Hvordan skal jeg kommunisere til han?

[Gjest frustrert frue]

Har vært sammen nå i 10 år og har to barn. Vi har det vel ganske bra.. Men jeg sliter litt med kommunikasjonen. Det går helst på barneoppdragelse og/eller husarbeid. (Ja - jeg er kvinnen).

Ang. barneoppdragelse så blir jeg litt motivert for å ta opp dette pga. diverse fjernsynsprogram. Han kan godt se på av og til hvis jeg spør - men ellers så er det alltid jeg som har forslag/ideer/ser helheten i barneoppdragelsen. Var det opp til han så kunne de fått is hver dag feks. Jeg føler altså at det er jeg som vil ha litt struktur og regler - altså er den strenge, mens han tar alt som det kommer til enhver tid.

Så ang. kommunikasjon. Vi har mange ganger snakket sammen, blitt enige om hvordan ting skal være. Men dagen etter så er alt glemt. Om jeg så tar det opp da så får jeg alltid høre "Jeg trodde ikke du mente det SÅ seriøst" eller "Trodde ikke at vi ALLTID måtte gjøre sånn/være SÅ konsekvente" osv. Dette gjelder altså både rutiner husarbeid og barneoppdragelse (legging - han har skjemt bort begge to fra de var babyer).

Så av og til topper det seg totalt for meg og jeg skriker skikkelig til han. Da får jeg beskjed om å snakke rolig.

Men konklusjonen min er altså: Snakker jeg rolig så forstår han ikke alvoret/tar det ikke seriøst.

Skriker jeg og blir kjempesint så forstår han alvoret der og da - men sier at jeg må snakke rolig.

Hjelp?? Føler at jeg er alene om ansvaret for å få litt struktur og orden inn i hverdagslivet vårt. Det finnes sikkert folk som har det mye verre - vi har det sånn noenlunde - men hvorfor skal det bare være MITT ansvar? Hvorfor må han alltid motarbeide meg? Er alle mannfolk sånn?

[Gjest kovac...]

Vet ikke om alle mannfolk er slik, men min var ihvertfall slik. Forferdelig å ha det slik syns jeg. Han tok ikke noe ansvar i det hele tatt, verken i huset eller med barna. Var nesten som om jeg var alenemor selv om jeg var gift. Nå er vi separert da.

Jeg prøvde også alltid å ta tingene opp med han mange ganger. Når det toppet seg slik du beskriver så ble jeg også irritert og ropte til han. Men det virket kanskje toppen en dag, så var alt tilbake i det gamle sporet igjen. Ingenting hjalp.

Rett før vi gikk fra hverandre så gikk vi til familierådgivning. Dette vil jeg virkelig anbefale. De kan hjelpe dersom dere har kommunikasjonsproblemer. Vi var begge enige om at familierådgivning skulle vært obligatorisk minst en gang i året for alle par. Det var virkelig bra. Men det var for sent i vårt tilfelle.

Nå er vi som sagt skilt, og han tar like lite ansvar nå som før. Så det hjelper ikke det heller, barna må jo være der av og til, og de går nesten på selvstyr:-( I tillegg så har jeg fint lite jeg skulle ha sagt eller gjort nå når vi ikke bor sammen lenger.

Lykke til!

[mrxx]

Alle menn er selvsagt ikke slik.

Jeg har ingen tro på at du vil komme noen vei med han. Min erfaring med slike folk, menn eller kvinner, er at de aldri i verden vil endre seg. De vil være like lite lydhøre og like lite forståelsesfulle og like lite endringsvillige. De ser rett og slett ikke hva de gjør galt og hvordan dette skal endres.

[Gjest frustrert frue]

Vet ikke om alle mannfolk er slik, men min var ihvertfall slik. Forferdelig å ha det slik syns jeg. Han tok ikke noe ansvar i det hele tatt, verken i huset eller med barna. Var nesten som om jeg var alenemor selv om jeg var gift. Nå er vi separert da.

Jeg prøvde også alltid å ta tingene opp med han mange ganger. Når det toppet seg slik du beskriver så ble jeg også irritert og ropte til han. Men det virket kanskje toppen en dag, så var alt tilbake i det gamle sporet igjen. Ingenting hjalp.

Rett før vi gikk fra hverandre så gikk vi til familierådgivning. Dette vil jeg virkelig anbefale. De kan hjelpe dersom dere har kommunikasjonsproblemer. Vi var begge enige om at familierådgivning skulle vært obligatorisk minst en gang i året for alle par. Det var virkelig bra. Men det var for sent i vårt tilfelle.

Nå er vi som sagt skilt, og han tar like lite ansvar nå som før. Så det hjelper ikke det heller, barna må jo være der av og til, og de går nesten på selvstyr:-( I tillegg så har jeg fint lite jeg skulle ha sagt eller gjort nå når vi ikke bor sammen lenger.

Lykke til!

Det er urettferidig av meg å hevde at han ikke gjør NOE i huset GJØR jo det - dessuten har vi hushjelp....

Jeg tenker heller på ting som å henge opp klær, legge klær til vask i stedet for på gulvet osv. Rydde etter middag.... han vil helst vente til etter leggetid - men da er det typisk at det kommer besøk MELLOM middag og leggetid sant?

Hadde han bare kunnet ta ansvar for sine EGNE klær! Ungene sine er mitt ansvar selv om det er han som har "kledd av" dem.

Det blir sånn at jeg lurer på om det er best å bare gjøre alt selv - eller å mase på han. Men blir jo så irritert da - klarer ikke å unngå å bli irritert.

Så går det en periode hvor jeg "gir litt opp" gjør kanskje ting selv eller maser ikke på han. Så bruker han det mot meg. "Du er jo ikke alltid konsekvent du heller".

Ungene fikk is på lørdag, søndag og i går. (For det var jo så fint vær). Jeg syns han lett finner på unnskyldninger. Det er jo ikke akkurat 30 grader og juli heller. Ungene har ikke godt av snop og is - vi skal liksom praktisere kun lørdagsgodt.

Prøvde å få han til å foreslå hvor ofte han syns det var greit at ungene skulle få is. Etter en del tenking så foreslo han en gang i uken. Kanskje det er måten å gjøre det på? Få han til å si det selv?

Jeg mener selvfølgelig ikke å være helt hysterisk, selvfølgelig KAN vi ha is en hverdag av og til - men summen av alt blir så innmari mye! (Har inntrykk av at de har kake/is i barnehagen mange ganger i uken feks). (Dette var et sidespor)

Har som sagt hatt dette "problemet" i mange år og ønsker ikke noen skilsmisse. Men det er ikke alltid så lett å få tid til samlivskurs oa. heller. Hva med barnevakt? Men får tenke på det.

[Gjest kovac...]

Det er urettferidig av meg å hevde at han ikke gjør NOE i huset GJØR jo det - dessuten har vi hushjelp....

Jeg tenker heller på ting som å henge opp klær, legge klær til vask i stedet for på gulvet osv. Rydde etter middag.... han vil helst vente til etter leggetid - men da er det typisk at det kommer besøk MELLOM middag og leggetid sant?

Hadde han bare kunnet ta ansvar for sine EGNE klær! Ungene sine er mitt ansvar selv om det er han som har "kledd av" dem.

Det blir sånn at jeg lurer på om det er best å bare gjøre alt selv - eller å mase på han. Men blir jo så irritert da - klarer ikke å unngå å bli irritert.

Så går det en periode hvor jeg "gir litt opp" gjør kanskje ting selv eller maser ikke på han. Så bruker han det mot meg. "Du er jo ikke alltid konsekvent du heller".

Ungene fikk is på lørdag, søndag og i går. (For det var jo så fint vær). Jeg syns han lett finner på unnskyldninger. Det er jo ikke akkurat 30 grader og juli heller. Ungene har ikke godt av snop og is - vi skal liksom praktisere kun lørdagsgodt.

Prøvde å få han til å foreslå hvor ofte han syns det var greit at ungene skulle få is. Etter en del tenking så foreslo han en gang i uken. Kanskje det er måten å gjøre det på? Få han til å si det selv?

Jeg mener selvfølgelig ikke å være helt hysterisk, selvfølgelig KAN vi ha is en hverdag av og til - men summen av alt blir så innmari mye! (Har inntrykk av at de har kake/is i barnehagen mange ganger i uken feks). (Dette var et sidespor)

Har som sagt hatt dette "problemet" i mange år og ønsker ikke noen skilsmisse. Men det er ikke alltid så lett å få tid til samlivskurs oa. heller. Hva med barnevakt? Men får tenke på det.

Vi gikk ikke på samlivskurs, men bare til samtale hos en rådgiver på familievernkontoret. Det er gratis for par med felles barn.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Forstår godt at du irriterer deg. Nå kan jeg jo si at det var ikke den eneste grunnen til at vi gikk i fra hverandre, så jeg vil absolutt ikke anbefale dere å gjøre det samme. Det blir ikke lettere ihvertfall. Da har en ikke noen å dele gledene over barna med, eller sorgene og vanskelige episoder. Er absoutt å anbefale å prøve å få det til å fungere.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre. Men jeg tror slik som mrxx skriver at slike personer ikke kan forandres. Enten må man finne seg i at slik er situasjonen eller så må man rett og slett bare gå. Siden det høres ut som om dere ellers har det greitt i forholdet, er kanskje den enkleste løsningen å bare gjøre alt selv, å ikke forvente at han gjør noe. SÅ kan du heller bli positivt overrasket om han hjelper til en gang i blant. han kan kanskje gå litt ekstra overtid på jobb, eller du kan kjøpe deg noe ekstra fint iblant som "belønning" til deg selv...

[collins]

Man kommuniserer ikke TIL noen, man kommuniserer MED noen.

[Gjest frustrert frue]

Man kommuniserer ikke TIL noen, man kommuniserer MED noen.

Enig, men jeg kan kun påvirke måten JEG kommuniserer på? Det var det som var spørsmålet mitt - på hvilken måte skal JEG kommunisere til han? Jeg kan ikke gjøre mye med måten HAN kommuniserer på.

[Gjest frustrert frue]

Vi gikk ikke på samlivskurs, men bare til samtale hos en rådgiver på familievernkontoret. Det er gratis for par med felles barn.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Forstår godt at du irriterer deg. Nå kan jeg jo si at det var ikke den eneste grunnen til at vi gikk i fra hverandre, så jeg vil absolutt ikke anbefale dere å gjøre det samme. Det blir ikke lettere ihvertfall. Da har en ikke noen å dele gledene over barna med, eller sorgene og vanskelige episoder. Er absoutt å anbefale å prøve å få det til å fungere.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre. Men jeg tror slik som mrxx skriver at slike personer ikke kan forandres. Enten må man finne seg i at slik er situasjonen eller så må man rett og slett bare gå. Siden det høres ut som om dere ellers har det greitt i forholdet, er kanskje den enkleste løsningen å bare gjøre alt selv, å ikke forvente at han gjør noe. SÅ kan du heller bli positivt overrasket om han hjelper til en gang i blant. han kan kanskje gå litt ekstra overtid på jobb, eller du kan kjøpe deg noe ekstra fint iblant som "belønning" til deg selv...

Hvis det er noen som har mulighet til å gå ekstra overtid (og som tjener best på det) så er det dessverre meg...

[kanskjedet...]

Det er urettferidig av meg å hevde at han ikke gjør NOE i huset GJØR jo det - dessuten har vi hushjelp....

Jeg tenker heller på ting som å henge opp klær, legge klær til vask i stedet for på gulvet osv. Rydde etter middag.... han vil helst vente til etter leggetid - men da er det typisk at det kommer besøk MELLOM middag og leggetid sant?

Hadde han bare kunnet ta ansvar for sine EGNE klær! Ungene sine er mitt ansvar selv om det er han som har "kledd av" dem.

Det blir sånn at jeg lurer på om det er best å bare gjøre alt selv - eller å mase på han. Men blir jo så irritert da - klarer ikke å unngå å bli irritert.

Så går det en periode hvor jeg "gir litt opp" gjør kanskje ting selv eller maser ikke på han. Så bruker han det mot meg. "Du er jo ikke alltid konsekvent du heller".

Ungene fikk is på lørdag, søndag og i går. (For det var jo så fint vær). Jeg syns han lett finner på unnskyldninger. Det er jo ikke akkurat 30 grader og juli heller. Ungene har ikke godt av snop og is - vi skal liksom praktisere kun lørdagsgodt.

Prøvde å få han til å foreslå hvor ofte han syns det var greit at ungene skulle få is. Etter en del tenking så foreslo han en gang i uken. Kanskje det er måten å gjøre det på? Få han til å si det selv?

Jeg mener selvfølgelig ikke å være helt hysterisk, selvfølgelig KAN vi ha is en hverdag av og til - men summen av alt blir så innmari mye! (Har inntrykk av at de har kake/is i barnehagen mange ganger i uken feks). (Dette var et sidespor)

Har som sagt hatt dette "problemet" i mange år og ønsker ikke noen skilsmisse. Men det er ikke alltid så lett å få tid til samlivskurs oa. heller. Hva med barnevakt? Men får tenke på det.

Alle har (desverre) ulik grense for hva som oppfattes som rot og uorden. Dette blir alltid frustrerende for minst en part og er ikke lett å gjøre noe med.

En måte for deg er rett og slett å drite i husarbeid, spesielt det du rydder opp etter din mann. Før eller siden vil huset komme ned på et nivå som selv han reagerer på og da blir det intr. å ta diskusjonen opp igjen... Men klarer du det?

Ellers når det gjelder isspising synes jeg vel kanskje at din manns vurdering ikke er uvanlig...

Lykke til!

[Gjest ganske så frustrert frue ja]

Alle har (desverre) ulik grense for hva som oppfattes som rot og uorden. Dette blir alltid frustrerende for minst en part og er ikke lett å gjøre noe med.

En måte for deg er rett og slett å drite i husarbeid, spesielt det du rydder opp etter din mann. Før eller siden vil huset komme ned på et nivå som selv han reagerer på og da blir det intr. å ta diskusjonen opp igjen... Men klarer du det?

Ellers når det gjelder isspising synes jeg vel kanskje at din manns vurdering ikke er uvanlig...

Lykke til!

Tror du misforsto det med isspising. Poenget mitt var at gir is hver dag. Men ser ikke at det BLIR hver dag når man får is hver gang man får lyst. Jeg ba han derfor om å tenke etter hvor ofte han EGENTLIG syns det var greit å gi barna is. DA sa han en gang i uken - noe jeg også er enig i.

Jeg har prøvd det trikset med å IKKE rydde. Det virker ikke. Det slår i stedet tilbake på meg selv. Situasjon: Huset flyter fordi HAN ikke har ryddet. Så får vi uventet besøk.... Hva skal jeg si da? "Eh, jeg prøver å få han til å se rotet?"