Dårlig start på dagen,-igjen....

[Gjest for@virra]

Dårlig start på dagen...

Er jeg nærtaken,-eller...

Vi,-kjæresten og jeg kjører til jobb i morres.

Plutselig er det en syklist som virkelig tryner rett ved siden av oss...Hun kjører uten hjelm! Hele stuntet så virkelig ille ut. Vi stopper brått for å spørre hvordan det gikk. Heldigvis,-det gikk bra!

Vi kjører vidre. Jeg sier kun at kanskje det hadde vært kjekt å bruke hjelm?

Kjæresten begynner så å akkedere så enormt mye at det ikke var nødvendig...bla-bla-bla, sykkelisten slo seg ikke i hodet...bla-bla-bla, sykkelisten kjørte da ikke SÅ fort...bla-bla-bla....men hvis sykkelisten hadde "stupt" litt tidligere,-hadde det vært kjekt med hjelm...!!!!

Da må jeg si at jeg ble litt forvirra...så jeg sa at "men når jeg bemerket at det var kjekt med hjelm,var det ikke kjekt med hjelm?"

Fikk så en ravende kjeft om han aldri kan si noe til meg uten at jeg reagerte....

Sånne situasjoner har vi ofte....

Jeg blir ofte den som er "syndebukken".

Ting som gjør at jeg føler meg at jeg gjør og sier masse dumt....

Hva mener dere der ute?

Er jeg virkelig så dum?

[mil1365380270]

Du er ikke dum, men dere høres ut som et gammelt ektepar. Av og til er det lurt å styre unna "hva var det jeg sa", "nei, du sa..." og "jeg sa jo det" ;-)

[Gjest rare menn......]

Sånn har jeg det også. Vi har det i utgangspunktet utrolig bra sammen, jeg forguder gutten min og vi har det bra.

Men sånne situasjoner kommer vi også opp i, og det er alltid jeg som er "syndebukken". Og hvis diskusjonen først er i gang, så får jeg alltid høre at jeg innrømmer aldri at jeg tar feil, at jeg er så humørsyk og at alt skal gå etter min pipe.

Humørsyk har jeg aldri vært i hele mitt liv, og det sier også alle mine venner, kollegaer, familie osv. Jeg får alltid bemerkninger for mitt strålende og stabile humør.

Jeg er den som innrømmer feil, for når f.eks. diskusjoner kommer opp, sånn som du nevner, så er det jeg som til slutt må ta hans side og innrømme at utsagnet mitt var dumt (selv om jeg ikke mener det).

Og at ting går etter min pipe, det skal jeg heller ikke ha på meg. Vi gjør stort sett bare ting han har mest lyst til, jeg har ikke besøkt familien min på et halvt år - bare for å få tid til alt min kjære har lyst til. Det blir som regel alltid hans ønsker som vinner når det er snakk om hva vi skal gjøre i helgene, hva vi skal spise til middag osv.

Men alikevel dundrer han løs med disse beskyldningene.

Jeg lurer også på hvorfor det er sånn, for som sagt - vi har det utrolig bra sammen ellers.

Men det skjer som regel kun om morningen (når han er morgengretten) eller hvis det er andre ting som plager ham sånn at han tenker mye på ting osv.

Selv om det hørtes veldig negativt ut over her om at han alltid får viljen sin, så betyr ikke det at jeg er helt evneveik av den grunn.... Vi har mye like interesser, så det han vil er som regel ting jeg også har lyst til, men det kommer fra ham liksom.

[Speak]

Dersom man sier ting på en saklig måte må man få lov til det. Begge to. Ingen grunn til å krangle selv om man skulle ha forskjellige meninger.

Dersom du slutter å si slikt blir du til slutt en dott.

Her var det jo også en kommentar som ikke innvolverte han. (Vi er mye mer sårbare dersom kommentaren rettes direkte mot oss)

Og generelt skulle man jo tro at hjelm var en fornuftig sak å bruke når man sykler:-)

[mrxx]

En ting er sikkert, det er lurt å bruke hjelm, så du har jo rett.

Spørs om han var i dårlig humør og brukte dette som unnskyldning for å få ut litt damp.

[Gjest Stephie]

Lavt blodsukker?

[Gjest Pimpirian]

Det er sånn mannfolk er! Typen min er HELT lik. Alltid JEG som er problemet, alltid jeg som starter diskusjoner. Det er MEG det er noe galt med.

Hekkans mannfolk....

[pjusken]

Det er sånn mannfolk er! Typen min er HELT lik. Alltid JEG som er problemet, alltid jeg som starter diskusjoner. Det er MEG det er noe galt med.

Hekkans mannfolk....

Feil! Det er ikke alltid sånn mannfolk er! Det er å generalisere!

Min ex var sånn og du og du så glad jeg er som slipper det! Min nåværende er IKKE sånn! Så det finnes menn som faktisk har noe vett i hodet og ikke legger "skylden" på andre.

[petter smart]

Hadde det vært han som hadde syklet uten å bruke hjelm og du kritiserte han så kunne jeg forstått hans reaksjon.

Men å kjefte på deg fordi du mente at en helt fremmed person som ramlet av sykkelen burde brukt hjelm, er langt utenfor min forståelse.

Det må ligge noe annet bak. Evt har kjæresten din problemer med å forstå hva som er en diskusjon og hva som evt er kritikk mot han.

Men du er nok noe dum, dum som er sammen med en slik idiot av en mann.

[Åsemor]

Har sånne innimellom vi og, men det er oftest noe annet som plager han som gjør at han "angriper" meg for en sånn bitteliten bagatell.

[monass]

Også var det slik at du ønsket å "vinne"...for det han sa, var jo det du sa? hihi... og for at du skal "vinne" må han "tape", ..og det liker han ikke???? Makan...

Kutt ut å diskutere slike bagateller, og ikke minst... kutt ut å bry deg om bagatellene..så får dere det sikkert bedre.

[Gjest Be aware!]

Nei, det er du ikke.

Har lyst til å advare deg litt: Jeg var sammen med en slik type en gang. Det begynte så utrolig bra, hadde masse felles, hadde mye moro.

Så kjøpte _han_ hus, hvor jeg også skulle bo. Jeg kjente at magefølelsen ikke var god, men hadde jeg sagt A så fikk jeg jo si B og bli med på flyttelasset.

Det skulle jeg angre bittert på. Denne gutten som jeg hadde kjent i mange, mange år, vært bestekamerat med før vi ble kjørester, og som jeg hadde vørt sammen med i 4 år, han begynte å forandre seg. De dummeste ting ble diskusjoner, og jeg var selvsagt "dum". Nettopp slike episoder som du skisserer her.

Derfra utviklet det seg til et forhold hvor han gjorde alt i sin makt for å "holde meg nede". Det gikk over veldig lang tid, og derfor merket jeg knapt nok utviklingen.

En dag "våknet" jeg. Da så jeg med ett så klart at han hadde full kontroll over det meste i livet mitt. Ikke fikk jeg besøke venninner uten at det var det rene helvete. Ikke fikk jeg besøke familien min. Var jeg på møter, kjørte han rundt for å se om jeg virkelig var der jeg sa jeg var.

Var jeg 5 minutter for sent hjemme, truet han med både det ene og det andre.

Jeg var fanget, låst i mitt eget hjem - som jo var hans. Han brukte alle sine penger på å betale det ned fortest mulig, mine penger gikk med til det daglige "udefinerbare".

Jeg hadde ikke selvtillit i det hele tatt, og selvrespekten forsvant den dagen jeg oppdaget hvilken person jeg hadde blitt.

Jeg stakk etter at jeg hadde funnet meg en rømningsvei. Så mange år og så mange penger...

Jeg som alltid hadde vært glad, sosial og populær, nå venneløs, beskjeden, forsiktig og "dum".

Det tok meg noen tid og mye lesning før jeg fant ut at sterke kvinner er psykopatens offer. Vi ser ikke farene, for vi har sånn tro på vår egen styrke.

Det begynner å bli mange år siden og jeg oppdaget etterhvert at jeg hverken var venneløs, upopulær eller dum. Tvert om var jeg godt utdannet, hadde en rekke gode venner som var sjeleglade for at jeg var tilgjengelig som venn igjen.

Langt innlegg, og kanskje er det fullstendig irrelevant.

Jeg kjente bare igjen signalene...