Jeg er forelsket i en annen mann..tror jeg.

[heidin]

Har vært sammen med min kjære i snart 4 år, ( med unntak av et brudd som varte i 2 mnd.) Vi bor fortsatt hver for oss men har i det siste vært på flere visninger sammen og har vært på nippet til å kjøpe hus. Jeg har 2 barn fra et annet forhold, vi har ingen felles barn.Vi har det fint sammen på mange måter, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig tiltrukket av ham, men mest fysisk. Vi har det på mange måter hyggelig sammen ellers også, men vi mangler en dypere greie når det kommer til kommunikasjon og forståelse for hverandre. Er ikke i tvil om at vi vil fungere sammen,dersom begge anstrenger seg litt og prøver å ta hensyn til den andre, men jeg må si jeg savner en å kunne prate med om ALT.Jeg kan ikke si at jeg føler meg beundret av kjæresten min, men at han er glad i meg og elsker meg, det vet jeg, for han er flink til å fortelle meg det. Likevel, er det ikke et knirkefritt forhold. Vi har hatt mange store krangler, mest på grunn av mitt forhold til min eks (barnefar) som min kjæreste ikke "tåler trynet på" for å si det mildt. Jeg har "forbud" mot å ha et normalt, godt og kommunikativt forhold til barnefar, som jeg føler unødvendig. Vi kan vel være venner for barnas skyld, mener nå jeg, så lenge vi er ferdige med hverandre på alle plan ellers, og det er vi jo. Kjæresten min liker å "bestemme" hvor skapet skal stå, og er ganske kontrollerende ovenfor meg. Han er sjalu og mistenker meg til stadighet for å ha noe på gang med andre- hvilket jeg -til nå-ikke har hatt.For snart to år siden var jeg på gjenforeningsfest med min gamle skole, og møtte igjen han som var min ungdoms store forelskelse, og det var selvfølgelig som om lynet slo ned i oss begge da vi møttes igjen. Men det skjedde ingenting da. Vi har holdt kontakten siden, og i fjor ble det slutt mellom meg og min kjære, da han var utro.. (Han tok nemlig hevn, som han sa, fordi jeg året før hadde flørtet med en på byen ett år tidligere (!).

Dette bruddet varte i 2 mnd og i løpet av den tiden utviklet det seg til mer mellom meg og gamleflammen fra ungdomstiden.Vi var sammen hver dag og hadde sex ved et par anledninger. Inntil jeg bestemte meg for å ta tilbake min kjære og tilgi han og begynne på nytt.. Jeg har fortsatt kontakt med jevne mellomrom med han jeg aldri glemmer, og jeg har utviklet seg dype følelser for han, og han har det også sånn ovenfor meg. Vi har kun sett hverandre 8-10 ganger det siste året (uten noe seksuellt eller sånt) han har en helt fantastisk måte å være på, alle forguder han. Midt oppi dette forguder HAN meg, og legger ikke skjul på at han vil at jeg skal tre ut av mitt nåværende forhold, for å starte på nytt, og etablere meg med han. Jeg fikk en lang mail fra han i går der han fortalte hvor utrolig trist han synes det er at jeg skal etablere meg med en han mener er helt feil for meg. Han skriver i den mailen at jeg trenger noen som kan være der for meg i alt, og bidra på alle plan, og som vil det samme som meg. Jeg elsker kjæresten min som jeg har i dag på mange måter, men jeg har strengt talt ikke så mye å prate med han om; vi har det hyggelig i hverdagen, men det er tomt i vokabularet, for å si det sånn. Denne andre kan jeg prate med ALT om, og han uttrykker følelser og har en ærlig væremåte som kjæresten min aldri har hatt eller vil få. Samtidig er jeg altså med kjæresten min på visninger, han vil kjøpe hus og få egne barn med meg.. men hjelp!! Hva skal jeg gjøre?? Er jeg bare på de evige jaktmarker etter noe mer spennende, fordi min nåværende situasjon har gått "tom for krutt"? Er det fordi jeg VIL oppleve forelskelse igjen? Eller ER det virkelig noe når jeg til stadighet får lynnedslag i hodet av å se denne andre, snakke med han eller høre om han fra andre..?

Skal jeg kjøpe hus, glemme han som best jeg kan og komme meg tilbake i "real life"??

[Gjest rosa73]

Du skal ikke la selve forelskelsen få deg til å hoppe ut av et forhold. Men du skal heller ikke bli værende i et forhold bare fordi det er trygt og komfortabelt.

Slik det høres ut har du mer tro på "gamleflammen". Det høres ut som dere har det godt sammen og har sterke følelser for hverandre. Selvsagt har dere ikke prøvd ut et forhold i hverdagen, så det må du jo ta hensyn til. Men det virker likevel som et mer riktig valg spør du meg.

Jeg må si at jeg reagerte på at kjæresten din ikke vil at du skal ha et godt forhold til barnefaren. Det var ikke noe sympatisk trekk, og nok til at jeg ville tatt han opp til 2. gangs vurdering...

Ta et valg nå før du sitter der med leilighet og gjeld. Da blir det fort slik at det praktiske hindrer deg i å følge følelsene dine...

[skorpionfisken]

Glem huset. Du må først finne ut hva du egentlig vil.

Ikke la deg presse til et huskjøp du kanskje vil angre på senere. Du må være 100% for å flytte sammen med typen din på alle plan før du kjøper hus.

Enten du blir eller går er det viktig. Hva med å flytte sammen i en leid leilighet først hvis du vil prøve å bo sammen?

Jeg vil tro at den andre mannen, som kanskje ikke kontrollerer og er sjalu og hevner seg på deg ved å være utro er bedre for deg?

[Gjest signe signatur]

Jeg ville ikke delt livet med en som tok hevn ved å være utro fordi jeg skulle ha flørtet med en fyr for et år side. Uansett om jeg faktisk flørtet eller om typen min bare oppfattet det sånn.'

Videre ville jeg vært veldig skeptisk til en kjæreste som nektet meg å ha et skikkelig forhold til mine barns far.

For meg hadde valget vært enkelt.

[Gjest skjønner ikke helt]

Hvorfor gikk du tilbake til han da når du hadde det fint med ungdomskjæresten din ... ?

Da må det jo har vært noe som ungdomskjæresten din ikke hadde allikevel (som du har glemt nå) ...., eller ?

Men den kjæresten du har idag hadde jeg ikke brukt noe særlig tid på, .... hevne seg med utroskap, "nekte" deg å ha et ok forhold til barnefaren ....... huff nei, han høres ikke OK nok ut for meg iallefall.

[heidin]

Hvorfor gikk du tilbake til han da når du hadde det fint med ungdomskjæresten din ... ?

Da må det jo har vært noe som ungdomskjæresten din ikke hadde allikevel (som du har glemt nå) ...., eller ?

Men den kjæresten du har idag hadde jeg ikke brukt noe særlig tid på, .... hevne seg med utroskap, "nekte" deg å ha et ok forhold til barnefaren ....... huff nei, han høres ikke OK nok ut for meg iallefall.

Jeg gikk tilbake til kjæresten fordi jeg ikke turte å hengi meg selv helt til gamlekjæresten.. visste jo ikke hvor dypt det stakk den gang da.. tenkte at han kanskje var en god "flukt" og angret på det. Derfor ble jeg sammen med kjæresten igjen.

[heidin]

Du skal ikke la selve forelskelsen få deg til å hoppe ut av et forhold. Men du skal heller ikke bli værende i et forhold bare fordi det er trygt og komfortabelt.

Slik det høres ut har du mer tro på "gamleflammen". Det høres ut som dere har det godt sammen og har sterke følelser for hverandre. Selvsagt har dere ikke prøvd ut et forhold i hverdagen, så det må du jo ta hensyn til. Men det virker likevel som et mer riktig valg spør du meg.

Jeg må si at jeg reagerte på at kjæresten din ikke vil at du skal ha et godt forhold til barnefaren. Det var ikke noe sympatisk trekk, og nok til at jeg ville tatt han opp til 2. gangs vurdering...

Ta et valg nå før du sitter der med leilighet og gjeld. Da blir det fort slik at det praktiske hindrer deg i å følge følelsene dine...

Jeg vet...

Jeg føler vel egentlig at jeg passer best sammen med gamleflammen, men som nevnt her, jeg har jo ikke hatt et forhold til han i hverdagen og vet ikke hva jeg går til dersom jeg ofrer alt jeg har i dag.. Ønsker meg noe bedre, men samtidig blir man jo så trygg på det man har.. Spesiellt vanskelig å bryte opp og etablere seg på nytt i forhold til barna.. Selv om jeg ikke er i tvil om at min gamlekjæreste ville taklet det perfekt.Det er utryggheten omkring det ukjente som hindrer meg i å gjøre noe drastisk..

Aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg tror jeg kommer til å angre uansett hva jeg ender opp med å gjøre.

[Gjest rosa73]

Jeg vet...

Jeg føler vel egentlig at jeg passer best sammen med gamleflammen, men som nevnt her, jeg har jo ikke hatt et forhold til han i hverdagen og vet ikke hva jeg går til dersom jeg ofrer alt jeg har i dag.. Ønsker meg noe bedre, men samtidig blir man jo så trygg på det man har.. Spesiellt vanskelig å bryte opp og etablere seg på nytt i forhold til barna.. Selv om jeg ikke er i tvil om at min gamlekjæreste ville taklet det perfekt.Det er utryggheten omkring det ukjente som hindrer meg i å gjøre noe drastisk..

Aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg tror jeg kommer til å angre uansett hva jeg ender opp med å gjøre.

Huff, du har havnet i litt av en situasjon her... Det er klart at situasjonen hadde vært enkelere hvis ikke det var barn inne i bildet. Som foreldre har vi en klar plikt til å la hensynet til dem veie tungt. Men ikke så tungt at du ofrer kjærligheten... Men kanskje har du for mye å tape på å hoppe inn i et nytt forhold? Helt umulig å si for oss utenforstående. Bare du som kan vite hva som er best for deg og dine.

Lykke til med avgjørelsen..!

Klem