Jeg er en "ond" stemor...

[shandy]

Hun har sikkert litt innflytelse, men i de fleste tilfeller er det foreldrene som bestemmer hvordan barna skal oppdras. En "stemor" som gjør ting annerledes enn det mamma gjør blir fort en bitch som det er lov å kritisere. Mange stemødre velger derfor å ligge litt lavt i terrenget overfor stebarna. Jeg vet ikke hva som er tilfelle i Sarjamis situasjon.

Har du virkelig så vanskelig for å se at det kan være problematisk å være stemor???

Jeg har ikke sakt at det ikke kan være vanskelig å være stemor, men er man først i den situasjonen får man gjøre det beste ut av det og ikke tenke på sitt eget beste.

Tenk deg hele sammenhengen her. Hun har en hel uke sammen med mannen sin alene og kan nyte det, hvis det er DET hun syntes er "livet". Da burde det være rom for litt kjærlighet til datteren hans når hun kommer neste uke.

Jeg får rett og slett vondt i magen av en sånn tankegang. Grusomt spør du meg. Jeg tenker på den lille jenta, kan se det for meg der hun står på døren og blir møtt av en falsk stemor.

Du får bare ha meg unnskyldt, men jeg får sånt helt i vrangstrupen.

[Gjest (Anonymous)]

Jeg har ikke sakt at det ikke kan være vanskelig å være stemor, men er man først i den situasjonen får man gjøre det beste ut av det og ikke tenke på sitt eget beste.

Tenk deg hele sammenhengen her. Hun har en hel uke sammen med mannen sin alene og kan nyte det, hvis det er DET hun syntes er "livet". Da burde det være rom for litt kjærlighet til datteren hans når hun kommer neste uke.

Jeg får rett og slett vondt i magen av en sånn tankegang. Grusomt spør du meg. Jeg tenker på den lille jenta, kan se det for meg der hun står på døren og blir møtt av en falsk stemor.

Du får bare ha meg unnskyldt, men jeg får sånt helt i vrangstrupen.

"Falsk stemor"? Det var nå voldsomt så mye du skulle utbrodere ut fra ingenting.

Det som er trist for jenta er å bli flyttet fram og tilbake hver uke. Ikke ha et fast tilholdssted.

Også voksne har behov og følelser, og som stemor må man selvsagt gjøre sitt beste for at ikke barnet skal lide - men det er da ikke galt å spørre andre til råds??? DOL er jo et ganske anonymt sted, og at hun spør her rammer da ikke barnet på noen måte, eller gjør henne falsk.

[Spirea]

Takk, takk, takk til diverse.....men kom du noe nærmere en løsning, hvis det var det du var interessert i?

Hvem kan gå inn i ditt hode å forandre din holdning. Dette må du og mannen din prate ut om og få klarhet i hva som plager deg. Det mener jeg bestemt. For jeg tenker på ungen. Dere er voksne(går jeg ut ifra) og det er opp til dere å finne en løsning.

Jeg gjentar, tenk på barnet !

Det er antakeligvis ikke ditt enestående vidsyn og din milde generøsitet som har reddet deg unna dette problemet Shandy. Det er nok som du sier - du har vært heldig. Da kan du vel la de som ikke er så "heldige" som deg selv få muligheten til å be om råd og jobbe med problemet uten å møte fordømmelse.

Hvis man som voksen går ut og prøver å be om hjelp til et slikt problem og bare møter fordømmelse slik Sarjami møter fra deg, da kan det hende det til syvende og sist går utover barnet uansett.

Vær litt hjelpsom Shandy og vær glad for at du ikke er i samme situasjon.

[Sarjami]

Jeg har ikke sakt at det ikke kan være vanskelig å være stemor, men er man først i den situasjonen får man gjøre det beste ut av det og ikke tenke på sitt eget beste.

Tenk deg hele sammenhengen her. Hun har en hel uke sammen med mannen sin alene og kan nyte det, hvis det er DET hun syntes er "livet". Da burde det være rom for litt kjærlighet til datteren hans når hun kommer neste uke.

Jeg får rett og slett vondt i magen av en sånn tankegang. Grusomt spør du meg. Jeg tenker på den lille jenta, kan se det for meg der hun står på døren og blir møtt av en falsk stemor.

Du får bare ha meg unnskyldt, men jeg får sånt helt i vrangstrupen.

For å bruke din stil, Shandy:

Du får bare ha meg unnskyldt, men jeg får svarene dine og den lettvinte tankegangen din i vrangstrupen.

Du skriver at man får gjøre det beste ut av situasjonen når man først er i den.

Og nok en gang, siden du fortsatt ikke har forstått noe av dette: Det er nettopp det jeg vil - nemlig å gjøre situasjonen bedre.

[laban]

Shandy, mener du virkelig at jeg burde ta den lettvinte lønsingen med å reise fra mann og barn?

Hvis du hadde lest det første innlegget mitt med åpent sinn i stedet for å ha piggene ute med en gang, ville du kanskje forstått at jeg er interessert i å LØSE problemene mine. Jeg lar ikke mine følelser gå ut over barnet på noen måte, hun har det bra hos oss.

Det er MINE tanker og følelser jeg ønsker å forandre, og det trenger jeg hjelp til.

De fleste svarene jeg har fått her i dag har ikke akkurat vært noen oppmuntring i så måte.

Sarjami forteller oss at hun oppfører seg ordentlig, at situajonen fungerer på overflaten og at forholdet i og for seg er greit. Dessuten at hun har problemer med sine egne følelser for situasjonen, at hun vet dette er litt ulovlig, og at hun får dårlig samvittighet for det. Det synes jeg er en ganske voksen og forståelig holdning til det hele. Og så svarer en haug med mennesker at ja, dine følelser er HELT ulovlige, du MÅ forandre holdningene dine ellers må du STIKKE. Det er jamen til stor hjelp!

Jeg har aldri vært stemor og skal derfor ikke gi noen råd til Sarjami. Det synes jeg noen av de andre her også burde latt være med.

[shandy]

Det er antakeligvis ikke ditt enestående vidsyn og din milde generøsitet som har reddet deg unna dette problemet Shandy. Det er nok som du sier - du har vært heldig. Da kan du vel la de som ikke er så "heldige" som deg selv få muligheten til å be om råd og jobbe med problemet uten å møte fordømmelse.

Hvis man som voksen går ut og prøver å be om hjelp til et slikt problem og bare møter fordømmelse slik Sarjami møter fra deg, da kan det hende det til syvende og sist går utover barnet uansett.

Vær litt hjelpsom Shandy og vær glad for at du ikke er i samme situasjon.

Heldig ja, men jeg kan forsikre deg om at hadde ikke min gubbe godtatt mine unger, hadde han vært av null interesse.

Sarjami sier jo selv at de ikke krangler eller har noen uoverstemmelser, så hva er da problemet, annet enn at hun ser på datteren hans som et "forstyrrende element" og at hun nærmest blir kvalt når jenta er der.

Jeg klarer ikke på noen måte å være dannet i en sånn situasjon. Hadde hun sakt det var vanskelig fordi de ikke gikk overens hadde jeg hatt en viss forståelse, men det er jo ikke saken her.

Uansett så er det de voksne som må jobbe og gjør de det godt nok, går det seg til etterhvert(i de fleste normale tilfeller)

Hva vil du råde Sarjami til bortsett fra terapi da?

Gå eller jobb sier jeg. Kutt ut egotanker siden det er HENNES eget valg og da skal det ikke gå utover barnet !

Kom ikke her og fortell meg at det ikke gjør det.

Det er helt greit å spørre om et råd, men da må man tåle alle varianter av svar også. Inkludert de som er sanne.

Bable, bable, dikke dikk kommer det svært lite ut av.

[Vips]

Hei!

Jeg synes du reflekterer over situasjonen på en sunn og fin måte, jeg Sarjami! Og du er jo ikke SLEM fordi du føler det du føler - og du er jo _oppmerksom_ på problemet, og sånn jeg forstår det er du villig til å gjøre noe med det!

Synes du er tøff som tar opp den kampen, og tøff som er så ærlig med deg selv, istede for å "bare gjøre det beste ut av det". For da har ikke DU det bra! Ikke misforstå meg,da, men jeg tenker at dette går ut på mer enn å bare "ta seg sammen" fra din side. Forslaget her om å flytte fra mannen din håper jeg di overser! Om man skal flykte hver gang et problem oppstår, selv om det er følelsesmessig vanskelig, så tror jeg livet blir grunt og trist!

Min samboer er "skilsmissebarn". Faren hans giftet seg på nytt da sambo var 6 år, lillebroren to. Og "den nye kvinnen" hadde problemer med å være stemor. Hun har fortalt meg om hvordan hun syntes det var, og mye er likt din "historie". Hun følte seg "invadert". Sambo sier han ikke merket noe til at hun var litt "reservert", min sambos mor så det. Stemoren forteller meg i dag at feilen ble at hun ikke gjorde noe med det da. Hun prøvde å glatte over, ta seg sammen i de hlegene de hadde gutta. Og det ble slitsomt! Hun kunne nok ha vært en varmere og mer ekte stemor.

Nå mange og tjue år siden, har de et fint forhold. Stemor angrer kanskje litt på hvordan det ble, men det HAR løst seg. Og jeg tror ingen føler seg skadet.

Det jeg prøver å si er at det går nok bra! Og det er så fint at du vil gjøre noe med dette - både for barnets del, men også for din egen! Du har også rett på et fint liv! Og jeg tror IKKE det er uforenelig med mann og hans barn!

Lykke til!

[Spirea]

Heldig ja, men jeg kan forsikre deg om at hadde ikke min gubbe godtatt mine unger, hadde han vært av null interesse.

Sarjami sier jo selv at de ikke krangler eller har noen uoverstemmelser, så hva er da problemet, annet enn at hun ser på datteren hans som et "forstyrrende element" og at hun nærmest blir kvalt når jenta er der.

Jeg klarer ikke på noen måte å være dannet i en sånn situasjon. Hadde hun sakt det var vanskelig fordi de ikke gikk overens hadde jeg hatt en viss forståelse, men det er jo ikke saken her.

Uansett så er det de voksne som må jobbe og gjør de det godt nok, går det seg til etterhvert(i de fleste normale tilfeller)

Hva vil du råde Sarjami til bortsett fra terapi da?

Gå eller jobb sier jeg. Kutt ut egotanker siden det er HENNES eget valg og da skal det ikke gå utover barnet !

Kom ikke her og fortell meg at det ikke gjør det.

Det er helt greit å spørre om et råd, men da må man tåle alle varianter av svar også. Inkludert de som er sanne.

Bable, bable, dikke dikk kommer det svært lite ut av.

"inkludert de som er sanne..." Jeg tror jeg skal la dette være mitt siste innlegg i denne debatten.

Jeg har ikke anbefalt Sarjami terapi i det hele tatt, jeg tror nemlig ikke hun trenger det. Og jeg syns det er greit å uttale seg om ting man ikke selv har erfaring med, men ikke med denne graden av brask og bram.

Fint du engasjerer deg Shandy, men du må ikke bli så engasjert at du går glipp av både farger og nyanser. EOD for min del.

[shandy]

"inkludert de som er sanne..." Jeg tror jeg skal la dette være mitt siste innlegg i denne debatten.

Jeg har ikke anbefalt Sarjami terapi i det hele tatt, jeg tror nemlig ikke hun trenger det. Og jeg syns det er greit å uttale seg om ting man ikke selv har erfaring med, men ikke med denne graden av brask og bram.

Fint du engasjerer deg Shandy, men du må ikke bli så engasjert at du går glipp av både farger og nyanser. EOD for min del.

Klipp fra Vennesland

"Jeg vil råde deg til å kontakte en terapeut for hjelp. Kanskje du behøver bare et par samtaler for å spore opp dine "onde" følelser for å få kontroll over det som plager deg."

Så tankene mine var vel ikke helt på avveie.

Når du er engasjert i en sak Spirea oppfordrer jeg deg til å lese alt.

Er det derimot møl-innlegg og fjås, kan man svare i vilden sky.

Jeg tror denne familien trenger litt hjelp, ikke på dol, men i RL.

[Spirea]

Klipp fra Vennesland

"Jeg vil råde deg til å kontakte en terapeut for hjelp. Kanskje du behøver bare et par samtaler for å spore opp dine "onde" følelser for å få kontroll over det som plager deg."

Så tankene mine var vel ikke helt på avveie.

Når du er engasjert i en sak Spirea oppfordrer jeg deg til å lese alt.

Er det derimot møl-innlegg og fjås, kan man svare i vilden sky.

Jeg tror denne familien trenger litt hjelp, ikke på dol, men i RL.

Vil bare gjøre deg oppmerksom på at jeg har lest rubb og rake av den tråden og at det var, som du ganske riktig påpeker, Vennesland som rådet til terapi og ikke jeg. Forøvrig har jeg avsluttet diskusjonen med deg om dette.

[Sarjami]

Heldig ja, men jeg kan forsikre deg om at hadde ikke min gubbe godtatt mine unger, hadde han vært av null interesse.

Sarjami sier jo selv at de ikke krangler eller har noen uoverstemmelser, så hva er da problemet, annet enn at hun ser på datteren hans som et "forstyrrende element" og at hun nærmest blir kvalt når jenta er der.

Jeg klarer ikke på noen måte å være dannet i en sånn situasjon. Hadde hun sakt det var vanskelig fordi de ikke gikk overens hadde jeg hatt en viss forståelse, men det er jo ikke saken her.

Uansett så er det de voksne som må jobbe og gjør de det godt nok, går det seg til etterhvert(i de fleste normale tilfeller)

Hva vil du råde Sarjami til bortsett fra terapi da?

Gå eller jobb sier jeg. Kutt ut egotanker siden det er HENNES eget valg og da skal det ikke gå utover barnet !

Kom ikke her og fortell meg at det ikke gjør det.

Det er helt greit å spørre om et råd, men da må man tåle alle varianter av svar også. Inkludert de som er sanne.

Bable, bable, dikke dikk kommer det svært lite ut av.

Shandy, i mine øyne har du vist deg som en kynisk, svart/hvitt-tenkende person som setter dine egne synspunkter over alle andres og som presenterer lettvinte "løsninger" det aldri vil komme noe godt ut av.

Jeg har aldri sagt at jeg ikke godtar datteren til mannen min.

Gå eller jobb, sier du. Og har åpenbart fortsatt ikke forstått at det er nettopp det siste jeg driver med.

Og hvis du mener at det ville vært bedre for stedatteren min at jeg flyttet fra henne og faren hennes, ja da er du enda mer korttenkt enn jeg trodde.

[shandy]

Vil bare gjøre deg oppmerksom på at jeg har lest rubb og rake av den tråden og at det var, som du ganske riktig påpeker, Vennesland som rådet til terapi og ikke jeg. Forøvrig har jeg avsluttet diskusjonen med deg om dette.

Vi trenger ikke å krangle, men du misforsto betydningen av mitt forrige innlegg.

Vennesland rådet til terapi og det gjør/gjorde jeg også. Først og fremst for den lille jenta, men også for at hele familien skal fungere.

Selvfølgelig ønsker jeg dem lykke til og at alt ordner seg !

[Gjest Maria]

Det er måten det hele blir sakt på jeg reagerer på når det gjelder Sarjami. Hun har jo selv valgt å bli sammen med mannen og da kan hun ikke automatisk viske vekk datteren hans.

Hvis datteren er der annenhver uke gir det jo henne en god sjans til å bli ordentlig kjent med barnet og ikke se på henne som et "forstyrrende element" Er ikke Sarjami interessert i dette, burde hun gå ut av forholdet. Ingenting er viktigere for mor og far enn barna. Det kan jeg si både for min egen del og for faren til mine/våre barn, at hadde våres nye vist tegn til å ikke like våre barn, ja da hadde det vært------null interesse og farvel.

Jeg er visst heldig skjønner jeg, men egentlig burde det være en selvfølge. Stakkars unge, tenk hva hun må føle. Ingen skal komme å fortelle meg at den lille ikke merker at hun er uønsket, selv om innskriver prøver å late som noe annet.

Og til deg (Anonymous) hvem pokker du er denne gangen. Syntes du ikke det er viktigst at barnet(a) har det bra. Det er da ille nok og en traumatisk opplevelse når foreldrene går fra hverandre, om ikke de skal bli møtt av en avvisende ste-hurpe i tillegg.

Jeg mener da så tydelig å huske at du for noen uker siden skrev et takk-for-meg-innlegg på DOL fordi du mente du brukte for mye tid på DOL og dermed takket for deg. Men du er jaggu her fortsatt!!!

Betyr det at vi ikke kan tro på det du sier??!!

[Gjest Ungmamma]

Jeg skjønner ikke hvorfor du ble sammen med mannen i det hele tatt hvis du ikke kan akseptere datteren hans.

Bare så du vet det så setter han nok datteren sin høyere enn deg, så hvis du vil fortsette forholdet bør du få orden på tankene og følesene dine.

Jeg har opplevd det du forteller om, men jeg var datteren.

Dette skjedde da jeg var 13..

I begynnelsen var alt helt topp!

Hun var treneren på jazzbaletten jeg gikk på og hun og jeg ble mer venniner enn "stemor-stedatter".

Etter at hun hadde bodd hos pappa noen mnd begynte hun å bli kald, hun var overlegen og satt bare forann tv'n eller reiste ut til venniner når jeg var på besøk.

Hun sa aldrig noe hverken til meg eller pappa hvordan hun følte det, men jeg merket hvordan det lå ann.

Det var ikke vanskelig å fange opp signalene hennes. Hvis hun sa noe i det hele tatt var det med en sur "å herregud da" tone.

Etter 1 år var det blitt så ille at jeg sa jeg ikke ville bo hos dem mer så lenge hun var der, hun sa det samme, hun ville ikke bo hos pappa så lenge jeg var der.

Pappa var ikke sen med å få henne ut av huset. Siden har jeg ikke sett henne.

Du kan ende som henne!

[Gjest noor@lis]

Jeg tror jeg vet akkurat hvordan det føles. Jeg hadde det også slik i starten, men det gikk over etter hvert.

Jeg kan huske at det blant annet gjorde susen at jeg aksepterte mitt eget behov for å ha noen av tingene mine for meg selv. Helt i straten kjentes det som invasjon idet døren gikk opp og det ramla inn unger fredag ettermiddag. Det var nyttig å erkjenne at jeg hadde lov til å kreve å ha mitt "private rom". Da jeg tok meg lov til å sette disse grensene overfor ungene ble det litt lettere.

Det blir aldri enkelt å "bytte liv" med jevne mellomrom. Det må nødvendigvis bli forandringer når det kommer flere personer inn i husstanden. For min del handlet det om å gå fra å være to til å være fem, voksenliv og full familie og skiftningene ble veldig raske.

Det er ikke noe galt i at du synes det er vanskelig å forholde deg til hans barn. Det blir noe galt hvis du lar deg merke med det og ikke er innstilt på å gjøre noe med det.

Jeg tror ikke det er noe hjelp i å si at du skal gjøre hverken det ene eller det andre rent praktisk, bortsett fra å markere på best mulig måte overfor barnet hvor dine egne grenser går. Hvis det er noe du trenger å ha for deg selv, hvis du opplever at hun tar seg til rette, prøv å snakke med henne og fortell hvor du står. Du kan tilogmed snakke med henne om at du selv syns situasjonen er litt vanskelig samtidig som du understreker at det ikke er HUN som er vanskelig. Uansett - hun vil alltid være en påminnelse om din partners tidligere liv og det kan være vanskelig nok i seg selv å leve med.

Jeg tror dette blir lettere for deg etter hvert. Aksepter at det er vanskelig, prøv å gi det tid og vær varsomt åpen i mellomtiden.

Å snakke med stedatteren for og fortelle at hun har problemer med dette syns jeg ikke er noen god løsning. Dette kan føre til at stedatteren føler seg som et problem selv om det ikke er hun som er problemet, og også som om hun er en uvelkommen gjest. Jeg har selv stemor, og hadde ikke satt pris på å få høre noe slikt i mine yngre dager. I dette tilfellet er det jo stor forskjell på voksen og barn.

Hun bør heller ta seg tid til å bli kjent med stebarna, for da kommer ikke innvasjonen til å føles så voldsom lengre. Hun har jo valgt å leve med denne mannen, og da må hun også akseptere at han har hatt et liv før henne.

[Gjest ung stemor]

Oj,det var som om jeg skulle ha skrevet dette innlegget selv - vet akkurat hvordan du har det!!

Jeg er selv samboer på tredje året,og han har en tenåringsdatter fra før.

Jeg tror ikke det er mangen som egentlig tenker over hvordan det er å være i et slikt forhold.

På mange måter kan det være komplisert og vanskelig,men når en elsker noen - må en ta det som følger med på veien.

I mitt tilfelle har datteren vært utrolig bortskjemt - enebarn,ogmed en pappa som har "dårlig samvittighet" for at han ikke er sammen med datteren 24 t i døgnet.

Som mange andre helgepappaer,vil han at det bare skal skje kjekke ting de helgene hun er hos oss-det blir liksom om å gjøre å gjøre henne tillags.

Så etter nærmere ti år som enslig braser jeg inn i livet hans,og erobrer hans hjerte.

Klart det måtte bli litt konflikter i starten - hun har ikke lenger pappaen for seg selv,og som enebarn har hun ikke helt lært seg å dele med andre.

Tid er en nyttig ting....alle må venne seg til nye situasjoner.

Jeg betrakter ikke meg selv som noen stemor - jeg er samboeren til pappaen hennes,og her som vi bor har jeg like mye å si som han.Klart det lett kan bli til at hun syns jeg er urettferdig når hun er vant med å få viljen sin,men som voksent menneske i eget hjem har jeg noe jeg skulle sagt jeg også.Jeg må akseptere henne for den hun er,men hun må akseptere meg for den jeg er også....

Jeg blander meg på ingen måte inn i hennes oppdragelse - det er foreldrenes "jobb".Men jeg kan si hva jeg mener om ting jeg også.

Som du sikkert skjønner,Sarjami - vet jeg hvordan du har det,og kjenner igjen følelsene du sliter med.Det er et vanskelig tema,for det er ikke alle som klarer å sette seg inn i situasjonen.

Det eneste rådet jeg kan gi,er å ta tiden til hjelp - ting pleier å gå seg til etterhvert.

Vet det kanskje høres ut som en mager trøst,men elsker du mannen gir du det en sjanse.

Lykke til!

Mvh

[Sarjami]

Oj,det var som om jeg skulle ha skrevet dette innlegget selv - vet akkurat hvordan du har det!!

Jeg er selv samboer på tredje året,og han har en tenåringsdatter fra før.

Jeg tror ikke det er mangen som egentlig tenker over hvordan det er å være i et slikt forhold.

På mange måter kan det være komplisert og vanskelig,men når en elsker noen - må en ta det som følger med på veien.

I mitt tilfelle har datteren vært utrolig bortskjemt - enebarn,ogmed en pappa som har "dårlig samvittighet" for at han ikke er sammen med datteren 24 t i døgnet.

Som mange andre helgepappaer,vil han at det bare skal skje kjekke ting de helgene hun er hos oss-det blir liksom om å gjøre å gjøre henne tillags.

Så etter nærmere ti år som enslig braser jeg inn i livet hans,og erobrer hans hjerte.

Klart det måtte bli litt konflikter i starten - hun har ikke lenger pappaen for seg selv,og som enebarn har hun ikke helt lært seg å dele med andre.

Tid er en nyttig ting....alle må venne seg til nye situasjoner.

Jeg betrakter ikke meg selv som noen stemor - jeg er samboeren til pappaen hennes,og her som vi bor har jeg like mye å si som han.Klart det lett kan bli til at hun syns jeg er urettferdig når hun er vant med å få viljen sin,men som voksent menneske i eget hjem har jeg noe jeg skulle sagt jeg også.Jeg må akseptere henne for den hun er,men hun må akseptere meg for den jeg er også....

Jeg blander meg på ingen måte inn i hennes oppdragelse - det er foreldrenes "jobb".Men jeg kan si hva jeg mener om ting jeg også.

Som du sikkert skjønner,Sarjami - vet jeg hvordan du har det,og kjenner igjen følelsene du sliter med.Det er et vanskelig tema,for det er ikke alle som klarer å sette seg inn i situasjonen.

Det eneste rådet jeg kan gi,er å ta tiden til hjelp - ting pleier å gå seg til etterhvert.

Vet det kanskje høres ut som en mager trøst,men elsker du mannen gir du det en sjanse.

Lykke til!

Mvh

Stedatteren min er noe yngre enn din, men også hun er enebarn. Det har nok en viss betydning, for da er de ikke vant til å dele foreldrene med noen - selv om stedatteren min aldri har vært sjalu på meg, det har hun heller aldri hatt grunn til.

Jeg fikk en del "pepper" for innlegget mitt, og etterhvert ble jeg ganske provosert fordi jeg følte meg misforstått.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skrev innlegget, var jo at jeg ønsket å høre andres erfaringer og få en starthjelp til å gjøre noe med mine følelser slik at jeg skal slippe å føle meg invadert når stedatteren min er her.

Siden jeg "holder maska" og gjør mitt beste for at ingenting skal gå ut over mann og barn, så gnager jo alt bare dypere innvendig, og da er fordømmelse fra andre ikke akkurat til hjelp.

Vel vel. Uansett godt å vite at noen i samme situasjon forstår - for som du skriver: Det er ikke alle som greier å sette seg inn i situasjonen hvis de ikke er der selv.

Å bli beskyldt for å være superegoistisk og at jeg burde flytte, er ikke noe gøy, men det sier jo ganske mye om personene som skriver og mener noe sånt.

Det hører forsåvidt med til historien at den biologiske moren er nokså ustabil og at datteren for det meste uttrykker ønske om at hun heller vil bo hos oss hele tiden. Det kan hende det ender med det på permanent basis, og jeg skal nok lære meg å leve med det også.

Da er det verre sånn som det er nå, at vi midt i "vår" uke får beskjed om at datteren kommer til oss fem dager før tiden, fordi moren hennes skal reise bort. På den måten må vi stadig kaste om på planene våre.

Vil gjerne legge til at vi bor i samme område, slik at datteren har det samme vennemiljøet rundt seg uansett, dermed blir ikke overgangen så stor for henne.

Dette ble fryktelig langt, men det er godt å få det ut.

[caja]

Har vært svært usikker på om jeg skulle skrive noe innlegg her. Men nå klarer jeg ikke å la være lengre.....

Gjett om jeg forstår hva du mener Sarjami!!! Er i samme situasjon selv. Gift med en mann som har barn fra tidligere forhold. Vi har ingen barn sammen men ønsker oss det svært mye. Jeg vet at mannen min elsker meg over alt på jorden. Han er svært glad i barna sine, men krever ikke at jeg skal ha samme følelser for dem som han. Jeg synes det er fælt at Shandy sier vi bør gå fra hverandre dersom alt ikke er problemfritt i begynnelsen. Hvorfor skal vi, min mann og jeg, fullstendig undertykke våre følelser for hverandre??? Jeg var klar over at han hadde barn da vi ble sammen. Og jeg ble ikke, høres kanskje fælt ut, glad i barna hans automatisk. Nå flere år etter og mye hard jobbing har jeg blitt svært glad i dem. Men ingen får komme her å fortelle hvilke følelser jeg skal ha for mine stebarn. Barna syntes også at dette var fælt i begynnelsen. De ble heller ikke glad i meg med en gang. De hadde selvfølgelig helst sett at mamma og pappa hadde forblitt sammen. Jeg er sikker på at det tok tid for dem også å venne seg til den nye situasjonen, at det var pappa og jeg som var sammen. Det tar tid å finne sin plass i denne situasjonen. Ingen trenger terapeut av den grunn at de ikke bare har positive følelser.

Det er moren og faren til barna som skal stå for oppdragelsen. Jeg som stemor bør respektere de avgjørelser foreldrene tar med tanke på oppdragelse, og selvfølgelig handle i tråd med det. Barna har to hjem, det ene hjemmet er mitt også. Og i mitt hjem vil jeg også ha noe å si. Tror det er viktig at jeg, stemor, og pappaen deres har kommet frem til felles regler i hjemmet vårt og følger dem. På den måten føler jeg meg ikke overkjørt. Både moren, barna og faren synes det er helt OK at jeg sier ifra dersom barna gjør noe "galt".

Dette er en vanskelig situasjon for alle parter. Og selvfølgelig bør vi tenke på barnas beste alle sammen. Men med tiden som hjelp tror jeg det er mulig å komme frem til en ordning som alle er fornøyd med. Ha en åpen dialog med faren, men ikke la barna merke eventuelle "negative" følelser.

Jeg tror du Sarjami kommer til å bli en kjempefin stemor!!!!!!!

[Gjest (Anonymous)]

Jeg blir så sinna når jeg leser slikt. Du har valgt en mann med et barn og da får du tenke på at dette barnet er en del av han du er glad i.

Dessuten er barnet det viktigste, dere er voksne og kan ta vare på dere selv.

Du >>Ta vare på barnet hans også da, ikke se på det som et "forstyrrende element" du gjerne vil bli kvitt. Da vil jeg gå så langt som å si at det er du som burde blitt hivd ut.

Jeg hadde aldri funnet meg i at min nåværende mann så på mine unger som en belastning. Da hadde han fått avskjed med en gang. Takk og pris, han elsker ungene mine fordi de er mine og en bedre stefar kunne de ikke fått.

Når det er sagt, har de det bra hos min exmann og hans nye dame også. Hun er snill med ungene våres.

Tenk litt, det er du som har valgt og da får du jammen meg prioritere det viktigste av alt, nemlig barnet/barna.

Jeg vil gå så langt som å si at du er en selvopptatt egoist som ikke egner deg til å være stemor.

Helt enig med shandy.

[musikeren]

Jeg ser at jeg og andre som mener det samme får en del pepper nedover her. Poenget mitt er at barnet alltid må være det viktigste. Et annet poeng er at du ser sjøl at det er et problem, og det er bra! Det tredje poenget er at det går an å jobbe med seg sjøl. Det må du gjøre! Det holder nemlig ikke at dere klarer å omgås, huet og hjertet må være med også. Ingen er så gode skuespellere at de klarer å late som de er kjærlige og omtenksomme over flere år, 24 timer i døgnet. De ekte følelsene dine, at du ser på barnet som en byrde, vil skinne igjennom, og det er ikke bra!

Du har morsinstinktet et sted inni deg. Vekk det! Se at det er et lite barn du har å gjøre med her, en følsom liten sjel som trenger all mulig kjærlighet og omsorg som det kan få. Aksepter at hu er der, og alltid vil være der, og prøv å snu det til noe godt, noe som også binder deg og mannen din enda sterkere sammen.

Som sagt, du har et godt utgangspunkt for å gjøre noe med det. Synes også du burde fortelle mannen din om hva du føler, det er tross alt hans datter det er snakk om. Og hvis du ikke klarer å forandre deg er dere forhåpentligvis voksne nok begge to til være enige om å avbryte forholdet. Hvis ikke står dere foran en konflikt som kommer til å prege både deg og mannen din for resten av livet. Og viktigst, en konflikt som kan sette store sår i et barnesinn.