Notorisk utro

[Gjest mødsana]

Det gjorde litt godt å lese de konstruktive svarene her. At han ikke bare ble fordømt. Innerst inne så har man jo ikke lyst til å være en sånn person.

Jeg har vært utro i praksis ved et par anledninger i ulike lengre forhold, men i tankene mine; notorisk.

Innerst inne vil jeg jo egentlig bare være en god kjæreste og en bra person. Drømmer om stabilt forhold og ekte kjærlighet uten sidesprang.

Kanskje elsker jeg ikke partneren min nok, kanskje mangler jeg respekt for forholdet, kanskje har jeg ikke helt troen på at vi for alltid skal være sammen, kanskje gir bekreftelsene fra andre meg bedre selvtillitt?

Men jeg har så innmari lyst til å elske han, og se for meg han som far til mine barn. Jeg trives virkelig godt sammen med han, og han gjør meg oppriktig glad. På tross av at han er alt jeg trodde jeg ville ha, klarer ikke gi meg over av kjærlighet for han. Mistenker at jeg ikke kan tillater meg nettopp disse tingene, for å spare meg selv for den dårlige samvittigheten.

Fordi jeg har vært utro, er det på en måte for sent. Jeg kan ikke leve med han resten av livet med en så mørk hemmelighet. Vi har det fint, men siden jeg ikke har noen tro på at det skal vare evig, blir det som å gå å vente på at forholdet skal ta slutt.

Av svarene som er blitt gitt, kan det se ut som jeg burde ha fortsatt hos psykologen min, om jeg noen gang skal bli en slik god kjæreste jeg har lyst til å være...

Har prøvd å ta til vett og gjøre det slutt flere ganger, for ikke å føre han bak lyset mer, men får det ikke til. Tror han elsker meg nemlig, på tross av alle mine særheter. Kanskje er det bedre å være elsket av en jeg ikke elsker, enn å elske en annen som ikke elsker meg.

[Babette]

*vil høre alle historier med 18-års grense*

Hehe. Det er i grunnen en trist historie.

[Clue1365380406]

Det gjorde litt godt å lese de konstruktive svarene her. At han ikke bare ble fordømt. Innerst inne så har man jo ikke lyst til å være en sånn person.

Jeg har vært utro i praksis ved et par anledninger i ulike lengre forhold, men i tankene mine; notorisk.

Innerst inne vil jeg jo egentlig bare være en god kjæreste og en bra person. Drømmer om stabilt forhold og ekte kjærlighet uten sidesprang.

Kanskje elsker jeg ikke partneren min nok, kanskje mangler jeg respekt for forholdet, kanskje har jeg ikke helt troen på at vi for alltid skal være sammen, kanskje gir bekreftelsene fra andre meg bedre selvtillitt?

Men jeg har så innmari lyst til å elske han, og se for meg han som far til mine barn. Jeg trives virkelig godt sammen med han, og han gjør meg oppriktig glad. På tross av at han er alt jeg trodde jeg ville ha, klarer ikke gi meg over av kjærlighet for han. Mistenker at jeg ikke kan tillater meg nettopp disse tingene, for å spare meg selv for den dårlige samvittigheten.

Fordi jeg har vært utro, er det på en måte for sent. Jeg kan ikke leve med han resten av livet med en så mørk hemmelighet. Vi har det fint, men siden jeg ikke har noen tro på at det skal vare evig, blir det som å gå å vente på at forholdet skal ta slutt.

Av svarene som er blitt gitt, kan det se ut som jeg burde ha fortsatt hos psykologen min, om jeg noen gang skal bli en slik god kjæreste jeg har lyst til å være...

Har prøvd å ta til vett og gjøre det slutt flere ganger, for ikke å føre han bak lyset mer, men får det ikke til. Tror han elsker meg nemlig, på tross av alle mine særheter. Kanskje er det bedre å være elsket av en jeg ikke elsker, enn å elske en annen som ikke elsker meg.

Ja, han elsker deg nok, men du elsker ikke ham.

Dere går begge glipp av det samlivet dere kunne hatt hvis kjærligheten var gjensidig.

Hvis du holder igjen, og kanskje ubevisst har gjort det hele tiden, åpner du ikke opp for alt han kan gi deg, og han får heller ikke det han fortjener,

Kanskje tør du ikke å helt gi deg over, åpne deg helt for en annen, fordi det er så lett å bli såret? Kanskje det er en slags beskyttelse? For det krever mot å la en annen få fullstendig innsyn.

Slike ting fører gjerne til et forhold basert på en overfladisk kommunikasjon, hvor en føler at en har det bra, morsomt osv, men hvor en egentlig ikke blir SETT.

Jeg har selv hatt det slik, var gift i mange år med en mann som ikke visste så mye om meg, for han fikk ikke lov. Jeg åpnet meg ikke, det gjorde forresten ikke han heller.

Nå er jeg gift med en mann som jeg har helt andre bånd til. Jeg har omsider åpnet meg helt, han kjenner meg på godt og ondt, og omvendt. Vi har pratet mye, utforsket hverandre.

Når det gjelder deg, er jeg enig i at du ikke kan fortsette med den hemmeligheten du har. Enten må du fortelle ham det, eller avslutte forholdet. Jeg tror at fullstendig åpenhet fra begge parter er en forutsetning for et forhold basert på kjærlighet. Hvis ikke blir det forelskelse, og deretter mer eller mindre vennskap.

Og det holder ikke.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg tror ikke noen er drittsekker og notorisk utro og dermed ikke fortjener et godt liv med en kjæreste. Det fortjener alle. Men du kan jobbe med uvanen din og at du nesten er like avhengig av å være utro som andres forhold til alkohol eller pengespill. Jeg tror du er inne på tanken selv når du nevner behov for behandling. En terapeut kan bidra til å sette deg på sporet til å få kontroll på utroskapen. Men det må du være motivert for selv, og ta initiativ til selv.

Du kan henvende deg på familiekontorene eller hos private terapeuter.

[Gjest humtidum]

Den dagen du møter ei dame med samme "sinn" som deg lærer du.