Tilrettelegging i skolen for flinke raringer

[Gjest Drama putra]

ja, du har rett i det. men hvorfor skal en bilmekanikersmarting gå på skolen i det hele tatt? kan han ikke bare begynne på et verksted?

skolesmartingen, jeg som begynte å snakke om, han må jo selvsagt gå på skolen.

En bilmekaniker må også gå på skole, men det må finnes alternativer for henne også . Kunsten er å innse at noen ikke vil kunne klemmes inn i en ramme, og utvide ramma i stedet for å sprenge den.

[Gjest Smarte-Petter]

En bilmekaniker må også gå på skole, men det må finnes alternativer for henne også . Kunsten er å innse at noen ikke vil kunne klemmes inn i en ramme, og utvide ramma i stedet for å sprenge den.

Hvorfor må bilmekanikeren gå på skole da?

Hvis han allikevel ikke er interessert i de andre fagene og vil ha noe utbytte av det?

[Gjest Drama putra]

Hvorfor må bilmekanikeren gå på skole da?

Hvis han allikevel ikke er interessert i de andre fagene og vil ha noe utbytte av det?

Bare et spørmål først: hvem tror du er viktigst for samfunnet: -en- bilmekaniker eler -en- akademiker?

[Gjest Smarte-Petter]

Jeg datt av litt der.

Hvorfor blir de du mener sittende ensom på hybelen?

Vi har to ting:

asosial

geni

Altså noen jobber utmerket sammen med andre i en skolesammenheng, men når det kommer til det å skaffe seg og ta vare på vennskap, stiller de blankt.

Fordi skolen har lært dem å samarbeide, men den har ikke sørget for god sosial utvikling allikevel!

[Gjest Smarte-Petter]

Bare et spørmål først: hvem tror du er viktigst for samfunnet: -en- bilmekaniker eler -en- akademiker?

Hadde vi ikke hatt bilmekanikere hadde samfærdsel etterhvert blitt umulig, og samfunnet ville stoppe opp og kaoset hadde snart begynt å regjere.

Hadde vi ikke hatt akademikere ville vi ikke fått nye matematikere og fysikere, som er nødvendige for å lage biler. Det samme ville skjedd, bare over mye lenger tid.

Det er etter min mening umulig å si hvem som er mest viktig, det svaret avhenger av så fryktelig mye annet.

Men dette har også etter min mening ingenting med saken å gjøre? Hvorfor kan du ikke holde deg til saken, istedet for å prøve å arrestere meg med alskens sidesprang?

Jeg mener bestemt at en bilmekaniker vil kunne gjøre en god jobb uten å kunne historie, fordi om personen har evner og interesser for reparasjon av biler, så vil alle de kunnskapene har trenger for å gjøre jobben kunne tillæres lett etterhvert, uten at noen trenger å banke det inn i han på forhånd, før han trenger det.

[Gjest Ugga Bugga]

Hadde vi ikke hatt bilmekanikere hadde samfærdsel etterhvert blitt umulig, og samfunnet ville stoppe opp og kaoset hadde snart begynt å regjere.

Hadde vi ikke hatt akademikere ville vi ikke fått nye matematikere og fysikere, som er nødvendige for å lage biler. Det samme ville skjedd, bare over mye lenger tid.

Det er etter min mening umulig å si hvem som er mest viktig, det svaret avhenger av så fryktelig mye annet.

Men dette har også etter min mening ingenting med saken å gjøre? Hvorfor kan du ikke holde deg til saken, istedet for å prøve å arrestere meg med alskens sidesprang?

Jeg mener bestemt at en bilmekaniker vil kunne gjøre en god jobb uten å kunne historie, fordi om personen har evner og interesser for reparasjon av biler, så vil alle de kunnskapene har trenger for å gjøre jobben kunne tillæres lett etterhvert, uten at noen trenger å banke det inn i han på forhånd, før han trenger det.

Alle bør selvsagt ha et minimum av skolegang, uansett om de skal bli bilmekanikere eller matematikere.

Man må ha en basis av allmenkunnskaper for å kunne delta i samfunnsdebatten, for å kunne skrive et brev, for å kunne regne ut hva man skal betale i butikken osv.

Dessuten er det veldig få som vet de skal bli bilmekanikere når de er 6 år, så de må selvsagt gå på skole først.

[Gjest Smarte-Petter]

Alle bør selvsagt ha et minimum av skolegang, uansett om de skal bli bilmekanikere eller matematikere.

Man må ha en basis av allmenkunnskaper for å kunne delta i samfunnsdebatten, for å kunne skrive et brev, for å kunne regne ut hva man skal betale i butikken osv.

Dessuten er det veldig få som vet de skal bli bilmekanikere når de er 6 år, så de må selvsagt gå på skole først.

Det er jeg enig i, men vi snakket vel om den videregående skolen i dette tilfellet, etter hva jeg forstod...

[Gjest Ugga Bugga]

Det er jeg enig i, men vi snakket vel om den videregående skolen i dette tilfellet, etter hva jeg forstod...

OK. Jeg trodde du snakket om skole generelt nå, så jeg ble litt skremt

Ellers er jeg enig i at det er for mye teori på yrkesfagene.

[Gjest en mamma i nord]

Altså noen jobber utmerket sammen med andre i en skolesammenheng, men når det kommer til det å skaffe seg og ta vare på vennskap, stiller de blankt.

Fordi skolen har lært dem å samarbeide, men den har ikke sørget for god sosial utvikling allikevel!

om det du mener er at skolen mange ganger ikke er flinke til å sørge for god sosial utvikling, så tror jeg du har rett i det. og god sosial utvikling er ikke det samme som å være god til å samarbeide.

[chanti]

Det er faktisk ADHD-barn en del av de i "den andre " enden . de som kjeder vettet av seg fordi de har en enorm lærekapasitet som ikke blir brukt . Det er like viktig for de som er "super-elever" som de som sliter , at man får det alle har krav på , nemlig tilpasset skolegang .

[Terka]

Jeg skjønner hvilken type elever du sikter til.

Selv gikk jeg på videregående sammen med en fyr som stort sett hadde seksere i alle teoretiske fag. Derimot var han en kløne i gym og sosialt var han rett og slett mindre begavet.

Denne gutten skulle utnytte sine "gode evner" og begynte å studere medisin. Jeg vet ikke hvordan det gikk, men det er velikke et yrke jeg mente passet dårligere for han enn nettopp lege.

I ettertid ser jeg at denne gutten antageligvis befant seg i autismegrenseland. Lynende skarp, med en glødende interesse for skolefag. Men han skjønte rett og slett ikke sosiale koder.

Hva mener forresten du med å være svak sosialt?

Nå er det jo sånn at skolen har et ansvar for det faglige på skolen, den skal sørge for at elevene får tilpasset opplæring. Men psykiske problemer som angst, depresjoner, psykoser og andre personlige problemer er vel strengt tatt ikke skolens ansvar. Disse menneskene med personlige problemer har foreldre. Og foreldrene har ansvaret for akkurat dette, synes jeg. Eller hva tenker du at skolen skal bidra med av hjelp for sosiale raringer som ikke har diagnose?

[Gjest må ikke ha pasienter]

Jeg skjønner hvilken type elever du sikter til.

Selv gikk jeg på videregående sammen med en fyr som stort sett hadde seksere i alle teoretiske fag. Derimot var han en kløne i gym og sosialt var han rett og slett mindre begavet.

Denne gutten skulle utnytte sine "gode evner" og begynte å studere medisin. Jeg vet ikke hvordan det gikk, men det er velikke et yrke jeg mente passet dårligere for han enn nettopp lege.

I ettertid ser jeg at denne gutten antageligvis befant seg i autismegrenseland. Lynende skarp, med en glødende interesse for skolefag. Men han skjønte rett og slett ikke sosiale koder.

Hva mener forresten du med å være svak sosialt?

Nå er det jo sånn at skolen har et ansvar for det faglige på skolen, den skal sørge for at elevene får tilpasset opplæring. Men psykiske problemer som angst, depresjoner, psykoser og andre personlige problemer er vel strengt tatt ikke skolens ansvar. Disse menneskene med personlige problemer har foreldre. Og foreldrene har ansvaret for akkurat dette, synes jeg. Eller hva tenker du at skolen skal bidra med av hjelp for sosiale raringer som ikke har diagnose?

Det er en ganske stor andel medisinere som aldri har pasientkontakt etter de er ferdig med studiene. Medisinstudiet er en av de største forskerutdanningene vi har. Så jeg er ikke nødvendigvis enig i at personens valg av utdannelse var dumt.

[Terka]

Det er en ganske stor andel medisinere som aldri har pasientkontakt etter de er ferdig med studiene. Medisinstudiet er en av de største forskerutdanningene vi har. Så jeg er ikke nødvendigvis enig i at personens valg av utdannelse var dumt.

Nei, selvfølgelig ville en forskerjobb passet fint, men min klassekamerat ville bli lege MED pasient kontakt. Han ville bli privatpraktiserende.

Jeg skrev visst ikke det. Men det var jo derfor jeg tenkte mitt.

[frosken]

Jeg skjønner hvilken type elever du sikter til.

Selv gikk jeg på videregående sammen med en fyr som stort sett hadde seksere i alle teoretiske fag. Derimot var han en kløne i gym og sosialt var han rett og slett mindre begavet.

Denne gutten skulle utnytte sine "gode evner" og begynte å studere medisin. Jeg vet ikke hvordan det gikk, men det er velikke et yrke jeg mente passet dårligere for han enn nettopp lege.

I ettertid ser jeg at denne gutten antageligvis befant seg i autismegrenseland. Lynende skarp, med en glødende interesse for skolefag. Men han skjønte rett og slett ikke sosiale koder.

Hva mener forresten du med å være svak sosialt?

Nå er det jo sånn at skolen har et ansvar for det faglige på skolen, den skal sørge for at elevene får tilpasset opplæring. Men psykiske problemer som angst, depresjoner, psykoser og andre personlige problemer er vel strengt tatt ikke skolens ansvar. Disse menneskene med personlige problemer har foreldre. Og foreldrene har ansvaret for akkurat dette, synes jeg. Eller hva tenker du at skolen skal bidra med av hjelp for sosiale raringer som ikke har diagnose?

Læreplanene har mange elementer som handler om å utvikle sosial kompetanse og evne til samhandling, så skolen har så avgjort ansvar også på dette området.

[bugge -jenta]

Jeg skjønner hvilken type elever du sikter til.

Selv gikk jeg på videregående sammen med en fyr som stort sett hadde seksere i alle teoretiske fag. Derimot var han en kløne i gym og sosialt var han rett og slett mindre begavet.

Denne gutten skulle utnytte sine "gode evner" og begynte å studere medisin. Jeg vet ikke hvordan det gikk, men det er velikke et yrke jeg mente passet dårligere for han enn nettopp lege.

I ettertid ser jeg at denne gutten antageligvis befant seg i autismegrenseland. Lynende skarp, med en glødende interesse for skolefag. Men han skjønte rett og slett ikke sosiale koder.

Hva mener forresten du med å være svak sosialt?

Nå er det jo sånn at skolen har et ansvar for det faglige på skolen, den skal sørge for at elevene får tilpasset opplæring. Men psykiske problemer som angst, depresjoner, psykoser og andre personlige problemer er vel strengt tatt ikke skolens ansvar. Disse menneskene med personlige problemer har foreldre. Og foreldrene har ansvaret for akkurat dette, synes jeg. Eller hva tenker du at skolen skal bidra med av hjelp for sosiale raringer som ikke har diagnose?

Skolen har ansvar for hele barnet. Den sosiale, den personlige og den faglige utviklingen. Det innebærer å møte barnet der det er, å tilrettelegge best mulig for best mulig utvikling.

Dette innbefatter absolutt angst, depresjon og andre personlige problemer, siden alt dette har sammenheng med den personlige utviklingen, og derfor også i neste omgang den sosiale og faglige.

Å ikke ta ansvar og hensyn til angst og depresjoner med mer. vil gjøre det umulig for en lærer å gjøre jobben sin, inkludere, tilrettelegge og tilpasse skikkelig i så måte.

Dette betyr ikke at skolen skal drive terapi, men også være kompetente til å samarbeide med de som gjør det.

Vh bugge.

[Terka]

Skolen har ansvar for hele barnet. Den sosiale, den personlige og den faglige utviklingen. Det innebærer å møte barnet der det er, å tilrettelegge best mulig for best mulig utvikling.

Dette innbefatter absolutt angst, depresjon og andre personlige problemer, siden alt dette har sammenheng med den personlige utviklingen, og derfor også i neste omgang den sosiale og faglige.

Å ikke ta ansvar og hensyn til angst og depresjoner med mer. vil gjøre det umulig for en lærer å gjøre jobben sin, inkludere, tilrettelegge og tilpasse skikkelig i så måte.

Dette betyr ikke at skolen skal drive terapi, men også være kompetente til å samarbeide med de som gjør det.

Vh bugge.

Ja, dette er jo fine ord og gode intensjoner.

Jeg var ikke klar over at det sto svart på hvitt.

Men finnes denne kompetansen i den alminnelige norske skolen?

Og hvem gir retningslinjer for å håndtere og utvikle "raringen" som klarer seg glimrende faglig og som ikke har noen diagnose (og som heller ikke vil få det)?

Jeg lurer også på hva Smarte-Petter tenker seg av tiltak.

Tilbake til min klassekamerat fra videregående. Han var en raring, ja. Men hadde ingen problemer på skolen. Hva skulle skolen gjøre?

Eller en annen gutt som jeg kjenner. Han går i 6.klasse. Skarp som bare det, men "underlig". Oppleves som barnslig, gir liten respons på morsomheter, har en kamerat eller to, har uvanlige interesser osv. Gutten er en engel, med et vennlig vesen og er aldri i konflikt med noen.

På den skolen han går blir han ikke mobbet, det er et lite sted og alle godtar ham for det han er. Det er ikke nødvendig med tiltak. Selvfølgelig ikke. For det er ikke noe problem at han er som han er, verken for han selv eller andre.

Men grenselinjen for når "avvik" er et problem, er vanskelig å trekke. Hvem vurderer dette? Og hvem vet hvilke tiltak som bør settes inn?

Dette ble et noe virrete innlegg, men jeg stiller meg altså spørrende til hvordan dette tenkes ivaretatt i virkeligheten.