Hva sier statistikken?

[fugl]

Vi er ferdig med sosialrapporten for en stund siden, og vi hadde et raskt besøk av barnevernet før de skrev en kort (for kort?!), men positiv rapport. Det jeg reagerte litt på var at de hadde et så stort fokus på hvordan det går med barna framover. De kom stadig tilbake til at "all forskning" viser at adoptivbarn får større problemer senere i livet, som identitetskriser og andre ting. Greit å ta det opp, men de kom tilbake til det flere ganger... Noen som kan si litt om hva statistikken sier? Må ikke alle foreldre ha i bakhodet at barna kommer i faser hvor identitetskriser og andre "kriser" er en del av hverdagen? Er adoptivbarn overrepresentert i psykiatrien?

Bare noen tanker/spørsmål fra en trøtt nattevakt...

[fillolin]

Jeg vil ikke gi meg inn på å referere statistikk - det kan fort bli feil fordi det er så mange variabler som er av betydning, noe forskningen også viser. Den mest vitenskaplige boken jeg har lest om dette heter Adoption (på svensk) og er skrevet av Frank Lindblad. Den kom ut i 2004 og tar for seg mye av den seriøse adopsjonsforskningen som er gjort de senere år. Slik jeg leser boken viser den at adopterte SOM GRUPPE har en noe øket risiko for ulike typer vansker i livet. Samtidig er det en del som klarer seg svært godt og kanskje bedre enn en ville trodd med det utgangspunktet de hadde, mens mange har samme risiko for vansker som "hvermansen" har. Statistikk for en gruppe har uansett begrenset verdi på individnivå, enten statistikken er positiv eller negativ. Som du skriver må alle foreldre være forberedt på at barna deres kan få ulike typer vansker, og jeg har også reagert på det problemfokus som anlegges av enkelte, enten det er innenfor barnevernet eller adopsjonsforeningene. På den annen side er det vel kanskje deres oppgave å sørge for at vi blir forberedt? Det er jo nemlig også slik at vi som foreldre på ulike måter kan forebygge en del vansker. Og da må vi kanskje vite litt om hvilke vansker som kan oppstå, kanskje trenger vi å "skremmes" litt.... Som du kanskje forstår får jeg aldri riktig bestemt meg: er det for mye eller for lite fokus på det negative... Men konkluderer vel som regel med at de fleste er for opptatt av å snakke om hvilke problemer som kan oppstå, mens det burde være mer fokus på hvordan disse problemene kan forebygges eller minskes!

[Calileo]

Statistikk kan fortelle så mangt. Jeg tror at de fra barnevernet har rett, men bildet er svært nyansert. Dessuten så er det et forhold som sjelden kommer frem. Det er ikke til å komme bort i fra at en gjennomsnittlig adoptivforelder er mer ressurssterk enn en gjennomsnittlig forelder ellers i befolkningen. Dette fører også til at ressursterke foreldre oftere ber om hjelp til sine barn. Nå sier ikke jeg at alle andre lar ting "skure og gå", men i og med det at vi faktisk oftere ber om hjelp slår også ut i statistikken.

Dersom vi har gått igjennom en god adopsjonsprosess, kanskje med et foreldreforberedende kurs, så er vi jo også opplært og delvis forpliktet til å søke hjelp dersom dette er nødvendig.

Ellers forstår jeg engstelsen din, da de fleste vordne foreldre er opptatt av å få et så friskt barn som mulig. Imidlertid utstedes det ikke sertifikater for perfekte liv hverken for egenfødte eller adoptivbarn. Denne bekymringen er noe vi alle må leve med både som vordne foreldre og som foreldre senere.

Ellers synes jeg at de du har truffet i fra barneværnet har betonet dette alt for mye. Dersom de overhode skal informere om dette burde de satt seg grundigere inn i saken. Hadde de gjort det på forhånd, så hadde de antagelivis ikke nevnt det i det hele tatt. Dette viser bare hvor lett det er å få holdninger ut i fra tørre tall i en statistikk. Dette gjenspeiler barnevernsarbeidernes holdninger, og i prinsippet skal ikke slike holdninger gjenspeiles til dere som adoptivsøkere overhode. Da er de ikke profferssjonelle nok.

[Gjest 10052005]

Hei vi har fått de samme spørsmålene av sosialkuratoren som stadig komtilbake til adoptertes såkalte sosiale pubetets problemer. Og hvordan vi som foreldre ville takkle dette. Da vi enda ikke har barn sa vi at vi håpet at vi ville lære oss om "vårt" barn etter som det vokser til, for vi som alle andre foreldre vet ikke hvordan livet til "vårt"barn blir. Men det var ikke et bra nok svar fra oss mente sosialkuratoren, for hun mente at vi tok alt for lett på saken. Men jeg mener at barn ikke er like og vi vet ikke hvordan "vårt" barn blir når det er 13-16 år. Vi kan få en drømm av et barn som hører etter i et og alt (vis det er posetivt da) eller vi kan få en opprører som kan komme i galt selskap.

Vi ikke må gjøre "våre" barn til sosiale tilfeller lenge før vi har fått dem tildelt.

Det er greit at vi som adoptivforeldre skal være oppmerksom på problenene, men vi vet ikke hvilke problemer vi kommer opp i før den dagen er her!(dette gjelder også egenfødte barn) Det er derfor vi tar foreldreforbredene kurs.

Dette innleget er litt langt, og litt på siden av innlegget fra fugl. Men jeg ble litt revet med da jeg synes at sosialkuratorer er alt for opphengt i hva som skjer NÅR barnet får sosiale problemer, IKKE VIS det får sosiale problemer.

Fugl Lykke til med resten av prosesen!

Hilsen Anonnym

[Gjest farslykke]

Jeg vil ikke gi meg inn på å referere statistikk - det kan fort bli feil fordi det er så mange variabler som er av betydning, noe forskningen også viser. Den mest vitenskaplige boken jeg har lest om dette heter Adoption (på svensk) og er skrevet av Frank Lindblad. Den kom ut i 2004 og tar for seg mye av den seriøse adopsjonsforskningen som er gjort de senere år. Slik jeg leser boken viser den at adopterte SOM GRUPPE har en noe øket risiko for ulike typer vansker i livet. Samtidig er det en del som klarer seg svært godt og kanskje bedre enn en ville trodd med det utgangspunktet de hadde, mens mange har samme risiko for vansker som "hvermansen" har. Statistikk for en gruppe har uansett begrenset verdi på individnivå, enten statistikken er positiv eller negativ. Som du skriver må alle foreldre være forberedt på at barna deres kan få ulike typer vansker, og jeg har også reagert på det problemfokus som anlegges av enkelte, enten det er innenfor barnevernet eller adopsjonsforeningene. På den annen side er det vel kanskje deres oppgave å sørge for at vi blir forberedt? Det er jo nemlig også slik at vi som foreldre på ulike måter kan forebygge en del vansker. Og da må vi kanskje vite litt om hvilke vansker som kan oppstå, kanskje trenger vi å "skremmes" litt.... Som du kanskje forstår får jeg aldri riktig bestemt meg: er det for mye eller for lite fokus på det negative... Men konkluderer vel som regel med at de fleste er for opptatt av å snakke om hvilke problemer som kan oppstå, mens det burde være mer fokus på hvordan disse problemene kan forebygges eller minskes!

Statistikk er farlige ting og man skal kunne litt for å bruke den. En god del av adopsjonsforskningen er etter mitt skjønn både svak på statistikk og i tillegg veldig problemfokusert. Det gjør at mye av forskningen har sterke bias. Adopsjonsforskning i Norge er både mangelfull, av lite omfang og omstridt.Det er viktig å ha i bakhodet når man leser forskningsresultatene overfladisk.

Men - det som er gjort på adopsjon viser stort sett at 70-75% av alle adoptivbarn klarer seg utmerket, uten spesielle problemer. Det er omtrent det samme tallet som for barn og ungdom ellers. Samtidig viser forskningen at en del av de som sliter, sliter mer enn andre.

Det forskningen ikke ser ut til å ha tatt hensyn til i særlig grad, er om disse problemene skyldes f.eks. alkoholskader, skader knyttet til underernæring i tidlige måneder og år osv. Det er en stor mangel ved det meste av adopsjonsforskningen fordi vi da tolker alt inn i kultur- eller identitetsrammer, noe som blir helt feil hvis problemene f.eks. skyldes at barnets biologiske mor drakk udner svangerskapet.

Jeg bønnfaller dere om ikke å tolke meg dit hen at jeg mener at det ikke kan oppstå problemer også av annen art. Jeg mener bare at det er et for sterkt fokus på kultur og identitetsproblematikk som foklaring, når det rent faktisk kan være andre forklaringer.

[carla1365380461]

Statistikk er farlige ting og man skal kunne litt for å bruke den. En god del av adopsjonsforskningen er etter mitt skjønn både svak på statistikk og i tillegg veldig problemfokusert. Det gjør at mye av forskningen har sterke bias. Adopsjonsforskning i Norge er både mangelfull, av lite omfang og omstridt.Det er viktig å ha i bakhodet når man leser forskningsresultatene overfladisk.

Men - det som er gjort på adopsjon viser stort sett at 70-75% av alle adoptivbarn klarer seg utmerket, uten spesielle problemer. Det er omtrent det samme tallet som for barn og ungdom ellers. Samtidig viser forskningen at en del av de som sliter, sliter mer enn andre.

Det forskningen ikke ser ut til å ha tatt hensyn til i særlig grad, er om disse problemene skyldes f.eks. alkoholskader, skader knyttet til underernæring i tidlige måneder og år osv. Det er en stor mangel ved det meste av adopsjonsforskningen fordi vi da tolker alt inn i kultur- eller identitetsrammer, noe som blir helt feil hvis problemene f.eks. skyldes at barnets biologiske mor drakk udner svangerskapet.

Jeg bønnfaller dere om ikke å tolke meg dit hen at jeg mener at det ikke kan oppstå problemer også av annen art. Jeg mener bare at det er et for sterkt fokus på kultur og identitetsproblematikk som foklaring, når det rent faktisk kan være andre forklaringer.

Jeg er helt enig med deg, Farslykke - forskningen i Norge på adoptivbarn er mangelfull.

I tillegg skal man huske på at de _voksen_gruppene det forskes på, kom til landet i en tid hvor det var vanskeligere å være annerledes, og som kjent så har ens eget selvbilde stor sammenheng med hvordan en blir betraktet av andre.

Der er også mange lettvinte (og feilaktige) slutninger ute og går. Jeg husker en artikkel som sto i AF-bladet for et par år siden (nr. 1, 2003), og som - med referanse til Colorado-prosjektet - påsto at leseferdighet nærmest kun var bestemt av arv (gener) og at "foreldrenes leseferdighet ikke var 'overførbar' til adoptivbarna". Jeg er sjøl språk- og leseforsker og _vet_ at det der er fullstendig feil, og jeg ble så sint! (jeg blir sint bare jeg tenker på det - tenk å nærmest påstå at hjemmet ikke kan f.eks. hjelpe ungene til å bli bedre lesere, for det meste beror på forhold man ikke har kontroll over!) Sånn blir det når en skal oppsummere statistikk og presenterer "sammenheng" som noe annet enn det det er. (Jeg skrev forresten en svarartikkel i nr. 5)

Det var bare for å støtte det du sier om forsiktighet mht statistikk - særlig når den er så mangelfull som den er i Norge.

Med vennlig hilsen

[trompet]

Statistikk er farlige ting og man skal kunne litt for å bruke den. En god del av adopsjonsforskningen er etter mitt skjønn både svak på statistikk og i tillegg veldig problemfokusert. Det gjør at mye av forskningen har sterke bias. Adopsjonsforskning i Norge er både mangelfull, av lite omfang og omstridt.Det er viktig å ha i bakhodet når man leser forskningsresultatene overfladisk.

Men - det som er gjort på adopsjon viser stort sett at 70-75% av alle adoptivbarn klarer seg utmerket, uten spesielle problemer. Det er omtrent det samme tallet som for barn og ungdom ellers. Samtidig viser forskningen at en del av de som sliter, sliter mer enn andre.

Det forskningen ikke ser ut til å ha tatt hensyn til i særlig grad, er om disse problemene skyldes f.eks. alkoholskader, skader knyttet til underernæring i tidlige måneder og år osv. Det er en stor mangel ved det meste av adopsjonsforskningen fordi vi da tolker alt inn i kultur- eller identitetsrammer, noe som blir helt feil hvis problemene f.eks. skyldes at barnets biologiske mor drakk udner svangerskapet.

Jeg bønnfaller dere om ikke å tolke meg dit hen at jeg mener at det ikke kan oppstå problemer også av annen art. Jeg mener bare at det er et for sterkt fokus på kultur og identitetsproblematikk som foklaring, når det rent faktisk kan være andre forklaringer.

Jeg vil bare påpeke at barnevernet sitter inne med de sakene som er problematiske. , De blir jo ikke innblandet i noe som ikke er problematisk. Dvs. at det er mange flere som ikke får problemer enn de som får det.

[Solen]

Har hørt noe om at det finnes tre typer løgn....

Løgn, fordømt løgn og statistikk....

Statistikk synes jeg det virker som om kan brukes på mange måter til å få frem det en vil (manipulere?).

Som en sa lenger ned, hvis adoptivforeldre er resurssterke og ber om hjelp kommer man med i statistikken... Og da tenker jeg hva med alle som burde bedt om hjelp men ikke gjør det? Og som ikke kommer på statistikken....

Bare noen raske tanker fra meg...

Hilsen

[carla1365380461]

Har hørt noe om at det finnes tre typer løgn....

Løgn, fordømt løgn og statistikk....

Statistikk synes jeg det virker som om kan brukes på mange måter til å få frem det en vil (manipulere?).

Som en sa lenger ned, hvis adoptivforeldre er resurssterke og ber om hjelp kommer man med i statistikken... Og da tenker jeg hva med alle som burde bedt om hjelp men ikke gjør det? Og som ikke kommer på statistikken....

Bare noen raske tanker fra meg...

Hilsen

Bare sånn at vi ikke sverter statistikken fullstendig her ;-))

: statistikk er en metode som muliggjør analyse av store datamengder, og som heldigvis er "oppfunnet"!!

Problemet med statistikken, som med alle metoder, er når den brukes feil.

Hilsen fra

[trk1365380645]

Statistikk er farlige ting og man skal kunne litt for å bruke den. En god del av adopsjonsforskningen er etter mitt skjønn både svak på statistikk og i tillegg veldig problemfokusert. Det gjør at mye av forskningen har sterke bias. Adopsjonsforskning i Norge er både mangelfull, av lite omfang og omstridt.Det er viktig å ha i bakhodet når man leser forskningsresultatene overfladisk.

Men - det som er gjort på adopsjon viser stort sett at 70-75% av alle adoptivbarn klarer seg utmerket, uten spesielle problemer. Det er omtrent det samme tallet som for barn og ungdom ellers. Samtidig viser forskningen at en del av de som sliter, sliter mer enn andre.

Det forskningen ikke ser ut til å ha tatt hensyn til i særlig grad, er om disse problemene skyldes f.eks. alkoholskader, skader knyttet til underernæring i tidlige måneder og år osv. Det er en stor mangel ved det meste av adopsjonsforskningen fordi vi da tolker alt inn i kultur- eller identitetsrammer, noe som blir helt feil hvis problemene f.eks. skyldes at barnets biologiske mor drakk udner svangerskapet.

Jeg bønnfaller dere om ikke å tolke meg dit hen at jeg mener at det ikke kan oppstå problemer også av annen art. Jeg mener bare at det er et for sterkt fokus på kultur og identitetsproblematikk som foklaring, når det rent faktisk kan være andre forklaringer.

Det er et veldig viktig poeng at grunnen til problemer som oftest ikke er AT de er adoptert, men hvis grunnen ligger i fortiden og kanskje er grunnen til at de ble adoptert bort, vil det jo likevel si at vi som adoptivforeldre må være oppmerksomme på evt problemer som kan oppstå,i større grad enn ved egenfødte? Uten at det på noen måte unnskylder barnevernet hos "fugl" som virker alt for problemorienterte om biologi og identitet.

PS: Du skulle vært på møtet med Hanne Eide Andersen i går, forresten! Det var et møte etter ditt hjerte, der Geir Follevåg var i salen og satte en ekstra spiss på diskusjonen:)

[Solen]

Bare sånn at vi ikke sverter statistikken fullstendig her ;-))

: statistikk er en metode som muliggjør analyse av store datamengder, og som heldigvis er "oppfunnet"!!

Problemet med statistikken, som med alle metoder, er når den brukes feil.

Hilsen fra

Hei Carla!

Statistikk er sikkert bra, når det brukes på rett måte.

Selv føler jeg at det er noe med hva og hvordan det hele legges frem. Hvordan du da vinkler både spørsmål og funn. Da kan det brukes for å underbygge det man ønsker å finne,i verstefall...

Kan hende dette blir type statistikk som er for amatører og ukyndige, men mener selv å ha sett både spørsmåll og måter statistikk er satt opp på som kan bli brukt til å understøtte et allerede etablert ståsted.

Men som sagt, kan hende det bare er når det brukes som verktøy av ukyndige )

Hilsen

[Ahava]

Statistikken sier da vitterlig at de adoptivbarna (fra utlandet) som klarer seg godt, ofte klarer seg "mer godt" enn de norskfødte barna, også!?! Statistikk kan snus, det er viktig å se på hva som IKKE blir sagt om de 70% av ungene som ligget tildels langt over "normalen" i positiv forstand!