Miste noen i brudd vs død

[Babette]

Selvfølgelig er det egoistisk, men jeg skjønner følelsen. Jeg har venner som har blitt forlatt brått og som har sørget så sterkt at de har ytret seg slik. Det betyr ikke at de faktisk ønsker et annet menneske død, det er bare i en periode at kjærlighetssorgen tar helt overhånd, og det er en av de mest egoistiske følelsene som finns (hva er galt med MEG, hvordan skal MITT liv bli, ÅÅ så ensom &ulykkelig &svikta jeg er).

Hun ene fikk høre at "nå fikk hun da snart ha kommet over det og gå videre i livet" etter fjorten dager. Det tok henne tre år, med hjelp av psykolog å bearbeide tapet. Ved dødsfall hadde hun jo fått mer støtte og sympati, men det at mannen levde i aller beste velgående med ny kjæreste gjorde det enda verre for henne å miste ham, ikke bedre. Selvfølgelig ØNSKET hun ikke han død, dødsfall hadde ingen ting med saken å gjøre, hun ønsket den sympatien og støtten man får når man mister livsledsageren sin brått og uventet. Og det var jo det hun hadde opplevd. Plutselig en dag var han vekk, sammen med familien hans og en del venner og alle regnet med at hun bare skulle leve videre lykkelig som om ingen ting hadde skjedd.

Alle regnet med at hun skulle leve videre lykkelig som om intet var skjedd?

Det tror jeg altså ikke noe på.

Men det er klart at man får mere massiv støtte og sympati ved dødsfall. Det skulle da også bare mangle.

Og uansett. Jeg har null forståelse og sympati for de som sier at de skulle ønske de hadde en grav å gå til. Null.

De gjør meg kun provosert og sint. For så grenseløst egoistisk burde det rett og slett ikke være lov til å være.

For all del og vel å merke: Jeg har medfølelse med og forståelse for de som "faller sammen" ved samlivsbrudd og raser ned i kjelleren, men hvis de sier at de skulle ønske de hadde en grav å gå til, forsvinner sympatien hos meg.

[mil1365380270]

Når noen relativt unge dør sørger du over hva de gikk glipp av i livet sitt også, ikke bare at de har blitt borte for deg. Mindre egoistisk sorg på en måte.

Ved samlivsbrudd er det enten du som går, og da er det greit, eller du blir forlatt, og partneren har valgt det selv.

For begge tilfellene gjelder det vel at man må være klar for ny partner, og det synes jeg ikke man er hvis man sitter og sørger og skravler på graven titt og ofte. En normal hverdag er for travel til det.

[Gjest tap av kjær]

Alle regnet med at hun skulle leve videre lykkelig som om intet var skjedd?

Det tror jeg altså ikke noe på.

Men det er klart at man får mere massiv støtte og sympati ved dødsfall. Det skulle da også bare mangle.

Og uansett. Jeg har null forståelse og sympati for de som sier at de skulle ønske de hadde en grav å gå til. Null.

De gjør meg kun provosert og sint. For så grenseløst egoistisk burde det rett og slett ikke være lov til å være.

For all del og vel å merke: Jeg har medfølelse med og forståelse for de som "faller sammen" ved samlivsbrudd og raser ned i kjelleren, men hvis de sier at de skulle ønske de hadde en grav å gå til, forsvinner sympatien hos meg.

De mener det jo ikke bokstavelig da, at de skulle ønske personen var død. Men at de også kunne få litt medfølelse, slik de som blir enke gjør. Eller?

[skorpionfisken]

Men hvorfor er det liksom greit å sørge over at hun ikke lenger er sammen med en bare fordi han er død (selvsagt er jo det i seg selv trist da, men likevel). Hadde det blitt brudd hadde han jo også vært ute av livet hennes, men da hadde det jo ikke vært ok å sørge over ham 7 år etter.

Sorgen etter et brudd er mer såret stolthet og skuffelse og hjelpeløshet over å bli alene. Men personen er der ennå, og har man barn sammen må man ha kontakt med vedkommende. Det er ikke et absolutt brudd hvor man aldri mer ser den andre.

Sorg etter dødsfall blir noe annet. Da er det ugjenkallelig. Vedkommende lever ikke lenger, savnet i de situasjonene man gjorde ting sammen er stort.

Men også slik sorg blekner. Jeg mener at man ikke skal gå inn i et nytt forhold før sorgen er bearbeidet også her. Jeg mener ikke at man skal glemme den døde, man skal ta vare på minnene, spesielt om det er avkom etter den døde, de må få holde minnet i live. Man skal plante på grava og markere høytidsdager der. Men man må ikke la sorgen gå ut over kjærligheten til den nye. Har man en ny mann/dame så får man konsentrere seg om den personen, og la sorgen ligge som gode minner om det som var uten å la det overskygge livet nå.

Min farmor kom aldri ut av sin sorg. Hun pratet om mannen hver dag i 40 år til hun døde selv. Men så involverte hun seg aldri i en ny mann da...

[Babette]

De mener det jo ikke bokstavelig da, at de skulle ønske personen var død. Men at de også kunne få litt medfølelse, slik de som blir enke gjør. Eller?

Jeg tolker det bokstavelig, at de skulle ønske de heller hadde vært enker.

Jeg kan heller ikke skjønne annet enn at de får medfølelse fra omgivelsene når de blir forlatt. Er det ikke vanlig at folk får det, da?

[Gjest popart]

Jeg tolker det bokstavelig, at de skulle ønske de heller hadde vært enker.

Jeg kan heller ikke skjønne annet enn at de får medfølelse fra omgivelsene når de blir forlatt. Er det ikke vanlig at folk får det, da?

Man får ikke nødvendigvis så mye medfølelse, det forventes at man kommer mye fortere over sorgen. Helst skal man ikke sørge i det hele tatt, men være glad for at det gikk som det gikk, se framover og finne seg en annen. Det er det ikke alle som klarer med en gang. Da blir de sett på som patetiske og bitre.

Jeg tror ikke det er mange som virkelig ønsker de var enker, jeg tror mange syns brå samlivsbrudd, og den sorgen og tapsfølelsen det kan medføre, bagatelliseres veldig.

[Gjest KariKruskakli]

Det var det du sa jeg mener også, at man burde lagt sorgen og mennesket bak seg også når vedkommende er død, før man går i et nytt forhold. Akkurat som man gjør etter et brudd.

Savnet etter en person som har stått deg nær i mange år vil nok blekne, men kanskje aldri bli helt borte.

Likevel betyr jo ikke det at man ikke kan elske en ny partner like mye.

Synes man skal ha såpass respekt for partneren at man godtar det.

Og graven må selvsagt besøkes.

[Gjest KariKruskakli]

De mener det jo ikke bokstavelig da, at de skulle ønske personen var død. Men at de også kunne få litt medfølelse, slik de som blir enke gjør. Eller?

Om de ikke mener det bokstavelig, er det uansett en grusom ting å si.

[Babette]

Man får ikke nødvendigvis så mye medfølelse, det forventes at man kommer mye fortere over sorgen. Helst skal man ikke sørge i det hele tatt, men være glad for at det gikk som det gikk, se framover og finne seg en annen. Det er det ikke alle som klarer med en gang. Da blir de sett på som patetiske og bitre.

Jeg tror ikke det er mange som virkelig ønsker de var enker, jeg tror mange syns brå samlivsbrudd, og den sorgen og tapsfølelsen det kan medføre, bagatelliseres veldig.

Det du beskriver kan jo være en form for trøst. Jeg tror omgivelsene er opptatt av å trøste og støtte, men det kan være litt vanskelig å si de rette tingene.

At de sier at man bør se framover og være glad for at det gikk som det gikk, betrakter jeg som en måte å trøste den sørgende på.

Ofte kan omgivelsene også være litt usikre på hvordan de skal forholde seg. Da er det viktig at den forlatte selv er åpen på at hun trenger omsorg og forståelse.

[Gjest popart]

Det du beskriver kan jo være en form for trøst. Jeg tror omgivelsene er opptatt av å trøste og støtte, men det kan være litt vanskelig å si de rette tingene.

At de sier at man bør se framover og være glad for at det gikk som det gikk, betrakter jeg som en måte å trøste den sørgende på.

Ofte kan omgivelsene også være litt usikre på hvordan de skal forholde seg. Da er det viktig at den forlatte selv er åpen på at hun trenger omsorg og forståelse.

Men det er vel en misforstått måte å si det på da: "Jeg trenger mye forståelse og jeg trenger tid til å sørge og bearbeide det som har skjedd". Derfor sammenligner de det med dem som har mistet noen i dødsfall.

Men men, jeg mener ikke at det er taktfullt, smakfullt eller hyggelig gjort. Jeg skjønte bare så veldig godt hva min venninne mente da hun satt og gråt over øldelagt framtid og følte at sorgen hennes var forbudt.

[Babette]

Men det er vel en misforstått måte å si det på da: "Jeg trenger mye forståelse og jeg trenger tid til å sørge og bearbeide det som har skjedd". Derfor sammenligner de det med dem som har mistet noen i dødsfall.

Men men, jeg mener ikke at det er taktfullt, smakfullt eller hyggelig gjort. Jeg skjønte bare så veldig godt hva min venninne mente da hun satt og gråt over øldelagt framtid og følte at sorgen hennes var forbudt.

Det kan så være. Uansett er det en grusom ting å si.

Det er liksom ikke så farlig om han må ofre livet, bare jeg får en sorg som gir høyere status enn skilsmisse.

[Lillemus]

Man får ikke nødvendigvis så mye medfølelse, det forventes at man kommer mye fortere over sorgen. Helst skal man ikke sørge i det hele tatt, men være glad for at det gikk som det gikk, se framover og finne seg en annen. Det er det ikke alle som klarer med en gang. Da blir de sett på som patetiske og bitre.

Jeg tror ikke det er mange som virkelig ønsker de var enker, jeg tror mange syns brå samlivsbrudd, og den sorgen og tapsfølelsen det kan medføre, bagatelliseres veldig.

Jeg følte det omvendt jeg. At mange mente jeg burde sørge mye lenger etter bruddet! Det de ikke visste var nok at bruddet ikke kom som noen bombe så jeg hadde nok i grunnen sørget en del på forhånd.

Nå har det straks et par år siden selve bruddet og jeg har foreløbig ikke gått på noen smell... ;o)

[Gjest isa1]

ja....det er IKKE det samme for å si det sånn. jeg har opplevd begge deler. for oss som har opplevd døden i aller nærmeste familie/omgangskrets så virket dette spørsmålet usannsynlig provoserende at det sammenliknes med et samlivsbrudd. du har tydligvis ikke opplevd et selv siden du stiller noe som iallefall oppfattes av meg som et tankeløst spørsmål....

[Gjest George of the jungle]

Jeg skjønner deg i prinsippet. I prinsippet er ikke dette den store forskjellen.

Men det er en forskjell likevel. En person som dør kommer alltid overaskende på andre, uansett hvor mye det er forventet. Et brudd er aldri så utenkelig som et dødsfall. Dette er en av grunnene til at vi sørger og savner mer ved et dødsfall enn et brudd.

En person som er død er heller ingen trussel mot noen andre i et forhold.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å forstå at min nye partner hadde sørget sterkt og lenge hvis hennes mann hadde vært død. Men hvis hun hadde hatt samme savnet etter en person som hadde vært i live, hadde jeg blitt mye mer skeptisk. Han hadde da vært en trussel for vårt forhold.

Men uansett dødsfall eller ikke, alt med måte.

Om det er noe som er sikkert i dette livet, så er det at vi alle skal dø en gang.

[Gjest sissli]

...da jeg var 25 år og det var ille. Men jeg tror det kan være like ille og oppleve et samlivsbrudd. Jeg (og flere fagpersoner) mener at kjærlighetssorg er undervurdert. Det er en sorg på lik linje med noen annnen sorg. Jeg har sett venner med alvorlig kjærlighetssorg - og det har vært svært alvorlig. De har ikke hatt det lettere en meg..... Deres sorg har vært like vond og vanskelig som min..