Hører alle vanskelige temaer kun hjemme i de terapeutiske rom?

[frosken]

Jeg synes jeg stadig oftere ser at mange tror at dersom man gjennomlever en livskrise så er samtaler hos psykolog den beste løsningen. Dette står i skarp kontrast til at det ikke finnes slike samtaletilbud tilgjengelige for folk flest.

Men ønsker vi at alle slike temaer kun skal snakkes om i de lukkede rom hos psykologene? Parallelt med at forestillingen om at psykologer er tilgjengelige for de fleste, synes jeg også å se at det blir mindre og mindre "dannet" å snakke om vanskelige temaer i ulike sosiale relasjoner. Alvorlig syke mennesker kan ofte fortelle hvordan omgangskretsen forsvinner raskt når sykdomsbildet blir vanskelig å være vitne til. Pårørende opplever lite tilgjengelighet i omgangskretsen mht hjelp og avlastning; også her tror man at det offentlige må være rette instans for alt.

Flodbølge-katastrofen i julen viste hvordan "alle" fant det riktig at det offentlige burde tilby hjelp og støtte til de som på en eller annen måte hadde vært berørt. Enkelte av oss stilte spørsmålstegn ved hvorfor de som hadde blitt berørt av dette dramaet skulle stilles i en særstilling i forhold til alle andre som mister noen gjennom mer og mindre dramatiske omstendigheter.

Kanskje burde folk flest være litt mer tilgjengelig for sine medmennesker som er i en vanskelige livsfase? Kanskje vil dette være mer til hjelp for de som trenger avlastning enn det flere millioner til psykiatrien vil kunne medføre.

Jeg vil til slutt presisere at jeg ikke her snakker om behandling av alvorlig psykisk lidelse, men om de reaksjoner alle og enhver kan få som følge av svært vanskelige livssituasjoner.

(Innlegget er også postet på forum for psykiatri.)

[flisa]

Det du sier her nå er veldig viktig!

Jeg tror vi kan "bry oss mer OM og ikke så mye MED" hverandre.

En venninne av min søster mistet mannen sin i en grusom ulykke, og hun fikk jo tilleggsbelastningen med at folk unngikk henne - hun turte ikke gå på butikken på mange måneder. Det er DA man skal bry seg MED. Jeg tok til meg den, for jeg holdt meg også unna - syns ikke jeg hadd eno med henne - i og med at hun var min søster venninne, og 5 år yngre etc. - var redd hun skulle oppfatte meg som at jeg snoket i elendigheten. Da jeg så så henne i butikken ås hadd ejg lyst til å forsvinne bak disken - men sa til meg selv at; "fanken - det er greit å ikke vite hva man skal si" - så jeg gikk bort og begynte å grine, jeg - men spurte hvordan det var med henne -så lo vi litt og grein litt og det var i grunne helt greit. Og hun sa hun var så lettet over at jeg turte, hun følte seg spedalsk.

Vi må ikke være så redde for å tråkke i "baret" - folk som sliter i perioder av livet er ikke noe annet enn fortvilet og dønn ulykkelige - å bli unngått i tillegg må jo være et helvete.

Jeg sliter med noe annet - og etter å ha holdt maske om saken i mange år - vært glatt og perfekt utenpå så valgte jeg å fortelle det åpent. Da falt det flere brikker på plass hos folk, sa de. Det lettet og det er enkelrere å leve.

Vi er alle bare mennesker som ikke alltid vet hvordan vi skal takle livet, å gå til psykolog og snakke og grine har i alle fall ikke hjulpet meg det grann - men å åpne opp for venner og kolleger - DET har hjulpet.

Avmystifisering er ofte den beste medisin - og da merker man også hvem som er ens venner

[Gjest bebba]

Jeg har fått god hjelp av psykolog, men ville ikke klart meg med den alene. Jeg er godt klar over at gratis tilgang til psykologer er liten for folk flest, men det er ikke det samme og finne ut at det ikke hjelper.

Da må vi begynne å diskutere prioriteringer i det offentlige.

Når en blir syk eller kommer i en krise så er det like viktig med familie og venner rundt, uansett samtaleterapi eller ikke. Menneskelige følelser og omsorg erstattes ikke av en time i uken inne på et kontor. Å bry seg om de som er rundt er viktig, men grensen er vanskelig. Jeg opplevde altfor mange besservissere, og nærmest å bli "umyndiggjort" både av offentlige ansatte og privat bekjente. Jeg opplevde en mangel på respekt som jeg aldri har opplevd før, og heller ikke siden etter at jeg har reist meg opp igjen.

Jeg har sagt det før og sier det igjen at jeg er frisk og sprek i dag pga. av fantastisk oppfølging fra lege og psykolog, men ikke minst familie og venner som brydde seg. Noen venner sviktet, men jeg har fått andre isteden og sortert ut de virkelige vennene.

[Dorthe]

Jeg ser i hvert fall at mine venner svinner hen. De "glemmer" at jeg eksisterer og "glemmer" å spørre om jeg vil være med på ting som er helt uten problem eller med minimale problemer.

De er heller ikke interessert i min situasjon og hvis jeg noen ganger snakker om hvordan jeg har det så går de eller ber meg om å stoppe. Så jeg lar være.

De er overbevist om at det offentlige står klar til å hjelpe meg med det jeg ikke fikser sjøl mens de offentlige forventer at venner og familie skal stille opp. Skikkelig dilemma, det virker som om det offentlig dømmer mine venner som dårlige venner og at mine venner tror jeg gjør en dårlig jobb når det gjelder å få hjelp fra det offentlige.

[Gjest bebba]

Jeg ser i hvert fall at mine venner svinner hen. De "glemmer" at jeg eksisterer og "glemmer" å spørre om jeg vil være med på ting som er helt uten problem eller med minimale problemer.

De er heller ikke interessert i min situasjon og hvis jeg noen ganger snakker om hvordan jeg har det så går de eller ber meg om å stoppe. Så jeg lar være.

De er overbevist om at det offentlige står klar til å hjelpe meg med det jeg ikke fikser sjøl mens de offentlige forventer at venner og familie skal stille opp. Skikkelig dilemma, det virker som om det offentlig dømmer mine venner som dårlige venner og at mine venner tror jeg gjør en dårlig jobb når det gjelder å få hjelp fra det offentlige.

Dette støtter jeg, samme erfaring hadde jeg da jeg trengte hjelp.