Håper det ikke er for sent?

[klik]

For ca 6 mnd. siden "fikk jeg beskjed" fra kona om at følelsene hennes for meg var borte. Vi har vært gift i 10 år, sammen i 17. Vi har to nydelige barn på 10 og 8, og det meste en veletablert familie kan ønske seg av materielle goder.

Det kom som et sjokk på meg (jeg synes vi har hatt det kjempeflott, og jeg kunne aldri drømme om noe mer i livet).

Hovedargumenter: Vi snakker ikke sammen (utenom alt det praktiske), jeg har alltid tatt de viktige avgjørelsene og vi ler ikke sammen. Hun er rett og slett ikke forelsket i meg lenger...

Her skal jeg hverken forsvare meg eller komme med motargumenter.

Det er sårende og trist. Jeg har ofret livet mitt for kona og familen. Vi bor på hennes hjemsted, 150 mil fra min familie. Jeg har inntil nylig pendlet til jobb, og har således "mistet" mine arbeidskollegaer gjennom 12 år (de bor nå for langt unna til å omgås daglig). Jeg har få nære venner lokalt. Jeg kommer alltid hjem til middag, og jeg er sjelden på "utsjeielser"...

Vi har vært til familierådgivning 2 ganger, men kona syntes ikke det hjalp... Vi har nå bestilt time på et annet kontor - kanskje vi får bedre kontakt med denne veilederen?

Hjemme blir jeg møtt med en kald skulder, dette gir triste tanker som jeg tar med meg på jobben. På jobben er derfor ikke hodet "alltid på rett sted" pga. de tunge tankene. Jobben er krevende og siden jag ikke kan gi 110% på jobben, så lykkes jeg heller ikke der skikkelig om dagen. Da er jeg kanskje nedstemt når jeg kommer hjem til middag... Det blir litt sånn ond sirkel for humøret mitt. Jeg går nå i terapi for bedre å takle mine egne humørsvingninger, slik at jeg bedre kan bidra til en positiv og god atmosfære i familien.

Etter at jeg byttet jobb for 1 1/2 år siden (jobber nå i nærmiljøet), gikk jeg betydelig ned i lønn, så forslag om å bruke masse penger på diamanter, hotellweekender passer litt dårlig :-(

En annen tråd hadde tema "Er jeg for egoistisk"... Jeg føler at min kone kanskje er det. Hun har jo selvsagt enda tidligere enn for 6 mnd. siden kommet på disse tankene, og når jeg "fikk beskjed", så føles det nesten som om at hun allerede har bestemt seg...

Gode råd, kanskje spørsmål mottas med takk. Jeg trenger nok også bare noen å "snakke med".

Klem

Fortvilet mann 38.

[sheba]

Inlegget ditt gjorde intrykk på meg, jeg har desverre ikke noe råd til deg, men håper at møtet med den nye rådgiveren kanskje vil få til en løsning.

Du snakker om diamanter og hotellweekend?, om kona di ikke aksepterer eller forstår at det ikke er mulig sånn som inntekten er nå så synes jeg hun er en stor egoist, kanskje du rett og slett er for snill?

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til, det er så vondt og være der du er nå..

*trøsteklem*

[klik]

Inlegget ditt gjorde intrykk på meg, jeg har desverre ikke noe råd til deg, men håper at møtet med den nye rådgiveren kanskje vil få til en løsning.

Du snakker om diamanter og hotellweekend?, om kona di ikke aksepterer eller forstår at det ikke er mulig sånn som inntekten er nå så synes jeg hun er en stor egoist, kanskje du rett og slett er for snill?

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til, det er så vondt og være der du er nå..

*trøsteklem*

Jeg trenger nok egentlig noen "trøsteklemmer" om dagen...

Tror selv at jeg er snill, har skikket meg ordentlig, tatt utdannelse, jobbet, lånt penger til nødvendige investeringer, alltid betalt regningene mine, har ingen uvenner, og har som sagt investert livet mitt i familien. Egne hobbier/intresser er mer eller mindre lagt til side om dagen, da ungene tar mye tid om dagen, med alle mulige slags treninger hver eneste ukedag gjennom.

Hadde det enda vært at jeg ikke var tilstede, jobbet for mye, ikke engasjerte meg i barna osv., da hadde jeg forstått det, men jeg engasjerer meg alltid! Jeg ender alltid opp som trener, speaker, talsmann, formann, sektretær etc., FORDI jeg engasjerer meg, og de siste årene har dette gått i barnas retning, som fotballtrener, håndballtrener, lokal organisator av "knøttefotballen" ikke bare for laget "mitt", men for hele bygda. Og alltid SAMMEN med barna/familien. Sjelden på engenhånd/i egeninteresse (det var tidligere før barna kom til)!

Om familien skulle rakne blir det tomt!

Tror heller ikke at jeg er _for_ snill. Jeg er flink med ord, god til å argumentere for egne synspunkter og setter foten ned om jeg må.

Hun er vel bare gått gått lei av meg?

Andre?

[Gjest en mann]

hei har det på samme måten som deg.

jeg fikk en dag også en kald skulder fra kona, men etter en stund forstod jeg at det lå mere bak det en jeg ville, hun hadde funnet seg en ny en,hm!!

hun sier også at følelsene er borte,

jeg ville selvsakt også ha gjort det som måtte til for å redde dette men det er for seint for meg.

jeg anbefaler deg til å høre med hu om ikke dere skal ta å dra på tur sammen bare dere to så får dere komme dere litt bort fra heimhuset.

det koster ikke så mye så får dere prate sammen på en annen plass...

jeg skulle ha betalt mye for at jeg og kona skulle ha kommet til bunds i forholdet vårt,

men du er så heldig at dere prater sammen, jeg får ikke det, det eneste jeg får er brev fra advokaten hennes.

jeg håper at det ordner seg for dere....

[Gjest Hildeigunn]

Det kan kanskje være at du har engasjert deg for mye med bare familien? Du trenger også kamerater som du kan møte en gang iblant utenfor hjemmet.F.eks. hyttetur, golfkvelder, faste tider på treningssenter, fisketurer. Da kan du virke mer interessant i hennes øyne.

[mil1365380270]

Jeg trenger nok egentlig noen "trøsteklemmer" om dagen...

Tror selv at jeg er snill, har skikket meg ordentlig, tatt utdannelse, jobbet, lånt penger til nødvendige investeringer, alltid betalt regningene mine, har ingen uvenner, og har som sagt investert livet mitt i familien. Egne hobbier/intresser er mer eller mindre lagt til side om dagen, da ungene tar mye tid om dagen, med alle mulige slags treninger hver eneste ukedag gjennom.

Hadde det enda vært at jeg ikke var tilstede, jobbet for mye, ikke engasjerte meg i barna osv., da hadde jeg forstått det, men jeg engasjerer meg alltid! Jeg ender alltid opp som trener, speaker, talsmann, formann, sektretær etc., FORDI jeg engasjerer meg, og de siste årene har dette gått i barnas retning, som fotballtrener, håndballtrener, lokal organisator av "knøttefotballen" ikke bare for laget "mitt", men for hele bygda. Og alltid SAMMEN med barna/familien. Sjelden på engenhånd/i egeninteresse (det var tidligere før barna kom til)!

Om familien skulle rakne blir det tomt!

Tror heller ikke at jeg er _for_ snill. Jeg er flink med ord, god til å argumentere for egne synspunkter og setter foten ned om jeg må.

Hun er vel bare gått gått lei av meg?

Andre?

Ja, kanskje hun er lei av deg. Det vil si, hun setter ikke pris på deg lenger. Da hjelper det ikke å fremheve hvor flink du er med familien, det vet hun.

Og det at du alltid ender opp med verv er jo vel og bra, og viser engasjement, men det er først og fremst fordi du liker det. Ellers hadde du ikke gjort det, så ingen glorie for den ;-)

Det jeg prøver å få frem er at det du mener bare er oppofring for familien, er like mye dine interesser, og går all tiden din til det, er du selvfølgelig kjedelig. Uavhengig av om ungene deres er blandet inn eller ikke :-)

Send ungene på trening med naboen, og ta med deg dama di ut på en pils! Du er en flink og god ektemann, men det hjelper ikke hvis hun savner gutten hun ble sammen med.

[midtimellom]

Ja, kanskje hun er lei av deg. Det vil si, hun setter ikke pris på deg lenger. Da hjelper det ikke å fremheve hvor flink du er med familien, det vet hun.

Og det at du alltid ender opp med verv er jo vel og bra, og viser engasjement, men det er først og fremst fordi du liker det. Ellers hadde du ikke gjort det, så ingen glorie for den ;-)

Det jeg prøver å få frem er at det du mener bare er oppofring for familien, er like mye dine interesser, og går all tiden din til det, er du selvfølgelig kjedelig. Uavhengig av om ungene deres er blandet inn eller ikke :-)

Send ungene på trening med naboen, og ta med deg dama di ut på en pils! Du er en flink og god ektemann, men det hjelper ikke hvis hun savner gutten hun ble sammen med.

skål for den!

Tror du er inne på noe der altså!

Og til deg klik, dette er ikke godt, det vet jeg.

Kanskje kan dere ha en sjanse hvis du ikke er pappa hele tiden men en flørten gutt som kan sende sommerfugler helt ned i tærne hennes.

somsagt, mil er definitivt inne på noe her!

Lykke til!

[Sofline]

Ikke gi opp! Når hun har gått med på å gå til familierådgiver igjen må det jo bety at hun ikke har mistet helt håpet om at dere skal få det bra igjen.

Jeg er enig med Hildeigunn i at du kanskje bør få deg en hobby, da blir du kanskje litt mer spennende for kona.

Ta initiativ til å snakke med henne utenom det praktiske. Begynn så smått med å spørre henne om hva hun synes om noe dere har sett på nyhetene/lest i avisen. Det er ikke sikkert det skal så mye til. Ros henne for maten hun har laget (hvis hun gjør det).

Det behøver ikke koste så mye å være romantisk. Ta henne med på piknikk. Send barna til familie eller venner en natt og lag noe god mat.

Lykke til!