" av adoptivbarn. Problemfokus er i de fleste sammenhenger mindre konstruktivt enn å opptre uten "brillen" på og heller møte tingene som det de er, uten å tenke "bagasje". Det blir det samme i forhold til identitetsproblematikk. Jeg tror mange av oss adoptivforeldre tenker for mye "kulturell bakgrunn", særlig for barn som kom til Norge før de hadde fylt året, og dermed påfører dem en fødelandsidentitet som de ikke har bedt om og ofte egentlig ikke har behov for. Det kan igjen gjøre problemfokuset enda større.

Tror jeg...

[Refiloe]

Kloke ord meimei. Befriende og godt å lese.

Tror du har helt rett i at det for lett gjøres "case" av adoptivbarn. Problemfokus er i de fleste sammenhenger mindre konstruktivt enn å opptre uten "brillen" på og heller møte tingene som det de er, uten å tenke "bagasje". Det blir det samme i forhold til identitetsproblematikk. Jeg tror mange av oss adoptivforeldre tenker for mye "kulturell bakgrunn", særlig for barn som kom til Norge før de hadde fylt året, og dermed påfører dem en fødelandsidentitet som de ikke har bedt om og ofte egentlig ikke har behov for. Det kan igjen gjøre problemfokuset enda større.

Tror jeg...

.....og nesten trampeklapp fra meg også !

Har vel selv i tunge stunder hadd altfor lett å henge problemer og normal trass på knaggen "adoptert".

Tusen takk for et godt innlegg !

[Gjest ikke enig]

Det kan kanskje hende at man har fokusert for mye på problemer de siste årene.

Men det er en kjent sak at adoptivforeldre er SEINERE til å søke hjelp for barna sine enn andre foreldre.

- Fordi vi ønsker at de skal være som alle andreog fornekter evt problemer?

- Fordi vi ikke liker å måtte be om hjelp?

- fordi ?

Vi lager ikke "case" av ungene fordi om vi våger å snakke om problemer. Vi snakker mye mer om det positive!!

Vi må ikke bli redd for å snakke om problemer/be om hjelp.