barnløs og usikker

[Gjest tantesnuppa]

Hei,

Vi er et par på 33+35 år som er ufrivillige barnløse. Dvs. Jeg har ingen eggledere samt at det er igjen ca.1 eggstokk til sammen pga. endometriose og sammenvoksninger. Vi har til sammen prøvd å få barn i 8 år hvorav de 4 siste har inneholdt. 4 prøverørs, 2 opperasjoner samt mange nedfrysninger/opptinger av egg. Har satt inn egg totalt 7 ganger + at mange egg ikke har overlevd opptingen. Vi har fortsatt ikke lykkes og vi begge er enige om at dette var den siste gangen, da det er forferdelig psykisk. Men det ligger 2 stk egg i fryseren noe vi setter inn etter ferien. Men nå orker jeg ikke å tenke positivt på de resterende eggene. Har prøvd nok. Har også gått til akupunktør, men har gitt opp der også. Jeg har alltid prøvd å se positivt fremover, og jeg henter meg selv inn hver gang vi prøver på nytt. Men, det er tøft bare det å skaffe medisinene når det er tomt på apoteket eller jeg må reise byen rundt og er ikke særlig kjent. Har t.o.m. vært vanskelig og få tak i hos leverandør. Legene kan glemme oss og det har ikke alltid vært lett å treffe blodårene mine:-O

Min situasjon pr. i dag er at jeg er klar for å adoptere, noe min samboer ikke ønsker.

Han sier det er vanskelig å si hvorfor og jeg skjønner han veldig godt. Jeg har gitt han flere muligheter vedr. vårt forhold. Dvs. jeg ønsker ham alt godt og har gitt ham muligheten til å

gå ut av forholdet slik at han kanskje får oppdra sin egen sønn. Det ønsker han ikke. Vi snakket om det senest i går. For det første så vil jeg ikke mase på han, vil gjerne at han kommer til meg med ønsker eller tanker rundt vår situasjon, men det gjør han ikke.

Nå om dagen går det også et program på svensk tv om ”når storken svikter” Det vil han heller ikke se på og går derfor opp til loftsstua. Jeg blir derfor sittende igjen alene. Jeg blir nå 34 i år og jeg trur det vil bli vanskelig for meg å få adoptert barn senere om han går fra meg. Så resultatet blir vel 0 barn så fremt han ikke vil adoptere. Jeg er til tider veldig lei meg, men jeg skjuler det vel ganske godt iflg. han. Jeg spurte han også om giftemål, men det har han vel egentlig aldri

brydd seg noe særlig om. Så jeg blir derfor veldig usikre på oss. Har du noen råd til oss?

Med vennlig hilsen

Tantesnuppa

[Mette Moen, Gynekolog]

Det har vært en vanskelig periode dere har gjennomlevd med håp og skuffelser, undersøkelser og behandlinger med alle de frustrasjoner man kan komme ut for. Det sliter på et forhold, også på det seksuelle. På et eller annet tidspunkt må man si ’nok er nok’. Hvis din samboer ikke ønsker å adoptere, kan du ikke tvinge ham til det. Det kan jo være en modningsprosess hos ham, og at han trenger litt lengre tid på. Jeg tror dere enten må ta kontakt med andre i samme situasjon, f.eks, Foreningen for ufrivillig barnløse (FUB), søk på deres hjemme. De har møter for par i samme situasjon hvor man evt. ved hjelp av psykolog kan få bearbeidet den sorgprosess det er å erkjenne ikke å kunne få egne barn. Det er chatforum for barnløse hvor dere kan utveksle erfaringer.

Husk at ca 10 % forblir barnløse, men de kan likevel leve et fullverdig liv med vektlegging av andre verdier i livet. Er det tantebarn i omgivelsene, så kan det å skape god kontakt med dem ofte gi store gleder til barna, dere selv og barnas foreldre.

Vennlig hilsen Mette H Moen

[Babette]

Det har vært en vanskelig periode dere har gjennomlevd med håp og skuffelser, undersøkelser og behandlinger med alle de frustrasjoner man kan komme ut for. Det sliter på et forhold, også på det seksuelle. På et eller annet tidspunkt må man si ’nok er nok’. Hvis din samboer ikke ønsker å adoptere, kan du ikke tvinge ham til det. Det kan jo være en modningsprosess hos ham, og at han trenger litt lengre tid på. Jeg tror dere enten må ta kontakt med andre i samme situasjon, f.eks, Foreningen for ufrivillig barnløse (FUB), søk på deres hjemme. De har møter for par i samme situasjon hvor man evt. ved hjelp av psykolog kan få bearbeidet den sorgprosess det er å erkjenne ikke å kunne få egne barn. Det er chatforum for barnløse hvor dere kan utveksle erfaringer.

Husk at ca 10 % forblir barnløse, men de kan likevel leve et fullverdig liv med vektlegging av andre verdier i livet. Er det tantebarn i omgivelsene, så kan det å skape god kontakt med dem ofte gi store gleder til barna, dere selv og barnas foreldre.

Vennlig hilsen Mette H Moen

Pst. Du har skrevet abortere i stedet for adoptere.

[Gjest tantesnuppa]

Pst. Du har skrevet abortere i stedet for adoptere.

Hei Babette. Jeg ser at Gynekologen har skrevet feil!!!

[Mette Moen, Gynekolog]

Det har vært en vanskelig periode dere har gjennomlevd med håp og skuffelser, undersøkelser og behandlinger med alle de frustrasjoner man kan komme ut for. Det sliter på et forhold, også på det seksuelle. På et eller annet tidspunkt må man si ’nok er nok’. Hvis din samboer ikke ønsker å adoptere, kan du ikke tvinge ham til det. Det kan jo være en modningsprosess hos ham, og at han trenger litt lengre tid på. Jeg tror dere enten må ta kontakt med andre i samme situasjon, f.eks, Foreningen for ufrivillig barnløse (FUB), søk på deres hjemme. De har møter for par i samme situasjon hvor man evt. ved hjelp av psykolog kan få bearbeidet den sorgprosess det er å erkjenne ikke å kunne få egne barn. Det er chatforum for barnløse hvor dere kan utveksle erfaringer.

Husk at ca 10 % forblir barnløse, men de kan likevel leve et fullverdig liv med vektlegging av andre verdier i livet. Er det tantebarn i omgivelsene, så kan det å skape god kontakt med dem ofte gi store gleder til barna, dere selv og barnas foreldre.

Vennlig hilsen Mette H Moen

beklager skrivefeilen, vennlig hilsen

[Bullejenta]

Hei Babette. Jeg ser at Gynekologen har skrevet feil!!!

Hei tantesnuppa

Dette var som å lese min egen historie og jeg sitter nå og gråter på dine vegne. Det er så utrolig vondt å vite at flere opplever den ufattelig sorg det er å ikke bli velsignet med et barn. Jeg er en kvinne på 28 og min tidligere samboer er 34.

Han ønsket ikke å snakke om det og jeg ble mer og mer usikker på hva som kom til å skje med oss. Jeg maste visstnok fælt mener han. Jeg mener selv at jeg kun ønsket å snakke om hva vi evt. skulle brukt de neste 60 år på å gjøre om vi ikke skulle få barn sammen. Skulle vi adoptere? Nei dette ville ikke han, og det var ikke mer å diskutere.

Det jeg gjorde var å flytte fra han,jeg ble dypt deprimert og mente han da ville være fri til å få barn med en fullverdig kvinne som kunne gjøre han til den fantastiske faren jeg vet han ville bli. Men å avslutte forholdet var det dummeste jeg har gjort, vi holder fremdeles kontakten uten å vite hverken frem eller bak. Ta vare på den kjærligheten dere har og forsøk å finne ut av det sammen. Du må få samboeren din til å forstå at dere i alle fall MÅ snakke om det, ellers kan det gå riktig ille. Han som mann vil jo gjerne løse problemet og ser ikke vitsen med å snakke om det, det løser jo ingenting. Jeg oppfordrer dere uansett til å lese boken "menn er fra mars, kvinner fra venus" da det er noen utrolig gode poeng der. Han skulle ikke tilfeldigvis være en kreps?

Hilsen en jomfru, barnløs og deprimert.

[Gjest tantesnuppa]

Hei tantesnuppa

Dette var som å lese min egen historie og jeg sitter nå og gråter på dine vegne. Det er så utrolig vondt å vite at flere opplever den ufattelig sorg det er å ikke bli velsignet med et barn. Jeg er en kvinne på 28 og min tidligere samboer er 34.

Han ønsket ikke å snakke om det og jeg ble mer og mer usikker på hva som kom til å skje med oss. Jeg maste visstnok fælt mener han. Jeg mener selv at jeg kun ønsket å snakke om hva vi evt. skulle brukt de neste 60 år på å gjøre om vi ikke skulle få barn sammen. Skulle vi adoptere? Nei dette ville ikke han, og det var ikke mer å diskutere.

Det jeg gjorde var å flytte fra han,jeg ble dypt deprimert og mente han da ville være fri til å få barn med en fullverdig kvinne som kunne gjøre han til den fantastiske faren jeg vet han ville bli. Men å avslutte forholdet var det dummeste jeg har gjort, vi holder fremdeles kontakten uten å vite hverken frem eller bak. Ta vare på den kjærligheten dere har og forsøk å finne ut av det sammen. Du må få samboeren din til å forstå at dere i alle fall MÅ snakke om det, ellers kan det gå riktig ille. Han som mann vil jo gjerne løse problemet og ser ikke vitsen med å snakke om det, det løser jo ingenting. Jeg oppfordrer dere uansett til å lese boken "menn er fra mars, kvinner fra venus" da det er noen utrolig gode poeng der. Han skulle ikke tilfeldigvis være en kreps?

Hilsen en jomfru, barnløs og deprimert.

Hei Bullejenta. Vel nå er det en stund siden jeg har vært inne på disse sidene. Det har vært noen tunge stunder siden.Det fikk dessverre negativt utløp.dvs.pr i dag så har vi bestemnt oss for å gå til hvert vårt.Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.men pr i dag føler jeg meg svært skuffet og sveket av en jeg har elsket så inderlig.Jeg føler selv at jeg har gitt alt jeg har kunnet.Så for snart 3 uker siden ble vi enige om at vi skulle flytte fra hverandre.Det kom selvførgelig som en stor overraskelse, men vi var jo begge enige om at vi ikke hadde det så bra.Det som er så sykt er at det bare var 1 1/2 mnd siden jeg gikk ut av sykehuset sist.Så da skjønner du sikkert at jeg er svært skuffet og lei meg.Det værste av alt er at han tar det så lett.Det er som om han har skrudd av en bryter.Vi snakker rett og slett ikke sammen og jeg har ikke sett han på 1 uke++. Håper du ikke blir skremt, det er iallefall ikke meningen. Jeg klarer meg alltids :-) Jeg prøver og se positivt fremover, men tar 1 dag av gangen. Men derimot så skal jeg først flytte, så skal jeg søke om å få adoptere. Det skal bli mitt stooore mål.Smil og hver glad.Stå på. Stor klem fra meg

[Bullejenta]

Hei Bullejenta. Vel nå er det en stund siden jeg har vært inne på disse sidene. Det har vært noen tunge stunder siden.Det fikk dessverre negativt utløp.dvs.pr i dag så har vi bestemnt oss for å gå til hvert vårt.Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.men pr i dag føler jeg meg svært skuffet og sveket av en jeg har elsket så inderlig.Jeg føler selv at jeg har gitt alt jeg har kunnet.Så for snart 3 uker siden ble vi enige om at vi skulle flytte fra hverandre.Det kom selvførgelig som en stor overraskelse, men vi var jo begge enige om at vi ikke hadde det så bra.Det som er så sykt er at det bare var 1 1/2 mnd siden jeg gikk ut av sykehuset sist.Så da skjønner du sikkert at jeg er svært skuffet og lei meg.Det værste av alt er at han tar det så lett.Det er som om han har skrudd av en bryter.Vi snakker rett og slett ikke sammen og jeg har ikke sett han på 1 uke++. Håper du ikke blir skremt, det er iallefall ikke meningen. Jeg klarer meg alltids :-) Jeg prøver og se positivt fremover, men tar 1 dag av gangen. Men derimot så skal jeg først flytte, så skal jeg søke om å få adoptere. Det skal bli mitt stooore mål.Smil og hver glad.Stå på. Stor klem fra meg

Hei tantesnuppa

Ja hva skal en si? Uforklarelig barnløshet kan nok bli en ny epedemi i den vestlige verden, og hva gjør ikke dette med mennesker som lever i et parforhold? Jeg kunne veldig gjerne ønske å høre mer fra deg så om du har lyst til å dele tanker om hva som helst kan du gjerne maile meg på [email protected]

Uansett, jeg er så enig med deg om adopsjon- det er det nye store målet!