AD eller graviditet?

[Gjest flinkpike]

Hei, jeg sliter med dype tilbakevendende depresjoner. Mitt største lyspunkt i løpet av mange krevende år var da jeg gikk gravid og var hjemmeværende med min sønn. Etter å ha vært i jobb igjen i tre måneder, er jeg nå sykemeldt og min lege ønsker at jeg skal begynne på AD, i alle fall for et år. Problemet er at vi ønsker et nytt barn snart, bla for at det ikke skal bli for stor avstand mellom dem, og fordi vi passerer 35 år og blir ikke akkurat yngre... AD anser jeg for uforenelig med graviditet/amming. Hva gjør jeg? Har noen synspunkter på dette, evt. vært i samme situasjon selv?

[Gjest en annen]

Du bør ikke bli gravid så lenge du er deprimert, det er sannsynligvis mer skadelig for barnet enn AD. Bli frisk av depresjonen, så kan du evt. tenke på å bli gravid.

[Gjest Snoopy83]

Du bør ikke bli gravid så lenge du er deprimert, det er sannsynligvis mer skadelig for barnet enn AD. Bli frisk av depresjonen, så kan du evt. tenke på å bli gravid.

Er det sant? Du overdriver ikke?

Jenten sier jo at barn er det eneste som gjør henne glad...

[Gjest urquell]

Det er drastiskt mye verre og vaere deperimert og vaere gravid/ha smaa barn enn og bruke AD. Selv med AD boer du ha vaert symptomfri i en lengre periode foer du begynner og tenke paa flere barn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har den bestemte oppfatning at en selv skal være frisk og helt i stand til å ta vare på seg selv før en velger å sette barn til verden.

[marlenexxx27]

Er det sant? Du overdriver ikke?

Jenten sier jo at barn er det eneste som gjør henne glad...

Vel, hvis grunnen til å få et barn er at det har gunstig effekt på ens depresjon... ja, da bør man jo forberede seg på at det barnet blir en smule pling i bollen, som det jo heter på fagspråket. Kanskje man bør få seg en hund heller? De skal også ha antidepressiv effekt.

[momie]

Jeg har den bestemte oppfatning at en selv skal være frisk og helt i stand til å ta vare på seg selv før en velger å sette barn til verden.

Mener du da at hvis man har psykiske lidelser så må man ikke ha barn?

Jeg bare lurer, for det er mange med psykiske lidelser som har barn og kan funger godt som forldre til tross for at man ikke er helt frisk.

Betyr det også at du mener en ikke kan være en god mor/far for sitt barn hvis man er syk?

Jeg har en psykisk lidelse og har valgt å ha barn. Jeg skal innrømme at det ikke alltid er like lett, men man har mange fine dager også som gjør det verdt å få barn.

[Gjest Snoopy83]

Vel, hvis grunnen til å få et barn er at det har gunstig effekt på ens depresjon... ja, da bør man jo forberede seg på at det barnet blir en smule pling i bollen, som det jo heter på fagspråket. Kanskje man bør få seg en hund heller? De skal også ha antidepressiv effekt.

Alle i dag får da barn fordi de vil bli lykkelige(re).

[Gjest mamma33]

Jeg har den bestemte oppfatning at en selv skal være frisk og helt i stand til å ta vare på seg selv før en velger å sette barn til verden.

Verden er ikke så firkantet, man kan utmerket godt være ei god mor selv om man har psykiske plager..

Ingen er fullkommen.,psykiske plager eller ei!

[Gjest mariia]

Mener du da at hvis man har psykiske lidelser så må man ikke ha barn?

Jeg bare lurer, for det er mange med psykiske lidelser som har barn og kan funger godt som forldre til tross for at man ikke er helt frisk.

Betyr det også at du mener en ikke kan være en god mor/far for sitt barn hvis man er syk?

Jeg har en psykisk lidelse og har valgt å ha barn. Jeg skal innrømme at det ikke alltid er like lett, men man har mange fine dager også som gjør det verdt å få barn.

poenget er vel at en depresjon kan behandles, og da bør en være frisk før en får nytt barn. Mamma var manisk depressiv og når hun var deprimert kunne ikke hun fungere som mor eller noen ting som helst. men i friske perioder kunne hun selvfølgelig det. Jeg er manisk depressiv selv og kunne aldri tenke meg å sette et barn til verden (planlegge) når jeg er i en depressiv fase og ikke orker å lage middag en gang og bor i en søppelsti.

[PieLill]

poenget er vel at en depresjon kan behandles, og da bør en være frisk før en får nytt barn. Mamma var manisk depressiv og når hun var deprimert kunne ikke hun fungere som mor eller noen ting som helst. men i friske perioder kunne hun selvfølgelig det. Jeg er manisk depressiv selv og kunne aldri tenke meg å sette et barn til verden (planlegge) når jeg er i en depressiv fase og ikke orker å lage middag en gang og bor i en søppelsti.

Det handler vel også litt om hvem man får barn sammen med?

[PieLill]

Jeg har den bestemte oppfatning at en selv skal være frisk og helt i stand til å ta vare på seg selv før en velger å sette barn til verden.

Handler ikke dette også noe om sykdomsgrad og hvem den andre forelderen er?

Slike utsang blir vel bastante og fordomsfulle.

mvh

[dog1365380703]

Jeg har den bestemte oppfatning at en selv skal være frisk og helt i stand til å ta vare på seg selv før en velger å sette barn til verden.

Er til dels enig med NHD men da var det ikke egentlig mange som skulle hatt barn...

Om legen mener at man bør ta AD trenger absolutt ikke å bety at det ikke finnes mindre "kvalifiserte" som JOBBER nettopp med barn. I barnehaver, barnevern etc.

Men for all del hvis du selv "flinkpike" føler at du kan ikke fungere uten AD ville jeg ventet. Husk at selv om et barn kan gjøre DEG lykkeligere så må du først tenke nøye over om du også kan gjøre BARNET lykkeligere. Det er det som er viktig.

Men du kjenner deg selv best...ikke legen din.

Om han vil du skal ta AD så trenger ikke det være den rette avgjørelsen.

Jeg har bl.a. diagnosen deprimert selv om jeg overhodet ikke er deprimert...bare forbannet over et dårlig system.

AD gjør meg ikke mindre forbannet etter som jeg kan ikke betale utgifter med dem. Og det er nettopp utgifter som blir et helvete når man er syk. Var man ikke syk før så blir man det av å tigge hjelp.

Men til det svarer bare terapisten/lege: "Derfor er det viktig å få deg tilbake i jobb"

De glemmer at man skal leve imellomtiden også.

Og dessuten virker dette presset mer mot sin hensikt. "Bli frisk eller lev i et økonomisk helvete" (hvorfor betaler man skatt?)....eller "Bli frisk eller glem gleden med å få/ha barn"

De siste årene har vi blitt lovet "bedre hjelp til psyroati" Men det har bare blitt mer press på de syke.

Skulle en politiker havne i uføre hadde han sittet igjen med 30000 i måneden. Og det bare etter 5 års arbeid!!!

Etter et liv som skattebetaler finner de det som er gunstisk for trygdekontoret og man blir tildelt tabeletter samt et press om å komme seg tilbake i arbeid.

En liten forkjell? Ja...

Om jeg er lei? Ja...

Om jeg er lei av forkjellsbehanling...Ja..

Og helt til slutt:

Min far var i de fleste øynes "frisk", men det hindret ham ikke i å ødlegge meg og livet mitt.

Min mor ville gladelig solgt meg til djevelen for sin egen vinning.

"flinkpike"...

Hvis du vet du kan ta deg av barn, så ikke vent. Vent heller med AD.

Hvis du er usikker så hør heller på NHD.

Lykke til og beklager langt innslag

[inkink]

Verden er ikke så firkantet, man kan utmerket godt være ei god mor selv om man har psykiske plager..

Ingen er fullkommen.,psykiske plager eller ei!

Helt enig med deg....

Skulle alle være helt fullkomne, ble det ikke mange barn...

Sier det igjen...kjærlighet og omsorg... og det kan man gi i fullt monn om man sliter litt.

Vil kanskje si det slik at man som "følelses menneske" for det er vel det vi er---"litt for mye følelser iblant" har mer å gi, enn mange karrieremennsker som absolutt ikke har tid til barna sine....

Og det å være hjemmeværende er et kjempepluss for barna...

Så til flink-pike... jeg hadde fått barn...og ventet med AD-- hvis du føler for det.

Hadde heller ikke tord blande disse tingene..graviditet og AD mener jeg.

MVH

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Handler ikke dette også noe om sykdomsgrad og hvem den andre forelderen er?

Slike utsang blir vel bastante og fordomsfulle.

mvh

Jeg ser at jeg har ytret meg på en måte som kan virke for bastant. Jeg svarte først og fremst på den opprinnelige problemstillingen.

Jeg prøver på nytt:

Mitt svar gjelder ikke de som har kommet så langt det er mulig med behandling, og som fortsatt har rest-problemer/symptomer.

Dersom problemstillingen er at fortsatt behandling (enten det er medisiner eller samtaleterapi) vil kunne gi betydelig bedring, mener jeg bestemt at rekkefølgen bør være: Først behandling, deretter graviditet. Ikke omvendt.