Noen som har vært særboere?

[Lillemus]

Er det noen som har vært særboere i lengre perioder i voksen alder?

Av ulike grunner vil det nok bli problematisk for kjæresten og meg å flytte sammen, men jeg har virkelig ikke tenkt å la ham slippe ut av hendene mine av den grunn!

Men i hvor mange år gidder man egentlig være kjærester, treffes med ujevne mellomrom (men minst hver uke håper jeg!) og sånt?

Noen som har litt erfaring her? Eller kjenner noen som...?

[Gemini]

Har en nabo ("godt voksen" +/- 50 år eller så). Han og kjæresten er særboere, og har vært det i flere år. Begge har voksne barn og jobb de ikke vil gi slipp på, så de besøker hverandre i helgene og ellers når det passer.

[Gjest Elextra]

Har ikke forsøkt det selv, men har gode venner som har. En venninne av meg har vært sammen med kjæresten i 5 år, de er sammen de fleste helger og ferier, men bor i hver sin by.

Min venninne synes det er ideelt, hun har vært gift og/eller samboende i alle år, og nyter å ha sitt eget hjem og tid for seg selv, samtidig som de er to.

Selv tviler jeg på at jeg ville klart det over tid, men jeg er i en helt annen situasjon, så det er umulig å si.

[fyrlykt]

Noe annet skulle vært forbudt når man har små barn.

[Lillemus]

Noe annet skulle vært forbudt når man har små barn.

Unnskyld? Mine barn har en fantastisk stemor som de bor sammen med halve tiden - de er priviligerte som har så mange oppegående voksne rundt seg som er glade i dem.

Det vil nok min kjære bli også, men jeg ser altså ikke helt for meg hvordan vi skal klare å løse de praktiske problemene som vil oppstå rundt en evt. sammenflytting.

[Sofline]

Er det fordi han er sjømann det er problematisk?

[Lillemus]

Er det fordi han er sjømann det er problematisk?

Nei, det er andre faktorer inne i bildet her. Det med at han er ute store deler av tiden hadde jeg taklet om vi bodde sammen når han var hjemme.

[lurulf]

Jeg vet om flere par som har vært særboere i mange år.

Felles for dem er at de er "godt voksne" med store barn, egne hus og karrierer et stykke fra hverandre som de ikke ønsker/kan flytte på.

Det virker som det fungerer godt for dem.

[Babette]

Når kjærligheten er sterk nok, gidder man det meste.

Min kjære og jeg var særboende kjærester i fire år. Hovedårsaken til dette var at det neppe ville vært noen suksess å putte meg i samme hus som hans tenåringer.

Vi kan vel si det slik at vi har noe ulikt syn på hvor mye tenåringer bør gjøre hjemme og hvor mye penger de skal få etc., og at de aktuelle ungdommene etter mitt syn er/var både late og bortskjemte.

(Og jeg er den typen som i følge min kjære er nødt til å legge meg bort i alt).

Ekstra uheldig var denne koblingen siden mannen var og er mye på reise, slik at jeg ville ha vært nødt til å få dem opp om morgenen og rydde opp alt de slengte fra seg.

Huff, nå høres jeg lite barnevennlig ut. Og for all del: Ungdommene er veldig snille og har tatt godt i mot meg.

Og jeg forstår så inderlig godt at dårlig samvittighet p.g.a. skilsmissen kan gjøre at man slakker på grensene overfor ungene og gir dem det de vil ha.

Men jeg er ikke vant til syting og krangling og høy musikk og nebbete svar, barnløs som jeg er.

Nok om det.

Nå har vi vært samboere i et år, men av praktiske grunner (jobb) blir vi desverre særboere igjen fra høsten.

Det blir nok litt hardt, siden vi har fått smaken på å være sammen hele tida.

Men kjærligheten utholder alt, står det skrevet.

[Lillemus]

Når kjærligheten er sterk nok, gidder man det meste.

Min kjære og jeg var særboende kjærester i fire år. Hovedårsaken til dette var at det neppe ville vært noen suksess å putte meg i samme hus som hans tenåringer.

Vi kan vel si det slik at vi har noe ulikt syn på hvor mye tenåringer bør gjøre hjemme og hvor mye penger de skal få etc., og at de aktuelle ungdommene etter mitt syn er/var både late og bortskjemte.

(Og jeg er den typen som i følge min kjære er nødt til å legge meg bort i alt).

Ekstra uheldig var denne koblingen siden mannen var og er mye på reise, slik at jeg ville ha vært nødt til å få dem opp om morgenen og rydde opp alt de slengte fra seg.

Huff, nå høres jeg lite barnevennlig ut. Og for all del: Ungdommene er veldig snille og har tatt godt i mot meg.

Og jeg forstår så inderlig godt at dårlig samvittighet p.g.a. skilsmissen kan gjøre at man slakker på grensene overfor ungene og gir dem det de vil ha.

Men jeg er ikke vant til syting og krangling og høy musikk og nebbete svar, barnløs som jeg er.

Nok om det.

Nå har vi vært samboere i et år, men av praktiske grunner (jobb) blir vi desverre særboere igjen fra høsten.

Det blir nok litt hardt, siden vi har fått smaken på å være sammen hele tida.

Men kjærligheten utholder alt, står det skrevet.

Nå vil det aldri bli aktuellt at jeg reiser bort og lar ungene være hans ansvar mens jeg er borte. Skulle noe sånt bli aktuellt har ungene en far.

Nei, vi får vel ta en grudig prat om dette etterhvert dersom følelsene fortsatt er like sterke når det har gått en del tid. )

[Babette]

Nå vil det aldri bli aktuellt at jeg reiser bort og lar ungene være hans ansvar mens jeg er borte. Skulle noe sånt bli aktuellt har ungene en far.

Nei, vi får vel ta en grudig prat om dette etterhvert dersom følelsene fortsatt er like sterke når det har gått en del tid. )

Ja, men dette med unger blir litt forskjellig når de er eldre.

Jeg kunne jo ha sagt det samme, at med han på reise fikk de være hos moren. Men det går ikke an å sende tenåringer mellom hjemmene med sekk på ryggen slik man kan gjøre med en 6-åring.

Ungdommer er avhengig av å ha tingene sine rundt seg, og må få lov å velge hvor de vil være. De har sine venner og sine aktiviteter og langt på vei sitt eget liv.

Dessuten er visst bredbånd og slike fasiliteter rimelig viktig, har jeg forstått.

[Åsemor]

Min mor og "stefar" har vært særboere i 8 år nå, og jeg tror aldri de kommer til å flytte sammen, de har det helt topp sånn som de har det nå. Men de tilbringer mer tid i samme seng enn i hver sin da, ingen av dem har barn som bor hjemme lenger.

[Lillemus]

Ja, men dette med unger blir litt forskjellig når de er eldre.

Jeg kunne jo ha sagt det samme, at med han på reise fikk de være hos moren. Men det går ikke an å sende tenåringer mellom hjemmene med sekk på ryggen slik man kan gjøre med en 6-åring.

Ungdommer er avhengig av å ha tingene sine rundt seg, og må få lov å velge hvor de vil være. De har sine venner og sine aktiviteter og langt på vei sitt eget liv.

Dessuten er visst bredbånd og slike fasiliteter rimelig viktig, har jeg forstått.

Skjønner hva du mener. Om en av eller begge ungene velger å bo fast hos meg og kjæresten om vi blir samboere så kan jo situasjonen oppstå så klart. Men pr. i dag er det han som har jobb som medfører mye reising og ikke meg. Ser ikke for meg at jeg vil orke å ha reisejobb.

Akkurat når det kommer til bredbånd og slikt vil nok det være likt hos oss begge, så det spiller ingen rolle. )

Men det er uansett mange år frem i tid til mine blir tenåringer!

[Babette]

Skjønner hva du mener. Om en av eller begge ungene velger å bo fast hos meg og kjæresten om vi blir samboere så kan jo situasjonen oppstå så klart. Men pr. i dag er det han som har jobb som medfører mye reising og ikke meg. Ser ikke for meg at jeg vil orke å ha reisejobb.

Akkurat når det kommer til bredbånd og slikt vil nok det være likt hos oss begge, så det spiller ingen rolle. )

Men det er uansett mange år frem i tid til mine blir tenåringer!

Og innen den tid har dere nok for lengst flyttet sammen.

Jeg tror tilpasningen til mors eller fars nye partner er mye lettere med små barn enn med store.

Og det er forståelig, sett fra ungdommers synspunkt.J eg synes også at stemorsrollen er veldig kunstig når barna er nesten voksne allerede ved starten av forholdet.

Jeg skal i alle fall aldri bli annet enn pappas kjæreste.

Og det tror jeg barna hans er helt enig i. De er i ferd med å løsrive seg, og har nok med sine to foreldre. De trenger ikke flere.

I mine ører hørtes det bare latterlig ut da Se og Hør en stund omtalte kona til Sven O. som Mette Marits stemor.

[Lillemus]

Og innen den tid har dere nok for lengst flyttet sammen.

Jeg tror tilpasningen til mors eller fars nye partner er mye lettere med små barn enn med store.

Og det er forståelig, sett fra ungdommers synspunkt.J eg synes også at stemorsrollen er veldig kunstig når barna er nesten voksne allerede ved starten av forholdet.

Jeg skal i alle fall aldri bli annet enn pappas kjæreste.

Og det tror jeg barna hans er helt enig i. De er i ferd med å løsrive seg, og har nok med sine to foreldre. De trenger ikke flere.

I mine ører hørtes det bare latterlig ut da Se og Hør en stund omtalte kona til Sven O. som Mette Marits stemor.

Det er jeg helt enig i. Hadde han hatt barn i slutten av tenårene hadde jeg slett ikke følt meg som noen stemor! ) Da er det annerledes når ungene er små, det er sant.

[Gjest prust]

Foreldrene mine ble separert i 1981. De hadde to-tre år som sikkert var tøffe og vanskelige, men litt etter litt ble de venner igjen, og tilbragte mer og mer tid sammen.

De siste 10-15 årene har de flere ganger vært på ferie sammen, og er mye hos hverandre. Nå er de pensjonister, og overnatter stadig hos hverandre. For to år siden hadde pappa prolaps i ryggen , og bodde hos mamma i tre måneder. Det gikk greit, men de trives beste med å bo hver for seg.

De har sannsynligvis Norgesrekord i separasjonslengde :-)

[skorpionfisken]

Jeg kjente to par som hadde det sånn. Begge parene forklart med at de begge hadde tenåringer som helst ville bo hjemme.

Det ene paret fikk et barn sammen, fordi de planla å flytte sammen når de eldste barna flyttet ut. De fant ut at skulle de ha barn sammen måtte de gjøre det før de ble for gamle. Det fungerte bra i mange år, de var alltid sammen på alle tilstelninger og var ofte hos hverandre. Vi trodde at de var sammen og alt bare velstand. Plutselig en dag giftet hun seg med en annen mann. Stormfullt og fort. Da viste det seg at de som hadde barnet sammen bare hadde vært venner i årevis, men følte ikke for å fortelle det til omverdenen.

Det andre paret fikk voksne barn, og barnebarn på hver sin kant og er ennå særboere. Men de er alltid sammen, ser du den ene så ser du den andre også, så hvorfor de ikke har solgt det ene huset og flyttet sammen er et mysterium. Men der igjen, de blir visst ikke enige om hvilket hus som skal selges og hvilket som skal bos i. Og så er det dette med arven til barna da. Tror aldri de flytter sammen offisielt.

[Lillemus]

Jeg kjente to par som hadde det sånn. Begge parene forklart med at de begge hadde tenåringer som helst ville bo hjemme.

Det ene paret fikk et barn sammen, fordi de planla å flytte sammen når de eldste barna flyttet ut. De fant ut at skulle de ha barn sammen måtte de gjøre det før de ble for gamle. Det fungerte bra i mange år, de var alltid sammen på alle tilstelninger og var ofte hos hverandre. Vi trodde at de var sammen og alt bare velstand. Plutselig en dag giftet hun seg med en annen mann. Stormfullt og fort. Da viste det seg at de som hadde barnet sammen bare hadde vært venner i årevis, men følte ikke for å fortelle det til omverdenen.

Det andre paret fikk voksne barn, og barnebarn på hver sin kant og er ennå særboere. Men de er alltid sammen, ser du den ene så ser du den andre også, så hvorfor de ikke har solgt det ene huset og flyttet sammen er et mysterium. Men der igjen, de blir visst ikke enige om hvilket hus som skal selges og hvilket som skal bos i. Og så er det dette med arven til barna da. Tror aldri de flytter sammen offisielt.

*Hehe* Det er visst mange ulike konstellasjoner ute og går! )

Nå vil jo vi aldri få noe barn sammen, men etter denne tråden ser jeg ikke fullt så mørkt på dette "særboerskapet" lengre.

Takk til dere alle for innspill! )

Hva skulle man vel gjort uten DOL? ;o)

[Babette]

Det er jeg helt enig i. Hadde han hatt barn i slutten av tenårene hadde jeg slett ikke følt meg som noen stemor! ) Da er det annerledes når ungene er små, det er sant.

Og når det gjelder dette med at han var mye på reise, hadde ungene ingen problemer med å være alene noen dager.

Det var de vant til, og trivdes med det. Hvis jeg da skulle forlangt at de måtte være hos moren, ville det garantert ha blitt pipekonsert.

[Lillemus]

Og når det gjelder dette med at han var mye på reise, hadde ungene ingen problemer med å være alene noen dager.

Det var de vant til, og trivdes med det. Hvis jeg da skulle forlangt at de måtte være hos moren, ville det garantert ha blitt pipekonsert.

Hos meg er det snakk om små barn vet du, de hadde blitt sendt til pappan sin. Vi har uansett 50/50 samvær så det hadde vært naturlig.

Skjønt - det har da hendt at stemora har hatt ungene et par dager alene om faren har vært bortreist, gått helt fint det.