Gidder du å....

[Gjest hvem der]

Hei. sitter å tenker litt, på (x)dama som er flyttet for seg selv etter et langt forhold.

det jeg tenker på er om det er en mulighet for at hun skal "komme" til bake. det finnes sikkert noen damer som har gjort dette før og jeg vil høre hva dere tenkte på når dere satt alene i den nye leiligheten, at hun har funnet roen etter flyttingen og atg hun har begynt å tenke på hva hun egentligt har gjort!

hadde dere tenker på hva mannen din gjorde eller hva han glemt? håper at det er noen som gidder å fortelle meg din historie når du flyttet, hvordan du hadde det og dine tanker om forholde/flyttingen og hele sumalitten.

og er det noe jeg "burde" gjøre eller ikke gjøre for å få henne tilbake? har stort sett gjort det hun ønsket

har ikke laget noe bråk om det hun har gjort mot meg og heller ikke når hun flyttet.

takker for svar.

[Gjest koz og klemz]

Vil nok tro at hun har det vaskelig hun å etter at hun flyttet fra deg. Det er ikke alle mennesker som er like flinke til å vise følelser. I noen tilfeller kan man jo være så heldig at hun finner tilbake til deg etter å ha funnet ut hvor bra dere hadde det sammen og hvor mye bedre det er å være i et trygt og godt forhold enn å være singel. Eller så kan det jo være at hun begynner å date andre gutter,men finner ut at ingen av dem har de gode egenskapene som du har. osv. Kan jo være at hun må gå så langt for å finne ut av at hun vil tilbake til deg? Ikke vet jeg,men deter jo en mulighet . Men en ting du ikke må gjøre er å mase på henne og begyne å mase om å bli sammen igjen på fylla, det vil bare gjøre det værre

[Sofline]

Jeg ville nok tenkt mye på ham, men hvis vi hadde gått så langt som å flytte fra hverandre (og jeg var enig), ville jeg nok også være lettet over at det var slutt (tror jeg). Men der er jo forskjellig grenser for når folk gir opp håpet om å bli sammen igjen. Hvis dere er på talefot kan du kanskje invitere henne på en kopp kaffe og spørre hvordan det går? Det er mange som flytter fra hverandre en stund og finner sammen igjen.

[Gjest vanskelig periode...]

Flyttet fra min samboer for snart 2 år siden. Vi hadde vært sammen i nesten 19 år da.

Det var en lang prosess i forkant av flyttingen, der jeg etterhvert følte at mine "kjæreste-følelser" for ham var borte. Og beslutningen om å flytte var en tung, tung prosess, som tok flere år fra tanken meldte seg første gang og til jeg gjennomførte det.

Skal ikke si et vondt ord om ham. Han er en alle tiders mann, med god og ordnet økonomi. Kunne stole på ham 110%.

Vi kranglet sjelden og aldri, og hadde det bra sammen som venner.

Kjøpte meg leilighet i nærheten mht. vårt barn.

Da jeg hadde overtatt leiligheten og dro dit første gang. Kom jeg inn kikket meg rundt, og satte meg rett ned å gråt som om hjertet skulle briste. Tenkte: Hva er det jeg har gjort??

Selv om dette ikke var noen impulshandling, kan man aldri vite om dette var det riktige å gjøre.

Og jeg hadde det fryktelig vondt den første tiden. Vondt var det også å vite at jeg gjorde han jeg hadde levd med halve livet fryktelig vondt.

Det har vært tøft til tider. Husker jo de gode stundene vi hadde sammen, men når fornuften innhenter meg ser jeg jo at jeg flyttet ikke uten grunn.

Men det gjør fortsatt litt vondt to år etter, og jeg tenker på ham rett som det er.

Har hatt en kjæreste en periode, men er nå singel..

Skulle vel ønske at jeg hadde vært et annet sted i livet mitt nå når jeg er kommet halvveis i livet, enn å sitte her i leilighet, med dårlig økonomi og singel.

De første mnd etter at jeg flyttet maste min x om at jeg skulle ta til fornuft og komme tilbake. Det ble direkte plagsomt,, Vi hadde igrunnen god kontakt etter bruddet, men maset hans om ei forsoning gjorde at jeg unngikk ham, og å være alene med ham, nettopp på grunn av det. Men etter at han sluttet med det har vi fått ett mye bedre forhold..

Gode venner,,, selv om han overfor vårt tenåringsbarn titulerer meg som "dragen"...

[trissie]

Flyttet fra min samboer for snart 2 år siden. Vi hadde vært sammen i nesten 19 år da.

Det var en lang prosess i forkant av flyttingen, der jeg etterhvert følte at mine "kjæreste-følelser" for ham var borte. Og beslutningen om å flytte var en tung, tung prosess, som tok flere år fra tanken meldte seg første gang og til jeg gjennomførte det.

Skal ikke si et vondt ord om ham. Han er en alle tiders mann, med god og ordnet økonomi. Kunne stole på ham 110%.

Vi kranglet sjelden og aldri, og hadde det bra sammen som venner.

Kjøpte meg leilighet i nærheten mht. vårt barn.

Da jeg hadde overtatt leiligheten og dro dit første gang. Kom jeg inn kikket meg rundt, og satte meg rett ned å gråt som om hjertet skulle briste. Tenkte: Hva er det jeg har gjort??

Selv om dette ikke var noen impulshandling, kan man aldri vite om dette var det riktige å gjøre.

Og jeg hadde det fryktelig vondt den første tiden. Vondt var det også å vite at jeg gjorde han jeg hadde levd med halve livet fryktelig vondt.

Det har vært tøft til tider. Husker jo de gode stundene vi hadde sammen, men når fornuften innhenter meg ser jeg jo at jeg flyttet ikke uten grunn.

Men det gjør fortsatt litt vondt to år etter, og jeg tenker på ham rett som det er.

Har hatt en kjæreste en periode, men er nå singel..

Skulle vel ønske at jeg hadde vært et annet sted i livet mitt nå når jeg er kommet halvveis i livet, enn å sitte her i leilighet, med dårlig økonomi og singel.

De første mnd etter at jeg flyttet maste min x om at jeg skulle ta til fornuft og komme tilbake. Det ble direkte plagsomt,, Vi hadde igrunnen god kontakt etter bruddet, men maset hans om ei forsoning gjorde at jeg unngikk ham, og å være alene med ham, nettopp på grunn av det. Men etter at han sluttet med det har vi fått ett mye bedre forhold..

Gode venner,,, selv om han overfor vårt tenåringsbarn titulerer meg som "dragen"...

? Aner jeg en liten lengsel etter "hva må til"-løsning?

Jeg lette ikke etter en slik løsning, likevel er jeg i dag gift igjen med den mannen jeg flyttet fra.

Og vi har det utrolig fint!

Det hadde jeg aldri innrømt overfor meg selv den gangen.. at jeg lengtet og angret...

I stedet kom det i de dryppene du serverer :-)

Bare nysgjerrig på tankene dine...

[Gjest hvem der]

Flyttet fra min samboer for snart 2 år siden. Vi hadde vært sammen i nesten 19 år da.

Det var en lang prosess i forkant av flyttingen, der jeg etterhvert følte at mine "kjæreste-følelser" for ham var borte. Og beslutningen om å flytte var en tung, tung prosess, som tok flere år fra tanken meldte seg første gang og til jeg gjennomførte det.

Skal ikke si et vondt ord om ham. Han er en alle tiders mann, med god og ordnet økonomi. Kunne stole på ham 110%.

Vi kranglet sjelden og aldri, og hadde det bra sammen som venner.

Kjøpte meg leilighet i nærheten mht. vårt barn.

Da jeg hadde overtatt leiligheten og dro dit første gang. Kom jeg inn kikket meg rundt, og satte meg rett ned å gråt som om hjertet skulle briste. Tenkte: Hva er det jeg har gjort??

Selv om dette ikke var noen impulshandling, kan man aldri vite om dette var det riktige å gjøre.

Og jeg hadde det fryktelig vondt den første tiden. Vondt var det også å vite at jeg gjorde han jeg hadde levd med halve livet fryktelig vondt.

Det har vært tøft til tider. Husker jo de gode stundene vi hadde sammen, men når fornuften innhenter meg ser jeg jo at jeg flyttet ikke uten grunn.

Men det gjør fortsatt litt vondt to år etter, og jeg tenker på ham rett som det er.

Har hatt en kjæreste en periode, men er nå singel..

Skulle vel ønske at jeg hadde vært et annet sted i livet mitt nå når jeg er kommet halvveis i livet, enn å sitte her i leilighet, med dårlig økonomi og singel.

De første mnd etter at jeg flyttet maste min x om at jeg skulle ta til fornuft og komme tilbake. Det ble direkte plagsomt,, Vi hadde igrunnen god kontakt etter bruddet, men maset hans om ei forsoning gjorde at jeg unngikk ham, og å være alene med ham, nettopp på grunn av det. Men etter at han sluttet med det har vi fått ett mye bedre forhold..

Gode venner,,, selv om han overfor vårt tenåringsbarn titulerer meg som "dragen"...

hei. kunne tenke meg å få vite grunden hvorfor du dro? du skriver også at mannen maste om forsoning og det ble du lei, prøvde dere familierådgiving?

du sier det hva ondt i den første tiden i leiligheten, hva gjorde du for å komme deg vidre da?

du skriver også at du tenker på han i blant, hva kunne han ha gjort for at du ikke dro? eller at du kom tilbake?

Jeg selv har ikke maste noe "mye" men jeg spurte et pr ganger, det virker som på meg at hun er begynt å komme ned på jorda i gjenn, i begynnelsen var hun så sterk at hun stirret meg i senk vis du forstår og nå er det blitt sånn at hun ungår å se på meg litt rart synes jeg da.

jeg var ute etter en historie som din fordi det er sånn jeg ser for meg at hun har det, hun har det ikke bra, hun viser/sier ikke noe til meg, men jeg får høre det fra kjente at hun ikke har det så bra.

så er det noe jeg kunne gjort for at hun skulle fått det bra igjen med seg selv så skulle jeg ha hjelpet henne.....