Jeg er en "ond" stemor...

[Sarjami]

Mannen min har en datter som bor hos oss annenhver uke.

Jeg aksepterer dette og utad er alt helt fint, men det er slett ikke så bra likevel.

Grunnen er at jeg føler at jeg bare EKSISTERER de ukene hun er hos oss, mens jeg LEVER bare når hun er hos sin mor. Jeg går egentlig bare og venter på at uka skal være over, slik at hun drar.

Vil gjerne legge til at hun og jeg ikke krangler eller noe sånt, vi har et ganske greit forhold.

Men inni hodet mitt må noe ryddes opp, jeg føler meg invadert når hun er her, jeg blir liksom kvalt, det er et evig forstyrrende element. Noe som igjen fører til dårlig samvittighet, for det er jo ikke hennes skyld at hun må bo to steder!

Skulle gjerne hatt råd fra andre som har følt noe sånt på kroppen. Det føles nokså tabu å si at man ikke trives med stebarn i huset, da blir man - ja, en ond stemor.

[shandy]

Jeg blir så sinna når jeg leser slikt. Du har valgt en mann med et barn og da får du tenke på at dette barnet er en del av han du er glad i.

Dessuten er barnet det viktigste, dere er voksne og kan ta vare på dere selv.

Du >>Ta vare på barnet hans også da, ikke se på det som et "forstyrrende element" du gjerne vil bli kvitt. Da vil jeg gå så langt som å si at det er du som burde blitt hivd ut.

Jeg hadde aldri funnet meg i at min nåværende mann så på mine unger som en belastning. Da hadde han fått avskjed med en gang. Takk og pris, han elsker ungene mine fordi de er mine og en bedre stefar kunne de ikke fått.

Når det er sagt, har de det bra hos min exmann og hans nye dame også. Hun er snill med ungene våres.

Tenk litt, det er du som har valgt og da får du jammen meg prioritere det viktigste av alt, nemlig barnet/barna.

Jeg vil gå så langt som å si at du er en selvopptatt egoist som ikke egner deg til å være stemor.

[Amiga]

Jeg var stemor som 17-åring og så ikke det som noe problem, godtar man mannen/eller kvinnen for den saks skyld så får man ta hele pakken!

Min mann traff jeg da min eldste sønn var 3 år og han godtok sønnen min med en gang, han kunne aldri ha fått meg uten min sønn!

Hvis du ikke klarer å *klarne opp i tankene dine* for å få et normalt forhold til dette, så er det ikke sikkert at du blir så lenge i dette forholdet hvis ikke din mann er like *superegoistisk* som deg da!

[musikeren]

Jeg er nesten i samma situasjon som mannen din, bortsett fra at jeg ikke har dame. En ting jeg har bestemt meg for er at eventuelle kandidater skal finsiktes i forhold til ungane mine. Slepper ingen innafor døra her uten at jeg veit at de er glad i unger, og at de kommer til å bli en god omsorgsperson for go'ingene mine! Helst burde vedkommende ha unger sjøl, da er det så mye enklere.

Virker som mannen din har feila litt da... Kanskje du ikke burde fått komme innafor døra. Positivt ihvertfall at du innser at det er et problem, da har du et godt utgangspunkt for å jobbe med deg sjøl, det går nemlig an. Prøv å se på dattera med litt andre øyne, se at det er et menneske av kjøtt og blod, som trenger kjærlighet og omsorg. Gjør som shandy sier, ta vare på barnet hans OGSÅ. Ikke se på henne som et hinder. Tipper at du ikke har unger sjøl, ofte vanskelig å forstå da. Hvis du ikke klarer å forandre holdninga dine må du rett og slett gå ut av forholdet. Det vil være det beste både for mannen din og dattera hans. Sikkert for deg også.

Ikke for å være ekkel.

[khaugland]

Hei, tenk over hva det er som egentlig er problemet med stedatteren din, føler du at hun får all oppmerksomhet?, føler du at hun tar seg for mye til rette?, får du for lite respekt?. Det beste du kan gjøre er å sette ord på problemene, skille dem ut og tenke over hva som kan gjøres for at dere begge skal se frem til uken da hun skal vere der. Etter at du har tenkt nøye over dette, snakk med mannen din om det.

Jeg ønsker deg lykke til!

[Atene]

Såvidt jeg forstår er det bare følelsene dine som er problemet ? Hvis det praktiske fungerer, og du ikke gir uttrykk for følelsene overfor barnet, da er du _ikke_ en "ond stemor" !

Hev deg over kommentarene du har fått her. Det er utrolig hvor lett enkelte ser ut til å mene at det skal være å bli glad i noen på kommando.

Det er mannen din som er barnets far, det er han som er ansvarlig for å få barnet til å føle seg hjemme og velkommen hos dere. Du trenger bare la være å hindre ham.

Og for ordens skyld: Sønnen min har stemor. Det eneste jeg forventer av henne er nettopp dette: At hun ikke legger hindringer i veien for forholdet mellom far og sønn. Resten får være farens ansvar. Kan hun tilby mer, er det selvfølgelig fint, men ikke noe noen har rett til å kreve.

[Gjest (Anonymous)]

Jeg blir så sinna når jeg leser slikt. Du har valgt en mann med et barn og da får du tenke på at dette barnet er en del av han du er glad i.

Dessuten er barnet det viktigste, dere er voksne og kan ta vare på dere selv.

Du >>Ta vare på barnet hans også da, ikke se på det som et "forstyrrende element" du gjerne vil bli kvitt. Da vil jeg gå så langt som å si at det er du som burde blitt hivd ut.

Jeg hadde aldri funnet meg i at min nåværende mann så på mine unger som en belastning. Da hadde han fått avskjed med en gang. Takk og pris, han elsker ungene mine fordi de er mine og en bedre stefar kunne de ikke fått.

Når det er sagt, har de det bra hos min exmann og hans nye dame også. Hun er snill med ungene våres.

Tenk litt, det er du som har valgt og da får du jammen meg prioritere det viktigste av alt, nemlig barnet/barna.

Jeg vil gå så langt som å si at du er en selvopptatt egoist som ikke egner deg til å være stemor.

Jeg vil gå så langt som til å si at du er en usaklig egoist som bare ser ting fra ditt eget ståsted. DU har barn fra før, og nåde den som ikke elsker dine barn over alt på jord.

Selvsagt må en ny samboer / ektefelle akseptere barn fra tidligere forhold, men det må også være lov å ha følelser som ikke er udelt positive. Spesielt når man enten har barnet sjelden, eller sånn annenhver uke. Den som barnet bor hos for det meste har det nok litt lettere fordi barnet da er en naturlig del av familien hele tiden, og man blir kjent med dem på en annen måte.

Det å ha partneres barn annenhver uke, eller på helgebesøk, innebærer ofte at man ikke får mulighet til å bli ordentlig kjent med barnet, og får ikke vennet seg til at de er der. Dermed er det mye vanskeligere å oppvise ekte engasjement.

Man må ha lov til å synes at det er en belastning, men man skal selvsagt ikke gi uttrykk for det overfor barnet. Hvis du tror at barn fra tidligere forhold IKKE er en belastning for et forhold, da er du meget naiv, shandy.

[shandy]

Jeg vil gå så langt som til å si at du er en usaklig egoist som bare ser ting fra ditt eget ståsted. DU har barn fra før, og nåde den som ikke elsker dine barn over alt på jord.

Selvsagt må en ny samboer / ektefelle akseptere barn fra tidligere forhold, men det må også være lov å ha følelser som ikke er udelt positive. Spesielt når man enten har barnet sjelden, eller sånn annenhver uke. Den som barnet bor hos for det meste har det nok litt lettere fordi barnet da er en naturlig del av familien hele tiden, og man blir kjent med dem på en annen måte.

Det å ha partneres barn annenhver uke, eller på helgebesøk, innebærer ofte at man ikke får mulighet til å bli ordentlig kjent med barnet, og får ikke vennet seg til at de er der. Dermed er det mye vanskeligere å oppvise ekte engasjement.

Man må ha lov til å synes at det er en belastning, men man skal selvsagt ikke gi uttrykk for det overfor barnet. Hvis du tror at barn fra tidligere forhold IKKE er en belastning for et forhold, da er du meget naiv, shandy.

Det er måten det hele blir sakt på jeg reagerer på når det gjelder Sarjami. Hun har jo selv valgt å bli sammen med mannen og da kan hun ikke automatisk viske vekk datteren hans.

Hvis datteren er der annenhver uke gir det jo henne en god sjans til å bli ordentlig kjent med barnet og ikke se på henne som et "forstyrrende element" Er ikke Sarjami interessert i dette, burde hun gå ut av forholdet. Ingenting er viktigere for mor og far enn barna. Det kan jeg si både for min egen del og for faren til mine/våre barn, at hadde våres nye vist tegn til å ikke like våre barn, ja da hadde det vært------null interesse og farvel.

Jeg er visst heldig skjønner jeg, men egentlig burde det være en selvfølge. Stakkars unge, tenk hva hun må føle. Ingen skal komme å fortelle meg at den lille ikke merker at hun er uønsket, selv om innskriver prøver å late som noe annet.

Og til deg (Anonymous) hvem pokker du er denne gangen. Syntes du ikke det er viktigst at barnet(a) har det bra. Det er da ille nok og en traumatisk opplevelse når foreldrene går fra hverandre, om ikke de skal bli møtt av en avvisende ste-hurpe i tillegg.

[Sarjami]

Det er måten det hele blir sakt på jeg reagerer på når det gjelder Sarjami. Hun har jo selv valgt å bli sammen med mannen og da kan hun ikke automatisk viske vekk datteren hans.

Hvis datteren er der annenhver uke gir det jo henne en god sjans til å bli ordentlig kjent med barnet og ikke se på henne som et "forstyrrende element" Er ikke Sarjami interessert i dette, burde hun gå ut av forholdet. Ingenting er viktigere for mor og far enn barna. Det kan jeg si både for min egen del og for faren til mine/våre barn, at hadde våres nye vist tegn til å ikke like våre barn, ja da hadde det vært------null interesse og farvel.

Jeg er visst heldig skjønner jeg, men egentlig burde det være en selvfølge. Stakkars unge, tenk hva hun må føle. Ingen skal komme å fortelle meg at den lille ikke merker at hun er uønsket, selv om innskriver prøver å late som noe annet.

Og til deg (Anonymous) hvem pokker du er denne gangen. Syntes du ikke det er viktigst at barnet(a) har det bra. Det er da ille nok og en traumatisk opplevelse når foreldrene går fra hverandre, om ikke de skal bli møtt av en avvisende ste-hurpe i tillegg.

Shandy, mener du virkelig at jeg burde ta den lettvinte lønsingen med å reise fra mann og barn?

Hvis du hadde lest det første innlegget mitt med åpent sinn i stedet for å ha piggene ute med en gang, ville du kanskje forstått at jeg er interessert i å LØSE problemene mine. Jeg lar ikke mine følelser gå ut over barnet på noen måte, hun har det bra hos oss.

Det er MINE tanker og følelser jeg ønsker å forandre, og det trenger jeg hjelp til.

De fleste svarene jeg har fått her i dag har ikke akkurat vært noen oppmuntring i så måte.

[Sarjami]

Såvidt jeg forstår er det bare følelsene dine som er problemet ? Hvis det praktiske fungerer, og du ikke gir uttrykk for følelsene overfor barnet, da er du _ikke_ en "ond stemor" !

Hev deg over kommentarene du har fått her. Det er utrolig hvor lett enkelte ser ut til å mene at det skal være å bli glad i noen på kommando.

Det er mannen din som er barnets far, det er han som er ansvarlig for å få barnet til å føle seg hjemme og velkommen hos dere. Du trenger bare la være å hindre ham.

Og for ordens skyld: Sønnen min har stemor. Det eneste jeg forventer av henne er nettopp dette: At hun ikke legger hindringer i veien for forholdet mellom far og sønn. Resten får være farens ansvar. Kan hun tilby mer, er det selvfølgelig fint, men ikke noe noen har rett til å kreve.

Tusen takk, Atene!

Godt å vite at noen forstår hva saken dreier seg om.

Jeg er virkelig interessert i å ordne opp i hodet mitt slik at også jeg kan trives like godt når barnet er hos oss.

Mannen min og datteren har det bra, jeg lar jo ikke mine følelser gå ut over dem.

Men det er ganske deprimerende å trykke følelsene sine ned hele tiden.

Takk igjen for støtten!

[Sarjami]

Jeg vil gå så langt som til å si at du er en usaklig egoist som bare ser ting fra ditt eget ståsted. DU har barn fra før, og nåde den som ikke elsker dine barn over alt på jord.

Selvsagt må en ny samboer / ektefelle akseptere barn fra tidligere forhold, men det må også være lov å ha følelser som ikke er udelt positive. Spesielt når man enten har barnet sjelden, eller sånn annenhver uke. Den som barnet bor hos for det meste har det nok litt lettere fordi barnet da er en naturlig del av familien hele tiden, og man blir kjent med dem på en annen måte.

Det å ha partneres barn annenhver uke, eller på helgebesøk, innebærer ofte at man ikke får mulighet til å bli ordentlig kjent med barnet, og får ikke vennet seg til at de er der. Dermed er det mye vanskeligere å oppvise ekte engasjement.

Man må ha lov til å synes at det er en belastning, men man skal selvsagt ikke gi uttrykk for det overfor barnet. Hvis du tror at barn fra tidligere forhold IKKE er en belastning for et forhold, da er du meget naiv, shandy.

Takk, Anonymous!

[Sarjami]

Hei, tenk over hva det er som egentlig er problemet med stedatteren din, føler du at hun får all oppmerksomhet?, føler du at hun tar seg for mye til rette?, får du for lite respekt?. Det beste du kan gjøre er å sette ord på problemene, skille dem ut og tenke over hva som kan gjøres for at dere begge skal se frem til uken da hun skal vere der. Etter at du har tenkt nøye over dette, snakk med mannen din om det.

Jeg ønsker deg lykke til!

Tusen takk!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Å være stemor oppleves av mange kvinner å være svært vanskelig.

Stemor-rollen er ulik den rollen som en stefar har. Fortsatt er det slik i vårt samfunn at mødre og kvinner er mer knyttet til omsorg og nærhet til barn, enn det er for menn og fedre.

Stemødre som strever med rollen, er strenge dommere mot seg selv. Derfor blir selvbebreidelsen så ødeleggende.

Jeg vil råde deg til å kontakte en terapeut for hjelp. Kanskje du behøver bare et par samtaler for å spore opp dine "onde" følelser for å få kontroll over det som plager deg.

Har du lest artikelene om Stefamilien her på DOL, tema/samliv?

[Spirea]

Jeg tror jeg vet akkurat hvordan det føles. Jeg hadde det også slik i starten, men det gikk over etter hvert.

Jeg kan huske at det blant annet gjorde susen at jeg aksepterte mitt eget behov for å ha noen av tingene mine for meg selv. Helt i straten kjentes det som invasjon idet døren gikk opp og det ramla inn unger fredag ettermiddag. Det var nyttig å erkjenne at jeg hadde lov til å kreve å ha mitt "private rom". Da jeg tok meg lov til å sette disse grensene overfor ungene ble det litt lettere.

Det blir aldri enkelt å "bytte liv" med jevne mellomrom. Det må nødvendigvis bli forandringer når det kommer flere personer inn i husstanden. For min del handlet det om å gå fra å være to til å være fem, voksenliv og full familie og skiftningene ble veldig raske.

Det er ikke noe galt i at du synes det er vanskelig å forholde deg til hans barn. Det blir noe galt hvis du lar deg merke med det og ikke er innstilt på å gjøre noe med det.

Jeg tror ikke det er noe hjelp i å si at du skal gjøre hverken det ene eller det andre rent praktisk, bortsett fra å markere på best mulig måte overfor barnet hvor dine egne grenser går. Hvis det er noe du trenger å ha for deg selv, hvis du opplever at hun tar seg til rette, prøv å snakke med henne og fortell hvor du står. Du kan tilogmed snakke med henne om at du selv syns situasjonen er litt vanskelig samtidig som du understreker at det ikke er HUN som er vanskelig. Uansett - hun vil alltid være en påminnelse om din partners tidligere liv og det kan være vanskelig nok i seg selv å leve med.

Jeg tror dette blir lettere for deg etter hvert. Aksepter at det er vanskelig, prøv å gi det tid og vær varsomt åpen i mellomtiden.

[shandy]

Shandy, mener du virkelig at jeg burde ta den lettvinte lønsingen med å reise fra mann og barn?

Hvis du hadde lest det første innlegget mitt med åpent sinn i stedet for å ha piggene ute med en gang, ville du kanskje forstått at jeg er interessert i å LØSE problemene mine. Jeg lar ikke mine følelser gå ut over barnet på noen måte, hun har det bra hos oss.

Det er MINE tanker og følelser jeg ønsker å forandre, og det trenger jeg hjelp til.

De fleste svarene jeg har fått her i dag har ikke akkurat vært noen oppmuntring i så måte.

Takk, takk, takk til diverse.....men kom du noe nærmere en løsning, hvis det var det du var interessert i?

Hvem kan gå inn i ditt hode å forandre din holdning. Dette må du og mannen din prate ut om og få klarhet i hva som plager deg. Det mener jeg bestemt. For jeg tenker på ungen. Dere er voksne(går jeg ut ifra) og det er opp til dere å finne en løsning.

Jeg gjentar, tenk på barnet !

[Sarjami]

Takk, takk, takk til diverse.....men kom du noe nærmere en løsning, hvis det var det du var interessert i?

Hvem kan gå inn i ditt hode å forandre din holdning. Dette må du og mannen din prate ut om og få klarhet i hva som plager deg. Det mener jeg bestemt. For jeg tenker på ungen. Dere er voksne(går jeg ut ifra) og det er opp til dere å finne en løsning.

Jeg gjentar, tenk på barnet !

Har du noe imot at jeg takker dem jeg føler forstår problemet?

Jeg tror det er uansett er veldig viktig med forståelse først, som en starthjelp på veien mot problemløsningen.

Og nok en gang: Selvsagt tenker jeg på barnets ve og vel. Jeg lar som sagt ikke mine følelser gå utover henne.

[Gjest (Anonymous)]

Det er måten det hele blir sakt på jeg reagerer på når det gjelder Sarjami. Hun har jo selv valgt å bli sammen med mannen og da kan hun ikke automatisk viske vekk datteren hans.

Hvis datteren er der annenhver uke gir det jo henne en god sjans til å bli ordentlig kjent med barnet og ikke se på henne som et "forstyrrende element" Er ikke Sarjami interessert i dette, burde hun gå ut av forholdet. Ingenting er viktigere for mor og far enn barna. Det kan jeg si både for min egen del og for faren til mine/våre barn, at hadde våres nye vist tegn til å ikke like våre barn, ja da hadde det vært------null interesse og farvel.

Jeg er visst heldig skjønner jeg, men egentlig burde det være en selvfølge. Stakkars unge, tenk hva hun må føle. Ingen skal komme å fortelle meg at den lille ikke merker at hun er uønsket, selv om innskriver prøver å late som noe annet.

Og til deg (Anonymous) hvem pokker du er denne gangen. Syntes du ikke det er viktigst at barnet(a) har det bra. Det er da ille nok og en traumatisk opplevelse når foreldrene går fra hverandre, om ikke de skal bli møtt av en avvisende ste-hurpe i tillegg.

Sarjami har da ikke sagt noe som skulle få oss til å tro at hun er en "ste-hurpe" overfor barnet???? I såfall leser du nå det du vil ut av innlegget hennes - og tillegger henne meninger hun i hvertfall ikke har uttrykt skriftlig.

Selvsagt må barnets beste være viktig. Barnet har både en far og en mor, og i første rekke er det DE TO som har i oppgave å ta seg av barnet. Som skal gi barnet den trygghet og omsorg det trenger.

"Stemoren" er en person som kommer i tillegg, og som har en vanskelig oppgave. Hun skal ikke prøve å styre oppdragelsen eller ta morens plass, hun skal ikke konkurrere med eller motsi foreldrene. Hun skal heller ikke være en "dott" som ungen kan hersje rundt med som de vil. Så hva skal stemoren gjøre?

Sarjami har valgt denne mannen, og visste at det var et barn med i avtalen. Men mannen visste også at han hadde et barn, da han gikk inn i dette forholdet. Og begge foreldrene hadde et ansvar da de valgte å gå hver sin vei.

Så lenge Sarjami aldri lar barnet føle seg uvelkomment, og omgås henne mens hun er der - så mener jeg at resten faktisk er foreldrenes ansvar. Sarjami uttrykker så vidt jeg kan se fortvilelse over at hun føler det som en viss belastning når barnet er der, og at hun gleder seg til de ukene det er bare hun og mannen.

Er det så rart da? I et forhold, og spesielt i startfasen av et forhold, trenger man tid for hverandre, og det er ikke tvil i min sjel om at barn, mine, dine eller felles, er en belastning på forholdet. Barn er også en stor glede, men det ER vanskelig å forholde seg til et barn som ikke er sitt eget, og som man ikke har noen innflytelse på oppdragelsen til, for eksempel.

Så ikke vær så j**** rask til å dømme en person og en situasjon som du ikke kjenner. Sarjami har ikke sagt noe om at hun opptrer som en hurpe overfor barnet, eller på noe vis gir uttrykk for sine tanker overfor barnet. Det syns jeg er prisverdig.

[Gjest (Anonymous)]

Takk, takk, takk til diverse.....men kom du noe nærmere en løsning, hvis det var det du var interessert i?

Hvem kan gå inn i ditt hode å forandre din holdning. Dette må du og mannen din prate ut om og få klarhet i hva som plager deg. Det mener jeg bestemt. For jeg tenker på ungen. Dere er voksne(går jeg ut ifra) og det er opp til dere å finne en løsning.

Jeg gjentar, tenk på barnet !

Shandy da. Sarjami har ikke bedt noen gå inn i hodet hennes og forandre hennes meninger og holdninger.

Det skulle forøvrig være unødvendig. Det må være lov å spørre hva andre mener, hvordan andre opplever en tilsvarende situasjon, og kanskje Sarjami faktisk har funnet noe matnyttig i noen av innleggene her - er ikke det flott, da?

Det er ikke holdningene til Sarjami det er noe i veien med, men rett og slett at situasjonen er vanskelig. Sannsynligvis er det vanskelig også for mannen hennes, for hans datter, og kanskje også for barnets mor.

[shandy]

Sarjami har da ikke sagt noe som skulle få oss til å tro at hun er en "ste-hurpe" overfor barnet???? I såfall leser du nå det du vil ut av innlegget hennes - og tillegger henne meninger hun i hvertfall ikke har uttrykt skriftlig.

Selvsagt må barnets beste være viktig. Barnet har både en far og en mor, og i første rekke er det DE TO som har i oppgave å ta seg av barnet. Som skal gi barnet den trygghet og omsorg det trenger.

"Stemoren" er en person som kommer i tillegg, og som har en vanskelig oppgave. Hun skal ikke prøve å styre oppdragelsen eller ta morens plass, hun skal ikke konkurrere med eller motsi foreldrene. Hun skal heller ikke være en "dott" som ungen kan hersje rundt med som de vil. Så hva skal stemoren gjøre?

Sarjami har valgt denne mannen, og visste at det var et barn med i avtalen. Men mannen visste også at han hadde et barn, da han gikk inn i dette forholdet. Og begge foreldrene hadde et ansvar da de valgte å gå hver sin vei.

Så lenge Sarjami aldri lar barnet føle seg uvelkomment, og omgås henne mens hun er der - så mener jeg at resten faktisk er foreldrenes ansvar. Sarjami uttrykker så vidt jeg kan se fortvilelse over at hun føler det som en viss belastning når barnet er der, og at hun gleder seg til de ukene det er bare hun og mannen.

Er det så rart da? I et forhold, og spesielt i startfasen av et forhold, trenger man tid for hverandre, og det er ikke tvil i min sjel om at barn, mine, dine eller felles, er en belastning på forholdet. Barn er også en stor glede, men det ER vanskelig å forholde seg til et barn som ikke er sitt eget, og som man ikke har noen innflytelse på oppdragelsen til, for eksempel.

Så ikke vær så j**** rask til å dømme en person og en situasjon som du ikke kjenner. Sarjami har ikke sagt noe om at hun opptrer som en hurpe overfor barnet, eller på noe vis gir uttrykk for sine tanker overfor barnet. Det syns jeg er prisverdig.

Hvorfor har hun ikke en innvirkning på barnets oppdragelse? Selvfølgelig har hun det hvis barnet er der annenhver uke.

Det er derfor det er så viktig å opptre på en måte som inngir trygghet for barnet og samtidig vise at hun virkelig bryr seg.

[Gjest (Anonymous)]

Hvorfor har hun ikke en innvirkning på barnets oppdragelse? Selvfølgelig har hun det hvis barnet er der annenhver uke.

Det er derfor det er så viktig å opptre på en måte som inngir trygghet for barnet og samtidig vise at hun virkelig bryr seg.

Hun har sikkert litt innflytelse, men i de fleste tilfeller er det foreldrene som bestemmer hvordan barna skal oppdras. En "stemor" som gjør ting annerledes enn det mamma gjør blir fort en bitch som det er lov å kritisere. Mange stemødre velger derfor å ligge litt lavt i terrenget overfor stebarna. Jeg vet ikke hva som er tilfelle i Sarjamis situasjon.

Har du virkelig så vanskelig for å se at det kan være problematisk å være stemor???