Gruer meg til alenetilværelsen

[andkri]

Har hatt et forhold med ei jente i snart 15 år. Vi har to barn, men er ikke gift. For 2 år siden ble det slutt kjærlighetsmessig. Men vi fortsatte å bo sammen og vi bor sammen fortsatt. Vi har ikke sex. En vanskelig situasjon. Hun forventer at jeg snart flytter, men maser ikke på meg. Likevel føler jeg det så vanskelig å flytte i fra ungene. Jeg er ikke oppvokst på stedet. Det er hun. Derfor har jeg svært dårlig nettverk og gruer med til alenetilværelsen på en plass jeg ikke kjenner mange. Har vurdert å flytte tilbake til mitt hjemsted 50 mil ifra. Der har jeg hus. men å flytte fra ungene...Er jeg for feig til å ta steget?

andkri

[Craven]

Jeg lurer jo veldig på hvorfor du (og kanskje samboeren) tar det for gitt at det er hun som skal ha hovedomsorgen? Du bør i det minste kreve delt bosted. Husk at du som far er like viktig som hun som mor.

Om du flytter 50 mil vekk, er det helt håpløst med samvær i alle fall. Men vil ikke kalle det feigt å flytte.

[skorpionfisken]

Det er feigt å bli.

Ingen av dere kommer videre i livet på dette viset.

Barna har ikke godt av at foreldrene bor sammen i et kjærlighetsløst forhold.

[Gjest mye fisk i havet]

Hvorfor ikke se fremover, flytte ut, lage deg et nytt liv, en ny tilværelse?

Du er ikke avhengig av henne for å skaffe deg et nettverk.

Hvorfor vil du flytte 50 mil fra barna?