Trenger man egentlig noen andre personer enn sin kjære?

[laguna1365380434]

Min filosofi er at man ikke kan gjøre stort fra eller til uansett, så det beste er å satse og stole på den en skal stole på. Er ikke vedkommende til å stole på, finner man det ut før eller siden og da er ikke han/hun verdt det.

Nettopp!:-)

[Clue1365380406]

Men under normale forhold er det jo ingen grunn til at en konflikt hvor man må velge mellom kone eller venner skal oppstå. Da må det i så fall ha skjedd et eller annet.

Ja, tror du har rett i det. Da ligger det nok en episode til grunn.

Men jeg er villig til å strekke meg nokså langt for at mannen min skal ha det bra. Og jeg vet at han er villig til det samme.

Men vi lever etter det at vi behandler den andre sånn som vi selv vil bli behandlet. Det blir ikke så mye å bråke om da.

[laguna1365380434]

Det må uten noen som helst tvil være et helvete å ha det sånn. Men i dag går man jo til psykolog for de minste avvik, så disse sjalusifolka burde kanskje vurdere en tur til en eller annen terapeut av et eller annet slag de også.

Jeg er glad jeg ikke har det sånn jeg også, men jeg har vært på den andre siden et par ganger og det er et slit ut av en annen forbanna verden.

Man skal godta relativt mye for å takle en partner som ikke stoler på en.

Ja, det har jeg tenkt også..

Det at det liksom IKKE er et problem, derimot er alle andre oppkonstruerte filleting, DET er problemer det..Venninner, venner, exer,kelnere og tilfeldig forbispasernde..;-)

Jeg hadde heller ikke orket å være kjæreste med noen som ikke stolte på meg. Det hadde også vært et slit, og jeg hadde nektet å ta det.

Men jeg hadde sikkert syntes litt synd på vedkommende også (innimellom, når jeg ikke var velbegrunnet forutrettet;-)) for det må jo være så innmari slitsomt.

Jeg blir sliten bare av å LESE om hva som bekymrer folk.

:-)

[ShitDiddelyDo]

Ja, tror du har rett i det. Da ligger det nok en episode til grunn.

Men jeg er villig til å strekke meg nokså langt for at mannen min skal ha det bra. Og jeg vet at han er villig til det samme.

Men vi lever etter det at vi behandler den andre sånn som vi selv vil bli behandlet. Det blir ikke så mye å bråke om da.

Nope. Det er et fint prinsipp. Man behandler partneren som en vil bli behandlet selv.

[skorpionfisken]

Min filosofi er at man ikke kan gjøre stort fra eller til uansett, så det beste er å satse og stole på den en skal stole på. Er ikke vedkommende til å stole på, finner man det ut før eller siden og da er ikke han/hun verdt det.

Signerer den, akkurat som jeg skulle sagt det selv.

[mil1365380270]

Jeg vil slå et slag for sjalusien, jeg! Det er naivt å gå rundt å stole 100% på den andre ett helt liv. All statistikk viser det. Min erfaring er at når jeg aldri, uansett situasjon, ikke føler et bitte lite stikk av sjalusi, da bryr jeg meg ikke om det jeg har. Jeg er ikke redd for å miste, tankene mine er allerede på andre jaktmarker.

Det er langt mellom å like det man har så godt at man blir litt usikker, til å kontrollere den andres liv. Små sjalusistikk er et godt tegn!

[Gjest Cityrella]

"Da ville jeg _lett_ latt være å gå ut på byen md mine gamle elskere. Ekser er ekser, kjæresten er viktigere. Som sagt, for meg er det et lett valg:-)"

Men ofte er det sånn at kjærester kommer og går, mens venner består. Eller noe i den duren.

Jeg tror at de som er utro er det uansett. Man møter alltid noen, og en eks, altså en det av en eller annen grunn er såpass over med at man kan ha et normalt vennskap, er det i hvert fall ikke for egen del nærliggende å tenne på seksuelt og risikere et nytt forhold for.

Jeg er naturligvis enig i at man må ta hensyn til sin partner, men det gjelder begge veier. Og en jente (eller gutt) som ber deg droppe et helt vanlig vennskap, tar overhodet ikke hensyn til andre enn seg selv.

Men med sånne jenter vil det før eller siden gå til helvete uansett.

Ingenting sliter mer på et forhold enn sjalsi og manglende tillit.

Jeg er en av de som ville synes det var rart om kjæresten skulle drive på å gå ut alene med andre jenter. For da måtte det i tilfelle bli nye jenter. Han har ingen jentevenner han har pleid kontakt med alene, akkurat som jeg ikke har guttevenner som jeg finner på ting med alene.

De vennene vi har av motsatt kjønn treffer vi når vi møtes som par, eller på fester ol. Men for meg blir det kunstig å skulle feks ta en kaffe alene med en av dem, eller gå på kino.

Det med ekser, der kommer det helt ann på tidligere historier, hvordan bruddet var osv. Men ingen av oss synes det er naturlig å ha kontakt med exer, utover det at man møter på dem her og der og veksler noen ord.

[Gjest Cityrella]

Jeg ser ikke poenget i å være sjalu. Hadde jeg vært det hadde jeg hatt et jævla stort problem, med en samboer som er ute gjennomsnitlig 2-3 ganger per mnd mens jeg sitter hjemme. Jeg har sagt at jeg heller vil høre av han at han har hatt en lang samtale med en eks enn at jeg hører det av henne, og det vet han og respekterer.

Minner meg om at jeg skulle prøve å finne noen å dra på byen med i morra... Mens han sitter hjemme selvfølgelig.

Jeg tror ikke folk er sjalu med vilje. Har ei venninne som er over-sjalu, og gjorde det slutt med kjæresten en gang fordi han ikke kunne redgjøre for alle minuttene han hadde ringt med kontantkortet sitt... Tror ikke hun VIL ha det sånn, men følelsene inni henne sier at da er det noe ALVORLIG galt når han ikke kan fortelle henne hvem hun har ringt til. For andre folk, som meg f.eks, ville det ikke falt inn å engang tenke på hvem og når kjæresten ringer.

Nei, hvem sambo prater med, ser på eller snakker om når han er på byen eller guttetur eller hva, det får bli hans business. Hadde han hatt lyst å ligge med ei dame han traff på byen hadde det vært noe alvorlig galt i forholdet vårt uansett, og jeg håper vi klarer å fikse det eller gjøre det slutt før det går så langt.

Hvorfor er det så viktig for dere å ikke gå ut sammen?

[Gjest Cityrella]

Jeg vil slå et slag for sjalusien, jeg! Det er naivt å gå rundt å stole 100% på den andre ett helt liv. All statistikk viser det. Min erfaring er at når jeg aldri, uansett situasjon, ikke føler et bitte lite stikk av sjalusi, da bryr jeg meg ikke om det jeg har. Jeg er ikke redd for å miste, tankene mine er allerede på andre jaktmarker.

Det er langt mellom å like det man har så godt at man blir litt usikker, til å kontrollere den andres liv. Små sjalusistikk er et godt tegn!

Enig

[ShitDiddelyDo]

Jeg vil slå et slag for sjalusien, jeg! Det er naivt å gå rundt å stole 100% på den andre ett helt liv. All statistikk viser det. Min erfaring er at når jeg aldri, uansett situasjon, ikke føler et bitte lite stikk av sjalusi, da bryr jeg meg ikke om det jeg har. Jeg er ikke redd for å miste, tankene mine er allerede på andre jaktmarker.

Det er langt mellom å like det man har så godt at man blir litt usikker, til å kontrollere den andres liv. Små sjalusistikk er et godt tegn!

Men nå snakker jo ikke om små sjalusistikk. Jeg snakker nettopp om det å kontrollere andres liv, slik du åpenbart heller ikke har noe til overs for.

[ShitDiddelyDo]

Jeg er en av de som ville synes det var rart om kjæresten skulle drive på å gå ut alene med andre jenter. For da måtte det i tilfelle bli nye jenter. Han har ingen jentevenner han har pleid kontakt med alene, akkurat som jeg ikke har guttevenner som jeg finner på ting med alene.

De vennene vi har av motsatt kjønn treffer vi når vi møtes som par, eller på fester ol. Men for meg blir det kunstig å skulle feks ta en kaffe alene med en av dem, eller gå på kino.

Det med ekser, der kommer det helt ann på tidligere historier, hvordan bruddet var osv. Men ingen av oss synes det er naturlig å ha kontakt med exer, utover det at man møter på dem her og der og veksler noen ord.

Det er forskjell på å synes noe er "rart" og det å slite med sjalusi.

Dessuten forstår jeg jo deg. Hvis kjæresten din plutselig hadde begynt å pleie omgang med nye jenter har møtte på byen, dro ut med dem mens du satt hjemme og sturet, så ville også jeg antatt at noe sannsynligvis var galt.

Jeg snakker om venninner. Jeg snakker om å dra på en gutte-/jentetur, jeg snakker om å kunne dra på byen uten at jenta (eller gutten) dagen etterpå kjører tredjegradsforhør, osv.

Jeg snakker rett og slett om det å stole på din partner.

Du stoler på din partner, ikke sant? Det er det det hele dreier seg om.

Og jeg er for øvrig enig med Mil i at statistikken viser grunn til ikke å stole 100 % på noen, det er tross alt noe sånt som 40-50 % (har jeg lest) som er utro, men det er meningsløst å gå og gruble over dette før det finnes reelle mistanker. Da ødelegger man ikke bare for seg selv, men også for partneren, og derav forholdet.

Som jeg tror det var Daisy som skrev her: Fram til noe skjer kan man ikke gå og tenke sånn, og skjer det er det over og ut.

Det er en fin filosofi.

[Gjest Cityrella]

Men nå snakker jo ikke om små sjalusistikk. Jeg snakker nettopp om det å kontrollere andres liv, slik du åpenbart heller ikke har noe til overs for.

Er det så mange som kontrollerer andres liv da? Det må da være greit å si hva man synes er vanskelig, og da greit om partneren velger å unngå dette?

Man skal da ta vare på og ta hensyn til hverandre. Innenfor rimelighetsgrenser da selvsagt.

[Gjest Cityrella]

Det er forskjell på å synes noe er "rart" og det å slite med sjalusi.

Dessuten forstår jeg jo deg. Hvis kjæresten din plutselig hadde begynt å pleie omgang med nye jenter har møtte på byen, dro ut med dem mens du satt hjemme og sturet, så ville også jeg antatt at noe sannsynligvis var galt.

Jeg snakker om venninner. Jeg snakker om å dra på en gutte-/jentetur, jeg snakker om å kunne dra på byen uten at jenta (eller gutten) dagen etterpå kjører tredjegradsforhør, osv.

Jeg snakker rett og slett om det å stole på din partner.

Du stoler på din partner, ikke sant? Det er det det hele dreier seg om.

Og jeg er for øvrig enig med Mil i at statistikken viser grunn til ikke å stole 100 % på noen, det er tross alt noe sånt som 40-50 % (har jeg lest) som er utro, men det er meningsløst å gå og gruble over dette før det finnes reelle mistanker. Da ødelegger man ikke bare for seg selv, men også for partneren, og derav forholdet.

Som jeg tror det var Daisy som skrev her: Fram til noe skjer kan man ikke gå og tenke sånn, og skjer det er det over og ut.

Det er en fin filosofi.

Ja, vi stoler på hverandre, men likevel føler jeg det litt i magen når han er ute alene med gutta. Spesielt enkelte av gutta han omgås da, noen av dem er ikke helt gode...

For meg hadde det vært slik at hvis jeg nærmest var glad han dro ut på byen og ikke kjente stikket av sjalusi, så ville ikke forholdet ha vart særlig mye lenger. For da ville jeg ikke vært redd for å miste ham, og da ville jeg jo heller ikke ville ha ham selv, om du skjønner?

Merket det med exen på slutten. Jeg ga fullstendig F i at han dro på byen med gutta, og det spilte ingen rolle hva han evt måtte gjøre der. DA viste jeg jo at følelsene ikke var som de skulle.

Men for dere som er vant til å treffe venner av motsatt kjønn slik alene. Tror du det er litt stedsavhengig hva som er vanlig? Mer vanlig i byene å gå å ta en kaffe sammen? Der jeg er fra er det ikke så vanlig å ha venner av det motsatte kjønn man treffer alene.

Ikke ser jeg helt at man skulle ha så veldig behov for det heller, for bestevennen min er jo kjæresten. Andre guttevenner ser ikke jeg at skulle vært så interessant å treffe alene liksom, men sikkert jeg som er rar

[ShitDiddelyDo]

Er det så mange som kontrollerer andres liv da? Det må da være greit å si hva man synes er vanskelig, og da greit om partneren velger å unngå dette?

Man skal da ta vare på og ta hensyn til hverandre. Innenfor rimelighetsgrenser da selvsagt.

Det er ikke innenfor rimelighetens grenser når noen sliter seg fordervet over at kjæresten stikker ut med jentegjengen, drar på en jentetur til syden, er livredde hver gang hun er på byen og ikke kommer hjem før klokka fem, begynner å sjekke tekstmeldingene til partneren, og vil få fyren til å droppe, som jenta under her er inne på, en venninne fordi han tidligere har vært sammen med henne men nå er en god venn.

Man skal ta hensyn, men det går, som skrevet i hovedinnlegget, begge veier.

Og en som krever noe sånt tar ikke hensyn.

Jeg ville dumpet en jente som ikke stolte på meg. Det går rett og slett ikke an å være sammen med en sånn jente. Det er for slitsomt. Jeg har nylig gjort det også. Ikke bare derfor, men det var en av hovedgrunnene.

Du aner ikke hvor slitsomt det er med alt det meningsløse gnålet om hvor jeg har vært, hvorfor jeg ikke svarte på sms før etter et par timer, hvorfor vi dro ut etter guttekvelden fordi hun foretrekker at par går ut sammen, hvem det var som sendte den sms-en, osv.

Jeg tviler ikke på at det er slitsomt å være veldig sjalu, men jeg er ikke i tvil om at det er minst like ille når noen ikke stoler på en.

[Goliath]

he-he....meget godt skrevet og med mye "visdom":-)

Til spørsmålet: "Trenger man egentlig venner når man har kjæreste? Det er vel egentlig spørsmålet."

....så er svaret: JA - selvfølgelig, og av begge kjønn - punktum.

[Goliath]

Min filosofi er at man ikke kan gjøre stort fra eller til uansett, så det beste er å satse og stole på den en skal stole på. Er ikke vedkommende til å stole på, finner man det ut før eller siden og da er ikke han/hun verdt det.

Helt enig!

[ShitDiddelyDo]

Ja, vi stoler på hverandre, men likevel føler jeg det litt i magen når han er ute alene med gutta. Spesielt enkelte av gutta han omgås da, noen av dem er ikke helt gode...

For meg hadde det vært slik at hvis jeg nærmest var glad han dro ut på byen og ikke kjente stikket av sjalusi, så ville ikke forholdet ha vart særlig mye lenger. For da ville jeg ikke vært redd for å miste ham, og da ville jeg jo heller ikke ville ha ham selv, om du skjønner?

Merket det med exen på slutten. Jeg ga fullstendig F i at han dro på byen med gutta, og det spilte ingen rolle hva han evt måtte gjøre der. DA viste jeg jo at følelsene ikke var som de skulle.

Men for dere som er vant til å treffe venner av motsatt kjønn slik alene. Tror du det er litt stedsavhengig hva som er vanlig? Mer vanlig i byene å gå å ta en kaffe sammen? Der jeg er fra er det ikke så vanlig å ha venner av det motsatte kjønn man treffer alene.

Ikke ser jeg helt at man skulle ha så veldig behov for det heller, for bestevennen min er jo kjæresten. Andre guttevenner ser ikke jeg at skulle vært så interessant å treffe alene liksom, men sikkert jeg som er rar

Om det er mer normalt i byen vet jeg ikke. Jeg har alltid bodd i nærheten av byen.

Men jeg har vært på landet tidligere, som "oslo"gutt på fest, og skal jeg være helt ærlig er det faen ikke rart om gutta der oppe, altså på landet utenfor Sandefjord, ikke stolte på jentene sine. For de folka der oppe hadde ikke jeg heller stolt på, men det var fordi de rett og slett ikke var til å stole på.

Sånt ser man. Spesielt med en partner ser man sånt. Man blir jo tross alt godt kjent etter hvert.

Det høres jo ut som om dine stikk av sjalusi ikke er av den vonde typen. Du sliter jo ikke med det. Altså vil jeg anta at ikke typen heller sliter med det.

Det er ikke sånn små-søt sjalusi jeg snakker om her.

Det er ikke noe problem. Det er bare søtt. Og ingen vil jo miste den man er glad i til noen andre.

[ShitDiddelyDo]

he-he....meget godt skrevet og med mye "visdom":-)

Til spørsmålet: "Trenger man egentlig venner når man har kjæreste? Det er vel egentlig spørsmålet."

....så er svaret: JA - selvfølgelig, og av begge kjønn - punktum.

Det var, som du forsto, et relativt sarkastisk spørsmål.

[Gjest Cityrella]

Det er ikke innenfor rimelighetens grenser når noen sliter seg fordervet over at kjæresten stikker ut med jentegjengen, drar på en jentetur til syden, er livredde hver gang hun er på byen og ikke kommer hjem før klokka fem, begynner å sjekke tekstmeldingene til partneren, og vil få fyren til å droppe, som jenta under her er inne på, en venninne fordi han tidligere har vært sammen med henne men nå er en god venn.

Man skal ta hensyn, men det går, som skrevet i hovedinnlegget, begge veier.

Og en som krever noe sånt tar ikke hensyn.

Jeg ville dumpet en jente som ikke stolte på meg. Det går rett og slett ikke an å være sammen med en sånn jente. Det er for slitsomt. Jeg har nylig gjort det også. Ikke bare derfor, men det var en av hovedgrunnene.

Du aner ikke hvor slitsomt det er med alt det meningsløse gnålet om hvor jeg har vært, hvorfor jeg ikke svarte på sms før etter et par timer, hvorfor vi dro ut etter guttekvelden fordi hun foretrekker at par går ut sammen, hvem det var som sendte den sms-en, osv.

Jeg tviler ikke på at det er slitsomt å være veldig sjalu, men jeg er ikke i tvil om at det er minst like ille når noen ikke stoler på en.

Men flertallet av folk er vel ikke slik? Det er vel noen få som sliter veldig med sjalusi?

Å dra på ferietur med gutta hadde vel ikke jeg likt at han gjorde heller, men mest fordi jeg synes at ferien er det vi to som skal dele, evt vi og så sammen med en gjeng, ikke pga sjalusi.

Gutteturer synes jeg ikke behøver være lenger enn en lang-helg. Men her er det jo også et økonomisk spm da.

Å sjekke eller spørre om hvem som ringer/sms'er kunne ikke ramla meg inn pga mistanker om nos snusk, men av og til lurer man jo, av ren nysgjerrighet. Gjør meg ikke noe om jeg ikke får vite det.

Det med exer, det er vanskeligere, tror jeg hadde hatt vansker med å akseptere at han skulle hatt venne-kontakt med exen. Hvis de to feks skulle gått ut på kaffe hadde jeg nok blitt sjalu. I min verden har man ikke sånn kontakt med exer, jeg har ikke noe behov for å ha det med min ex, og da skjønner jeg heller ikke hvorfor andre har det (når det ikke er barn i bildet).

Er liksom det med at man må da ha andre venner enn akkurat de(n) man har elsket og elsket med. Kan ikke se at et slikt forhold kunne blitt ukomplisert jeg. Men det er jo mitt syn.

[mil1365380270]

Men nå snakker jo ikke om små sjalusistikk. Jeg snakker nettopp om det å kontrollere andres liv, slik du åpenbart heller ikke har noe til overs for.

Nei, det har jeg ikke noe til overs for, så klart.

Men jeg ser for meg at det kan være personavhengig. Altså at man kan finne det helt ok at partneren pleier omgang med noen, med andre kan det oppleves som en trussel.

Det kan jo være at du ser falskheten og den skjulte agendaen til en person som kjæresten din ikke ser? Man burde stole på hverandre da også, men da skjønner jeg at det kan oppleves ubehagelig.

Hvis forholdet er i en bølgedal etter noen år f.eks, og kjæresten din tømmer sine sorger til, og får trøst av en du vet ikke liker deg, og som hele tiden har villet bli sammen med kjæresten din? Da tror jeg det er vanskelig å smile og si "ha det hyggelig sammen, da" og mene det :-) Og da er man jo også per def. sjalu.

Her inne virker det som folk er sjalue, i virkeligheten opplever jeg det som alt for mange stoler blindt på partneren sin. Herregud, hvis de bare hadde åpnet øynene og sett hva som foregikk?!!