Er jeg for egoistisk?

[solvig]

Hei. Jeg ønsker å bryte ut av et 13 år gammelt ekteskap. Har 3 barn på 16,15 og 9 år. Traff en som jeg ble glad i for et halvt år siden, men bestemte meg for å gi ekteskapet en mulighet. Nå har jeg bestemt meg for å bryte ut og har sagt fra til min mann. Følelsene mine for han er døde og jeg er fryktelig lei meg som gjør dette. Han ønsker ikke at dette skal skje og prøver hele tiden (les maser) om at jeg må tenke på ungene. De kommer ifølge han til å få psykiske problemer og angst, refererer til diverse undersøkelser. Jeg vet godt at dette går ut over barna, og har brukt utrolig mye tid på å lese og tenke over hvordan de skal få det best mulig. Jeg tror ikke det er verdens undergang for barna, hvis bare vi som foreldre ønsker det beste for dem begge to.Da tror jeg at de kan komme ut av dette uten for store problemer. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at ungene mine skal få det godt, vet også at "kjæresten" min vil gjøre det.

Blir så fortvilet når jeg hele tiden får slengt til meg at jeg er en egoistisk person som bare tenker på meg selv.

Er det noen som har vært gjennom dette som kan gi meg noen råd. Synes ikke jeg skal leve i et dødt ekteskap bare for ungene sin skyld? Eller bør jeg det?

Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

[Gjest McCormick]

En skilsmisse er på ingen måte noen katastrofe for ungene. Med mindre foreldrene gjør dumme ting.

Vær klar over at unger er ikke dumme, et ekteskap der foreldrene ikke har et godt forhold, er lett å gjennomskue for de. Faktisk er det kanskje vel så "skadelig" for unger å se at foreldrene lever på en løgn.

Men...ikke la han nye være en del av livet ditt overfor ungene den første tiden. La han tilhøre ditt helt private liv til å begynne med. Bruk energi på å etablere deg skikkelig først, å dytt han ikke på ungene med en gang. Etterhvert kan du introdusere han i livet deres.

[Knotten]

Hvis forelskelsen var over og alt jeg satt tilbake med var en god venn og barn - da hadde jeg jaggu meg blitt i ekteskapet.

Jeg ville ha forsøkt _alt_!

Følelser kan vekkes til live igjen og gresset er ikke nødvendigvis så mye grønnere på andre siden.

[solvig]

En skilsmisse er på ingen måte noen katastrofe for ungene. Med mindre foreldrene gjør dumme ting.

Vær klar over at unger er ikke dumme, et ekteskap der foreldrene ikke har et godt forhold, er lett å gjennomskue for de. Faktisk er det kanskje vel så "skadelig" for unger å se at foreldrene lever på en løgn.

Men...ikke la han nye være en del av livet ditt overfor ungene den første tiden. La han tilhøre ditt helt private liv til å begynne med. Bruk energi på å etablere deg skikkelig først, å dytt han ikke på ungene med en gang. Etterhvert kan du introdusere han i livet deres.

Tusen takk for svar. Godt å høre at det finnes noen der ute som ikke setter likhetstegn med skilsmissebarn og elendighet. Jeg mener at hvis både min mann og jeg vil det beste for våre felles barn så har de et godt utgangspunkt. Selvfølgelg skal ikke denne nye "vennen" introduseres med en gang. Er selvfølgelig klar over hvor viktig det er for ungene å vende seg til det som har skjedd om de ikke også skal forholde seg til "nye" med det første.

[Gjest McCormick]

Hvis forelskelsen var over og alt jeg satt tilbake med var en god venn og barn - da hadde jeg jaggu meg blitt i ekteskapet.

Jeg ville ha forsøkt _alt_!

Følelser kan vekkes til live igjen og gresset er ikke nødvendigvis så mye grønnere på andre siden.

Det er bedre å være alene, enn å leve på en løgn bak en tilsynelatende pen fasade, som er mer eller mindre råtten innvendig.

Det handler om integritet.

[Gjest McCormick]

Tusen takk for svar. Godt å høre at det finnes noen der ute som ikke setter likhetstegn med skilsmissebarn og elendighet. Jeg mener at hvis både min mann og jeg vil det beste for våre felles barn så har de et godt utgangspunkt. Selvfølgelg skal ikke denne nye "vennen" introduseres med en gang. Er selvfølgelig klar over hvor viktig det er for ungene å vende seg til det som har skjedd om de ikke også skal forholde seg til "nye" med det første.

Høres fornuftig ut. Det vil dere takle bra, hvis han har de samme kvaliteter som deg.

[Gjest klas]

sett deg ned å prat alvoligt med mannen din,

jeg synes du burde gjøre alt som står i din makt for at du skal få dette til å fungere! eller hva?

13år er lang tid så det må no være noe som du kan glede deg over med manne din(13år)

livet er ikke bare dans på roser, det ¨kan vel anne skrive under på.

jeg har det motsatt en du, og har jeg fått vite av dama mi at hun har vært usikker som deg ville jeg jeg gjort det som måtte til for at hun skulle kommet hjemm.

utroskap løser ingen ting men det er spenningen som dere vil ha!

om ikke barna sliter etter et brudd det kan jeg skive under på helt forferdeligt å se barna mine så såra.

(bare at barna mine skulle få det bra igjen etter dette så skulle jeg ha latt hun beholdt elskern sin) fordi da har barna fått det bra igjen....da har jeg driti i meg selv.

så jeg synes du skal tenke over dette en gang til og prøv at dere gjørnoe nytt som dere aldri har gjort før (fallskerm kurs,dykking)

[annete]

Hvis forelskelsen var over og alt jeg satt tilbake med var en god venn og barn - da hadde jeg jaggu meg blitt i ekteskapet.

Jeg ville ha forsøkt _alt_!

Følelser kan vekkes til live igjen og gresset er ikke nødvendigvis så mye grønnere på andre siden.

Det tror jeg ikke man kan si før man er i denne situasjonen selv...

Jeg har selv et samlivsbrudd bak meg der vi ble bare venner til slutt. Nå er han en av mine beste venner, og han har fått en kjæreste som gjør han godt og det samme har jeg!

Og ungene har det MYE bedre nå når både mamma og pappa har det bra, for det hadde vi ikke selv om vi var venner i ekteskapet. For det er så mye mer som hører hjemme i et ekteskap!

Men det er nå min erfaring!

[Knotten]

Det er bedre å være alene, enn å leve på en løgn bak en tilsynelatende pen fasade, som er mer eller mindre råtten innvendig.

Det handler om integritet.

Det kommer vel helt an på hva du krever av samlivet, det.

Hvis du krever stormende forelskelse gjennom livet, ja da har du det nok helt sikkert bedre alene.

Hvis du aksepterer at livet i et langt ekteskap kan bestå av "grå" perioder, hvor man er gode venner og forholdet er preget av gjensidig respekt, så tror jeg oddsen er større for at ekteskapet varer. Ikke bare varer, men blir noe fint.

Mange opplever jo at følelsene kommer tilbake etter en trå periode, men det er selvsagt avhengig av begges innsats og en god porsjon selvinnsikt, tror jeg. Og med dette i behold, så lever man ikke i en løgn.

Det ligger selvfølgelig en del forutsetninger til grunn for at dette skal skje.

Mener

[Knotten]

Det tror jeg ikke man kan si før man er i denne situasjonen selv...

Jeg har selv et samlivsbrudd bak meg der vi ble bare venner til slutt. Nå er han en av mine beste venner, og han har fått en kjæreste som gjør han godt og det samme har jeg!

Og ungene har det MYE bedre nå når både mamma og pappa har det bra, for det hadde vi ikke selv om vi var venner i ekteskapet. For det er så mye mer som hører hjemme i et ekteskap!

Men det er nå min erfaring!

Innleggeren sier at hun bestemte seg for å gi ekteskapet en sjanse, men hun skriver ikke noe mer om hva det innebar annet enn at denne sjansen varte i et halvt år. Gikk de til familierådgivning? Har hun gjort alt hun kunne? Har de forsøkt å knytte seg sammen gjennom felles interesser? Gjennom samtaler og felles bestrebelser?

Det virker ikke slik. Det virker som om hun rett og slett bestemte seg på egen hånd, for deretter å informere mannen.

Med mindre man sliter med en psykopat, notorisk utroskap, krangling, null kommunikasjon etc. så mener jeg fortsatt at man må prøve alt før man dømmer et ekteskap for over, og _særlig_ hvis man har barn.

Hvis man fortsatt er venner, kommuniserer bra, stoler på hverandre og yter hverandre respekt, ja da tror jeg jammen at man har en reell mulighet til å få pasjonen tilbake i et ekteskap.

Hvis ikke dette var min oppriktige overbevisning, hadde jeg nok aldri turt å gifte meg og få barn )

Hvordan skal man kunne forsvare sitt valg om å skilles hvis ikke alle veier er prøvd? Og ikke minst overfor barna?

Med mindre, selvsagt, en forelsker seg i en annen, og man tilpasser argumentasjonen deretter...

Det er _det_ jeg mener med at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden.

[petitmoi]

det er ikke til barnas beste hvis dere holder sammen, mens du hele tida lurer på å du skal gå ut av det... unger er ikke dumme.. de merker når noe er galt..

[klik]

En skilsmisse er på ingen måte noen katastrofe for ungene. Med mindre foreldrene gjør dumme ting.

Vær klar over at unger er ikke dumme, et ekteskap der foreldrene ikke har et godt forhold, er lett å gjennomskue for de. Faktisk er det kanskje vel så "skadelig" for unger å se at foreldrene lever på en løgn.

Men...ikke la han nye være en del av livet ditt overfor ungene den første tiden. La han tilhøre ditt helt private liv til å begynne med. Bruk energi på å etablere deg skikkelig først, å dytt han ikke på ungene med en gang. Etterhvert kan du introdusere han i livet deres.

Jeg tror at ofte vil èn av partene i et samlivsbrudd, i dette tilfellet mannen, føle seg "forsmådd" eller hva man nå vil kalle det.

Det finnes selgsagt lyspunkter der noen kjenner noen som alt gikk fint med etter et samlivsbrudd, men man skal jammen ikke lete lenge for å finne par som skiltes som bitre fiender, og som nekter å snakke praktisk fornuft med hverandre i ettertid.

Jeg tror mange rett og slett ønsker å gjøre det vanskelig for "eksen", for å "hevne seg", og kom ikke og fortell at dette gavner barna?

Dette tilskriver jeg menneskets mer primitive sider, og de ligger nå engang til grunn.

[Gjest McCormick]

Jeg tror at ofte vil èn av partene i et samlivsbrudd, i dette tilfellet mannen, føle seg "forsmådd" eller hva man nå vil kalle det.

Det finnes selgsagt lyspunkter der noen kjenner noen som alt gikk fint med etter et samlivsbrudd, men man skal jammen ikke lete lenge for å finne par som skiltes som bitre fiender, og som nekter å snakke praktisk fornuft med hverandre i ettertid.

Jeg tror mange rett og slett ønsker å gjøre det vanskelig for "eksen", for å "hevne seg", og kom ikke og fortell at dette gavner barna?

Dette tilskriver jeg menneskets mer primitive sider, og de ligger nå engang til grunn.

Med slik oppførsel, får man jo ytterligere bekreftet at man var gift med feil person.

[Hawkwind]

Hvorvidt ditt valg er egoistisk eller ikke, kommer an på flere forhold.

Om du virkelig har satset på å redde dette eksteskapet de siste 6 månedene - det vil si konsentrert deg om familien, gått til rådgivning med din ektemann, og holdt avstand til den potensielt nye partneren, er det ikke egoistisk om du bryter ut.

Derimot er det ganske så idiotisk å ha en ny "kjæreste" klar når du flytter ut.

Ikke minst fordi alle undersøkelser som er gjort, tilsier at et overveldende flertall av slike nye forhold som man etablerer mer eller mindre instant etter et samlivsbrudd ryker i løpet av relativt kort tid.

Det er noe med det å skulle jobbe seg gjennom de emosjonelle og praktiske konsekvenser av et samlivsbrudd før man begynner å etablere et nytt parforhold...

[annete]

Innleggeren sier at hun bestemte seg for å gi ekteskapet en sjanse, men hun skriver ikke noe mer om hva det innebar annet enn at denne sjansen varte i et halvt år. Gikk de til familierådgivning? Har hun gjort alt hun kunne? Har de forsøkt å knytte seg sammen gjennom felles interesser? Gjennom samtaler og felles bestrebelser?

Det virker ikke slik. Det virker som om hun rett og slett bestemte seg på egen hånd, for deretter å informere mannen.

Med mindre man sliter med en psykopat, notorisk utroskap, krangling, null kommunikasjon etc. så mener jeg fortsatt at man må prøve alt før man dømmer et ekteskap for over, og _særlig_ hvis man har barn.

Hvis man fortsatt er venner, kommuniserer bra, stoler på hverandre og yter hverandre respekt, ja da tror jeg jammen at man har en reell mulighet til å få pasjonen tilbake i et ekteskap.

Hvis ikke dette var min oppriktige overbevisning, hadde jeg nok aldri turt å gifte meg og få barn )

Hvordan skal man kunne forsvare sitt valg om å skilles hvis ikke alle veier er prøvd? Og ikke minst overfor barna?

Med mindre, selvsagt, en forelsker seg i en annen, og man tilpasser argumentasjonen deretter...

Det er _det_ jeg mener med at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden.

Jeg er til en viss grad enig med deg, men syns det kanskje er drøyt å si at vennskap er nok til å holde et ekteskap gående. Ja, selvfølgelig kan noen være så heldige/flinke til å jobbe med det at pasjonen kommer snikende tilbake...men det er nok ikke så ofte det skjer.

Og jeg ville hatt større problemer med å forsvare overfor barna at mamma og pappa var sammen for deres skyld, men hadde det ikke særlig godt sammen.

Men, nå har ikke min eksmann og jeg gått fra hverandre pga forelskelse i andre, men fordi vi hadde prøvd alt og ikke ønsket å bo sammen lenger. Men at det var en vanskelig avgjørelse å ta, ja det skal jeg love det var...for man ønsker jo at det skal fungere når man har valgt å gifte seg og få barn. )

Etterpå har forelskelsen og nye kjærester kommet for begge, og vi har det bra og er glad på hverandres vegne for det. Og vi har mer fornøyde unger!

[Knotten]

Jeg er til en viss grad enig med deg, men syns det kanskje er drøyt å si at vennskap er nok til å holde et ekteskap gående. Ja, selvfølgelig kan noen være så heldige/flinke til å jobbe med det at pasjonen kommer snikende tilbake...men det er nok ikke så ofte det skjer.

Og jeg ville hatt større problemer med å forsvare overfor barna at mamma og pappa var sammen for deres skyld, men hadde det ikke særlig godt sammen.

Men, nå har ikke min eksmann og jeg gått fra hverandre pga forelskelse i andre, men fordi vi hadde prøvd alt og ikke ønsket å bo sammen lenger. Men at det var en vanskelig avgjørelse å ta, ja det skal jeg love det var...for man ønsker jo at det skal fungere når man har valgt å gifte seg og få barn. )

Etterpå har forelskelsen og nye kjærester kommet for begge, og vi har det bra og er glad på hverandres vegne for det. Og vi har mer fornøyde unger!

Ikke noe er vel bedre enn det )

Er nok bare jeg som er litt preget av at forhold sprekker på alle kanter - og da gjerne på grunn av at mannen eller kona har forelsket seg i en annen. Da kommer det gjerne en masse argumenter som understøtter det faktum at man MÅ satse på "den nye".

Så går det en passe stund, og så var visst ikke det nye forholdet noe å satse på heller...

Blir rent pessimistisk, jeg ;-) Og det nekter jeg å bli!

[solvig]

Jeg er til en viss grad enig med deg, men syns det kanskje er drøyt å si at vennskap er nok til å holde et ekteskap gående. Ja, selvfølgelig kan noen være så heldige/flinke til å jobbe med det at pasjonen kommer snikende tilbake...men det er nok ikke så ofte det skjer.

Og jeg ville hatt større problemer med å forsvare overfor barna at mamma og pappa var sammen for deres skyld, men hadde det ikke særlig godt sammen.

Men, nå har ikke min eksmann og jeg gått fra hverandre pga forelskelse i andre, men fordi vi hadde prøvd alt og ikke ønsket å bo sammen lenger. Men at det var en vanskelig avgjørelse å ta, ja det skal jeg love det var...for man ønsker jo at det skal fungere når man har valgt å gifte seg og få barn. )

Etterpå har forelskelsen og nye kjærester kommet for begge, og vi har det bra og er glad på hverandres vegne for det. Og vi har mer fornøyde unger!

Jeg har ikke lenger noen følelser for min mann, men han vil ikke gi slipp på meg. Han mener at så lenge det ikke er vold i et forhold bør man holde sammen for barnas skyld.

Sier han skal lage et helvete for meg og at vi kommer til å bli skikkelige uvenner.

Sukk........