Så trist at det gjør vondt

[Gjest Erfaringer mottas med STOR takk!]

Jeg er en jente på 24 år som er fryktelig i tvil om jeg burde gjøre det slutt med typen min. Vi har vært sammen i fire år og samboere i snart to år.

Grunnene til å slå opp virker så mange og fornuftige. Synes vi er ulike på veldig mange måter (selvfølgelig har vi ting i felles også) og de tingene har jo vært der helt siden vi ble sammen, men jeg ser de liksom før nå. I alle fall ikke alt på en gang.

Vi liker ikke samme type musikk og siden han mener at hans er bedre så har jeg praktisk talt forbud mot å høre på min pop-musikk så lenge han er hjemme. I tilleg har vi veldig få fritidssysler felles (her er vel egentlig problemet at jeg ikke har så mange)

Men det største problemet er det at jeg ønsker meg barn en gang i fremtiden og det gjør ikke han. Han vet dette og har "gått med" på å få barn hvis jeg tar hovedansvaret for dem. Men jo mer jeg tenker på det innser jeg at det ikke går. Jeg vil ikke (og kommer ikke til å klare) være den som alltid må ta meg av barna. Jeg kommer jo til å bli helt utslitt og kjemeirritert fordi jeg ikke får noe støtte.

I tillegg blir vi mer og mer sure og gretne på hverandre og hakker på hverandre oftere og oftere. Han har derimot bestemt seg på en måte for at det skal bli oss og har innfunnet seg med at ting ikke er toppers. Tror ikke han hadde dumpet med uansett hvor ille ting ble mellom oss.

Men han er jo søt også da og jeg går mellom å synes at 'han er den for meg' det ene minuttet til 'dette kommer aldri til å fungere' det neste.

Det værste er kanskje at jeg utsetter å kanskje slå opp fordi det blir så mye 'pes'. Jeg må flytte og finne et nytt sted å bo, fortelle alle at vi ikke er sammen lenger og hvorfor, dele alt vi har kjøpt sammen, etc. Vet dette ikke er grunner til å holde sammen, men jeg er redd for å ta det store spranget. Sist, men ikke mist, er jeg nok redd for å ende opp alene og da er det bedre å holde på han jeg har...

[skorpionfisken]

Kjære deg, du er UNG og har livet foran deg. Og allerede snakker du som om du har vært gift i 20 år og lurer på om du ikke egentlig burde forlate gubben men det er så vanskelig å bryte opp og dele tingene deres.

Stikk fingeren i jorda nå. Kjenn etter om du virkelig vil leve sånn, halvveis misfornøyd i årevis før du endelig innser, etter to kolikkbarn at dere overhodet ikke passer sammen. Når du innser at du ikke har fått rast fra deg og opplever positiv oppmerksomhet fra andre menn som du overhodet ikke får hjemme.

Selvfølgelig er han søt også, ingen er bare negativ. Men han er ikke bra for deg. Han undertrykker dine interesser, tromper igjennom sine, til og med på småting som hvilken musikk dere skal høre på.

Nei kom deg ut, lev livet før du finner din sjelevenn som ønsker barn like høyt som du gjør, og som ikke har noe annet ønske enn å dele dem med deg. En som synes det er din soleklare rett å høre den musikken du liker, og som synes du er det vakreste på jord.

Om du er normalt sosialt intelligent, smiler og er glad fordi du lever livet som du selv ønsker det, så vil du trekke til deg beundrere som ser deg, og vil ha deg som du er.

Lykke til.

[laban]

Ende opp alene? Ingen fare for det når du er 24 år, vel?

Hvis dere er gretne og litt lei av hverandre nå, skal jeg love deg at det vil bli utmattende den dagen dere får en skrikende baby som du har lovet at du skal ta mesteparten av ansvaret for. Det er slitsomt nok å få småbarn i huset for første gang selv når begge parter er kjempemotivert.

Verken du eller evt. barn har godt av et slikt opplegg.

[collins]

"Han vet dette og har "gått med" på å få barn hvis jeg tar hovedansvaret for dem"

Syns han virker utrolig umoden.

[Gjest Ut og lev.]

Tror du tar feil - iallefall er det store sjangser for det - når du sier "bedre å ha det jeg har"

Med et amlivsbrudd etter nesten fem år, og med et nyfødt barn og et noe eldre, på baken så vet jeg at den setningen ikke alltid stemmer.

Det kan høres ut som at dere kanskje har vokst fra hverandre. Ikke unormalt i det hele tatt. Vi forandrer oss jo en del i den alderen, og siden også for den saks skyld.

Synes du skal tenke deg godt om, hva er positivt, hva er negativt, hva av det negative kan du leve med.

Å få barn med det i parantes at ansvaret blir ditt er jo helt galt. Når man får barn så er det jo meningen at man skal dele "sorger og gleder", og å jobbe sammen om ansvaret.

Om det alltid blir sånn da er jo en annen sak.

Om du finner ut at dette egentlig ikke vil fungere så synes jeg at du skal ta spranget med å bryte opp. Du klarer å få deg ny bolig, du klarer å dele, og du klarer alt annet praktisk også.

For det er utrolig hva vi får til om vi må.

Du vil nok "lide" litt etterpå, tross alt er du jo glad i gutten som du sier, men jeg har nok en anelse om at du vil sette pris på den friheten og gleden det faktisk kan være å være alene, og ute av et miserabelt forhold.

Der ute er det mange koselige gutter, og flere av dem matcher deg nok mye bedre enn den du har nå.

Bare en liten en til sisst, at du ikke får spille din musikk når han er hjemme synes jeg er en smule egoistisk du. Sånn skal det jo ikke være om du ikke spiller ørevoksen av typen da.

Nei, tenk deg godt om jente, ut og lev, du er ung og har mange flotte muligheter foran deg. Og en dag så møter du en ny gutt du faller pladask for og som kanskje en gang i fremtiden vil bære ansvaret for et barn med deg.

[mrxx]

Still deg følgende spørsmål: "Vil jeg ha det slik i 50 til 60 år til?"

[Gjest Vekten73]

jeg skjønner deg veldig godt, er i mer eller mindre samme situasjon selv for tiden. Vi har vært samb i 10 år, sammen i 8. Samboeren min vil ikke ha barn og det vil jeg, men jeg synes også det er skremmende å bryte opp. Det blir mye pes. Men det er vel bedre med litt pes i beg enn å mistrives i et forhold? Selv om du er glad i fyren.

[Gjest Lindaaa]

Hei du!!

Nå skal jeg fortelle deg hva jeg gjorde:) Var sammen med en gutt i 5 år, vi bodde sammen i 4 av disse årene.Jeg var 20 da vi ble sammen... er snart 26 nå, så er ikke lenge siden det ble slutt.

Men jeg hadde det på sammme måte, jeg begynte å kjede meg, sexen ble det dårligere og dårligere med. Merket at vi ble mer som "venner" etterhvert. Men når en har vært sammen så lenge, så føler en at en vil ta noen valg, komme seg vidre i livet, ikke bare stå på stedet hvil...

Jeg sa jeg ville ha en pause, bare for å finne meg selv og finne ut hva jeg hadde lyst til... var det noen bedre der ute?? Jeg er såååå glad jeg gjorde som jeg gjorde, har det helt utrolig deilig alene... selvfølgelig sanver en det å ligge inntil noen om natta osv... men dette vender du deg kjempe fort til... og så mye oppmerksomhet jeg har fått av gutter:))) Føler jeg har blomstret opp, funnet meg selv... er oftere glad nå enn før:))

Leilighet el klarer du selv, det gjorde jeg... og hadde ikke bodd helt alene før.

Jeg har litt kontakt med exen, men kun på vennskaplig nivå... alle kjærlige følelser er borte. Sier ikke det blir sånn for deg, men så fort du kommer for deg selv så kommer du til å finne ut om dette var rett...

Ønsker deg så kjempe masse lykke til!

Det ordner seg for snille jenter:)))

[Gjest Etterpåklok]

Jeg kan fortelle deg hvordan det kan gå hvis du går videre med forholdet.

Jeg fikk et barn med en umoden gutt. Snart ble jeg sittende hjemme alene med babyen, mens han var ute og festet hver helg fra fredag til søndag.

Jeg stod opp tidlig hver eneste lørdag og søndag, mens han sov så lenge han kunne. Etter noen år med denne situasjonen i tillegg til en fulltidsjobb utenfor hjemmet, begynte jeg å lese boligannonser og fant en leilighet. Overgangen fra samboertilværelsen til alenemortilværelsen ble ikke så stor fordi jeg hadde mye trening fra før.

Når jeg ser andre samboerpar rundt meg som har ansvarsfulle menn som gir støtte og trøst, gjør det ekstra vondt. Dessverre er min tidligere samboer fortsatt like opptatt av seg selv.

[Gjest litago1]

Jeg ble alene nesten med engang vi fikk barn. Jeg orket ikke mer, fordi han drev og "hadde" seg med andre.

Jeg flyttet for meg selv da jenta var 5 mnd, og har klart meg bra siden. Kunne ikke tenkt meg han igjen i verden. Allikevel har vi bra kontakt i dag, kanskje bedre enn før.

Og ganske riktig som noen her skriver. Jeg har fått masse oppmerksomhet, og det gjør så godt.

Så husk også på: Du er ikke alene i denne verden. Det kryr av single menn rundt deg, og noen av dem er også "helt klar" for å få barn.

Bruk masse tid på deg selv. Prøv å finne deg selv igjen, og LEV!!

[løvinne71]

Støtter meg til de svarene du allerede har fått!

Jeg tviler sterkt på at dette forholdet kommer til å vare livet ut hvis du ser fare signalene allerede nå, etter bare 4 år!

Du er ennå veldig ung, og var enda yngre da du ble sammen med ham.

Og det er ikke ofte at "ungdomskjæresten" blir den man gifter seg, deler livet med.

Det er helt normalt at man modnes mye i disse årene,og ofte utvikler seg i forskjellig retning...

Jeg synes rett og slett typen din virker veldig umoden i forhold til deg. Særlig med tanke på hans innstilling til fremtiden og barn.

At han ikke ønsker barn ENNÅ, hadde jo vært et greit argument. Men at han "går med på" å få barn engang på betingelse at du tar hovedansvaret, vitner om en utrolig umoden og egoistisk innstilling! Og han bruker jo faktisk ansvars-fraskrivelse som forhandlingsmetode!

Det å evt. få barn, er jo noe av det viktigste man opplever i livet. Og bør jo være et ansvar man skal glede seg over SAMMEN som et par!

At han sier rett ut at han ikke ønsker dette for deres fremtid, synes jeg alene er grunn nok til å gå ifra ham!

Mulig han ville endret syn på farsrollen når barna først var der, men det ville jeg ikke tatt sjansen på!

Du er bare 24 år!!

Så selvfølgelig kommer du til å finne en annen kjæreste!

Antakelig også en som passer deg mye bedre!

Lykke til!

[JonTerry]

Jeg er i samme båt, bare at jeg er gutten som ikke vil ha barn. Er 30 og ikke klar i det hele tatt, men samboeren gjennom 5 år er klar.

Ellers sliter jeg med det samme, det er ikke så spennende med forholdet lenger. Jeg blir mer og mer nysgjerrig på hvordan det hadde vært å være single igjen. Jeg trives godt alene.

Men et brudd? Tja. Det er ikke bare bare. Man blir litt feig. Det er mye pes. Skuffe familie og felles venner. Selge leiligheter, dele alt...

Er ikke så lett dette.

[mil1365380270]

Jeg er i samme båt, bare at jeg er gutten som ikke vil ha barn. Er 30 og ikke klar i det hele tatt, men samboeren gjennom 5 år er klar.

Ellers sliter jeg med det samme, det er ikke så spennende med forholdet lenger. Jeg blir mer og mer nysgjerrig på hvordan det hadde vært å være single igjen. Jeg trives godt alene.

Men et brudd? Tja. Det er ikke bare bare. Man blir litt feig. Det er mye pes. Skuffe familie og felles venner. Selge leiligheter, dele alt...

Er ikke så lett dette.

Familie, venner, deling og alt som følger med, er ikke noe man skal tenke på en gang. Det er skremmende å ta det første skrittet, men når ballen har begynt å rulle, går alt av seg selv. Etterpå forstår man ikke at man ikke gjorde det før.

Forutsatt at det kun er dette som holder deg igjen :-)