Gå tilbake i separasjonstida

[Gjest Lindisfarne]

Jeg vurderer å gå tilbake til mannen min (vi er separert) for barnas skyld. Hvis jeg gjør det, vil jeg samtidig legge alle mine realistiske muligheter for å bryte ut senere til side. Jeg kan ikke belaste barna med å bryte ut flere ganger. Går jeg tilbake, må jeg innstille meg på å gå tilbake for godt.

Er det noen som har vært eller er i samme båt?

Noen som har råd om hvordan jeg kan gå tilbake og allikevel ikke føle at jeg legger mitt eget jeg (mine behov, mine lyster) på is fra nå og livet ut?

[org]

Vil du ha mitt råd?

For meg høres dette_ikke_bra ut!

[MsSophie]

...ja, det blir jo flott for ungene dine, når de om noen år sitter å ser på to gamle, ulykkelige ig bitre mennesker som mest sannsynelig hadde hatt det mye bedre hver for seg.....og hvem har skylda - jo ungene!

[skorpionfisken]

Da jeg var liten var mine foreldre separert i ca 2 år før de prøvde på nytt (de hadde begge to kjærester i den perioden de var separert). Jeg var kanskje 4-6 år mens det sto på, så jeg husker ikke mye.

Min mor har i ettertid sagt at de avtalte at de, når de senere kranglet, aldri skulle bringe disse andre kjærestene på bane, og de skulle ikke trekke fortiden inn i framtidige krangler.

Jeg vet at de slet mye, og som tenåring spurte jeg min hvordan i all verden hun holdt ut.

Etter at jeg ble voksen og flyttet ut har de fått det mye bedre sammen. De virker harmoniske og samkjørte og enige om alt. Min mor bjeffer litt innimellom men min far bare ler av dette. De problemene de hadde da jeg var yngre er helt borte.

De er nå et eldre harmonisk par som gjør det meste sammen. De er veldig avhengige av hverandre og glade i hverandre.

Men jeg vet ikke om jeg hadde hatt hennes tålmodighet selv om jeg hadde visst at det ville gå bra til slutt.

[collins]

Slike "prosjekt" bruker å være rimelig risikable.

[ShitDiddelyDo]

Hvis jeg var deg ville jeg lest innlegget til MsSophie. Så ville jeg lest innlegget til MsSophie engang til, og enda en gang før du gir deg.

Så suger du til deg den vise damens kunnskap. Ta det til deg. Få det inn i systemet.

For dama har rett.

[annete]

Jeg ville aldri gjort det...min exmann og jeg kunne nok fint ha klart å bo sammen som venner, men vi ville jo alltid savnet noe.

Vi valgte å gå fra hverandre, er gode venner og har nå funnet ny lykke på hver vår kant og har det bra med oss selv. Og ungene har det bra med lykkelige foreldre!

Ungene vil aldri takke dere for å gjøre dette, de vil heller komme til å føle skyld for at de er årsaken til at dere har satt dere selv til side. Og det gagner jo ingen.

Så om du ikke har de riktige kjærestefølelsene for ex-mannen din bør du ikke gå tilbake.

Lykke til!

[Gjest Elextra]

Du kan vel ikke seriøst mene at du skal "legge ditt eget jeg (dine behov, dine lyster) på is fra nå og livet ut"?

Blir barna lykkeligere av det, tror du?

Tror du overmannes av dårlig samvittighet fordi barna ikke får vokse opp i et A4-hjem med mor og far. Men det finnes faktisk lykkelige skilsmissebarn. Så lenge mor og far har det bra, og kan samarbeide, ligger alle forutsetninger til rette for at også barna skal ha det bra, selv om mor og barn ikke bor sammen.

[Gjest bebba]

Hva er det du skal gjøre for barnas skyld? For all del det er ikke barna som ber deg gå tilbake, det er noe annet. Tenk igjennom det, er det samfunnet, dine egne holdninger eller? Barna blir ikke lykkeligere om dere flytter sammen, og innerst inne det vet du godt. Barna blir lykkelige hvis de har trygghet og harmoni, and that's it.

[Gjest KariKruskakli]

Hun spør vel ikke helt uten grunn?

Tipper hun spør fordi hun ser barna sliter.

[Gjest bebba]

Hun spør vel ikke helt uten grunn?

Tipper hun spør fordi hun ser barna sliter.

Det er naturlig at hun spør fordi barna sliter. Det som blir satt et stor spørsmålstegn ved her er om det er til barnas beste at hun går tilbake til mannen. Det er ingen grunn til å tro at de blir mer fornøyd med hverandre, og da er det ødeleggende for hele familien.

Mine barn er ikke i den minste tvil i dag om at skilsmissen var det beste for alle parter, men at vi slet alle sammen i en periode er hevet over tvil.

De som har vært igjennom en skilsmisse har erfaring med den enorme usikkerheten som følger. Det er som å gå ut i en hengemyr, og aldri vite når en synker. Det å bryte ut av den vanlige, sikre hverdagen er vanskelig og vondt, og det tar tid rett og slett å finne rytme i et nytt liv. Vi er mange som har lykkes godt med det. Jeg er veldig glad for den støtten jeg fikk i den perioden, jeg hadde mange spørsmål og tvilte ofte.

[Miss seventy]

Tror du det gagner barna at du ofrer livet for dem? At du skal leve ulykkelig? Og mannen din også?

Sånt er faktisk det dummeste jeg kan høre. Å holde sammen for barnas skyld på bekostning av seg selv. Tror du det gjør deg til en martyr eller noe?

Barn merker VELDIG godt at mor og far ikke er lykkelige, tro meg. Baran blir lykkelige av at dere er det, uansett om dere bor hver for dere. Det viktige er å prøve å være venner, ha et bra forhold, slik at barna ikke lider under det.

[Miss seventy]

Hun spør vel ikke helt uten grunn?

Tipper hun spør fordi hun ser barna sliter.

Alle parter merker det jo selvsagt i opprivningsfasen, men det er jo naturlig. det går over, unger tilpasser seg raskere enn voksne, så sant ikke foreldrene lager masse prblemer ut av det der.

[Gjest KariKruskakli]

Det er naturlig at hun spør fordi barna sliter. Det som blir satt et stor spørsmålstegn ved her er om det er til barnas beste at hun går tilbake til mannen. Det er ingen grunn til å tro at de blir mer fornøyd med hverandre, og da er det ødeleggende for hele familien.

Mine barn er ikke i den minste tvil i dag om at skilsmissen var det beste for alle parter, men at vi slet alle sammen i en periode er hevet over tvil.

De som har vært igjennom en skilsmisse har erfaring med den enorme usikkerheten som følger. Det er som å gå ut i en hengemyr, og aldri vite når en synker. Det å bryte ut av den vanlige, sikre hverdagen er vanskelig og vondt, og det tar tid rett og slett å finne rytme i et nytt liv. Vi er mange som har lykkes godt med det. Jeg er veldig glad for den støtten jeg fikk i den perioden, jeg hadde mange spørsmål og tvilte ofte.

Jeg er enig i at hun ikke skal legge seg selv til side og kun tenke på barna.Da vil ikke barna heller få det bra.

Jeg synes bare hun har fått en del bombastiske og negative svar nedover her.

Det siste hun sa, viser jo at hun er redd for å legge sine behov til side for resten av livet. Jeg tolker det slik at det vil hun ikke.

Kanskje det kan være slik at hun innerst inne har litt følelser igjen for mannen, og ønsker at de skal få det til å fungere både for hennes del og barnas del.

Siden hun er så usikker, ville jeg ha ventet.

Jeg ville ha forsøkt familierådgivning (hvis det ikke er prøvd) i seperasjonstiden.

Det virker som hun tenker alle sider vedr. dette, og det bør man gjøre.

Valget hun tar nå skal vare livet ut. Hun vil ikke utsette barna for flere opprivende brudd. Det er kloke tanker hun gjør seg, og jeg synes hun fortjener noe bedre enn enkle svar.

Vel, hun sier hun vurderer det for barnas skyld, og det er ikke bra,

men man stiller vel ikke et slikt spørsmål, hvis det er NULL følelser for mannen?

Da vet hun jo at hun må sette seg selv til side, men jeg forsto henne slik at det var redd for.

Så hvis det ikke er følelser overhodet, så hvorfor spør hun da? Da vet hun jo allerede svaret.

Det er ikke lurt med noen impulshandling her nå. Dette er ting hun må tenke grundig gjennom.

Hun har allerede tatt et valg og separert seg. Nå begynner hun å tvile. Da er det lurt å få profesjonell hjelp utenfra.

Mulig at jeg leser litt mer mellom linjene enn det som står der og at jeg tar grundig feil.

Det er det bare hun som kan svare på.

[Gjest hei & hallo]

det virker for meg at du vil tilbake men ikke sånn det var, jeg synes du burde gå tilbake men ikke med et negativt syn.

du må jo prøve å se positivt på å dra tilbake. du må jo heller sette deg ned for å se på hva du kan gjøre for at dere skal få det bra!!! det finnes så mange ting du kan gjør for å få det spennenes igjen men det tar tid,

men da må mann jo begge jobbe for at det skal bli bra.

barna har det best hos dere begge to så prøv no en gang til for barna sin skyld det syns jeg at du bør!!!

jeg selv er blitt alene (mann). jeg vet at vis hun skulle komme tilbake til meg så hadde jeg lagt meg skinnflat for di problemene hun kom med og jeg skulle gjort noe med det, men jeg får vell ikke det.

jeg ser jo at barna sliter og dem har det ikke bra så jeg skulle også ha kommet tilbake vis barna mine hadde fått det bedre, og jeg skulle jobbet med forholdet for å få det bra igjen det også.

så vurdere dette en gang til og gå positivt inn igjen til mannen din....

[morsan]

Jeg er enig i at hun ikke skal legge seg selv til side og kun tenke på barna.Da vil ikke barna heller få det bra.

Jeg synes bare hun har fått en del bombastiske og negative svar nedover her.

Det siste hun sa, viser jo at hun er redd for å legge sine behov til side for resten av livet. Jeg tolker det slik at det vil hun ikke.

Kanskje det kan være slik at hun innerst inne har litt følelser igjen for mannen, og ønsker at de skal få det til å fungere både for hennes del og barnas del.

Siden hun er så usikker, ville jeg ha ventet.

Jeg ville ha forsøkt familierådgivning (hvis det ikke er prøvd) i seperasjonstiden.

Det virker som hun tenker alle sider vedr. dette, og det bør man gjøre.

Valget hun tar nå skal vare livet ut. Hun vil ikke utsette barna for flere opprivende brudd. Det er kloke tanker hun gjør seg, og jeg synes hun fortjener noe bedre enn enkle svar.

Vel, hun sier hun vurderer det for barnas skyld, og det er ikke bra,

men man stiller vel ikke et slikt spørsmål, hvis det er NULL følelser for mannen?

Da vet hun jo at hun må sette seg selv til side, men jeg forsto henne slik at det var redd for.

Så hvis det ikke er følelser overhodet, så hvorfor spør hun da? Da vet hun jo allerede svaret.

Det er ikke lurt med noen impulshandling her nå. Dette er ting hun må tenke grundig gjennom.

Hun har allerede tatt et valg og separert seg. Nå begynner hun å tvile. Da er det lurt å få profesjonell hjelp utenfra.

Mulig at jeg leser litt mer mellom linjene enn det som står der og at jeg tar grundig feil.

Det er det bare hun som kan svare på.

Bra, KariKruskakli! :-)

Jeg tenkte også litt lsik som deg, og la kanskje dermed noe til mellom linjene.

Det er fint at man kan se på separasjonstiden som en slags "tenketid", og ikke noe som nødvendigvis bare har en mulig utgang.

Og det er fint at hun tenker gjennom om de skal gjøre et nytt forsøk.

All ære for at noen prøver på nytt, eller vurderer å prøve på nytt, men jeg er helt enig med deg at dette nok er en situasjon som nødvendiggjør profesjonell hjelp.

[Gjest bebba]

Jeg er enig i at hun ikke skal legge seg selv til side og kun tenke på barna.Da vil ikke barna heller få det bra.

Jeg synes bare hun har fått en del bombastiske og negative svar nedover her.

Det siste hun sa, viser jo at hun er redd for å legge sine behov til side for resten av livet. Jeg tolker det slik at det vil hun ikke.

Kanskje det kan være slik at hun innerst inne har litt følelser igjen for mannen, og ønsker at de skal få det til å fungere både for hennes del og barnas del.

Siden hun er så usikker, ville jeg ha ventet.

Jeg ville ha forsøkt familierådgivning (hvis det ikke er prøvd) i seperasjonstiden.

Det virker som hun tenker alle sider vedr. dette, og det bør man gjøre.

Valget hun tar nå skal vare livet ut. Hun vil ikke utsette barna for flere opprivende brudd. Det er kloke tanker hun gjør seg, og jeg synes hun fortjener noe bedre enn enkle svar.

Vel, hun sier hun vurderer det for barnas skyld, og det er ikke bra,

men man stiller vel ikke et slikt spørsmål, hvis det er NULL følelser for mannen?

Da vet hun jo at hun må sette seg selv til side, men jeg forsto henne slik at det var redd for.

Så hvis det ikke er følelser overhodet, så hvorfor spør hun da? Da vet hun jo allerede svaret.

Det er ikke lurt med noen impulshandling her nå. Dette er ting hun må tenke grundig gjennom.

Hun har allerede tatt et valg og separert seg. Nå begynner hun å tvile. Da er det lurt å få profesjonell hjelp utenfra.

Mulig at jeg leser litt mer mellom linjene enn det som står der og at jeg tar grundig feil.

Det er det bare hun som kan svare på.

Jeg svarte deg ikke fordi jeg syntes det var feil du skrev, men fordi jeg mener også at jeg leser noe mellom linjene. Etter å ha gått igjennom skilsmisse selv, og jeg kjenner mange andre også etterhvert så synes jeg ikke det er vanskelig å forstå at hun er i tvil. Ingenting er vanskeligere enn denne situasjonen. Det går ikke an å leve med en mann i flere år uten å ha følelser for ham. Null følelser eksisterer ikke, og noen følelser forsvinner aldri. Jeg har ikke samme følelser for min eksmann som en ukjent mann, selvom vi er for lengst ferdige med skilsmissen.

Livet er slik at det veksler imellom godt og vondt, og derfor er det ekstra vondt i skilsmisseperioden når en begynner å tenke på det gode. Uansett hvor dårlig ekteskapet har vært, og uansett hvor godt så finnes det alltid mange forskjellige følelser å forholde seg til. Å sortere dem i en slik fase er vanskelig, for ikke å si bortimot umulig.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg svarte deg ikke fordi jeg syntes det var feil du skrev, men fordi jeg mener også at jeg leser noe mellom linjene. Etter å ha gått igjennom skilsmisse selv, og jeg kjenner mange andre også etterhvert så synes jeg ikke det er vanskelig å forstå at hun er i tvil. Ingenting er vanskeligere enn denne situasjonen. Det går ikke an å leve med en mann i flere år uten å ha følelser for ham. Null følelser eksisterer ikke, og noen følelser forsvinner aldri. Jeg har ikke samme følelser for min eksmann som en ukjent mann, selvom vi er for lengst ferdige med skilsmissen.

Livet er slik at det veksler imellom godt og vondt, og derfor er det ekstra vondt i skilsmisseperioden når en begynner å tenke på det gode. Uansett hvor dårlig ekteskapet har vært, og uansett hvor godt så finnes det alltid mange forskjellige følelser å forholde seg til. Å sortere dem i en slik fase er vanskelig, for ikke å si bortimot umulig.

Jeg forstår alt det der.

Men nettopp derfor synes jeg det er viktig med profesjonell hjelp utenifra.

For deg og mange andre var det riktig med skilsmisse, men for mange andre kan det være riktig å få hjelp til å finne tilbake tilhverandre.

Alle forhold er ulike. Og det som forårsaker en skilsmisse, finnes det like mange forskjellige grunner til. Det som er riktig for ett par er ikke nødvendigvis det for andre.

Ingenting er bedre enn om man kan finne tilbake til gløden og hverandre.

Det er ihvertfall vært et forsøk (med hjelp på forhånd og underveis), hvis de selv tror at det kan være noe håp for dem.

Jeg skjønner at du kan bli farget av egen historie. Det er naturlig. Men det finnes mange historier, og alle er forskjellige.

[Gjest bebba]

Jeg forstår alt det der.

Men nettopp derfor synes jeg det er viktig med profesjonell hjelp utenifra.

For deg og mange andre var det riktig med skilsmisse, men for mange andre kan det være riktig å få hjelp til å finne tilbake tilhverandre.

Alle forhold er ulike. Og det som forårsaker en skilsmisse, finnes det like mange forskjellige grunner til. Det som er riktig for ett par er ikke nødvendigvis det for andre.

Ingenting er bedre enn om man kan finne tilbake til gløden og hverandre.

Det er ihvertfall vært et forsøk (med hjelp på forhånd og underveis), hvis de selv tror at det kan være noe håp for dem.

Jeg skjønner at du kan bli farget av egen historie. Det er naturlig. Men det finnes mange historier, og alle er forskjellige.

Jeg kan godt bli farget av egen historie, men det er ikke saken her. Saken er et menneske som holder på å gi opp for et indre press. Jeg synes ikke det er riktig å øke det indre presset, og dermed kaoset rundt familien. De som prøver igjen finner i langt det fleste tilfellene ut at det går ikke likevel. Å finne tilbake gløden tror jeg ikke vedkommende som skrev innlegget har tro på utefra det jeg leste både i linjene, og mellom dem.

Selvfølgelig er det viktig med profesjonal hjelp, men det er det heller ingen som har motsagt.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg kan godt bli farget av egen historie, men det er ikke saken her. Saken er et menneske som holder på å gi opp for et indre press. Jeg synes ikke det er riktig å øke det indre presset, og dermed kaoset rundt familien. De som prøver igjen finner i langt det fleste tilfellene ut at det går ikke likevel. Å finne tilbake gløden tror jeg ikke vedkommende som skrev innlegget har tro på utefra det jeg leste både i linjene, og mellom dem.

Selvfølgelig er det viktig med profesjonal hjelp, men det er det heller ingen som har motsagt.

Antagelig leser vi forskjellige ting mellom linjene, fordi vi begge blir farget av egen tankegang og egen erfaring.

Så lenge hun ikke skriver noe om det, blir det også vanskelig å svare.

Man får bare prøve så godt man kan.