Håpløst familieforhold

[Gjest Svigerinnen]

Svogeren min er dritsur på oss, igjen... Det er han ofte. Særlig på meg, fordi han mener jeg ødelegger broren hans. Noen ganger er han noenlunde blid, men som regel er han bare sur for ett eller annet.

Han har nok ikke alltid hatt det lett i livet. Han er periodedranker, kona og ungene gikk fra han for 20 år siden, jobb har han kun i perioder, og han har vært gjeldsslave.

Broren, samboeren min, er stikk motsatt. Vi har vært sammen "alltid", han har alltid vært utrolig flink til å jobbe og har etterhvert opparbeidet seg en bedrift som går veldig bra. Ikke at det har blitt så mye penger ennå, men det er ikke det viktigste.

De periodene svogeren er på talefot med oss, har vi vært borte hos han på besøk mange ganger. Han selv har kun vært hos oss når han maser om å låne penger eller andre ting. Noen ganger har han jobbet litt for oss privat, og han forlanger mer i timen enn vi måtte betalt hvitt. Er det derimot samboeren min som gjør noe for han, er det aldri snakk om å betale for det.

Nå er jeg gått lei av dette, og har sagt nei til å låne han mer penger vi aldri får igjen. Inntil han gidder å ta kontakt for noe annet enn det som føles som utnytting, holder vi oss unna han.

Så nå er han surere enn noensinne! Samboeren min er lei seg for dette, men er av samme oppfatning som meg. Allikevel ser jeg at det ikke er lenge før det er på an igjen å "hjelpe" han, for husfreden.

Uff, hva bør vi gjøre? Dette er ikke gøy!

[skorpionfisken]

Hvorfor er det alltid slik at det er greit at koner og barn forlater umulige menn, mens det forventes at familien forøvrig, søsken og foreldre alltid skal stille opp som hjelpere og forsørgere for voksne mennesker sånn at de kan fotsette å sulle bort livet sitt.

Nei la ham ta vare på seg selv. Dere skal da ikke være hans sosialkontor som stiller opp bare han krever sin rett som bror.

[løvinne71]

Synes det er ganske innlysende hva dere skal gjøre:

Hold avstand til ham, og la ham klare seg selv!

Utifra det du skriver, virker det ikke som hverken du eller samboeren din, får særlig mye positivt ut av kontakten med denne broren. Selv ikke i de "gode" periodene.

Dere ville sannsynligvis ikke valgt ham som venn hvis det ikke var familieforhold inne i bildet. Men det er lett å gå i "dumsnill-fella" pga pliktfølelsen.

Man kan velge sine venner, men dessverre ikke sin familie.

Men man står likevel fritt til å velge i hvilken grad man vil involvere seg med sine familiemedlemmer, og dere bør ikke ha dårlig samvittighet for å sette grenser.

I dette tilfelle er det jo ganske innlysende at han utnytter dere. Og det vil han nok fortsette å gjøre sålenge dere tillater det...

Han er en voksen person som burde ta vare på seg selv. Dere har ingen forpliktelser ovenfor ham.

[Gjest slik gikk det med meg]

Jeg har også hatt familieproblemer, i alle år så og si.

Men det var med alle søsken og med mor.

Låne penger, ordner opp, ringe rundt, hjelpe, styre, stelle.

Jeg kutta ut heller dritten.

Ja, så er jeg uten familie, har ingen igjen, men så har jeg heller aldri hatt det så rolig og harmonisk med meg selv og min tilværelse som nå.

Så du ser hva jeg mener du skal gjøre.

Lykke til.