Hva gjør man

[Gjest sliten og oppgitt]

Når far ikke greier å være far, uten at jeg som ex er "hans mor og ordner opp for ham"?

Hvordan skal jeg få ham til å forstå, at jeg ikke kan, eller er interessert i, å ordne hans praktiske problemer med barna for ham?

Når jeg strekker meg langt, og lenger enn langt. For å imøtekomme å være fleksibel, så blir det i hodet hans til at; jeg sa jeg skulle ordne det for ham!

Og når det viser seg at verden ikke fungerer slik lenger, som da vi var gift. Så blir han helt rabiat og beskylder meg for alt mulig.

Jeg vet at han og den nye samboeren har dårlig råd. Men det er da ikke riktig at jeg skal stå ansvarlig for det, slik at de to kan bevare husfreden?? Der det skal spares, det er på våre felles barn. Og å innrette seg etter at man ikke har råd og at man har ansvar for barn. Ved å finne andre løsninger. Det er ikke aktuelt. Jeg er altså idiot som ikke begriper at de må jo gjøre det sånn som de hadde planlagt!

Jeg tror ikke de er to om barna. Jeg tror de er to om hennes barn og felles barn. Men ikke om mine og hans. Han er alene om de, og er dermed avhengig av at JEG fortsatt administrerer alt slik jeg gjorde mens vi var gift. Selv på ting som overhodet ikke angår meg, for eksempel planleggign og gjennomføring av deres bryllup. Og at dette egentlig er dem som par sitt problem faller ham ikke inn.

Jeg er så inderlig lei.