Vet ikke hva jeg skal gjøre!

[Gjest Vil ikke ødelegge forholdet.]

Jeg er ei jente på 24 år. Jeg hadde på mange måter en fin oppvekst, men hadde en far med personlighetsforstyrrelser. Han gjorde meg alltid utrygg. Jeg stolte på ham, men sviktet meg på de verste måter (aldri fysisk mishandling). Dette har ført til at jeg har hattet veldig anstrengt forhold til menn. Jeg har fått angst bare jeg skulle på en date, og var generelt sett redd dem. Mye ubevisste greier ute og går her... Jeg knyttet det aldri direkte til far, men det er innlysende at det er de opplevelsene som er grunnen.

Nå har jeg komt langt, og til og med blitt sammen med en fantastisk gutt! Han er virkelig FANTASTISK! Mye kunne blitt sagt om ham, men tar ikke det er. Prøver å komme raskt til poenget.

Det som skjer nå er at jeg i perioder får det for meg at han vil også komme til å svikte meg. Han sier han er glad i meg, ville gjort "alt" for meg, og virkelig forguder meg. Det merker jeg godt også. Men av og til får jeg det for meg. Blir redd. Redd for å bli forlatt uten at jeg har gjort noe for å "fortjene" det, redd for å bli forlatt akkurat idet jeg har begynt å stole på ham.

Dette sliter på forholdet. Han tar det personlig, og vet ikke hva han skal gjøre. Han forstår heller ikke at jeg føler det slik siden han ikke er far. Han er jo HAN! Jeg skjønner tankegangen hans, men samtidig blir jeg frustrert over at han ikke forstår at dette gjelder følelser, og ikke rasjonelle tanker. Dette er tanker som dukker opp på bakgrunn av alt som har skjedd. Hvordan kan jeg forklare? Tenkte om han kunne lese noe om hva som skjer med et menneske som blir sviktet av en av foreldrene, samtidig som gjerne jeg kunne begynt til psykolog.

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest i samme båt:)]

da er vi i samme båt:) jeg har, i likhet med deg verdens beste kjæreste, og jeg har nok merket problemer med å stole på at han skal bli. men han har blitt i 4 år, og det er faktisk avogtil enda vanskelig å stole på det hundre prosent. jeg anbefaler det på det sterkeste å oppsøke psykolog, det hjelper faktisk ganske mye på sikt. ble lettere sjokkert her en dag over hvilken tankegang man kan få av å vokse opp med svik- helt fra jeg har vært liten har utdanning vært veldig viktig for meg. og en av hovedgrunnene for det var at NÅR og ikke hvis en eventuell ektefelle forlot meg ville jeg være i stand til å være aleneforsørger....hallo liksom. Det er veldig viktig at du blir bevisst på å ikke vise ham denne usikkerheten så sterkt. Selv pleier jeg litt for tøys å svare "jeg vet det" når jeg får et kompliment av kjæresten min- og det hjelper faktisk på usikkerheten:) Man er aldri garantert at noe vare for evig, men man kan fort garantere seg å ødelegge det hvis man ikke jobber med seg selv. Til sist mener jeg at selv om jeg selv synes det kan være litt slitsomt med denne usikkerheten pga barndommen så kjenner jeg ingen som er så takknemlig og lykkelig for kjæresten min som jeg er! man må bare forsøke å tenke på at selv om en stor del av livet har vært dritt så blir man tusen ganger ganger mer takknemliog når man først får det bra. lykke til, og bestill en time hos noen du snakke med først som sist- du kan bare vinne på det og det er ikke noe skummelt i det hele tatt:)

[Ørkenvandreren]

Han er 24 år. Min erfaring med 24 år gamle "menn" anno 2005, er at de vet lite om mennesker og relasjoner. Jeg tror derfor ikke du kan ha noen forventning om at han skal forstå din situasjon utfra egen livserfaring, dersom han har hatt en trygg og god oppvekst selv.

Hvordan skal du så nå fram? Jeg tror du må gjøre noe som kanskje skremmer deg; Blottlegg din frykt og sårbarhet. Fortell ham hvorfor du reagerer som du gjør, fortell ham om fortiden din, osv.

Hvis ikke han da gradvis utvikler en forståelse for din situasjon, kan man jo spørre om han har den evnen til empati/innlevelse som du trenger i et forhold....

Samtidig må du jobbe med deg selv, i forhold til evnen til å stole på. Jeg tror forholdet på sikt vil ryke, hvis han alltid skal føle seg mistenkeliggjort og at du ikke stoler på ham. Føler han ikke at du har tillit til ham på basis av at du er "svidd" i en forhistorie han ikke har noe ansvar for, vil det over tid bli en verkebyll i forholdet.

[Gjest 25årig jente]

Jøss, det var som om å lese om seg selv. Jeg er i lignende situasjon som deg, etter mange år som singel eller med menn som svikter, så har jeg endelig funnet en mann som er fantastisk. Jeg har også opplevd grovt svik fra min far og det har gitt meg en frykt for at mennesker jeg er glad i skal svikte meg. Jeg har i likhet som ”i samme båt:)” også satset på karriere for å kunne stå på egne ben ”når” jeg blir sviktet. Hva kan jeg si, heldigvis (!?) så skjedde det en episode med min far vel 6-7måneder siden som fikk meg ned i en depresjon. Det var nok et svik fra min far, som da ble dråpen i begeret for meg. Jeg måtte tilslutt oppsøke psykolog. Jeg er nå midt i prosessen med å forstå meg selv og handlingsmønsteret mitt, og jeg føler jeg får god hjelp. Mitt råd til deg, søk profesjonell hjelp. Din kjære er kanskje ikke istand til å forstå , selv han kanskje ønsker. Kjæresten min forstår ikke, selv om han prøver. Jeg merker han blir frustrert når jeg gråter og har depresive dager. Jeg selv fortsår ikke meg selv alltid. Men jeg vil aldri bytte han ut for han ikke har empati nok. Jeg tror har man ikke opplevd lignende selv, er det vanskelig å forstå. Spesielt hvis din kjære aldri har hatt noen form for kriser i livet sitt. Forklar typen din hvordan det føles, og gjør det mange nok ganger, for det er ikke lett for en utenforstående å forstå.

[Gjest Vil ikke ødelegge forholdet.]

Jøss, det var som om å lese om seg selv. Jeg er i lignende situasjon som deg, etter mange år som singel eller med menn som svikter, så har jeg endelig funnet en mann som er fantastisk. Jeg har også opplevd grovt svik fra min far og det har gitt meg en frykt for at mennesker jeg er glad i skal svikte meg. Jeg har i likhet som ”i samme båt:)” også satset på karriere for å kunne stå på egne ben ”når” jeg blir sviktet. Hva kan jeg si, heldigvis (!?) så skjedde det en episode med min far vel 6-7måneder siden som fikk meg ned i en depresjon. Det var nok et svik fra min far, som da ble dråpen i begeret for meg. Jeg måtte tilslutt oppsøke psykolog. Jeg er nå midt i prosessen med å forstå meg selv og handlingsmønsteret mitt, og jeg føler jeg får god hjelp. Mitt råd til deg, søk profesjonell hjelp. Din kjære er kanskje ikke istand til å forstå , selv han kanskje ønsker. Kjæresten min forstår ikke, selv om han prøver. Jeg merker han blir frustrert når jeg gråter og har depresive dager. Jeg selv fortsår ikke meg selv alltid. Men jeg vil aldri bytte han ut for han ikke har empati nok. Jeg tror har man ikke opplevd lignende selv, er det vanskelig å forstå. Spesielt hvis din kjære aldri har hatt noen form for kriser i livet sitt. Forklar typen din hvordan det føles, og gjør det mange nok ganger, for det er ikke lett for en utenforstående å forstå.

Tusen takk for lange og flotte svar. Jeg vet jeg må gjøre noe med dette her. Jeg har det kanskje ikke så ille som noen av dere andre (jeg har f.eks. aldri tenkt at jeg måtte ta en lang utdannelse av frykt for å blir forlatt), så kanskje jeg ikke burde klage.

Jeg skjønner bare ikke han han ikke skjønner den enkle (i mine øyne) psykologien her: Jeg er blitt sviktet av en far, og foreldre har så utrolig "impact" på ungene sine. Man blir på en måte delt, har på en måte en halv identitet. Og at gamle følelser dukker opp når jeg knytter meg igjen, er vel ikke så rart, er det? Jeg har full forståelse for at han ikke forstår alt, men jeg er ikke helt med på tanken at han ikke ser sammenhengen bare fordi han "er jo ikke pappa". Det er jo visse situasjoner som trigger disse følelsene, denne frykten.

Han har opplevd litt av hvert han også, og vet om livets mørke sider. Men akkurat dette, hvordan jeg ikke klarer å skille ham fra pappa (og eksen min) skjønner han ikke.

Huff...lett er det ikke. Han prøver virkelig å forstå meg, men det er ikke så lett.

Men som dere sier, det er nok vanskelig å forstå akkurat dette når man aldri har blitt sviktet av sine foreldre selv.