Miste noen i brudd vs død

[Gjest tap av kjær]

Hvis man mister kjæresten sin ved at den dør, da er det jo selvsagt greit å sørge. Og lenge også, selv etter man har fått seg ny partner er ikke det så?

Men hvis man mister kjæresten i et brudd, da skal man komme seg videre, komme over personen osv, før man går inn i et nytt forhold?

Noen som er med på tankegangen min? Altså det er liksom mer tillatt å fortsatt savne personen når man har mistet den i død, eller ved brudd. Hvorfor er det sånn? Eller er dette feil?

For meg ville det vært hardt om kjæresten min sørget over en kjæreste som dødde fra ham, vet ikke om jeg ville taklet det. Bør man ikke gå videre da også?

Grunnen til at jeg spør er et vennepar hvor hun tidligere ble enke. Nå drar hun stadig til graven hans, sitter der og snakker med ham, sørger osv. Dette synes selvsagt den nye kjæresten er kjipt, men kan jo ikke si noe på det. Men hadde han sørget likt over sin ex som dumpa han hadde det nok blitt bråk...?

Ble dette helt dumt, eller kan noen kommentere?

[Gjest ærlig talt]

Skjønner jeg deg korrekt, han liker ikke at hun sitter ved graven til sin eks å sørger ?

Det syns jeg er kjipt av han jeg da .... det er en grav, altså en død person det her er snakk om ..... skjønner du ....

Nei, det må denne jenta ærlig talt få lov til.

Hva som hadde skjedd hvis det hadde vært motsatt kan INGEN vite !

[Gjest tap av kjær]

Skjønner jeg deg korrekt, han liker ikke at hun sitter ved graven til sin eks å sørger ?

Det syns jeg er kjipt av han jeg da .... det er en grav, altså en død person det her er snakk om ..... skjønner du ....

Nei, det må denne jenta ærlig talt få lov til.

Hva som hadde skjedd hvis det hadde vært motsatt kan INGEN vite !

Men hvorfor er det liksom greit å sørge over at hun ikke lenger er sammen med en bare fordi han er død (selvsagt er jo det i seg selv trist da, men likevel). Hadde det blitt brudd hadde han jo også vært ute av livet hennes, men da hadde det jo ikke vært ok å sørge over ham 7 år etter.

[mrxx]

Jeg skjønner deg i prinsippet. I prinsippet er ikke dette den store forskjellen.

Men det er en forskjell likevel. En person som dør kommer alltid overaskende på andre, uansett hvor mye det er forventet. Et brudd er aldri så utenkelig som et dødsfall. Dette er en av grunnene til at vi sørger og savner mer ved et dødsfall enn et brudd.

En person som er død er heller ingen trussel mot noen andre i et forhold.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å forstå at min nye partner hadde sørget sterkt og lenge hvis hennes mann hadde vært død. Men hvis hun hadde hatt samme savnet etter en person som hadde vært i live, hadde jeg blitt mye mer skeptisk. Han hadde da vært en trussel for vårt forhold.

Men uansett dødsfall eller ikke, alt med måte.

[Katt-ja]

Du sier hun ble enke. Dvs. at hennes mann - som hun var i et forhold til og elsket - døde fra henne. Selvsagt blir det noe annet enn at et forhold tar slutt. At to mennesker går fra hverandre fordi de ikke elsker hverandre lenger. Synes ikke det er sammenlignbart.

Når det er sagt, er det jo forståelig at den nye kjæresten ikke synes det er så festlig når hun sørger åpenlyst fortsatt... (livet er faktisk ikke alltid festlig!)

[Gjest ærlig talt]

Men hvorfor er det liksom greit å sørge over at hun ikke lenger er sammen med en bare fordi han er død (selvsagt er jo det i seg selv trist da, men likevel). Hadde det blitt brudd hadde han jo også vært ute av livet hennes, men da hadde det jo ikke vært ok å sørge over ham 7 år etter.

Jeg for min del tror ikke at noen går å sørger i 7 år etter at det er slutt mellom to parter, altså har kjærlighetssorg i 7 år. Savnet vil nok være der, men ikke på samme måten. Om du finner deg en annen, så blir du vel ikke bare der pga at du har funnet deg et annet tidsfordriv.

Når du mister noen i ung alder ved et dødsfall, så er det mye som ikke er "fullført"/ sagt o.l., du sørger heller ikke her i 7 år, men savnet vil kanskje alltid være der.

[Sofline]

Det er litt mer tillatt å sørge over en død kjæreste fordi man ikke kan noe for "bruddet". Jeg tror at hvis jeg mistet kjæresten min ville jeg sørget over ham resten avlivet, men det betyr jo ikke at man ikke kan lære seg å leve med tapet. Man kan jo ikke bare glemme den som forsvant.

[Gjest KariKruskakli]

Hvis jeg hadde vært denne mannen, ville jeg ha vært mer betenkt hvis hun aldri besøkte graven.

En grav skal jo stelles, og det viser bare at hun er et normalt menneske som har plass til flere enn en i sitt hjerte.

[Gjest tap av kjær]

Jeg skjønner deg i prinsippet. I prinsippet er ikke dette den store forskjellen.

Men det er en forskjell likevel. En person som dør kommer alltid overaskende på andre, uansett hvor mye det er forventet. Et brudd er aldri så utenkelig som et dødsfall. Dette er en av grunnene til at vi sørger og savner mer ved et dødsfall enn et brudd.

En person som er død er heller ingen trussel mot noen andre i et forhold.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å forstå at min nye partner hadde sørget sterkt og lenge hvis hennes mann hadde vært død. Men hvis hun hadde hatt samme savnet etter en person som hadde vært i live, hadde jeg blitt mye mer skeptisk. Han hadde da vært en trussel for vårt forhold.

Men uansett dødsfall eller ikke, alt med måte.

*En person som dør kommer alltid overaskende på andre, uansett hvor mye det er forventet. Et brudd er aldri så utenkelig som et dødsfall.*

For noen kommer brudd like så overraskende da.

*En person som er død er heller ingen trussel mot noen andre i et forhold.*

En form for usynlig trussel. Den døde blir satt på en pidestall, tenkes tilbake på som den perfekte partneren, den man _egentlig_ ville dele livet med osv. Jeg personlig ville synes det var verre, enn en man har gjort det slutt med, for da vet man jo at det ikke kunne blitt noe mer, da kan man ikke drømme om det som kunne vært på en slik måte. Jeg ville følt meg som en nummer 2 jeg hos en enkemann som sørget sterkt over sin døde kone.

Selvsagt kan ikke en død være en trussel for foholdet, men likevel en demper og en som setter en i skyggen av det det "kunne vært".

Vet det her er et rart tema, men bare lufter tanker...

[Gjest tap av kjær]

Du sier hun ble enke. Dvs. at hennes mann - som hun var i et forhold til og elsket - døde fra henne. Selvsagt blir det noe annet enn at et forhold tar slutt. At to mennesker går fra hverandre fordi de ikke elsker hverandre lenger. Synes ikke det er sammenlignbart.

Når det er sagt, er det jo forståelig at den nye kjæresten ikke synes det er så festlig når hun sørger åpenlyst fortsatt... (livet er faktisk ikke alltid festlig!)

Det er faktisk mange forhold hvor den ene elsker den andre, vil være med ham/henne, men den andre bryter ut. Det "tilsvarer" å miste noen i død.

[Gjest tap av kjær]

Jeg for min del tror ikke at noen går å sørger i 7 år etter at det er slutt mellom to parter, altså har kjærlighetssorg i 7 år. Savnet vil nok være der, men ikke på samme måten. Om du finner deg en annen, så blir du vel ikke bare der pga at du har funnet deg et annet tidsfordriv.

Når du mister noen i ung alder ved et dødsfall, så er det mye som ikke er "fullført"/ sagt o.l., du sørger heller ikke her i 7 år, men savnet vil kanskje alltid være der.

*Når du mister noen i ung alder ved et dødsfall, så er det mye som ikke er "fullført"/ sagt o.l., du sørger heller ikke her i 7 år, men savnet vil kanskje alltid være der.*

Men om du blir dumpet av drømmemannen fordi han ikke vil lenger, så blir jo det noe av det samme..? Selvsagt en helt annen sak om man er enige om å gjøre det slutt.

[Babette]

Jeg tror ikke dette først og fremst handler om hva som er tillatt, men om ulikhet i sorgens intensitet.

Riktignok kan et brudd være uønsket av den som blir forlatt, men ekte kjærlighet er uselvisk, og man ønsker det beste for sin elskede samtidig som man sørger og savner.

Jeg mener altså at sorgen ved død er mye sterkere enn ved brudd.

Den er mye mere endelig. Personen lever jo fortsatt ved et brudd, man kan treffes, og man kan drømme om gjenforening.

Den som innleder et forhold til en enkemann/enke bør ha forståelse og respekt for den annens sorg, og ikke betrakte den som en konkurrent.

Flere ganger har jeg hørt skilte, forlatte kvinner sukke at de skulle ønske de hadde hatt en grav å gå til. Da ville de fått masse sympati fra omgivelsene, og slippe å føle nederlaget ved å bli forlatt, kanksje byttet ut med en yngre kvinne.

Når jeg hører slikt, blir jeg så provosert og rasende at jeg vil sprekke. Hvor egoistisk er det mulig å bli, tenker jeg da.

[Katt-ja]

Det er faktisk mange forhold hvor den ene elsker den andre, vil være med ham/henne, men den andre bryter ut. Det "tilsvarer" å miste noen i død.

Det vil vel alltid (eller oftest) være noe som ikke helt stemmer før et brudd. Vanskeligheter. Selv om den ene er uvillig til bruddet.

Dessuten,- etter et brudd har man muligheten til å snakke ut med hverandre. Ved et dødsfall er det sikkert mye som man føler at man gjerne skulle ha fått sagt, men ikke har muligheten til.

[iben77]

Jeg har selv mistet en kjæreste og det er mye mer legitimt å snakke om han og sørge (-les; ikke dyrke sorgen)enn å dra opp gamle ekser som fremdeles lever. Når en person er død er han/hun ikke en trussel for den andre parten (ingen vil vel være andre valget!?)og jeg tror de fleste som mister noen de er veldig glade i, glorifiserer bildet av den avdøde. Man har en tendens til å huske bare de gode sidene og etter hvert som årene går, hvorfor skal man gå rundt å tenke på de dårlige dagene, når man kan tenke på de gode?(selektiv hukommelse er er en fin ting)

Men jeg synes det er fullstendig respektløst å involvere seg i en ny partner hvis man ikke har klart og legge bak seg den avdøde. Et forhold skal være en gi og ta situasjon, man finner ikke en ny partner for å ha en skulder å gråte på. Dessuten skal man ikke sammenlikne mennesker heller, alle er forskjellige og unike. Men det er lov å dra med god erfaring videre i nye forhold, sånn er vi mennesker!!

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tror ikke dette først og fremst handler om hva som er tillatt, men om ulikhet i sorgens intensitet.

Riktignok kan et brudd være uønsket av den som blir forlatt, men ekte kjærlighet er uselvisk, og man ønsker det beste for sin elskede samtidig som man sørger og savner.

Jeg mener altså at sorgen ved død er mye sterkere enn ved brudd.

Den er mye mere endelig. Personen lever jo fortsatt ved et brudd, man kan treffes, og man kan drømme om gjenforening.

Den som innleder et forhold til en enkemann/enke bør ha forståelse og respekt for den annens sorg, og ikke betrakte den som en konkurrent.

Flere ganger har jeg hørt skilte, forlatte kvinner sukke at de skulle ønske de hadde hatt en grav å gå til. Da ville de fått masse sympati fra omgivelsene, og slippe å føle nederlaget ved å bli forlatt, kanksje byttet ut med en yngre kvinne.

Når jeg hører slikt, blir jeg så provosert og rasende at jeg vil sprekke. Hvor egoistisk er det mulig å bli, tenker jeg da.

Helt enig!

Fryktelig å si noe slikt.

[Gjest ærlig talt]

*Når du mister noen i ung alder ved et dødsfall, så er det mye som ikke er "fullført"/ sagt o.l., du sørger heller ikke her i 7 år, men savnet vil kanskje alltid være der.*

Men om du blir dumpet av drømmemannen fordi han ikke vil lenger, så blir jo det noe av det samme..? Selvsagt en helt annen sak om man er enige om å gjøre det slutt.

Selv om du har funnet drømmemannen, så er det jo ikke sikkert at han har funnet drømmekvinnen ..... vi må vel være såpass oppegående at vi vet det i dagens samfunn.

Du har ALDRI noen garanti .... vi har i vår familie akkurat vært gjennom en skilsmisse, de har vært gift i 40 år, og han har funnet seg en mye yngre dame.

[Gjest tap av kjær]

Jeg har selv mistet en kjæreste og det er mye mer legitimt å snakke om han og sørge (-les; ikke dyrke sorgen)enn å dra opp gamle ekser som fremdeles lever. Når en person er død er han/hun ikke en trussel for den andre parten (ingen vil vel være andre valget!?)og jeg tror de fleste som mister noen de er veldig glade i, glorifiserer bildet av den avdøde. Man har en tendens til å huske bare de gode sidene og etter hvert som årene går, hvorfor skal man gå rundt å tenke på de dårlige dagene, når man kan tenke på de gode?(selektiv hukommelse er er en fin ting)

Men jeg synes det er fullstendig respektløst å involvere seg i en ny partner hvis man ikke har klart og legge bak seg den avdøde. Et forhold skal være en gi og ta situasjon, man finner ikke en ny partner for å ha en skulder å gråte på. Dessuten skal man ikke sammenlikne mennesker heller, alle er forskjellige og unike. Men det er lov å dra med god erfaring videre i nye forhold, sånn er vi mennesker!!

Det var det du sa jeg mener også, at man burde lagt sorgen og mennesket bak seg også når vedkommende er død, før man går i et nytt forhold. Akkurat som man gjør etter et brudd.

[mrxx]

*En person som dør kommer alltid overaskende på andre, uansett hvor mye det er forventet. Et brudd er aldri så utenkelig som et dødsfall.*

For noen kommer brudd like så overraskende da.

*En person som er død er heller ingen trussel mot noen andre i et forhold.*

En form for usynlig trussel. Den døde blir satt på en pidestall, tenkes tilbake på som den perfekte partneren, den man _egentlig_ ville dele livet med osv. Jeg personlig ville synes det var verre, enn en man har gjort det slutt med, for da vet man jo at det ikke kunne blitt noe mer, da kan man ikke drømme om det som kunne vært på en slik måte. Jeg ville følt meg som en nummer 2 jeg hos en enkemann som sørget sterkt over sin døde kone.

Selvsagt kan ikke en død være en trussel for foholdet, men likevel en demper og en som setter en i skyggen av det det "kunne vært".

Vet det her er et rart tema, men bare lufter tanker...

Selvsagt kan et brudd komme svært overraskende, men det er i veldig få tilfeller. De aller fleste skjønner at noe er galt før bruddet er et faktum.

Et dødsfall klarer du aldri å forholde deg til, man klarer ikke å se for seg at en annen skal dø.

Selv ved sykdom, hvor alle vet at det kun er et tidsspørsmål før vedkommende dør, så blir det noe du aldri klarer å forbrede deg godt nok til. I alle fall i mye mindre grad enn ved et brudd.

Enig i at det er en skjult trussel, men ved et brudd så kan det være en mulighet for at disse to finner hverandre igjen.

Men som jeg sa, alt med måte. Det er som du sier at den som er død kan bli en som i ettertid blir "roset opp i skyene" på en slik måte at alle andre nye partnere ikke vil nå opp.

Det også blir jo veldig galt.

[Gjest popart]

Jeg tror ikke dette først og fremst handler om hva som er tillatt, men om ulikhet i sorgens intensitet.

Riktignok kan et brudd være uønsket av den som blir forlatt, men ekte kjærlighet er uselvisk, og man ønsker det beste for sin elskede samtidig som man sørger og savner.

Jeg mener altså at sorgen ved død er mye sterkere enn ved brudd.

Den er mye mere endelig. Personen lever jo fortsatt ved et brudd, man kan treffes, og man kan drømme om gjenforening.

Den som innleder et forhold til en enkemann/enke bør ha forståelse og respekt for den annens sorg, og ikke betrakte den som en konkurrent.

Flere ganger har jeg hørt skilte, forlatte kvinner sukke at de skulle ønske de hadde hatt en grav å gå til. Da ville de fått masse sympati fra omgivelsene, og slippe å føle nederlaget ved å bli forlatt, kanksje byttet ut med en yngre kvinne.

Når jeg hører slikt, blir jeg så provosert og rasende at jeg vil sprekke. Hvor egoistisk er det mulig å bli, tenker jeg da.

Selvfølgelig er det egoistisk, men jeg skjønner følelsen. Jeg har venner som har blitt forlatt brått og som har sørget så sterkt at de har ytret seg slik. Det betyr ikke at de faktisk ønsker et annet menneske død, det er bare i en periode at kjærlighetssorgen tar helt overhånd, og det er en av de mest egoistiske følelsene som finns (hva er galt med MEG, hvordan skal MITT liv bli, ÅÅ så ensom &ulykkelig &svikta jeg er).

Hun ene fikk høre at "nå fikk hun da snart ha kommet over det og gå videre i livet" etter fjorten dager. Det tok henne tre år, med hjelp av psykolog å bearbeide tapet. Ved dødsfall hadde hun jo fått mer støtte og sympati, men det at mannen levde i aller beste velgående med ny kjæreste gjorde det enda verre for henne å miste ham, ikke bedre. Selvfølgelig ØNSKET hun ikke han død, dødsfall hadde ingen ting med saken å gjøre, hun ønsket den sympatien og støtten man får når man mister livsledsageren sin brått og uventet. Og det var jo det hun hadde opplevd. Plutselig en dag var han vekk, sammen med familien hans og en del venner og alle regnet med at hun bare skulle leve videre lykkelig som om ingen ting hadde skjedd.

[Gjest kommer an på]

Selvfølgelig er det egoistisk, men jeg skjønner følelsen. Jeg har venner som har blitt forlatt brått og som har sørget så sterkt at de har ytret seg slik. Det betyr ikke at de faktisk ønsker et annet menneske død, det er bare i en periode at kjærlighetssorgen tar helt overhånd, og det er en av de mest egoistiske følelsene som finns (hva er galt med MEG, hvordan skal MITT liv bli, ÅÅ så ensom &ulykkelig &svikta jeg er).

Hun ene fikk høre at "nå fikk hun da snart ha kommet over det og gå videre i livet" etter fjorten dager. Det tok henne tre år, med hjelp av psykolog å bearbeide tapet. Ved dødsfall hadde hun jo fått mer støtte og sympati, men det at mannen levde i aller beste velgående med ny kjæreste gjorde det enda verre for henne å miste ham, ikke bedre. Selvfølgelig ØNSKET hun ikke han død, dødsfall hadde ingen ting med saken å gjøre, hun ønsket den sympatien og støtten man får når man mister livsledsageren sin brått og uventet. Og det var jo det hun hadde opplevd. Plutselig en dag var han vekk, sammen med familien hans og en del venner og alle regnet med at hun bare skulle leve videre lykkelig som om ingen ting hadde skjedd.

Svigermor kom med den uttalelsen da svigerfar stakk til ny dame etter 35 år, at det hadde vært bedre å gått til en grav.

Alle minnene i huset var vonde minner, hadde han vært død hadde det vært gode minner.

Alle var på svigermor sin side den første tiden, men så snudde noen (1-2 mnd etter bruddet), og de mente at nå måtte hun godta at han var ute og hadde etablert seg på nytt.

Det er ikke lett for en dame på 65 å takle en slik type brudd.