Blir stadig skuffet av min beste venninne

[Gjest dette ble visst langt....]

Vi er 28 år, kjent hverandre siden vi var 6 og bestevenninner siden vi var 12. Uadskillelige i tenårene.

Hun har imidlertid alltid vært mer spontan og impulsiv enn meg, som liker å planlegge og å overholde avtaler. Men det har aldri plaget meg nevneverdig, bortsett fra at hun alltid har hatt en tendens til å endre planer i siste liten..

De siste mnd synes jeg det har toppet seg, jeg vet hvordan hun er og sier fra i god tid hvis jeg gjerne vil ha henne med på noe. Det aller siste er bursdagen til barnet mitt. Hun har også et barn som er noen mnd eldre, og disse to har vært mye sammen, så de er de første til å bli bedt i bursdag. Har gjentatte ganger minnet henne på bursdagen, med glimt i øyet, for vi er begge klar over at vi er ulike når det gjelder planlegging,

Joda, de skulle komme, og hun skulle overnatte, for samboeren har kastet dem ut (!). Men så får jeg tilfeldigvis vite i kveld, når jeg spør om vi skal gå ut og ta noen øl etter bursdagsfeiringen, at hennes barn kommer likevel ikke i bursdag, han skal være med faren noen dager. Hun har dessuten avtalt med en annen tidligere felles venninne (som jeg ikke er på talefot med lenger pga hennes sykelige trang til å kritisere alt ved meg).

OK, hva blir det igjen av planene våre da? Ingen bursdag, hun skal istedet ut med ei jeg ikke vil treffe, men overnatte her skal hun visst likevel??

Før dette planla vi ferie sammen, ble avlyst i siste liten. Før det igjen planla vi å reise hjem dit vi kommer fra. Men når vi endelig er der har hun lagt så mange andre planer at vi ikke får gjort noe det vi hadde snakket om - og som jeg (vi) hadde gledet meg vanvittig til (vi skulle dra frem gamle bilder og dagbøker fra tenårene..)

Jeg er helt med på at hun er mer impulsiv enn meg, men nå begynner jeg å bli drittlei av at hun stadig bryter avtaler hun gjør med meg. Da hun likevel ikke kunne være med og kikke på gamle bilder o.l ble jeg forbanna, og sendte melding om at hun kanskje burde skjerpe seg litt.

Det falt ikke i god jord, og vi kjeftet på hverandre over sms en ettermiddag før vi ble enige om å ikke la noe sånt komme mellom oss, vi er for glad i hverandre til det..

Men så er det på'n igjen.... Vil aldri miste henne, men føler meg tatt for gitt!

[Gjest Anna Belinda]

Hun tar deg for gitt. (har selv hatt en sånn "bestevenninne"). Siden du alltid overholder avtaler, og dere har "avklart" at hun er mer impulsiv, så regner hun med at det er "greit" at hun av og til bryter avtalene med deg. (Fordi du har godtatt det.)

Du er nok ikke spennende nok for henne. Hun trenger hele tiden nye impulser, og hiver seg raskt med på noe. Men du er god nok når hun trenger deg. (Fordi du alltid stiller opp tar hun det som en selvfølge.)

Problemet er sånn jeg ser det, ikke at hun er impulsiv, men at hun ikke har respekt for deg og tiden din. Du kommer til å fortsette å bli skuffet om du ikke stiller høyere krav til henne.

[Gjest dette ble visst langt....]

Hun tar deg for gitt. (har selv hatt en sånn "bestevenninne"). Siden du alltid overholder avtaler, og dere har "avklart" at hun er mer impulsiv, så regner hun med at det er "greit" at hun av og til bryter avtalene med deg. (Fordi du har godtatt det.)

Du er nok ikke spennende nok for henne. Hun trenger hele tiden nye impulser, og hiver seg raskt med på noe. Men du er god nok når hun trenger deg. (Fordi du alltid stiller opp tar hun det som en selvfølge.)

Problemet er sånn jeg ser det, ikke at hun er impulsiv, men at hun ikke har respekt for deg og tiden din. Du kommer til å fortsette å bli skuffet om du ikke stiller høyere krav til henne.

Jeg tror du har rett.

Selv om jeg ikke tror hun gjør det bevisst, for jeg vet hun er veldig glad i meg.

Har prøvd det siste halve året å kutte ned på mine forventninger til henne.

Forventninger som jeg mener det er normalt å ha, som å holde en avtale man har gjort. Eller i det minste si fra hvis det kan vise seg å bli vanskelig. Problemet med henne er at det nesten alltid "blir vanskelig"...

Jeg må stille krav, vet bare ikke hvordan...

[mrxx]

Dette hadde ikke jeg giddet. Greit nok at det kan skje av og til, men ikke for ofte. Bursdag til et lite barn bør også prioriteres, det betyr tross alt mye for barnet.

Jeg hadde bare glidd mer og mer ut av et slikt forhold, hvis det ikke hadde blitt en direkte krangel.

[Gjest dette ble visst langt....]

Dette hadde ikke jeg giddet. Greit nok at det kan skje av og til, men ikke for ofte. Bursdag til et lite barn bør også prioriteres, det betyr tross alt mye for barnet.

Jeg hadde bare glidd mer og mer ut av et slikt forhold, hvis det ikke hadde blitt en direkte krangel.

Det er ikke snakk om å kutte henne ut, vi har tross alt felles oppvekst og felles hukommelse, som vi kaller det..

Jeg vet at hun trenger meg, og jeg trenger henne. Problemet er bare at hun ikke forstår hvordan man holder en avtale og at andre kan ha forventninger til henne.

Og hvordan legge dette frem for henne, det er jo ikke bare meg hun "behandler" slik, men kanskje jeg som reagerer sterkest fordi vi tross alt er så nært knyttet til hverandre.

Dessuten mistenker jeg at hun lider av små hukommelsestap, en dag kan vi kan snakke om og le av noe vi gjorde for 10 år siden, neste uke har dette minnet forsvunnet, og hun kan si "nei, gjorde vi virkelig det?!?" Så kan hun plutselig huske det igjen en måned senere.....

Litt skremmende, men tør ikke si noe til henne.

[Gjest Miu-miu]

Det er ikke snakk om å kutte henne ut, vi har tross alt felles oppvekst og felles hukommelse, som vi kaller det..

Jeg vet at hun trenger meg, og jeg trenger henne. Problemet er bare at hun ikke forstår hvordan man holder en avtale og at andre kan ha forventninger til henne.

Og hvordan legge dette frem for henne, det er jo ikke bare meg hun "behandler" slik, men kanskje jeg som reagerer sterkest fordi vi tross alt er så nært knyttet til hverandre.

Dessuten mistenker jeg at hun lider av små hukommelsestap, en dag kan vi kan snakke om og le av noe vi gjorde for 10 år siden, neste uke har dette minnet forsvunnet, og hun kan si "nei, gjorde vi virkelig det?!?" Så kan hun plutselig huske det igjen en måned senere.....

Litt skremmende, men tør ikke si noe til henne.

Du behøver jo ikke å kutte henne ut, eller lage en stor konflikt som ender med "brudd". Men kanskje dere rett og slett ikke er bestevenner lenger, bare venner/barndomsvenner. Det er naturlig om et forhold går i bølger og et venninneforhold som skal være like intenst hele livet er vanskelig. Nå er dere i en periode hvor det ikke er like naturlig å omgås så mye som før, fordi hun irriterer deg og sårer deg, og hun prioriterer ikke deg så høyt som du kunne ønske. Så kan det eventuelt komme perioder senere hvor dere blir nære igjen. Man kan jo fortsatt omgås og møtes uten at man er DEN viktigste venninnen for hverandre.

[Lillemus]

Her er det jo selvfølgelig fryktelig fristende å avtale noe som er veldig virktig for henne for så å komme henne i forkjøpet med å avlyse...

Barnslig? Javisst.

[Gjest dette ble visst langt....]

Her er det jo selvfølgelig fryktelig fristende å avtale noe som er veldig virktig for henne for så å komme henne i forkjøpet med å avlyse...

Barnslig? Javisst.

Jepp, det har jeg tenkt på maaange ganger. Men "dessverre" klarer jeg det ikke...... Like greit, kanskje.