Blodsbånd mellom adoptivsøsken

[Gjest noe å si?]

Vi har adoptert et barn, og har tenkt å få søsken til ham etter hvert. I den forbindelse har vi vurdert å søke om søskenadopsjon neste gang. Da vi nevnte dette for familien, ble vi møtt med skepsis, og fikk høre at da ville vårt første barn alltid føle seg utenfor, i og med at nr to og tre er biologiske søsken. Det kom til å bli sårt for ham å merke det sterke båndet som var mellom dem, og som ikke han delte. Jeg er ikke så sikker på om det nødvendigvis vil bli slik. Noen som har erfaring med søsken med og uten blodsbånd? (Håper dere skjønte hva jeg vil frem til. Ble litt rotete)

[trk1365380645]

Hei!

Kanskje jeg tar feil nå, men jeg har hørt at man ikke får søskengodkjenning når man har barn fra før. For øvrig tror jeg det vil variere om "blodsbåndene" har noen betydning, men personlig ville jeg sikkert unngått det i frykt for at det skulle ha noe å si...

[Gjest ChiengMai]

Hei!

Kanskje jeg tar feil nå, men jeg har hørt at man ikke får søskengodkjenning når man har barn fra før. For øvrig tror jeg det vil variere om "blodsbåndene" har noen betydning, men personlig ville jeg sikkert unngått det i frykt for at det skulle ha noe å si...

Jeg vet om noen som fikk to brødre ved tredje adopsjonen. Om de var godkjente for søsken, eller om det var tilfeldig vet jeg ikke.

[Gjest mener nå jeg da..........]

Synes det var et teit argument.....

Deres første barn har jo blodsbånd med DERE.

[bangkok]

Vi har adoprert et søskenpar og har i forbindelse med tanker om adopsjon av barn nr 3 gått noen "tankerunder" omkring temaet du tar opp.

Jeg tror ikke at man skal lage seg flere problemer enn det som er nødvendig.

Klart dette kan by på utfordringer, det kan være greit å være forberedt på det.

Men en søskenflokk er nå en søskenflokk uansett blodsbånd eller ikke. Jeg tror det viktigste er å fortelle alle barna at de er like ønsket alle sammen, og at sammen så er vi en familie uansett hvordan den har blitt til.

Nå til dags er det jo ganske så vanlig at familier ser forskjellige ut.

Nei, har dere virkelig lyst til å prøve dere på søskenadopsjon, og føler at dere har kapasitet til det, så sett igang sier nå jeg:-)

Ønsker dere masse lykke til !

[Gjest mener nå jeg da...........]

Synes det var et teit argument.....

Deres første barn har jo blodsbånd med DERE.

.....trodde den første var egenfødt.....sorry.

[Gjest farslykke]

Hei!

Kanskje jeg tar feil nå, men jeg har hørt at man ikke får søskengodkjenning når man har barn fra før. For øvrig tror jeg det vil variere om "blodsbåndene" har noen betydning, men personlig ville jeg sikkert unngått det i frykt for at det skulle ha noe å si...

Jeg er muligvis "fundamentalist" på området, men:

Med mindre søsknene var/er gamle nok til å ha felles minner og opplevelser fra fødelandet, ser jeg overhodet ikke noen argumenter for at "blodsbånd" skal knytte dem nærmere sammen enn med andre i en søskenflokk. Hvis så skjer, må jo barna få opplevelsen av et slikt ekstraordinært fellesskap fra andre, altså gjennom påvirkning.

Rent generelt mener jeg at vi adoptivforeldre bør være mer enn varsomme med "blodsbånd"-tanken eller bilologisentrismen. Hvis vi mener at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på, og at vi som adoptivforeldre er like sterkt knyttet til våre barn som andre foreldre, hvordan er det forenelig med en slik blodsbåndstanke?

Etter mitt skjønn er dette faktisk farlig tankegods....

[Gjest girasol]

Jeg er muligvis "fundamentalist" på området, men:

Med mindre søsknene var/er gamle nok til å ha felles minner og opplevelser fra fødelandet, ser jeg overhodet ikke noen argumenter for at "blodsbånd" skal knytte dem nærmere sammen enn med andre i en søskenflokk. Hvis så skjer, må jo barna få opplevelsen av et slikt ekstraordinært fellesskap fra andre, altså gjennom påvirkning.

Rent generelt mener jeg at vi adoptivforeldre bør være mer enn varsomme med "blodsbånd"-tanken eller bilologisentrismen. Hvis vi mener at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på, og at vi som adoptivforeldre er like sterkt knyttet til våre barn som andre foreldre, hvordan er det forenelig med en slik blodsbåndstanke?

Etter mitt skjønn er dette faktisk farlig tankegods....

Jeg er ganske enig med deg farlsykke, og hadde tenkt å skrive noe tilsvarende, men du formulerte deg bra. Synes det er helt normalt å tenke sånn - altså at man er redd for at blodsbåndene mellom to biologiske søsken skal være sterkere enn søskenbånd til da et annet søsken som ikke er blodsbånd. MEN, vi som adopterer har vel et helt annet syn på dette med blodsbånd, har vi ikke det da? Bør vi ikke ha det i det minste? Hvis ikke bør vi nok tenke gjennom holdningene til dette en gang til. Hva vil det indikere overfor adoptivbarn som har søsken som er foreldrenes biologiske barn, hvis vi er engstelige for at blod/gener skal være avgjørende for hvordan søsken ser på seg selv og hverandre?

[ahg]

Jeg er ganske enig med deg farlsykke, og hadde tenkt å skrive noe tilsvarende, men du formulerte deg bra. Synes det er helt normalt å tenke sånn - altså at man er redd for at blodsbåndene mellom to biologiske søsken skal være sterkere enn søskenbånd til da et annet søsken som ikke er blodsbånd. MEN, vi som adopterer har vel et helt annet syn på dette med blodsbånd, har vi ikke det da? Bør vi ikke ha det i det minste? Hvis ikke bør vi nok tenke gjennom holdningene til dette en gang til. Hva vil det indikere overfor adoptivbarn som har søsken som er foreldrenes biologiske barn, hvis vi er engstelige for at blod/gener skal være avgjørende for hvordan søsken ser på seg selv og hverandre?

Synes absolutt dere har et viktig poeng der!

[Gjest en med begge deler]

Jeg er ganske enig med deg farlsykke, og hadde tenkt å skrive noe tilsvarende, men du formulerte deg bra. Synes det er helt normalt å tenke sånn - altså at man er redd for at blodsbåndene mellom to biologiske søsken skal være sterkere enn søskenbånd til da et annet søsken som ikke er blodsbånd. MEN, vi som adopterer har vel et helt annet syn på dette med blodsbånd, har vi ikke det da? Bør vi ikke ha det i det minste? Hvis ikke bør vi nok tenke gjennom holdningene til dette en gang til. Hva vil det indikere overfor adoptivbarn som har søsken som er foreldrenes biologiske barn, hvis vi er engstelige for at blod/gener skal være avgjørende for hvordan søsken ser på seg selv og hverandre?

Veldig enig med både deg og farslykke.

[grot]

Jeg er muligvis "fundamentalist" på området, men:

Med mindre søsknene var/er gamle nok til å ha felles minner og opplevelser fra fødelandet, ser jeg overhodet ikke noen argumenter for at "blodsbånd" skal knytte dem nærmere sammen enn med andre i en søskenflokk. Hvis så skjer, må jo barna få opplevelsen av et slikt ekstraordinært fellesskap fra andre, altså gjennom påvirkning.

Rent generelt mener jeg at vi adoptivforeldre bør være mer enn varsomme med "blodsbånd"-tanken eller bilologisentrismen. Hvis vi mener at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på, og at vi som adoptivforeldre er like sterkt knyttet til våre barn som andre foreldre, hvordan er det forenelig med en slik blodsbåndstanke?

Etter mitt skjønn er dette faktisk farlig tankegods....

Enig med deg. Synes til tider adoptanter (ikke spes i dette innlegget) kan lage mange rare problemstillinger ut av ingenting.

Men er enig i at dersom vi i utgangspunktet ønsker å adoptere så må det jo ligge en tanke bak om at gener ikke spiller noen rolle. At barna blir like mye våre uansett hvor de kommer fra. Det samme gjelder søsken, mener jeg. Søsken blir søsken fordi de vokser opp med samme mamma og pappa, som elsker dem akkurat like høyt. Kan ikke skjønne hvordan gener kan gjøre dette forholdet, søsken i mellom noe bedre. Vi vet jo alle om tilfeller der biologiske søsken aldri har fått noe nært forhold. Har til gode å høre barnet/tenåringen som mener å ha et ekstra godt forhold til søsknenen sine _fordi_ de deler samme gener.

Om dette skulle være et problem så ville jo dette være et like reelt problem for oss som adoptivforeldre. At barnet aldri ville knytte seg helt til oss fordi barnet har andre gener enn vi har..

Tror kanskje vi lager problemer ut av ingenting ja... :-)

[Gjest sussilei]

Jeg er muligvis "fundamentalist" på området, men:

Med mindre søsknene var/er gamle nok til å ha felles minner og opplevelser fra fødelandet, ser jeg overhodet ikke noen argumenter for at "blodsbånd" skal knytte dem nærmere sammen enn med andre i en søskenflokk. Hvis så skjer, må jo barna få opplevelsen av et slikt ekstraordinært fellesskap fra andre, altså gjennom påvirkning.

Rent generelt mener jeg at vi adoptivforeldre bør være mer enn varsomme med "blodsbånd"-tanken eller bilologisentrismen. Hvis vi mener at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på, og at vi som adoptivforeldre er like sterkt knyttet til våre barn som andre foreldre, hvordan er det forenelig med en slik blodsbåndstanke?

Etter mitt skjønn er dette faktisk farlig tankegods....

Men det er neppe til å unngå at de blir tillært en slik "blodsbåndstanke" fra andre. Ikke nødvendigvis fra oss som foreldre, men fra strømninger i og kommentarer fra resten av samfunnet. Vi lever ikke i en "boble", heller.

Dessuten er vel erfaringen at mange adopterte tenker noe om dette med biologi selv, i forhold til foreldre, uten å ha oppfattet "strømninger". Det er jo ikke uten grunn at mange adopterte har en sterkere "identitetskrise" i oppveksten enn biologisk avkom har (ikke alltid, nei...).

Dessuten - jeg mener det er en hårreisende illusjon å tro at blodsbånd ikke betyr noe. Blant annet medfører det ofte familielikhet, og andre fellestrekk. Ja, det kan komme gjennom å vokse opp i samme familie, men ofte er det mer påfallende ved biologiske slekstforhold. Hva om man adopterte eneggede tvillinger - ville ikke blodsbånd betydd noe da heller ?

Vi har "en av hver" - altså et adoptert og et egenfødt barn. Og - selv om jeg elsker begge mer enn jeg trodde var mulig, så er historiene forskjellig. Livets under skjer gjennom graviditet og fødsel. Jeg var ikke til stede da livets under skjedde med vårt adopterte barn. Men jeg var til stede da underet ved å bli mamma skjedde - begge gangene! Og jeg får heldigvis være til stede i mine barns liv hver eneste dag - det kjennes som et under og en stor gave!

Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke.

Jeg synes det må gå an å erkjenne at biologi er noe annet enn ikke-biologi. Det betyr ikke at ikke-biologi ikke kan være like bra, men det er annerledes.

Og - jeg ville tatt sjangsen på søskenadopsjon dersom jeg hadde vært i "noe å si" sin situasjon. Jeg tror ikke biologi/ikke-biologi er det viktigste for å skape bånd og fellesskap mellom søsken og i familien. I så fall hadde vi aldri adoptert. Men jeg tror ikke-biologi i de aller fleste tilfeller skaper noen ekstra utfordringer og tanker. Men utfordringer er da ikke farlig!

[Gjest - nå trenger jeg en forklaring på forskjellen]

Men det er neppe til å unngå at de blir tillært en slik "blodsbåndstanke" fra andre. Ikke nødvendigvis fra oss som foreldre, men fra strømninger i og kommentarer fra resten av samfunnet. Vi lever ikke i en "boble", heller.

Dessuten er vel erfaringen at mange adopterte tenker noe om dette med biologi selv, i forhold til foreldre, uten å ha oppfattet "strømninger". Det er jo ikke uten grunn at mange adopterte har en sterkere "identitetskrise" i oppveksten enn biologisk avkom har (ikke alltid, nei...).

Dessuten - jeg mener det er en hårreisende illusjon å tro at blodsbånd ikke betyr noe. Blant annet medfører det ofte familielikhet, og andre fellestrekk. Ja, det kan komme gjennom å vokse opp i samme familie, men ofte er det mer påfallende ved biologiske slekstforhold. Hva om man adopterte eneggede tvillinger - ville ikke blodsbånd betydd noe da heller ?

Vi har "en av hver" - altså et adoptert og et egenfødt barn. Og - selv om jeg elsker begge mer enn jeg trodde var mulig, så er historiene forskjellig. Livets under skjer gjennom graviditet og fødsel. Jeg var ikke til stede da livets under skjedde med vårt adopterte barn. Men jeg var til stede da underet ved å bli mamma skjedde - begge gangene! Og jeg får heldigvis være til stede i mine barns liv hver eneste dag - det kjennes som et under og en stor gave!

Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke.

Jeg synes det må gå an å erkjenne at biologi er noe annet enn ikke-biologi. Det betyr ikke at ikke-biologi ikke kan være like bra, men det er annerledes.

Og - jeg ville tatt sjangsen på søskenadopsjon dersom jeg hadde vært i "noe å si" sin situasjon. Jeg tror ikke biologi/ikke-biologi er det viktigste for å skape bånd og fellesskap mellom søsken og i familien. I så fall hadde vi aldri adoptert. Men jeg tror ikke-biologi i de aller fleste tilfeller skaper noen ekstra utfordringer og tanker. Men utfordringer er da ikke farlig!

Hva mente du med dette???

".....Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke......"

???????????????

Trodde jeg gikk med akkurat samme følelsene for min (adopterte) unge som andre mødre har for sine egenfødte......

[fei1365380229]

Hva mente du med dette???

".....Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke......"

???????????????

Trodde jeg gikk med akkurat samme følelsene for min (adopterte) unge som andre mødre har for sine egenfødte......

Jeg har tre egenfødte og en adoptert. Kan med hånden på hjertet si at følelsene overhodet ikke er annerledes for noen av dem.

Klart jeg oppfører meg litt forskjellig i forhold til den ene og den andre, men det har med personlighet og alder å gjøre. Personligheten til vår adopterte stemmer mer overens med min enn min eldste for å si det sånn ).

[Katt-ja]

Hva mente du med dette???

".....Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke......"

???????????????

Trodde jeg gikk med akkurat samme følelsene for min (adopterte) unge som andre mødre har for sine egenfødte......

Jeg - med to egenfødte (og ingen adopterte) - har ikke helt like følelser for de to barna. De er jo så forskjellige. Men jeg elsker dem selvsagt like høyt, men kanskje på litt forskjellig måte.

Tror ikke det er uvanlig?

[Gjest sussilei]

Hva mente du med dette???

".....Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke......"

???????????????

Trodde jeg gikk med akkurat samme følelsene for min (adopterte) unge som andre mødre har for sine egenfødte......

Jeg har svart deg over.

[Gjest sussilei]

Jeg - med to egenfødte (og ingen adopterte) - har ikke helt like følelser for de to barna. De er jo så forskjellige. Men jeg elsker dem selvsagt like høyt, men kanskje på litt forskjellig måte.

Tror ikke det er uvanlig?

Kjenner meg igjen i det Katt-ja skriver. Og moren min sier det samme (hun har en hel haug egenfødte).

[trompet]

Men det er neppe til å unngå at de blir tillært en slik "blodsbåndstanke" fra andre. Ikke nødvendigvis fra oss som foreldre, men fra strømninger i og kommentarer fra resten av samfunnet. Vi lever ikke i en "boble", heller.

Dessuten er vel erfaringen at mange adopterte tenker noe om dette med biologi selv, i forhold til foreldre, uten å ha oppfattet "strømninger". Det er jo ikke uten grunn at mange adopterte har en sterkere "identitetskrise" i oppveksten enn biologisk avkom har (ikke alltid, nei...).

Dessuten - jeg mener det er en hårreisende illusjon å tro at blodsbånd ikke betyr noe. Blant annet medfører det ofte familielikhet, og andre fellestrekk. Ja, det kan komme gjennom å vokse opp i samme familie, men ofte er det mer påfallende ved biologiske slekstforhold. Hva om man adopterte eneggede tvillinger - ville ikke blodsbånd betydd noe da heller ?

Vi har "en av hver" - altså et adoptert og et egenfødt barn. Og - selv om jeg elsker begge mer enn jeg trodde var mulig, så er historiene forskjellig. Livets under skjer gjennom graviditet og fødsel. Jeg var ikke til stede da livets under skjedde med vårt adopterte barn. Men jeg var til stede da underet ved å bli mamma skjedde - begge gangene! Og jeg får heldigvis være til stede i mine barns liv hver eneste dag - det kjennes som et under og en stor gave!

Ikke prøv å trekk dette til at jeg er mer eller mindre glad i den ene eller den andre. Men det er ikke de samme følelsene, selv om de er like sterke.

Jeg synes det må gå an å erkjenne at biologi er noe annet enn ikke-biologi. Det betyr ikke at ikke-biologi ikke kan være like bra, men det er annerledes.

Og - jeg ville tatt sjangsen på søskenadopsjon dersom jeg hadde vært i "noe å si" sin situasjon. Jeg tror ikke biologi/ikke-biologi er det viktigste for å skape bånd og fellesskap mellom søsken og i familien. I så fall hadde vi aldri adoptert. Men jeg tror ikke-biologi i de aller fleste tilfeller skaper noen ekstra utfordringer og tanker. Men utfordringer er da ikke farlig!

Med fare for å si noe som alt er sagt så henger jeg meg på denne... jeg fødte tre barn jeg adopterte to barn... Nå husker ikke jeg lenger hvem av mine fem barn som jeg slet mest med å få til verden. Ja da jeg vet det jo nå som jeg sitter å skriver, men det er hverdagen jeg tenker å formidle videre til dere som mener at blodsbånd er viktigere. Blodsbånd får du da du føder??? Hvorfor har da mine fem et søskenforhold som det er i familier flest? Beskyttelsetrangen , irritasjonen, frykten for at noe skal hende et av søsknene, hva er det? ja blodsbånd eller ikke .. søsken er ordet å det er mine barn alle sammen , med sine gode å dårlige sider, de våkste opp å ble unike alle fem, tenk på det ... mine barn er unike på forskjellige måter , men de er da søsken for det?Ingen barn enten de er biologiske eller adopterte utvikler seg likt uansett, Til og med eneggede tvillinger blir forskjellige fordi de lagrer ikke samme informasjon under lææring. så ÆRLIG TALT jeg blir irritert når noen sier at blodsbånd er viktig. For det er det ikke. Adoptere søsken fordi de noen steder blir skildt ved adosjon ja det er å anbefale fordi de er så store at de er knyttet til hverandre å bør ikke skilles. men det bør neimen ikke adoptivsøsken heller.

Du må gjærne føle forskjellig for dine barn men det bør ikke være en merkelapp på den adopterte , for det er personligheten til de enkelte barna som gjør atkemien stemmer. Å føde et barn er ikke det samme som å føde nr, to eller tre unsett, Underet er der selv om jeg føder selv eller andre har gjort det for meg Det er bekreftelse nok når poden henger rundt bena mine å sier "MAMMAN min" å viser sann kjærlighet og tihørighet

[Gjest bebba]

Det er da ofte at barn blir adoptert inn i familier som har egenfødte barn. Det kan sikkert by på noen problemer, men livet er fullt av utfordringer og problemer og hvem har sagt at det skal være annerledes?

Jeg tror ikke dette er den største utfordringen når det gjelder å adoptere barn, uten at jeg har privat erfaring.

[Gjest SisterOne]

Bare til ettertanke: Jeg er eldst av fem jenter som har samme biologiske far og mor. To av søstrene mine er ganske like meg, både av utseende og interesser. De to andre er så ulike som det vel går an å bli - både når det gjelder utseende, interesser og evner. Da vi var yngre, likte jeg ikke engang å være sammen med disse to. Så hadde vi ikke vært i familie, hadde vi neppe hatt noen kontakt i dag. Til tross for at vi har akkurat samme blod...

(Heldigvis har vi levd i samme familie og sånn sett vært "tvunget til" å holde sammen til langt opp i voksen alder, og etter hvert har vi lært å sette pris på ulikhetene, så vi har stor glede av hverandre)