Han prioriterer meg ned

[Gjest lei meg nå ja]

Jeg hadde en kjempekrangel med kjæresten over telefonen i går kveld.

Det startet med at han sa han hadde det travelt (han var på jobb-han jobber hjemmefra i et par uker av gangen og har fri i tilsvarende lang tid) og ikke hadde tid til å snakke med meg akkurat nå. Greit nok, det forstod jeg godt, men så startet "krigen":

Jeg sa at det var jo ingen grunn til at jeg ringer til ham/sender ham så mange sms'er (han synes vi skal "snakke" sammen hver dag) når han allikevel ikke hører telefonen når jeg ringer, eller jeg forstyrrer fordi han har det travelt.

Så jeg foreslo at fra nå av kunne han sende en sms eller ringe når han hadde tid, så jeg slapp å forstyrre ham. Da kom talen om at det var irriterende at jeg trodde jeg alltid forstyrret.

Det endte med en krangel om både det ene og det annet, og han sa til sist at jeg ikke er den i livet hans han prioriterer først. Jobben osv. er viktigere for ham.

Jeg spurte deretter (via sms) om han ikke elsket meg lenger. Han svarte først i dag morges da han ikke var sur lenger: jo selvsagt gjorde han det, og han gledet seg i å se meg i morgen.

Hva sier jeg til sånn? Jeg har krevet en uforebeholden unnskyldning for alt det stygge han sa, og at han trekker tilbake det med at jeg er siste prioritet (man kan jo si så mye når man er sur), hvis ikke kan han bare glemme å se meg igjen. Men han har ikke nevnt det, bare later som ingenting. Jeg kjenner ham, og vet at så angrer han ikke på det han sa.

Noen råd? Jeg er så fortvilet. Jeg kan aldri leve med å være andre, tredje eller fjerde prioritet i livet hans. Jeg føler meg som et tidsfordriv når han ikke har annet å gjøre. Han kommer hjem i morgen, og jeg vet fortsatt ikke om jeg skal pakke baggen min og dra til foreldrene mine og bli der.

[Gjest lei meg nå ja]

Nå har jeg fått en sms av ham, og han later som om ingenting har skjedd.

[Blåmor]

Det kan bare ha vært en gedigen misforståelse.

Pakk for all del ikke bag'en og reis hjem til mor og far, det er å fjerne deg fra han og ikke komme han i møte.

Prat skikkelig med han når han kommer hjem. Dette behøver egentlig ikke å være en stor greie i det hele tatt.

For alt du vet kan han ha vært kjempestressa eller ute av lage idet du ringte, som kan ha påvirket og gjort han mindre tolerant og tålmodig.

[Gjest lei meg nå ja]

Det kan bare ha vært en gedigen misforståelse.

Pakk for all del ikke bag'en og reis hjem til mor og far, det er å fjerne deg fra han og ikke komme han i møte.

Prat skikkelig med han når han kommer hjem. Dette behøver egentlig ikke å være en stor greie i det hele tatt.

For alt du vet kan han ha vært kjempestressa eller ute av lage idet du ringte, som kan ha påvirket og gjort han mindre tolerant og tålmodig.

Jeg kommer i hvert fall til å være her når han kommer i morgen.

Det kan jo være det er som du sier, men så kan jeg ikke forstå hvorfor han ikke kan si unnskyld og at han ikke mente det.

[Gjest snuupii]

Nå har jeg fått en sms av ham, og han later som om ingenting har skjedd.

Hadde jeg hatt en kjempekrangel med typen hadde jeg ikke bedt om unnskyldning selv eller godtatt en unnskyldning på sms. Jeg syns man skal være voksen nok til å si det enten i telefonen eller ansikt til ansikt.

[Karoline28]

Hei!

Jeg ville nok ikke pakket sakene mine, nei... Men forstår at du blir lei deg når du føler du blir nedprioritert. Men når en har en litt intens krangel, kan en fort si ting en ikke mente. Og min erfaring er at gutter husker dårliger hva som ordrett ble sagt eller ikke sagt... Det er jo kanskje vi, jenter, litt opphengt i av og til... I alle fall kan dette være tilfellet med meg og samboeren min.

Så det kan godt være at han ikke husker alle detaljene fordi han var stressa på jobb og faktisk hadde alle mulige andre ting han også måtte huske på. Så det han husker, er at dere kranglet, men at det nå, dagen etterpå, føles bra ut og at han er glad i deg og gleder seg til å treffe deg!

Prøv å diskutere det når dere treffes, men uten å ta det opp på en "sur" måte. Vis at du også klarer å se ting fra hans side. Da vil han antagelig være mer mottakelig for det du har å si. Og så vil han kanskje også være mer motivert for å gjøre ting annerledes neste gang temaet eventuelt dukker opp.

Jeg synes også det er veldig positivt at han har en jobb han brenner for. Mye bedre enn en type som er likegyldig og ikke interesserer seg for noe! han bryr seg i alle fall om det han driver med.

Jeg har selv et studie som er veldig viktig for meg, men siden studiet mitt og samboeren min er to helt forskjellige ting, greier jeg ikke å sette disse opp mot hverandre. Begge betyr mye for meg. Men dersom samboeren min hadde krevd at jeg skulle droppe studiet for å være mer sammen med han, hadde jeg bare blitt irritert og heller gjort det motsatte... Litt "barnselig", kanskje, men det er det jo lov å være av & til:-)