Har vært utro/behov for kommentarer!

[Gjest familieterapeut]

Nå sitter jeg dypt i det.

Jeg er en kvinne på 38 år som har vært gift i 14 år. Vi har tre barn sammen og har hatt mye godt sammen.

Så skjedde det som ikke burde skje.

Jeg var på kurs med noen kollegaer, og forelsket meg i en av dem. Det var gjensidig, men vi snakket om det, og siden vi begge er familieterapeuter, og vet hva utroskap kan gjøre, ble vi eneige om å la det ligge.

Jeg dro hjem, stolt over å ikke ha gått videre på min forelskelse, og fortalte alt til min mann. Jeg sa at "det kommer ikke til å skje noe mer mellom oss". Han fikk det vondt, men slo seg til ro med det jeg sa, og stolte på meg.

Så gikk det noen uker og et nytt kurs kom. Vi klarte ikke la være. Jeg og min kollega havnet i sengen. En gang, to ganger og flere ganger. Vi utviklet et forhold.

Jeg sa i fra til min mann, som ble helt nedbrutt. Han var så langt nede at han vurderte selvmord en periode.

Han er en mann som har gjort alt for meg. Alt jeg har bedt om har jeg fått. Han tjener enormt bra og har latt meg få del i alt ved hans rikdom.Han er snill og god, og er en utrolig flott far for barna.

Da han var som lengst nede, sa jeg til ham at jeg ville gå. Ville ut av ekteskapet for en stund, enda han trengte at jeg var der.

Hvorfor trengte han egentlig at jeg var der? Det har jeg aldri skjønt? Nå vil han jo ikke ha meg, så hva ble så galt ved at jeg forlot ham der og da? Kan noen svare på det?

Uansett, jeg dro og lot ham bli igjen. Han fikk ansvar for unger og alt, for jeg orket ikke. Jeg pleide forholdet til min nye flamme, men dette gikk over etter noen måneder.

Jeg ville da tilbake til min mann, som var kommet over sjokkfasen, og var nå svært nedbrutt og sint.

Han vil ikke. Vi prøvde å få det til en liten stund, men nå er skilsmisse neste skritt.

Han sier det ikke, men jeg vet også at han har møtt en annen. En kvinne som er mye yngre enn meg. Hun er vakker,jeg har sett henne. Men har tar tingene veldig med ro i forhold til henne. Han har nemlug hovedansvar for barna våre i dag.

Så tenker jeg som så:

Jeg sitter igjen og har knust den mannen jeg var gift med i 14 år. Vi har tre barn som sliter seg gjennom dette, og som sympatiserer med pappa.

Jeg har vært egoistisk, og ikke minst er mitt spørsmål: Hvordan kunne dette skje? Jeg er familieterapeut, og burde visst bedre.

Dere kan fordømme, men en familieterapeut er også bare et menneske.

Samtidig, Hvordan *kunne* jeg gjøre dette? Hvordan?

Er fortvilet og lei meg og vurdere et annet yrke. Bør jeg det?

[Gjest termit]

Kanskje du kan ta med deg det du har lært av dette? Slik at du kan kalle en spade en spade, og fortelle par i en konflikt at mennesket ikke er "laget" for å ha EN partner hele sitt liv. I stedet for å la folk tro at de er unormale når de har lyst på noen annen.

[Spirea]

Nei, slett ikke. Dette er en del av det å være menneske. Det å gå skikkelig i baret selv er antakeligvis en en viktig del av erfaringsgrunnlaget som terapeut. Du vet noe om hva det handler om, du har rent hodet skikkelig i veggen. Akkurat det er noe som kommer til å gi deg noe i fremtidig utøvelse av yrket ditt.

At det var dumt er èn ting, stygt var det også men i ytterste konsekvens har det kanskje lært deg noe som er til uvurderlig hjelp i ditt videre virke. Prøv å tilgi deg selv og fortsett å jobbe for at andre par ikke skal havne i samme situasjon.

[conan]

Jeg kan ikke se at du har fått litt praksis å henge teorien på, gjør at du behøver å skifte yrke. Ikke kan jeg se at yrkesvalget ditt er den mest relevante og presserende problemstillingen du har å slite med akkurat nå, heller...

[Gjest Fra bitter til nyforelsket]

Hei,

Jeg har vært gjennom en helt lignende historie, bare det at jeg er mannen i denne. Jeg ga alt for henne og barna, men hun sviktet med sitt utroskap. Jeg har tenåringsbarna som syntes mor er en "jævlig egoist" som ødela ekteskapet med sitt utroskap. Jeg tapte kjærligheten, familien og delvis egen helse (depresjon og psykosomatiske plager) på dette. Etterhvert har jeg møtt en ny yngre og meget vakker kvinne, men er avventende som din mann. Eksen sitter igjen sjalu, ensom og ribbet. Jeg bare sprør dere som leker med utroskap, er/var det vært det?

[Gjest Den unge kvinnen]

Hei,

Jeg har vært gjennom en helt lignende historie, bare det at jeg er mannen i denne. Jeg ga alt for henne og barna, men hun sviktet med sitt utroskap. Jeg har tenåringsbarna som syntes mor er en "jævlig egoist" som ødela ekteskapet med sitt utroskap. Jeg tapte kjærligheten, familien og delvis egen helse (depresjon og psykosomatiske plager) på dette. Etterhvert har jeg møtt en ny yngre og meget vakker kvinne, men er avventende som din mann. Eksen sitter igjen sjalu, ensom og ribbet. Jeg bare sprør dere som leker med utroskap, er/var det vært det?

...Og her er et lite innlegg fra hun som er "den unge kvinnen" oppi alt dette.

Jeg kjenner igjen historien din, "fra bitter til nyforelsket" - du kan godt være han jeg har forelsket meg i.

Forstår så utrolig godt din smerte og det du går igjenom, men du? Si meg en ting - hva kommer det av at du er avventende overfor denne nye, unge, vakre damen du har møtt?

Akkurat det opplever jeg at han jeg har møtt er også, men jeg forstår ikke hvorfor, og føler meg avvist...Kanskje du vet hva som er årsaken til at dere menn, som opplever samlivsbrudd, er så avventende og rolige i forhold til det å involvere dere på nytt?

Svært takknemlig om du forteller meg litt om dette.

[Gjest familieterapeut]

Hei,

Jeg har vært gjennom en helt lignende historie, bare det at jeg er mannen i denne. Jeg ga alt for henne og barna, men hun sviktet med sitt utroskap. Jeg har tenåringsbarna som syntes mor er en "jævlig egoist" som ødela ekteskapet med sitt utroskap. Jeg tapte kjærligheten, familien og delvis egen helse (depresjon og psykosomatiske plager) på dette. Etterhvert har jeg møtt en ny yngre og meget vakker kvinne, men er avventende som din mann. Eksen sitter igjen sjalu, ensom og ribbet. Jeg bare sprør dere som leker med utroskap, er/var det vært det?

Forstår godt at du er fordømmende, og spør om det hele var verdt det.

Nei, det er ikke verdt det i ettertid, men det opplevdes godt der og da. Jeg var forelsket og ga etter for mine følelser. Nå har jeg det som din eks, - sitter igjen sjalu, ribbet og forlatt.

Og også mine barn opplever at mamman deres er den største drittsekk i verden.

Nei, det var ikke verdt det, men jeg klarer ikke kjempe mer. Han vil ikke, og jeg forstår ham. Jeg tror ikke jeg vil selv heller nå. Han har jo også funnet en annen, som sagt, selvom jeg ikke forstår hva som skjer med dem.

Jeg håper du kommer deg opp etterhvert, og er lei for at du har opplevd det du har. Ta godt vare på den nye kvinnen i ditt liv, selvom du er, som min mann, avventende.

Kanskje du kan la henne få bli solen i ditt liv nå?

Ønsker deg alt godt, og kan bare si at jeg forstår din kone - som har det vondt fordi hun gjorde det hun ikke burde.

Nå, i ettertid, kommer angeren.

Ps. Hva har skjedd med dere? Er dere skilt nå? Klarte du ikke bli i ekteskapet/samboerskapet?

[Gjest er det så rart, da?]

...Og her er et lite innlegg fra hun som er "den unge kvinnen" oppi alt dette.

Jeg kjenner igjen historien din, "fra bitter til nyforelsket" - du kan godt være han jeg har forelsket meg i.

Forstår så utrolig godt din smerte og det du går igjenom, men du? Si meg en ting - hva kommer det av at du er avventende overfor denne nye, unge, vakre damen du har møtt?

Akkurat det opplever jeg at han jeg har møtt er også, men jeg forstår ikke hvorfor, og føler meg avvist...Kanskje du vet hva som er årsaken til at dere menn, som opplever samlivsbrudd, er så avventende og rolige i forhold til det å involvere dere på nytt?

Svært takknemlig om du forteller meg litt om dette.

Jeg synes det er svært positivt at han er avventende. Her har han barn å ta hensyn til og har nettopp vært igjennom et traumatisk samlivsbrudd. Ikke rart han vil ta det rolig og se ting litt an. Å kaste seg ut i noe kan lett bli helt feil, det har han jo svært god erfaring for.

Nei, se på det som en kjempepositiv egenskap ved denne mannen - at han faktisk tar et forhold såpass seriøst at han vil se det an litt før han kaster seg ut "på dypt vann".

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei familieterapeut!

Jeg setter pris på din direkte og ærlige måte å fortelle om den triste historien din på.

Jeg vet ikke hvorfor slike utroskapsforhold ser ut til å ramme nær sagt hvem som helst, annet enn at forelskelse er blant de sterkeste følelser mennesker kan oppleve. Det værste (beste?) er jo at det kan komme som lyn fra klar himmel og sette alt over styr.

Forelskelses-følelser kan snu opp ned på fornuft, hverdagsliv og systemer. Men hva hjelper det, når lykkerusen er over og du sitter ribbet igjen.

Likevel, forsøk å komme på banen igjen. Forsøk å komme i dialog med din x og barna. Samtidig må du øve deg i å finne plattformen som enslig, i hvert fall inntil videre.

Og vi trenger sånne familieterapeuter som deg!

[Gjest Lise M H]

Det jeg reagerer mest på er at du sier su var nedbrutt, og ikke orket ta ansvar for barna, og dermed ble de hos han?

Høres helt horriblet ut, syns jeg, når kvinner virkelig glemmer barn for å pleie ny kjærlighet... Har selv et barn jeg forgudet ufattelig høyt. Trodde enhver mamma følte det slik?

At du var utro, er ikke så horribelt, som man vil tro, syns jeg. Det hele mener jeg er et tegn på at ekteskapet kanskje ikke var helt som det burde. Du savnet kjørlighet og følelser, noe som tydeligvis var blitt borte. Og som du sier, du vet ikke lengre om du vil ha mannen din.

Det er leit for sånne som mammen din, men også for deg selv. Hadde du kanskje tiet om utroskapet, og gitt alt tid, ville nok følselsene for denne nye lagt seg, og du ville nok enten kommet nermere din mann, eventuelt gått ut av forholdet, alene. Da ville din mann ikke sittet såret alene, og du hadde fått kontroll over følelsene.

Etterpåklok er vi alle.

Jeg syns nå du bør få pleiet kontakten vel med dine barn. Du er tross alt mammaen deres, en av de viktigste personene et barn har i livet!

Innse at utroskapet var en grunn fordi dere ikke hadde det bra sammen, og ikke vil få et varig liv sammen.

Plei deg selv, dine barn, og dine interesser. Finn deg selv før du finner en ny mann.

Innse at din mann ble skuffet, sint og såret, og om ikke ungjenta hans er en varig forelskelse, så trenger han uansett å få kjenne litt følelser han også. Om det varer, eller ikke.

Lykke til:)

[Gjest Fra bitter til nyforelsket]

...Og her er et lite innlegg fra hun som er "den unge kvinnen" oppi alt dette.

Jeg kjenner igjen historien din, "fra bitter til nyforelsket" - du kan godt være han jeg har forelsket meg i.

Forstår så utrolig godt din smerte og det du går igjenom, men du? Si meg en ting - hva kommer det av at du er avventende overfor denne nye, unge, vakre damen du har møtt?

Akkurat det opplever jeg at han jeg har møtt er også, men jeg forstår ikke hvorfor, og føler meg avvist...Kanskje du vet hva som er årsaken til at dere menn, som opplever samlivsbrudd, er så avventende og rolige i forhold til det å involvere dere på nytt?

Svært takknemlig om du forteller meg litt om dette.

Hei, jeg har noen svar og tilleggskommentarer. Jeg er nå skilt, jeg klarer ikke leve med et menneske jeg ikke har tillit til. Hennes sidesprang var dessverre ikke et engangstilfelle. Jeg er avventende mest av hensyn til barna, vi har etablert en familiekultur som jeg ønsker å beholde inntil de flytter ut.Jeg vil beholde deres barndomshjem hvor de kan pleie sin vennekrets og gå på skole. For meg handler dette om å ta ansvar og være en god far. Jeg velger å være særbo med min nye venninde inntil videre, hun har også barn(små). På sikt flytter vi kanskje sammen. Ellers vil jeg si takk for støtte og oppmuntrende kommentarer.

[Zirine]

Først må jeg si at innlegget ditt rørte ved meg, og jeg er imponert over at du klarer å være så åpen og stille deg så "naken" og "klar for hugg".

Nei, du skal absolutt ikke skifte yrke. Måten du skriver på, tenker og ressonerer på, sier meg noe om at du er på riktig plass i livet - du har mye å gi andre mennesker.

Utfordringen for deg blir å tilgi deg selv, og sakte men sikkert bygge opp igjen forholdet til dine barn og exmannen. Men hvis barna dine har fått noen av de egenskapene du har vist at du har, gjennom innlegget ditt, så er jeg sikker på at de etterhvert tar deg inn i varmen igjen. De vil selv gjøre noen feil, tråkke i baret og forstå at vi er bare mennesker. Noen ganger gjør vi noen feil, men hvis man ser hele livet under ett er virkelig disse feilene så store og fatale at man aldri skal kunne tilgi?

Du står ribbet tilbake, sier du. Ensomheten er sikkert ille også. Du har jo gått fra en harmonisk familietilstand til å bli alene. Hvis du er deprimert bør du søke hjelp før det "baller" på seg.

Du har sikkert snakket med barna dine. Kanskje et brev er tingen også, et brev de kan ta frem når de savner deg som værst (selv om de er sinte på deg, så savner de deg garantert) Skriv åpent og ærlig, slik som du har gjort i innlegget her inne, og fortell dem at du elsker dem og forstår deres reaksjoner. Brevet kan hjelpe dem, og det kan kanskje også hjelpe deg, tror jeg.

Tiden jobber med deg, husk det. Sårene gror, arrene blir tilbake, men de erfaringer vi gjør er det som gjør oss til dem vi er. Du er ikke/blir ikke noe dårligere menneske av det du har gjort, men du lærer av det og prøver å gå videre. På et tidspunkt må du legge dette bak deg, slutte å klandre deg selv. Gjort er gjort, spist er spist. Vi er ikke perfekte noen av oss, men livet må gå videre når vi har lært av våre feil.

Varm hilsen fra

[Gjest branda]

Kanskje du kan ta med deg det du har lært av dette? Slik at du kan kalle en spade en spade, og fortelle par i en konflikt at mennesket ikke er "laget" for å ha EN partner hele sitt liv. I stedet for å la folk tro at de er unormale når de har lyst på noen annen.

Jeg har en ikke helt lik historie bak meg. Jeg bor fortsatt hjemme og vi har hvert vårt rom, vi har bestemt separasjon og familie og venner er orientert. Barna har vist det lenge. Jeg har hatt et forhold til en annen mann en stund i et annet land hvor jeg har vært periodevis på grunn av jobb. Ekteskapet har hanglet lenge. Nå har jeg og mannen min bestemt oss for samtaler som et aller siste forsøk på å lappe på forholdet, han vet ingenting om den andre og ingen andre heller. Jeg ser ikke grunn til å påføre han den smerten. Jeg ønsker meg en terapeut som deg som kjenner livet og først og fremst kjenner smerten. Jeg har et lignende yrke selv og min egen livserfaring som mor, kone, datter, elskerinne osv. hjelper meg uten tvil. Ikke tenk på å slutte, vi trenger vanlige mennesker som feiler og prøver som alle andre

[Gjest termit]

Jeg har en ikke helt lik historie bak meg. Jeg bor fortsatt hjemme og vi har hvert vårt rom, vi har bestemt separasjon og familie og venner er orientert. Barna har vist det lenge. Jeg har hatt et forhold til en annen mann en stund i et annet land hvor jeg har vært periodevis på grunn av jobb. Ekteskapet har hanglet lenge. Nå har jeg og mannen min bestemt oss for samtaler som et aller siste forsøk på å lappe på forholdet, han vet ingenting om den andre og ingen andre heller. Jeg ser ikke grunn til å påføre han den smerten. Jeg ønsker meg en terapeut som deg som kjenner livet og først og fremst kjenner smerten. Jeg har et lignende yrke selv og min egen livserfaring som mor, kone, datter, elskerinne osv. hjelper meg uten tvil. Ikke tenk på å slutte, vi trenger vanlige mennesker som feiler og prøver som alle andre

Spørsmålet er så hvorfor du skriver dette til meg, og ikke til nicket "familieterapeut"?

[Gjest branda]

Spørsmålet er så hvorfor du skriver dette til meg, og ikke til nicket "familieterapeut"?

Jeg skrev til nicket "familieterapeut", hvem ellers. Det var aldri i tankene mine å skrive til noen andre. Jeg forstår ikke engang spørsmålet

[Gjest (Anonymous)]

Jeg skrev til nicket "familieterapeut", hvem ellers. Det var aldri i tankene mine å skrive til noen andre. Jeg forstår ikke engang spørsmålet

Han mener du bør trykke på "svar på innlegg" til det "familieterapeut" har skrevet. Når du svarer etter et annet nick kommer det opp som "svar til deg" hos den andre. Skjønner!? Altså bør du svare under "familieterapeut" sitt nick!