Hvordan skal jeg jeg forholde meg til min kone? Ønsker samlivsråd

[MegetFrustrertEktemann]

Kan dere hjelpe meg hvordan jeg skal forholde meg til min kone?

BAKGRUNN:

Vi har vært sammen i over 12 år, gift i 8 år. Vi har 4 barn opp til 7 år. Har fylt 30 får få år siden, mens min kone akkurat har fylt 30 år. Jeg jobber fullt, mens min kone gjennomfører et meget krevende studium. Vi har stor villa, og eiendom som krever tid og vedlikehold. Alle forutsetninger for praktisk å lykkes som en familie ligger på plass. Vi har vært erteris i alle år, og har hatt et nært og godt forhold. I årene etter vi har fått barn, har det snudd seg en del.

I en god stund har hun konsentrert seg veldig om skolen. I mange måneder sto jeg på døgnet rundt for at hun skulle kunne konsentrere seg 100% for skole og eksamen. Eksamen gikk bra og alle gledet seg til å leve mer normalt igjen. Rundt 30'års dagen begynte hun å skifte litt personlighet. Hun virket veldig nedfor i forhold til meg og barna og huset generelt.Virket ikke interessert. Samtidig virket det som om det gikk bra på skole. Samme dag som resultatet av siste eksamen ble offentliggjort, gikk vi ut alene for å spise sammen og feire vel overstått. Dette skar seg fullstendig. Hun virket fraværende og vi begynte å krangle. Hun fortalte meg at hun så på meg mer som en sjelevenn og ikke kunne garantere for fremtiden i forhold til fysisk kontakt o.l. Jeg ble veldig paff og sjokkert, spesielt i forhold til timing. Følte meg rett og slett veldig urettferdig behandlet. Senere har min kone forklart sin reaksjon som en skuffelse av seg selv fordi hun ikke kunne gi meg hva jeg forventet etter at vi begge hadde kommet velykket i mål.

Hovedproblemet vårt har i flere år vært at vi ikke kommuniserer spesielt i sammen. Det er full fart hele dagen med jobb og unger, og når ungene er i seng på kvelden er begge utslitt og ser en serie på tv og går og legger oss. Ungene er ganske krevende, som de fleste små unger er. Etter vår middag beskrevet ovenfor, så ble vi enige om at vi skulle prøve å få mer tid til hverandre i tiden fremover. Vi har f.eks. ikke hatt en helg sammen på over 6 år. Det er for meg ganske naturlig at vi får problemer på bakgrunn av dette. Skal et forhold overleve, så man bruke tid på hverandre, samtidig som man viser gjensidig respekt og tillitt. Vi har bestemt å dra bort noen helger sammen uten barn, samtidig som vi har bestilt tid til ekteskapsrådgining.

Hovedproblemet mitt i forhold til dette er hvordan jeg skal forholde meg til min kone. Jeg prøver å kommunisere med henne, men hun virker ikke så veldig interessert. I forbindelse med eksamensskjøret gikk hun ned en del kilo (hun var vanlig bygd i fra før), noe jeg har skrytt en del av. Hun er en veldig pen og flott dame. Når jeg prøver å få fysisk kontakt, blir jeg ofte avist. Vi har også hatt veldig lite sex de siste årene. Midt oppe i dette har hun blitt veldig opptatt av utseende og klær, noe hun for så vidt blir hver vår. Hun ønsker seg ofte vekk i fra hus, mann og barn fordi hun ønsker å være alene. Hun tar seg titt og ofte en dansekveld på byen sammen med sine nye skolevenner og andre venner. Jeg unner henne all moro hun kan få, fordi hun har hatt mange tøffe år bak seg i sitt liv. Men midt opp i dette er jeg veldig ensom. Stort sett hele døgnet kommuniserer hun på SMS med venner. Morgen, kveld, helg, natt SMS'ene tikker hele tiden. Hun har veldig mye å snakke om, men ikke med meg. Samtidig vil hun ikke dele hva hun kommuniserer med andre om. Det har jeg ikke noe meg å gjøre sier hun. Det er private ting hun deler med venner og som de deler med henne. Jeg er fullstendig enig i at jeg ikke har noe med hva som kommuniseres. Men hun kan sitte en hel kveld å melde med venner, uten å dele en tanke med meg. Hun reagerer også en del på at jeg spør om hvem det er hun melder med.

Dette er veldig frustrerende, og jeg blir utrolig ensom i alt kaoset rundt meg. Jeg har i alle år delt det jeg ønsker å dele med min kone, har ikke hatt noen "nære" venner på mange år - kun venner man har det morsomt sammen med. Derfor legger jeg også ut melding på dette forumet.

Min kone har spesielt mye kontakt med en mann som er 6-7 år eldre enn meg. Jeg ble også sjalu på denne mannen merket omfanget av kontakt og hvor dyp kontakten har blitt. Jeg ble spesielt sjalu etter en episode der jeg oppdaget at de over en periode hadde kommunisert sammen muntlig via telefon, der de bevisst prøvde å unngå at noen andre skulle vite om det. (Jeg er også den første til å innrømme at sjalusi er en uting. Men alt blir så vanskelig når man elsker et menneske så vanvittig mye). Man kan si at de prøvde å holde det hemmelig. Dette reagerte jeg voldsomt på, jeg følte det som et tillittsbrudd og ba henne faktisk om å forlate meg og ungene. Dette endte selvsagt i et tårevått oppgjør, der begge forsikret hverandre om at vi ikke ville miste hverandre. Min kona har forsikret meg om at det ikke er noe annet et et godt vennskap, basert på at de har slitt med mye av de samme problemene opp gjennom årene. Jeg har også valgt å tro på henne, for min kone har alltid vært veldig samvittighetsfull og en kvinne med høy ære og troverdighet. Det eneste tillitsbruddet jeg har opplevd, er saken jeg beskrev ovenfor i forhold til hemmligholdelse av kommunikasjon. Jeg elsker min kone. Hun elsker meg, men vet ikke helt om det er på den rette måten ovenfor meg.

Midt opp i dette holder jeg på å bli sprø. Det er utrolig frustrerende å ikke kunne kommunisere med henne, samtidig som jeg ser hvordan hun kommuiserer med andre. Har noen gode råd i forhold til hvordan jeg skal forholde meg? Er det håp for oss? Hvordan skal jeg og min kone finne sammen til det vi hadde for noen år siden?

[Gjest stå litt på krava]

Høres for meg ut som hun etablerte seg altfor tidlig, og nå skal ta igjen det hun gikk glipp av. Morro å være student, men ikke med mann og barn på slep.

Dessuten mistenker jeg at hun nok ikke "bare" kommuniserer med venner på sms...(selv om det ikke nødvendigvis betyr ren utroskap i første omgang)

Du er for snill og finner deg i alt sammen for hennes skyld. Og hun er lei av deg fordi du er en tøffel. Du er forutsigbar og kjedelig.

Skal du rødde opp i dette så må du slutte å oppføre deg som om du er faren hennes. Og sette noen ultimatium. Og, være forberedt på å ta steget ut av forholdet! Jeg hadde ALDRI funnet meg i den behandlingen der. (Er kvinne, gift, barn og har studert nylig. Så det samme rundt meg med mange av de som var etablerte)

Kom dere til familievernkontor/terapeut, og ikke vær redd for å stå på krava. Det verste som kan skje er at du blir skilt. Og fortsetter dette så skjer det i alle fall!

Vi henne at du greier deg utmerket på egen hånd, og at HUN taper noe hvis DU går. Overask henne med å gjøre noe DU kunne hatt lyst til lenge, men har latt være av hensyn til henne.

Ikke la deg overkjøre sånn. Krev!

[MegetFrustrertEktemann]

Jeg må også presisere at jeg kan bli litt vel ivrig i å prøve å få "reparert" skadene. Min kone er litt mer reservert, og synes at jeg ofte går litt vel for frem. Jeg ønsker gode råd i forhold til hvordan vi kan få reparert vårt forhold.

[Gjest anonymforanledningen]

Jeg må også presisere at jeg kan bli litt vel ivrig i å prøve å få "reparert" skadene. Min kone er litt mer reservert, og synes at jeg ofte går litt vel for frem. Jeg ønsker gode råd i forhold til hvordan vi kan få reparert vårt forhold.

Er du sikker på at hun ønsker å reparere forholdet? Kanskje har hun det bra som det er, eller evt. venter hun bare på at du endelig skal ta initiativet til at _du_ er misfornøyd som det er nå, så får hun det puffet hun "ønsker" for å foreslå brudd.

[Babette]

Slå i bordet og prøv å få hull på byllen. Slik kan dere jo ikke fortsette.

Du virker altfor snill og tålmodig.

[MegetFrustrertEktemann]

Jeg må også presisere at jeg kan bli litt vel ivrig i å prøve å få "reparert" skadene. Min kone er litt mer reservert, og synes at jeg ofte går litt vel for frem. Jeg ønsker gode råd i forhold til hvordan vi kan få reparert vårt forhold.

Samtidig er det viktig å få frem at min kone har snakket med meg om alt tidligere. Hun har hatt en del problemer å stri med i livet. Hun har nå et stort problem med å dele sine følelser med meg p.g.a. av mine reaksjoner på tidligere problemer. Så hun har prøvd å dele ting meg meg tidligere, men møtt en lukket dør. Dette har såret henne, og gjør at hun er skeptisk til å åpne seg for meg igjen. Det er jo alltid to sider av samme sak.

[skorpionfisken]

Det mest irriterende jeg vet er når mine venner er sammen med meg og samtidig SMS-er til andre i tide og utide. Jeg har faktisk kutta ut en venninne som var sånn, hun var aldri til stede, bare gjemt bort inni mobilen hele tida. Jeg hadde best kontakt med henne når vi satt i hvert vårt hus og sendte meldinger. Et kafebesøk med henne var dødfødt, for hun kunne ikke holde en samtale igang mellom alle SMS-ene.

Hadde sambo gjort det ville jeg gitt klar beskjed om at det godtar jeg ikke. Å sende SMS til noen/få fra noen mens man er sammen med andre sidestiller jeg med det vi som små ble lært opp til å unngå. "Ikke hviske" sa vi når to stykker satte hodene sammen og sa noe som den tredje ikke fikk være med på.

Jeg og sambo sier alltid til hverandre hvem meldingen er fra/til når vi er sammen og hva vi melder om.

Jeg synes det høres ut som din kone er gørrlei livet med deg og egentlig vil ut av forholdet, men ikke har styrke til å ta det første steget. Hun gjør tilværelsen mellom dere så utrivelig at hun håper at du tar det første steget.

[heidin]

Hei.. Jeg kjenner meg igjen i historien din.. men det er fra din kone`s side..! Jeg har også vært i en lignende situasjon selv, i et forhold med barn under studier og hardt arbeid.

Nå vil jeg ikke uroe deg unødvendig. Men, for meg kan det høres ut som om hun har funnet interesse i en annen mann. Det gjorde nemlig jeg. Husker jeg ble blendet av å "endelig" føle oppmerksomhet og begjær fra en "ny" og spennende type. Ble selv veldig opptatt av klær og utseende,- og skjulte meldinger fra vedkommende, sa at det var venninner etc. Dro på kafè med han i smug og sa at jeg var der med venninner...

Kort og greit, forholdet til barnefar skar seg etter kort tid, jeg innrømmet forholdet jeg var i på si under press fra barnefar. Tror ikke jeg hadde innrømmet det om ikke det var han som tok det opp og maste om det..Hva med at du konfronterer henne med at du mistenker henne for å ha tankene hos en annen? Spør hva hun vil med deg?

Vil som sagt ikke uroe deg, men for meg høres historien veldig lik ut det min gjorde..

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes dere er på rett vei som har kontaktet familierådgiver for å komme i gang med en avklaring av forholdet deres. For her er det mye som må klarnes opp i. Slik du beskriver situasjonen får jeg tanker om at dere kanskje har vokst fra hverandre i den senere tid. Hun med sine aktiviteter og studier og du med ditt. Men barna og familiepliktene er dere felles om.

Når dere begge sier dere elsker hverandre og vil fortsette sammen, er det godt håp for å få til en fornyelse av kjærligheten. Men dere trenger åpenbart en utenforstående fagperson til å hjelpe dere med å komme på sporet og se forholdet på nye måter.

Lykke til!

[Lifeisnoteasy]

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon. Og situasjonen deres er rimelig standard. Dette er noe vi ser skjer veldig ofte i parforhold. Barn fører til en helt annen tilværelse, og ofte fører det til at man tror man vokser i fra hverandre. Realiteten er at forholdet egentlig ikke har fått sjansen det fortjener. Det ser ut som din kone elsker oppmerksomheten hun får i fra andre. Og det er naturlig i forhold til situasjonen dere er i. Veldig mange forhold ryker på det som dere gjennomgår. Din kone har nok også en 30-års krise. I den situasjonen er det ikke lett for henne å se hvor ille hun oppfører seg. Jeg regner med at også andre i din krets har reagert på hennes oppførsel. For din del må du håpe at hun snart lander på jorda igjen, og skjønner hva hun holder på med. For det er ren idioti, noe hun før eller siden vil skjønne selv.

Det er også vondt å lese hvordan dere har det til daglig. Jeg vil nesten si at din kone terroriserer deg med sin oppførsel. Ingen fortjener å bli behandlet slik uansett hva som har skjedd tidligere i forholdet. Nå er nok din beskrivelse din versjon av saken så det blir uansett vanskelig å råde deg til noe konkret. Ikke trekk forhastede konklusjoner nå, før dere har fått hjelp. Det kan se spennende ut å gjøre noe annet, få en annen tilværelse. Men før eller siden vil man igjen møte de samme problemene i et nytt forhold. Veldig ofte handler det om å kunne jobbe seg igjennom problemer. Det er tøft, men velg for all del ikke den lette løsningen. Ikke gjør som meg og angre deg resten av livet!!

[favn]

Alltid trist å lese samlivsproblematikk.

Du skrev veldig mye, litt for mye for meg, så jeg hoppet over noen detaljer.

Men mitt hovedinntrykk er at dette er en klassisk historie. Du er hovedforsørgeren, har redebygging, jevnt tilsig av materielle goder og familiesamhold som overordnet mål. Du sier det jo selv... med villa mm har alt ligget til rette for et godt liv.

Din kone er imidlertid stykkevis og delt på denne veien. Ny utdanning = nye impulser. Nye tanker og nye mennesker = det trygge og 'trauste' gir ikke spenningen, piffet i livet. Hun har fått driv og lengsler etter det morsomme, etter 'liv'. Jeg tror hun er uvitende, hun ser ikke hvor det virkelige livet og det som betyr noe er. Lek og moro er tiltrekkende, og skygger dessverre for det som er sant og godt.

Jeg har ikke lest noen av de andre svarene, men kan tenke meg at de sier noe av det samme.

Det er innlysende for meg at lykken ikke ligger i møbler, villa og fin bil. Kjekt å ha, men det er ikke _der_ kjærligheten folder seg ut og blir sterkere, det er ikke der samliv og samhold fester rot.

Du må nok ta opp saken med henne før det blir for sent, før hun bedrar deg i rusen - da kan alt falle.

Ta de store Samtalene om hvem dere har blitt, hva dere vil, hvor og hvordan veien videre skal være. Du skal ikke finne deg i at din kone nå vil leve ut sin 'andre ungdom' uten deg.

Familiekontoret er absolutt en mulighet.

Lykke til. Vær sterk og bestemt. Og ta vare på ungene.

[Ha Tro]

Her lukter det en form for utroskap lang vei. Din kone viser deg i hvert fall lite respekt og ære. Hadde hun ønsket å fortsette livet med deg, tror jeg ikke hun hadde holdt på slik fortsatt etter at dere hadde oppgjøret. Ønsker dere allikevel lykke til videre!

[Ha Tro]

Her lukter det en form for utroskap lang vei. Din kone viser deg i hvert fall lite respekt og ære. Hadde hun ønsket å fortsette livet med deg, tror jeg ikke hun hadde holdt på slik fortsatt etter at dere hadde oppgjøret. Ønsker dere allikevel lykke til videre!

Eller har hun endret seg etter oppgjøret? I så fall kan du ha et større håp. Lykke til igjen.

[u100096684]

Jeg opplever akkurat det samme for tiden og har full forståelse for ditt problem, det er et helvete å leve slik lenger.Jeg har nylig tatt ett oppgjør med min ektemake.Vi har vært gift i 23 år.Har 4 barn.

Hun har ikke innrømmet at hun hadde et forhold på si, selv om jeg fikk mistanke om det for ett halvt år siden og har spurd gjentatte ganger. Hun oppførte seg som hun var i en rus og skøv alt det andre i fam. inkl meg til side, og reiste på stemnemøte og tekstmeldinger gikk hele døgnet i det skjulte. Jeg måtte slå i bordet med spesifisert telefonregning 600 tekstmeldinger på 21 dager. Da gikk det samme tlf nummeret igjen på reginga.Da innrømmet hun at hun pratet med en annen mann (gift) og kalte det for vennskap, det var det langt i fra.

Vi har no tatt ett oppgjør og går til familivernkontoret og skal prøve å reparere forholdet. Det kommer også en hverdag igjen for henne, der hun begynner å forstå hva hun har holdt på med,men det tar tid

Jeg anbefaler snakk om og ta ett oppgjør før det er for sent.Gå til familierådgiving.Det anbefales sett av tid tid hverandre.

Lykke til