Jeg kveles

[Gjest har du noen gode råd til meg?]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne men det dreier seg om samboeren min som hele tiden vil/må vite alt hva jeg gjør og foretar meg. Han passer hele tiden på at jeg går med ringen på meg, hvem jeg får meldinger og telefoner fra, hvem jeg omgåes og snakker med. Han ringer meg for å spørre hva jeg gjør og til og med hvor jeg parkerer bilen.

Han vil holde i handa hele tiden og passer på meg som en smed. Når jeg ikke vil holde ham i hånda lager han en stor sak av det og tillegger meg tanker og årsaker til dette som ikke har rot i virkeligheten.

Jeg er litt sliten av dette og lurer på om noen vet om noen kjærringråd?

Jeg vet at han ikke har verdens største selvtillit og at han får tildels store reaksjoner når han tror jeg skal forlate ham.

Hvordan kan jeg være til hjelp for ham så han forstår at jeg ikke forsvinner og at han får litt bedre selvtillit?

Det har aldri vært snakk om utroskap eller lignende, så årsaken er ikke egentlige problemer oss imellom.

Det er umulig å overraske ham med noe koselig fordi han hele tiden har en kontroll på alt jeg foretar meg. Dersom han ikke får vite hva jeg gjør og tenker på blir det igjen diskusjoner om hvorvidt jeg har tenkt å forlate ham og om jeg er glad i ham.

[Gjest rosa 73]

Jeg har vært sammen med en mann som var akkurat slik. Han hadde et "eie-forhold" til meg og det gikk ikke i lengden. Sjalusien hans var fullstendig irrasjonell og jeg skjønte at han var syk. Prøvde å få han til psykolog, men det hjalp ikke.

Jeg klarte til slutt å bryte med ham, men det var ikke uten dramatikk. Vet ikke hvordan typen din er, men du må ikke finne deg i en slik behandling. Det vil sette altfor sterke begrensninger på din livsutfoldelse.

Har du tenkt på å gjøre det slutt?

[Gjest har du noen gode råd til meg?]

Jeg har vært sammen med en mann som var akkurat slik. Han hadde et "eie-forhold" til meg og det gikk ikke i lengden. Sjalusien hans var fullstendig irrasjonell og jeg skjønte at han var syk. Prøvde å få han til psykolog, men det hjalp ikke.

Jeg klarte til slutt å bryte med ham, men det var ikke uten dramatikk. Vet ikke hvordan typen din er, men du må ikke finne deg i en slik behandling. Det vil sette altfor sterke begrensninger på din livsutfoldelse.

Har du tenkt på å gjøre det slutt?

Jeg har ikke tenkt på å gjøre det slutt. Det finnes en løsning på alt. Tidligere i slike situasjoner har jeg pakket snippvesken og gått, men jeg har ikke tenkt det nå.

[Gjest rosa 73]

Jeg har ikke tenkt på å gjøre det slutt. Det finnes en løsning på alt. Tidligere i slike situasjoner har jeg pakket snippvesken og gått, men jeg har ikke tenkt det nå.

Får jeg lov å spørre hvor omfattende problemet er? Kan du gå på jobb/skole uten at det er et problem? Kan du gå ut med venninner?

Og hvilke egenskaper er det ved typen din som gjør at du er glad i han?

[Gjest har du noen gode råd til meg?]

Får jeg lov å spørre hvor omfattende problemet er? Kan du gå på jobb/skole uten at det er et problem? Kan du gå ut med venninner?

Og hvilke egenskaper er det ved typen din som gjør at du er glad i han?

Egenskapene som gjør at jeg er glad i ham er hans blide og trivelige vesen. Lett å omgås og holde i hus ;-) Han har alle de gode egenskapene en kan ønske at en mann skal ha, det som til tider blir et problem er det jeg tolker som hans usikkerhet overfor at jeg kan forsvinne. Så lenge han ikke er på arbeid er han med over alt. Jeg er hjemmeværende.

[mrxx]

Dette høres svært ille ut. Klarer du å leve med dette resten av livet? Det er vel det du må hvis du har tenkt å fortsette i forholdet. Du kan ikke regne med noe særlig bedring. Han er nok sykelig sjalu og det går ikke vekk av seg selv.

Enten må du leve med dette eller så må du gi han et kjerringspark ut av forholdet.

[Gjest rosa 73]

Egenskapene som gjør at jeg er glad i ham er hans blide og trivelige vesen. Lett å omgås og holde i hus ;-) Han har alle de gode egenskapene en kan ønske at en mann skal ha, det som til tider blir et problem er det jeg tolker som hans usikkerhet overfor at jeg kan forsvinne. Så lenge han ikke er på arbeid er han med over alt. Jeg er hjemmeværende.

Du har han med overalt? Alltid?

Hvordan reagerer han hvis du har gjort noe uten ham? Eller ikke er interessert i å prate så mye en dag? Eller ikke vil ha sex?

Er du redd for ham?

[Gjest har du noen gode råd til meg?]

Du har han med overalt? Alltid?

Hvordan reagerer han hvis du har gjort noe uten ham? Eller ikke er interessert i å prate så mye en dag? Eller ikke vil ha sex?

Er du redd for ham?

Spørsmålene du stiller får meg til å lure på om dette er et vanlig problem? Du treffer spikeren på hodet med bare å stille spørsmålene.

Når du spør om jeg er redd for ham, så går jeg ut ifra at du lurer på om jeg er bekymret på hans vegne? Ja, for han har det slett ikke bra selv. Men jeg er ikke redd han, nei.

[Paulina24]

dere har nok litt jobb foran dere hvis dere skal bli kvitt dette problemet, men fortvil ikke. Det første du må gjøre er å snakke med din kjære. Er han villig til å fortelle deg hva som skjer med han når han blir så usikker på deg? hva som foregår oppi hodet( antageligvis er tankene hans nokså destruktive og han har det vondt)

Uten Hans innsats er det ingen løsning på problemet da det er inni hans kropp og sinn problemet er

[Gjest rosa 73]

Spørsmålene du stiller får meg til å lure på om dette er et vanlig problem? Du treffer spikeren på hodet med bare å stille spørsmålene.

Når du spør om jeg er redd for ham, så går jeg ut ifra at du lurer på om jeg er bekymret på hans vegne? Ja, for han har det slett ikke bra selv. Men jeg er ikke redd han, nei.

Nei, dette er ikke et vanlig problem. Det skal ikke være sånn i et godt forhold. Jeg stiller spørsmålene fordi jeg har vært i samme situasjon selv.

Jeg mente egentlig om du er redd ham? Men det er du altså ikke?

Hvordan reagerer han da? Når du har gjort noe som ikke han har kontroll over. For det hender vel av og til?

[Gjest Elextra]

Egenskapene som gjør at jeg er glad i ham er hans blide og trivelige vesen. Lett å omgås og holde i hus ;-) Han har alle de gode egenskapene en kan ønske at en mann skal ha, det som til tider blir et problem er det jeg tolker som hans usikkerhet overfor at jeg kan forsvinne. Så lenge han ikke er på arbeid er han med over alt. Jeg er hjemmeværende.

"Så lenge han ikke er på arbeid er han med over alt".

Gjør dere aldri ting hver for dere, treffer du ikke venninner eller er ute uten ham?

Dette forholdet høres ikke sunt ut. Har flere venninner som har vært sammen med kjærester med slike tendenser. I begynnelsen har de synes det var sjarmerende at de var såpass opptatt av dem. Etterhvert har det blitt kvelende. Og til slutt tildels voldelig avslutning(!). Sier ikke at du vil erfare nøyaktig det samme, altså, men denne trenden er overraskende vanlig.

[Gjest jemmi]

Hvis du føler deg trygg på at han ikke blir voldelig, så avslutt jo før jo heller.

[skorpionfisken]

Hvis du føler deg trygg på at han ikke blir voldelig, så avslutt jo før jo heller.

så hvis hun tror at han BLIR voldelig så skal hun ikke avslutte det?

[Gjest jemmi]

så hvis hun tror at han BLIR voldelig så skal hun ikke avslutte det?

Neida, men det krever vel noe mer "forberedelse" å avslutte hvis han blir voldelig. Hun må sørge for beskyttelse.

[gullfisk]

Sånn kan du jo ikke ha det! Jeg har ingen andre råd enn at du må snakke alvorlig med ham, og forsøke å forklare dette at du ikke har tenkt å gå fra ham, at du trives i forholdet, men at det som er mest negativt er hans kontrollbehov, og at du hadde hatt det enda bedre hvis han kunne slappe av mer. I tillegg må du kreve å få tid for deg selv, og ikke gi deg på det selv om han begynner å gråte el. Han må jo øve seg på å stole på deg, og han bør jo også ha tid for seg selv. Du kan jo begynne med noen venninnetreff og handleturer, uten å snakke med han i telefonen underveis, og uten å gi detaljert rapport etterpå.

Hvis han overhodet ikke skjønner at dette er alvorlig og ødeleggende for akkurat det forholdet han ønsker å bevare, må du få han til å forstå alvoret. Kanskje han trenger å snakke med en psykolog, eller at dere kunne ha nytte av samtaler hos en familierådgiver.

[Gjest har du noen gode råd til meg?]

Neida, men det krever vel noe mer "forberedelse" å avslutte hvis han blir voldelig. Hun må sørge for beskyttelse.

Nå er det slik at han ikke er av den typen som griper tol vold mot andre mennesker fordi verden går ham imot, da. Heldigvis.

[Gjest jemmi]

Nå er det slik at han ikke er av den typen som griper tol vold mot andre mennesker fordi verden går ham imot, da. Heldigvis.

Har du spurt han HVORFOR han er så opptatt av å kontrollere deg, når du aldri har gjort noe "galt"?

Si til han litt humoristisk: " Skulle tro jeg drev med noe bak ryggen din, så mistenksom som du er?"

[kaffepiken]

Sånn hadde jeg aldri klart å ha det! Gi ham én sjanse til å skjerpe seg. Hvis ikke han gjør det da, gjør han det aldri. Da bør du bryte opp. Si i klartekst at du ikke kan leve på den måten mer. Han viser deg jo ingen tillit!

[Gjest ana di matea]

Jeg har vært i et sånt forhold, men der var det jeg som var den som kvelte. Årsaken var min elendige selvtillit, kombinert med hans utroskap, min redsel for at han skulle forlate meg (tidligere erfaring fra familie, hadde aldri noe trygghet (som kjæresten min ble for meg, og derfor så viktig.)) og det at jeg aldri følte at han var stolt av meg.

Kan tenke meg at problemet er mer sammensatt mao. Jeg forsto ikke selv hvor alvorlig jeg hemmet min kjæreste (pga min evige redsel, følelser vs fornuft), så det første du bør gjøre er å ta en ordentlig samtale på dette. Si hvordan du har det når han er sånn, og hvordan du ønsker å ha det, og kom med forslag til hvordan dere kan få det til. (menn er løsningsorientert.)

Vær veldig obs på å ikke være sint, men forklarende. Redselen vil bli større om du blir sint.

Syns du burde foreslå psykolog, så han får funnet mer ut av det med selvtillit og evt andre årsaker som kan ha med dette å gjøre.

Han burde også komme seg mer ut blandt venner, sånn at han "glemmer" å holde styr på hva du gjør på hele tiden. Og når du er ute med dine venner fortell han av egen vilje hva dere har gjort (la han ta del, slik at han skjønner at du har kost deg, -ikke gjort noe "skummelt".) Et av problemene i mitt forhold var at jeg alltid følte meg utelatt. (Min kjæreste var veldig hemmelighetsfull). Du trenger ikke å fortelle detaljer, men kanskje artige epsioder eller lignende.

Samtidig burde du vise hvor stolt og glad du er for at du er sammen med en så flott fyr som ham når dere er offentlige. (Bekreftelse for han på at du fremdeles vil ha ham og hans verdi for deg.)

Men det jeg helt sikkert kan si er at om du velger å forbli med din kjæreste og dere prøver å jobbe med dette har du verdens mest lojale person hos deg. Og dere har "a hell of a job" foran dere.

Lykke til!

(skulle ønske min kjæreste var like villig til å ordne på problemet i stedet for å skyve det unna...)

[Gjest josefines valg]

Jeg har vært i et sånt forhold, men der var det jeg som var den som kvelte. Årsaken var min elendige selvtillit, kombinert med hans utroskap, min redsel for at han skulle forlate meg (tidligere erfaring fra familie, hadde aldri noe trygghet (som kjæresten min ble for meg, og derfor så viktig.)) og det at jeg aldri følte at han var stolt av meg.

Kan tenke meg at problemet er mer sammensatt mao. Jeg forsto ikke selv hvor alvorlig jeg hemmet min kjæreste (pga min evige redsel, følelser vs fornuft), så det første du bør gjøre er å ta en ordentlig samtale på dette. Si hvordan du har det når han er sånn, og hvordan du ønsker å ha det, og kom med forslag til hvordan dere kan få det til. (menn er løsningsorientert.)

Vær veldig obs på å ikke være sint, men forklarende. Redselen vil bli større om du blir sint.

Syns du burde foreslå psykolog, så han får funnet mer ut av det med selvtillit og evt andre årsaker som kan ha med dette å gjøre.

Han burde også komme seg mer ut blandt venner, sånn at han "glemmer" å holde styr på hva du gjør på hele tiden. Og når du er ute med dine venner fortell han av egen vilje hva dere har gjort (la han ta del, slik at han skjønner at du har kost deg, -ikke gjort noe "skummelt".) Et av problemene i mitt forhold var at jeg alltid følte meg utelatt. (Min kjæreste var veldig hemmelighetsfull). Du trenger ikke å fortelle detaljer, men kanskje artige epsioder eller lignende.

Samtidig burde du vise hvor stolt og glad du er for at du er sammen med en så flott fyr som ham når dere er offentlige. (Bekreftelse for han på at du fremdeles vil ha ham og hans verdi for deg.)

Men det jeg helt sikkert kan si er at om du velger å forbli med din kjæreste og dere prøver å jobbe med dette har du verdens mest lojale person hos deg. Og dere har "a hell of a job" foran dere.

Lykke til!

(skulle ønske min kjæreste var like villig til å ordne på problemet i stedet for å skyve det unna...)

Dette innlegget kan jeg skrive under på.

Dersom dere begge er villige til å jobbe for å få ting på plass er det ikke umulig, men vanskelig blir det nok.

Forsøk å trygge han på at det er han du vil ha, samtidig som du forteller hva denne frykten hans gjør med deg og dine følelser. mao ta en alvorsprat med han om dette og ikke la han bortforklare seg.

Dersom du vil få dette til å fungere, så er det ikke umulig. Men du bør heller ikke tillate at han fortsetter urimelige anklager.

Dersom dere ikke kan diskutere dette, bør du kanskje gi opp forholdet, revurdere om alt slitet er verdt det?

Ønsker deg lykke til.