Til dere damer/jenter

[Gjest ja det lurer jeg på???]

Når dere drar fra den dere er sammen med så drar dere også, hvordan kan dere bo sammen men en mann så lenge etter at dere har bestemt at dere drar når dere ikke har gitt oss gutta et forvarsel????

dere begynner jo å klag på diverse ting og tang!

det jeg lurer på er hvorfor klarer dere å leve med en mann når dere ikke vill det.

dama mi levde sammen med meg i tiår hadde det fint og hun har aldri klaget på noe som helst(jeg har vært snill med henne i alle åran) men plutselig så var hun utro og vips så var det over.

jeg spurte da om hvorfor hun hadde gjort forskjellige ting som man gjør når man er glad i den persjonen men bor sammen med, feks: meget bra sex, sex kvelden før hun hva utro, hun fridde til meg og vi giftet oss og div ting man gjør fordi man elsker den persjonen. alt var bra til hun sa til meg at ikke ville mere.

er det sånn at dere damer "glatter" over saker og ting? men hvorfor gjør dere da ting som dere ikke har LYST til å gjøre egentlig?

jeg selv kunne ikke tengt meg å ha sex men den jeg er sammen med vis jeg ikke elske henne, ville jo heller ikke gjort ting "bare" for henne.

jeg forstår meg ikke på damer at di ikke kan prøve å ordne opp for at det går så langt at dere drar. dere sliter jo faan med strikken med en gang HVORFOR???

det er jo greit at dere drar men hvorfor lag et forbanna liv for den som dere forlater etter på?

jeg har blitt forlatt for en stund siden, å det som hun gjorde etter/nå på er faan med verre en da hun fortalte meg at hun var utro, alt det jeg gjør/sier til hun blir hun så forbanna over at det er ikke til å tru! å det er ikke noe spesielt jeg prater med hun om (det er ikke samlivsbruddet jeg prater med hun om)

jeg er av den oppfattninge at det er ikke noe som er for galt at det ikke går ann å prat/ordne opp før hun går å blir UTRO:::::

[Gjest Pimpi]

Tja, du kan jo ikke greie alle jenter under samme kam da.

Men jeg har gjort det samme. Var sammen med Xen min i 5 år. Og var svært missfornøyd i forholdet. Jeg bestemte meg for å gjøre det slutt, men venta vel på den rette anledningen. Det gikk ca 4mnd fra jeg bestemte meg til jeg gjorde det slutt, og da var jeg FERDIG med han. Angret ikke et sekund ikke en tåre!!!!!

Må jo tilføye at han var "mannen i mitt liv"-trodde jeg. Hadde elsket han svært høyt, og så for meg et liv sammen med ham-men sånn ble det ikke...

Han hadde alltid hatt overtaket på meg, hatt meg rundt lillefingeren på en måte-når det ble slutt var det han som plutselig krøp for meg...

Har hatt de samme tankene med han jeg bor sammen med nå, at jeg er lei-vil gå, men venter på rette øyeblikk-det øyeblikket har aldri komt, og vil vel aldri komme...

Ikke en fin ting å gjøre, at jeg psyka meg selv opp til å gå, mens han satt igjen med sjokket-men i vårt tilfelle fortjente han det virkelig.

[Gjest kovac...]

Det er jo faktisk ikke bare, bare å forlate mann og barn heller! Man skal jo være ganske sikker i sin sak før en velger den utveien.

Jeg er nettopp blitt separert og du kunne nesten høres ut som min mann faktisk. Jeg har de siste årene ikke hatt det noe særlig bra i ekteskapet. Kanskje min mann ikke visste det??? Men det tror jeg egentlig ikke, har sagt det flere ganger at vi må gjøre noe, noe må forandres dersom forholdet skulle vare. Likefullt kom det som et sjokk for han når bruddet ble et faktum for oss.

Jeg var også utro før bruddet. Dette var absolutt ikke noe jeg planla i det hele tatt. Jeg har alltid fordømt dem som er utro, og alltid sagt at jeg ikke kunne vært det. Men jeg har ihvertfall lært at en aldri skal si aldri.

Det at jeg var utro, var det som endelig gav meg et spark bak til å komme meg ut av forholdet. Jeg hadde/ har veldig dårlig samvittighet for dette enda, jeg burde jo ikke hatt vært utro, men heller gått fra min mann før dette skjedde. En kan jo kanskje diskutere hva som er verst eller best for den forlatte, partner, men jeg var ihvertfall ærlig og sa ifra om min utroskap.

Selv om jeg ikke var fornøyd i ekteskapet, og ville ut av det innerst inne, var/ er jeg veldig glad i min mann. Han er den personen som kjenner meg best her i verden, og som jeg kjenner best. Jeg syns det er forferdelig trist å skilles fra han, men jeg vet at vi ikke kunne bodd sammen resten av livet slik vi hadde det. Vi gikk også til familierådgivning, så vi hadde prøvd før vi gikk fra hverandre, og før jeg var utro.

Du skriver at du ikke kan forstå hvordan hun kunne ha sex, og fantastisk sex med deg dersom hun ikke elsket deg...det kan jeg forstå. Vi hadde også det, selv etter at jeg hadde vært utro, og selv etter vi var separert og jeg ventet på å flytte ut! Selv om en ønsker å flytte fra en person vil ikke det si at en slutter å være glad i en person, og sex er jo godt, så hvorfor ikke ha det da??

Kjenner mange som faktisk har fortsatt å ha sex lenge etter at de har flyttet fra hverandre. Det er jo ikke alltid det er på det sexuelle planet en har problemer i et forhold.

Selv om vi har gått fra hverandre, og jeg har fått meg en ny kjæreste så er jeg fremdeles kjempeglad i min eks. Han var min første kjærlighet og jeg tror alltid han vil ha en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg irriterer meg mange ganger over at vi ikke klarte å holde ut sammen, for når jeg ser han så tror jeg enda at jeg er litt forelsket i han..., og kunne av og til tenke meg å prøve igjen. Men jeg vet at det ikke ville fungert om vi hadde forsøkt, og det er det som er litt irriterendes.

[Gjest "til konvac"ja det lurer jeg på???]

Det er jo faktisk ikke bare, bare å forlate mann og barn heller! Man skal jo være ganske sikker i sin sak før en velger den utveien.

Jeg er nettopp blitt separert og du kunne nesten høres ut som min mann faktisk. Jeg har de siste årene ikke hatt det noe særlig bra i ekteskapet. Kanskje min mann ikke visste det??? Men det tror jeg egentlig ikke, har sagt det flere ganger at vi må gjøre noe, noe må forandres dersom forholdet skulle vare. Likefullt kom det som et sjokk for han når bruddet ble et faktum for oss.

Jeg var også utro før bruddet. Dette var absolutt ikke noe jeg planla i det hele tatt. Jeg har alltid fordømt dem som er utro, og alltid sagt at jeg ikke kunne vært det. Men jeg har ihvertfall lært at en aldri skal si aldri.

Det at jeg var utro, var det som endelig gav meg et spark bak til å komme meg ut av forholdet. Jeg hadde/ har veldig dårlig samvittighet for dette enda, jeg burde jo ikke hatt vært utro, men heller gått fra min mann før dette skjedde. En kan jo kanskje diskutere hva som er verst eller best for den forlatte, partner, men jeg var ihvertfall ærlig og sa ifra om min utroskap.

Selv om jeg ikke var fornøyd i ekteskapet, og ville ut av det innerst inne, var/ er jeg veldig glad i min mann. Han er den personen som kjenner meg best her i verden, og som jeg kjenner best. Jeg syns det er forferdelig trist å skilles fra han, men jeg vet at vi ikke kunne bodd sammen resten av livet slik vi hadde det. Vi gikk også til familierådgivning, så vi hadde prøvd før vi gikk fra hverandre, og før jeg var utro.

Du skriver at du ikke kan forstå hvordan hun kunne ha sex, og fantastisk sex med deg dersom hun ikke elsket deg...det kan jeg forstå. Vi hadde også det, selv etter at jeg hadde vært utro, og selv etter vi var separert og jeg ventet på å flytte ut! Selv om en ønsker å flytte fra en person vil ikke det si at en slutter å være glad i en person, og sex er jo godt, så hvorfor ikke ha det da??

Kjenner mange som faktisk har fortsatt å ha sex lenge etter at de har flyttet fra hverandre. Det er jo ikke alltid det er på det sexuelle planet en har problemer i et forhold.

Selv om vi har gått fra hverandre, og jeg har fått meg en ny kjæreste så er jeg fremdeles kjempeglad i min eks. Han var min første kjærlighet og jeg tror alltid han vil ha en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg irriterer meg mange ganger over at vi ikke klarte å holde ut sammen, for når jeg ser han så tror jeg enda at jeg er litt forelsket i han..., og kunne av og til tenke meg å prøve igjen. Men jeg vet at det ikke ville fungert om vi hadde forsøkt, og det er det som er litt irriterendes.

fikk litt mere forståelse

etter jeg har lest dette.

det som er saken her er at hun aldri har sakt noe om at det var noe galt hun var med på å planlegge framtiden sammen. (vi har vært ca tiår i lag og to barn)

jeg er av den persjon at vis det hadded vært noe som var galt så har jeg gjort noe med det med en gang, jeg fikk en mitt i trynet når hun fortalte det til meg!.

så det verste er jo at hun egentligt ikke vil prate med meg så vi kan gå hver vår vei uten at vi skal være sur mot hverandre, det er ikke noe jeg vil at vi skal være.

jeg prøver jo å se framover og vil jo bare at det skal være over(hun har holdt et sabla liv om huset og hun har hatt 3mnd på å løse meg ut) men hun blir bare surere og surere,

det jeg trur (et jo ikke sikkert) er at hun ser at jeg ikke sørger mere over henne (her kommet meg et stykke videre) at det er derfor hun er så sur og vanskelig å ha med å gjøre!!! hun takler ikke å se at jeg har det mye bedre no en for ca 3mnd siden.

og en anna ting jeg har tenkt litt på er at hun er forbanna fordi at hun trodde at jeg skulle bare ta baggen min å forduft men det gjorde jeg heller ikke (har jo barna jeg tar vare på).

du sier at du er var/er glad i han x enda, hva kunne han ha gjort for at det skulle ordne seg for dere?

ps:hun vil ikke på famråd har prøvd å få henne med på det men til ingen nytte hun vil ikke prat om det i det hele tatt!

[Gjest Elextra]

Hvorfor uttaler du deg til "dere damer"? Damer er faktisk minst like ulike som menn, og din eks' handlinger har lite med hennes kjønn å gjøre.

[Gjest petrusa]

"dere"?

spar meg...

[Gjest kovac...]

fikk litt mere forståelse

etter jeg har lest dette.

det som er saken her er at hun aldri har sakt noe om at det var noe galt hun var med på å planlegge framtiden sammen. (vi har vært ca tiår i lag og to barn)

jeg er av den persjon at vis det hadded vært noe som var galt så har jeg gjort noe med det med en gang, jeg fikk en mitt i trynet når hun fortalte det til meg!.

så det verste er jo at hun egentligt ikke vil prate med meg så vi kan gå hver vår vei uten at vi skal være sur mot hverandre, det er ikke noe jeg vil at vi skal være.

jeg prøver jo å se framover og vil jo bare at det skal være over(hun har holdt et sabla liv om huset og hun har hatt 3mnd på å løse meg ut) men hun blir bare surere og surere,

det jeg trur (et jo ikke sikkert) er at hun ser at jeg ikke sørger mere over henne (her kommet meg et stykke videre) at det er derfor hun er så sur og vanskelig å ha med å gjøre!!! hun takler ikke å se at jeg har det mye bedre no en for ca 3mnd siden.

og en anna ting jeg har tenkt litt på er at hun er forbanna fordi at hun trodde at jeg skulle bare ta baggen min å forduft men det gjorde jeg heller ikke (har jo barna jeg tar vare på).

du sier at du er var/er glad i han x enda, hva kunne han ha gjort for at det skulle ordne seg for dere?

ps:hun vil ikke på famråd har prøvd å få henne med på det men til ingen nytte hun vil ikke prat om det i det hele tatt!

Hei

Det er klart at hun sikkert syns at det er irriterende når hun ser at du har det helt greitt uten henne. Det gjør jeg også når jeg ser at min mann faktisk klarer seg godt uten meg:-) Det stikker litt inni meg når jeg ser at jeg ikke er så uerstattelig som jeg kanskje skulle ønsker at jeg var for min partner. Det er jo ganske patetisk egentlig, men slik er det nå en gang.

Men for all del, jeg unner han alt det beste og håper virkelig at han finner seg en dame som kan sette pris på alle de gode egenskapene han faktisk har.

Hva han kunne ha gjort for at ting skulle bedre seg for oss...? Ja si det?? Jeg tror ikke han kunne gjort noe faktisk. Han måtte endret seg totalt. Vi har helt forskjellige verdier. Han er mest intressert i sin fritid, sine hobbyer og sine venner. Bruker masse tid på dette, bryr seg ikke i det hele tatt om noe i huset, barneoppdragelse eller familien. Jeg for min del mener at felleskapet med familien og det å følge opp barna på en god måte, lære de gode vaner og gi dem en trygg og god oppvekst er det viktigste. Det å være stabile voksenpersoner som alltid stiller opp for barna setter jeg høyest. Venner, hobbyer og fritid får komme i annen rekke, og de ikke kan kombineres da.

Derfor var det litt vanskelig å få det til å fungere. Jeg klarer ikke å endre mine verdier til å bli samkjørte med hans, han klarte ikke å endre sine, og vi klarte ikke forene våre verdier slik at vi kunne fortsette å bo sammen uten at det irriterte meg noe grenseløst.

Mannen min hadde det helt greitt syns han. Han fikk bruke så mye tid han ville til sine hobbyer, interesser og andre ting (jeg gadd ikke begynne å krangle for det nyttet ikke uansett). Jeg tok meg av alt husarbeid, barneoppdragelse, hele økonomien, det meste i en families liv, mens han var uten ansvar for noe.

Ble litt mye klaging dette her, men da forstår du kanskje hvorfor jeg ikke ville mer.

[Gjest ja det lurer jeg på???]

"dere"?

spar meg...

beklager at jeg brukte "dere"

[trissie]

Hei

Det er klart at hun sikkert syns at det er irriterende når hun ser at du har det helt greitt uten henne. Det gjør jeg også når jeg ser at min mann faktisk klarer seg godt uten meg:-) Det stikker litt inni meg når jeg ser at jeg ikke er så uerstattelig som jeg kanskje skulle ønsker at jeg var for min partner. Det er jo ganske patetisk egentlig, men slik er det nå en gang.

Men for all del, jeg unner han alt det beste og håper virkelig at han finner seg en dame som kan sette pris på alle de gode egenskapene han faktisk har.

Hva han kunne ha gjort for at ting skulle bedre seg for oss...? Ja si det?? Jeg tror ikke han kunne gjort noe faktisk. Han måtte endret seg totalt. Vi har helt forskjellige verdier. Han er mest intressert i sin fritid, sine hobbyer og sine venner. Bruker masse tid på dette, bryr seg ikke i det hele tatt om noe i huset, barneoppdragelse eller familien. Jeg for min del mener at felleskapet med familien og det å følge opp barna på en god måte, lære de gode vaner og gi dem en trygg og god oppvekst er det viktigste. Det å være stabile voksenpersoner som alltid stiller opp for barna setter jeg høyest. Venner, hobbyer og fritid får komme i annen rekke, og de ikke kan kombineres da.

Derfor var det litt vanskelig å få det til å fungere. Jeg klarer ikke å endre mine verdier til å bli samkjørte med hans, han klarte ikke å endre sine, og vi klarte ikke forene våre verdier slik at vi kunne fortsette å bo sammen uten at det irriterte meg noe grenseløst.

Mannen min hadde det helt greitt syns han. Han fikk bruke så mye tid han ville til sine hobbyer, interesser og andre ting (jeg gadd ikke begynne å krangle for det nyttet ikke uansett). Jeg tok meg av alt husarbeid, barneoppdragelse, hele økonomien, det meste i en families liv, mens han var uten ansvar for noe.

Ble litt mye klaging dette her, men da forstår du kanskje hvorfor jeg ikke ville mer.

Litt undring...

Hva er dine "verdier" som ikke kunne samkjøres?

Og er ikke det at DU gjorde alt DITT synspunkt?

Jeg spør ikke for å være vemmelig, men jeg kunne godt ha skrevet hele ditt innlegg. Selv det med utroskap og skilsmisse.

Likevel har jeg fått et annet syn både på meg selv og han i ettertid.

SÅ jeg HAN den gangen?

Oppmuntret jeg han til samarbeid, eller klaget og presset jeg?

Dette med å "samkjøre" verdier og "vi var så forskjellige", er ikke det et deilig forsvar for oss selv?

Veldig mange av oss må velge, på et eller annet tidspunkt.

Problemet er bare at vi oftest sier "jeg prøvde" i stedet for å si "jeg gjorde noe"!

Og, mange av oss kvinner tror for lett på det med gresset som er grønnere, og blir fortere dratt med av venninner.

Og menn blir lei av at vi aldri blir fornøyd. Og de trekker seg enda mer tilbake til egne interesser ofte.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre.

Det er ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Vi til og med lurer oss selv til å tro at det er ekte, den kriblingen vi føler ved forbudt kjærlighet.

Jeg har gjort det, mange har gjort det.

Men like idiotisk er det, og jeg vil helst glemme det som dette har kostet meg og oss.

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en herlig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap med hverandre.

Altså en mann som utviklet seg til å bli en drittsekk og unnasluntrer og en kvinne som ble en stor egoist.

Det vil si, fullstendig uspiselige for hverandre.

Vi fordeler ikke skyld eller sier noe om hva som kom først (HAN hadde dårligere verdier enn meg, er det vel egentlig du sier?) kommer stadig tilbake til høna og egget!

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er "dobbelt så gode" til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Men mange av oss kvinner glemmer en viktig ting!

Vi svikter ofte når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For de trenger jo mannens deltakelse i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden. Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte.

For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Det må han også!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene.

Derfor blir jeg helt kvalm når noen forsvarer denne utroskapen. Kvlm over hva jeg selv gjorde også.

[skorpionfisken]

Dere damer...

Pføy!

Jeg kunne skrevet akkurat samme innlegget om dere menn.

Men jeg vet at ikke alle menn er som min eksmann, derfor generaliserer jeg ikke, og du burde vite at ikke alle damer er som din ex.

Slutt å sutre, og kom deg videre. Det går over likevel, du kan like gjerne jobbe litt for at det skal gå fortere over for deg. Lev livet, gjør alt du ikke fikk gjort før, gå ut og treff andre. Så skal du se at livet smiler til deg igjen.

I dag er jeg sjeleglad for at min mann brøt ut. Vi har begge to hatt veldig godt av det, og jeg var for trofast til å ta det første skrittet.

[trissie]

Ooops, kan vel sparke litt il begge sider ...

Et lite råd, nå som du har blåst ut og skrevet dette i fullt sinne, sett deg ned og pust ut.

:-)

Så finner du fram et skriveark hvor du begynner med alle de feiltrinna du har forstått du har gjort selv.

Så ramser du opp en del av de du enda ikke vil innrømme.

SÅ kan du få lov til å være litt sint et par ganger til.

På deg selv!

Deretter kan du begynne å leve litt igjen :-)

Som en mye bedre person!

Lykke til!

[åffer]

Ooops, kan vel sparke litt il begge sider ...

Et lite råd, nå som du har blåst ut og skrevet dette i fullt sinne, sett deg ned og pust ut.

:-)

Så finner du fram et skriveark hvor du begynner med alle de feiltrinna du har forstått du har gjort selv.

Så ramser du opp en del av de du enda ikke vil innrømme.

SÅ kan du få lov til å være litt sint et par ganger til.

På deg selv!

Deretter kan du begynne å leve litt igjen :-)

Som en mye bedre person!

Lykke til!

Hei Trissie!

Der er du igjen ja... måtte bare skrive noen ord til deg, ettersom du er så opptatt av utroskap-problematikken. Du kjenner sikkert igjen meg og min historie, så jeg behøver ikke å skrive noe langt "forrord" her. Det går ganske bra med meg og kjæresten, men i helgen fikk jeg et voldsomt tilbakeslag. Vi var på en fest som vi begge gledet oss til, det gikk veldig bra helt til jeg ble litt beruset, begynte å legge merke til alt hva kjæresten sa og foretok seg, om hva han komenterte til damene, når han danset med andre(han danser mest med meg etter det vi har opplevd) og så satt han og pratet med ei som han kjente(undomsvenn). Han gjorde ikke noe spes. som gjorde at jeg skulle reagere, det er bare det at det pluttselig sprakk for meg, alt det vonde dukket opp igjen, og jeg lagde en forferdelig sene(det var kunn han som fikk den, tror ikke at andre la merke til det, kanskje den dama han snakket med) Men det resulterte til at han gikk hjem helt alene, jeg truet han med utroskap og div. andre ting. Dette er forferdelig vondt å kjenne på en sånn sjalusi, det er ikke sånn det skal være mellom 2 som elsker hverandre. Lurer på når jeg skal klare å leve normalt igjen, historien innhenter meg stadig vekk, men med større avstand. Det er sviket som er værst, spessielt med oss som aldri skulle ha noen grunn til utroskap, aldri hatt noen problemer i det hele tatt, hverken på den ene eller andre måten!!

[trissie]

Hei Trissie!

Der er du igjen ja... måtte bare skrive noen ord til deg, ettersom du er så opptatt av utroskap-problematikken. Du kjenner sikkert igjen meg og min historie, så jeg behøver ikke å skrive noe langt "forrord" her. Det går ganske bra med meg og kjæresten, men i helgen fikk jeg et voldsomt tilbakeslag. Vi var på en fest som vi begge gledet oss til, det gikk veldig bra helt til jeg ble litt beruset, begynte å legge merke til alt hva kjæresten sa og foretok seg, om hva han komenterte til damene, når han danset med andre(han danser mest med meg etter det vi har opplevd) og så satt han og pratet med ei som han kjente(undomsvenn). Han gjorde ikke noe spes. som gjorde at jeg skulle reagere, det er bare det at det pluttselig sprakk for meg, alt det vonde dukket opp igjen, og jeg lagde en forferdelig sene(det var kunn han som fikk den, tror ikke at andre la merke til det, kanskje den dama han snakket med) Men det resulterte til at han gikk hjem helt alene, jeg truet han med utroskap og div. andre ting. Dette er forferdelig vondt å kjenne på en sånn sjalusi, det er ikke sånn det skal være mellom 2 som elsker hverandre. Lurer på når jeg skal klare å leve normalt igjen, historien innhenter meg stadig vekk, men med større avstand. Det er sviket som er værst, spessielt med oss som aldri skulle ha noen grunn til utroskap, aldri hatt noen problemer i det hele tatt, hverken på den ene eller andre måten!!

koselig å høre fra deg!

Men, stakkars deg (skal kanskje ikke si det, for hvem var det litt synd på nå?).

Likevel, du reagerer forståelig, men kanskje for mye?

Hvis det er vanskelig å droppe alkoholen til dette er blitt lettere å håndtere, kanskje du kan reagere litt tidligere?

Nå du merker sjalusien eller reaksjonene kommer, knytte kontakt med han og gjøre oppmerksom på at du trenger hans oppmerksomhet?

Han vil nok ha forståelse siden han vet årsakene.

Det blir helt galt å observere i stedet for å skape nærhet og kontakt i din situasjon. Det gir næring til skadelige tanker tror jeg.

Hva tror du?

[åffer]

koselig å høre fra deg!

Men, stakkars deg (skal kanskje ikke si det, for hvem var det litt synd på nå?).

Likevel, du reagerer forståelig, men kanskje for mye?

Hvis det er vanskelig å droppe alkoholen til dette er blitt lettere å håndtere, kanskje du kan reagere litt tidligere?

Nå du merker sjalusien eller reaksjonene kommer, knytte kontakt med han og gjøre oppmerksom på at du trenger hans oppmerksomhet?

Han vil nok ha forståelse siden han vet årsakene.

Det blir helt galt å observere i stedet for å skape nærhet og kontakt i din situasjon. Det gir næring til skadelige tanker tror jeg.

Hva tror du?

Hei igjen!

Tårer i øyekroken((( det er så fortvilende.. livredd for at han skal bli lei av mine utbrudd og slutte å elske meg! Men heldigvis forteller han meg hver dag at han elsker meg, og at han forstår at jeg reagerer sånn. Alkohol er nok ikke bra, ihvertfall ikke så mye, med så mye menesker og liv... men tror nok jeg hadde reagert fordet! Han er jo en veldig sosial og morsom fyr som sjarmerer de fleste.... spesielt damer, tror ikke han mener å gjøre det, men det klart det er morro å få oppmerksomhet, fordi om han får masse av meg! Jeg må jo lære meg å leve med at han skal kunne ha et sosialt liv uten meg også, kan jo ikke kontrollere han hele tiden.. må lære meg å stole på han igjen!

Livet er ikke enkelt, hadde hvert perfekt hadde dette ikke hendt!! Takk for at du svarer meg, fordi om du er på "andre" siden...

[Gjest Til trissie. ja det lurer jeg på???]

Ooops, kan vel sparke litt il begge sider ...

Et lite råd, nå som du har blåst ut og skrevet dette i fullt sinne, sett deg ned og pust ut.

:-)

Så finner du fram et skriveark hvor du begynner med alle de feiltrinna du har forstått du har gjort selv.

Så ramser du opp en del av de du enda ikke vil innrømme.

SÅ kan du få lov til å være litt sint et par ganger til.

På deg selv!

Deretter kan du begynne å leve litt igjen :-)

Som en mye bedre person!

Lykke til!

hei hvorfor trur du at jeg er sint??? er ikke det, det virker som du er av den kalibren som er sånn som hun!!!

det må jo hvere låv å legge ut et pr spørsmål på denne siden uten å få høre bere dritt fra deg!

jeg ken jo si til deg at jeg er kommet meg vidre og har det ganske ok, men jeg forstår ikke meg på damer som sliter strikken med en gang!

det må no faan gå ann å prat om det som har skjedd eller hva???

du sier også at jeg må skrive ned på papir hva jeg har gjort galt men der må jo jeg skuffe deg,

fordi i denne saken er det hun som har vært utro og ikke jeg, hun har blitt forelska i en annen og hun skal få leve livet sitt sånn som hun vil.

men hvorfor lager hun så innihelvete mye bråk om dette når det er hun som vill dette her???????

jeg her ikke laget noe som helst av bråk om dette, jeg sa med en gang at jeg aldri har nektet det noen ting så hvorfor skal du ikke få låv til dette også:::::

jeg ville bare prøv å få en forståelse på hvorfor mi jente har gjort dette på denne måten (jeg er sikker på at det er flere som henne der ute)

[Gjest kovac...]

Litt undring...

Hva er dine "verdier" som ikke kunne samkjøres?

Og er ikke det at DU gjorde alt DITT synspunkt?

Jeg spør ikke for å være vemmelig, men jeg kunne godt ha skrevet hele ditt innlegg. Selv det med utroskap og skilsmisse.

Likevel har jeg fått et annet syn både på meg selv og han i ettertid.

SÅ jeg HAN den gangen?

Oppmuntret jeg han til samarbeid, eller klaget og presset jeg?

Dette med å "samkjøre" verdier og "vi var så forskjellige", er ikke det et deilig forsvar for oss selv?

Veldig mange av oss må velge, på et eller annet tidspunkt.

Problemet er bare at vi oftest sier "jeg prøvde" i stedet for å si "jeg gjorde noe"!

Og, mange av oss kvinner tror for lett på det med gresset som er grønnere, og blir fortere dratt med av venninner.

Og menn blir lei av at vi aldri blir fornøyd. Og de trekker seg enda mer tilbake til egne interesser ofte.

Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre.

Det er ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Vi til og med lurer oss selv til å tro at det er ekte, den kriblingen vi føler ved forbudt kjærlighet.

Jeg har gjort det, mange har gjort det.

Men like idiotisk er det, og jeg vil helst glemme det som dette har kostet meg og oss.

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en herlig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap med hverandre.

Altså en mann som utviklet seg til å bli en drittsekk og unnasluntrer og en kvinne som ble en stor egoist.

Det vil si, fullstendig uspiselige for hverandre.

Vi fordeler ikke skyld eller sier noe om hva som kom først (HAN hadde dårligere verdier enn meg, er det vel egentlig du sier?) kommer stadig tilbake til høna og egget!

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er "dobbelt så gode" til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Men mange av oss kvinner glemmer en viktig ting!

Vi svikter ofte når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For de trenger jo mannens deltakelse i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden. Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte.

For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Det må han også!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene.

Derfor blir jeg helt kvalm når noen forsvarer denne utroskapen. Kvlm over hva jeg selv gjorde også.

Hei Trissie!

Jeg må si at jeg har lest noen svar av deg tidligere, og har faktisk lagret et av de på min pc for å lese litt oftere. Du skriver veldig mye fornuftig!

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg og min mann kunne fortsette å bo sammen, men jeg vet at vi ikke vil få det til.

Vi har veldig forskjellige verdier, og nei jeg sier ikke at mine verdier er de eneste riktige. Men jeg sier at vi ikke klarer å leve sammen fordi vi har så ulike verdier og syn på ting. Vi går hverandre på nervene. Jeg har prøvd flere ganger å ta meg sammen å se det positive i hans hobbyer, interesser oa. Men jeg klarer ikke i lengden å godta at han bare prioriterer dette, og ikke noe som helst av det som jeg eller barna ønsker å gjøre. Det må to til for å få et forhold til å fungere, og når han ikke ser at vi har problemer, og derfor ikke gjør noe fra eller til for å endre på noe så er det vanskelig om det er bare jeg som skal tilpasse meg han.

Godt mulig at jeg er egoistisk. Men at jeg forsvarer utroskapen vil jeg absolutt ikke si at jeg gjør. Det er noe jeg er helt imot, og som jeg alltid har tatt avstand for. Selv om jeg hadde hatt det aldri så dårlig i et forhold så kan jeg ikke forsvare eller unnskylde utroskap. Det skulle ikke ha forekommet og det angrer jeg noe helt utrolig på at det gjorde. Jeg er skikkelig skufet over at jeg kunne gjøre dette mot min mann og ikke minst mot meg selv.

Men som sagt så tror jeg ikke at vinoen gang kan bo sammen og få det greitt ilag. Tror vi er bedre venner som skilt enn som gift.

Jeg har aldri trodd at vi skal være stormforelsket og lidenskapelige gjennom et langt ekteskap, og at vi aldri skal krangle og bare være venner. Slik har vi heller aldri hatt det, vi har hatt mye motgang, og mange vonde opplevelser sammen. Men så har vi da også hatt mange gleder sammen. Men de siste årene har det hopet seg opp med negative opplevelser og det meste i vårt forhold sviktet. Når til og med barna reagerer og syns det er herlig nå når vi ikke bor sammen, og sier at de ikke ønsker at vi skal flytte sammen igjen for nå er det så mye greiere alt, da må vi vel ta det som et godt tegn på at vi gjorde det rette...???

[åffer]

Hei du frustrete mann!

Skjønner deg veldig godt, og at du er forbanna er heller ikke noe rart!

Vi er heldigvis forskjellige(alle damer er ikke like)

Dette vitner til om ei som er lite moden, veldig feig, trenger kunn en trygghet for seg sjøl!

Jeg kan heller ikke forstå at man kan ha noe glede av en sex uten følelser!

Levde også i et kjærlighetløst ekteskap(kunn for barna) Prøvde virkelig å få til en dialog, fikk med meg mannen i flere samtaleterrapier. Vi hadde ikke sex på 3 år. Det er klart at det også var feigt, for jeg gruet meg litt til den tilværelsen som var ukjent på utsiden. Økonomi, og ensomhet var også et påeng...men jeg var aldri utro!

Men i dag har jeg det veldig bra, bortsett at jeg har også fått føle utroskap på huden,

enda han jeg har vært sammen med i snart 4 år, elsket meg høyere enn noe annet, han ble også fristet av utroskapen/en følelsesløs kvinne... som kunn var ute etter sex, fordi ekteskapet hennes ikke holdt...!

Livet er en GAMP, men man lærer!!!

[Sofline]

"Når dere drar fra den dere er sammen med så drar dere også, hvordan kan dere bo sammen men en mann så lenge etter at dere har bestemt at dere drar når dere ikke har gitt oss gutta et forvarsel????"

Skjønner ikke spørsmålet.

"dere begynner jo å klag på diverse ting og tang! det jeg lurer på er hvorfor klarer dere å leve med en mann når dere ikke vill det."

Det er det vel heller ikke så mange som gjør. Hvis man klager over èn ting, betyr det ikke at alt er galt.

"dama mi levde sammen med meg i tiår hadde det fint og hun har aldri klaget på noe som helst(jeg har vært snill med henne i alle åran) men plutselig så var hun utro og vips så var det over.

jeg spurte da om hvorfor hun hadde gjort forskjellige ting som man gjør når man er glad i den persjonen men bor sammen med, feks: meget bra sex, sex kvelden før hun hva utro, hun fridde til meg og vi giftet oss og div ting man gjør fordi man elsker den persjonen. alt var bra til hun sa til meg at ikke ville mere."

At hun var utro og forlot det betyr ikke at hun aldri har elsket deg. Kanhende gikk forelskelsen bare over. Kanhende var hun feig og ville ikke kjempe for forholdet, men kanskje har hun kjempet i mange år og kunne bare ikke mer. Ingen av delene betyr at hun hater deg.

"det sånn at dere damer "glatter" over saker og ting? men hvorfor gjør dere da ting som dere ikke har LYST til å gjøre egentlig? jeg selv kunne ikke tengt meg å ha sex men den jeg er sammen med vis jeg ikke elske henne, ville jo heller ikke gjort ting "bare" for henne."

Tenk deg om, hvis du hadde vært i tvil om at en kjæreste var kvinnen i ditt liv bare en enkelt dag i løpet av forholdet, ville du pakke sammen alle tingene dine og stikke av eller late som alt var i orden og tenkt det ble nok bedre i morgen?

"jeg forstår meg ikke på damer at di ikke kan prøve å ordne opp for at det går så langt at dere drar. dere sliter jo faan med strikken med en gang HVORFOR???"

Hun fant nok ut at du ikke var mannen i hennes liv, og så hjelper det ikke uansett hva man gjør.

"det er jo greit at dere drar men hvorfor lag et forbanna liv for den som dere forlater etter på? jeg har blitt forlatt for en stund siden, å det som hun gjorde etter/nå på er faan med verre en da hun fortalte meg at hun var utro, alt det jeg gjør/sier til hun blir hun så forbanna over at det er ikke til å tru! å det er ikke noe spesielt jeg prater med hun om (det er ikke samlivsbruddet jeg prater med hun om)"

Hva hun gjør etter at hun har slått opp med deg velger hun helt selv. Hun har ingen forpliktelser overfor deg lenger selv om du blir såret.

"jeg er av den oppfattninge at det er ikke noe som er for galt at det ikke går ann å prat/ordne opp før hun går å blir UTRO::::: "

Ja, der har du rett, hun burde gått fra deg før hun var utro.

Jeg synes du er veldig ensrettet i tankegangen din. Ikke alle damer er som eksen din, ikke skjær alle over en kam! Kom deg videre i livet. En dag treffer du sikkert en som ikke er utro.

[Sofline]

hei hvorfor trur du at jeg er sint??? er ikke det, det virker som du er av den kalibren som er sånn som hun!!!

det må jo hvere låv å legge ut et pr spørsmål på denne siden uten å få høre bere dritt fra deg!

jeg ken jo si til deg at jeg er kommet meg vidre og har det ganske ok, men jeg forstår ikke meg på damer som sliter strikken med en gang!

det må no faan gå ann å prat om det som har skjedd eller hva???

du sier også at jeg må skrive ned på papir hva jeg har gjort galt men der må jo jeg skuffe deg,

fordi i denne saken er det hun som har vært utro og ikke jeg, hun har blitt forelska i en annen og hun skal få leve livet sitt sånn som hun vil.

men hvorfor lager hun så innihelvete mye bråk om dette når det er hun som vill dette her???????

jeg her ikke laget noe som helst av bråk om dette, jeg sa med en gang at jeg aldri har nektet det noen ting så hvorfor skal du ikke få låv til dette også:::::

jeg ville bare prøv å få en forståelse på hvorfor mi jente har gjort dette på denne måten (jeg er sikker på at det er flere som henne der ute)

"du sier også at jeg må skrive ned på papir hva jeg har gjort galt men der må jo jeg skuffe deg, fordi i denne saken er det hun som har vært utro og ikke jeg, hun har blitt forelska i en annen og hun skal få leve livet sitt sånn som hun vil"

Du er nok ikke perfekt du heller. Ingen er det. Og jeg tviler på at du har gått videre med livet når du fortsatt er så sint og tror at alle jenter er som eksen din.

[Sofline]

hei hvorfor trur du at jeg er sint??? er ikke det, det virker som du er av den kalibren som er sånn som hun!!!

det må jo hvere låv å legge ut et pr spørsmål på denne siden uten å få høre bere dritt fra deg!

jeg ken jo si til deg at jeg er kommet meg vidre og har det ganske ok, men jeg forstår ikke meg på damer som sliter strikken med en gang!

det må no faan gå ann å prat om det som har skjedd eller hva???

du sier også at jeg må skrive ned på papir hva jeg har gjort galt men der må jo jeg skuffe deg,

fordi i denne saken er det hun som har vært utro og ikke jeg, hun har blitt forelska i en annen og hun skal få leve livet sitt sånn som hun vil.

men hvorfor lager hun så innihelvete mye bråk om dette når det er hun som vill dette her???????

jeg her ikke laget noe som helst av bråk om dette, jeg sa med en gang at jeg aldri har nektet det noen ting så hvorfor skal du ikke få låv til dette også:::::

jeg ville bare prøv å få en forståelse på hvorfor mi jente har gjort dette på denne måten (jeg er sikker på at det er flere som henne der ute)

Det er forresten mange menn som er drittsekker også!