sliter i forholdet for tida...

[Gjest ikke denne gangen...]

Vet ikke helt hvor jeg skal poste, men har prøvd i åpent forum også...

Kanskje det er noen sjeler der ute som kan gi noen gode råd...Eller kanske det hjelper bare å skrive ned litt...

Jeg har "store" problemer for tiden. Har to barn, ett og fire år, og vi kjøpte oss hus for litt over ett år siden.

Det har vært litt "kjølig" mellom meg og sambo nesten hele det siste året, og føler at det meste er min feil... Jeg har aldri vært noe glad i sex, Men siden før jeg ble gravid med minste mann(siste 2,5 år),har vi kanskje hatt sex max 10 ganger eller noe sånt. Føler at det sliter veldig på gubben, og på meg... Jeg orker liksom ikke være intim i det hele tatt i redsel for at han skal ta det som en invitt... Det tærer jo på oss begge, men ingen av oss tør å ta det opp...

Jeg klarer ikke helt å se fremtiden uten han, men heller ikke med han.. Har begynt å tenke på en tidligere flamme, og det er selvsagt ikke til hjelp. Fantasien overgår jo selvsagt den grå hverdagen.

Jeg har vært arbeidsledig siden permisjonen sluttet, men har en deltidsjobb i helger. Dette er en befrielse for meg. Jeg nyter å ha kveldene "alene". Puster lettet ut når han er ute om kveldene også.. Det er liksom ikke helt sånn det burde være...

Har i perioder slitt med litt sosial angst, og føler at jeg stenger meg litt inne for tiden. Selvtilliten har aldri vært stor, men følte at jeg hadde større tro meg selv nå...

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vurderer seriøst å gi opp forholdet men føler det ikke er rett ovenfor ungene heller. Vi burde vel prøve noe mer.. Bare så vanskelig når gubben alltid blir stille og tverr når jeg prøver å ta opp noe alvorlig..

Ble vel vanskelig å følge viss noen orka å lese alt... Ikke lett å få ned følelsenen her, men har det ikke godt om dagene heller. Noen som har noen gode råd, eller som vil leke litt hobby-psykolog me meg?

Føler på en måte at alt står i stampe for tiden, og ikke har jeg noen venniner som er nær nok til at jeg kan ta det opp med dem.. Er ikke det rart, de kan fortelle meg alt, men jeg kan ikke snakke med dem... Har alltid blitt svikta når jeg har virkelig åpna meg, så det ligger vel kanksje der... Det er iallfall tungt å sitte helt alene uten noen å kunne prate med... Har skjedd så mye i livet mitt fra barndommen at det er vanskelig når ikke folk kjenner bakgrunnen min, men her virker det som det alltid er noen som har gode råd eller ord å komme med uansett.

[Gjest cherise]

Har vært i en lignende situasjon.

Jeg vil si at første bud for dere nå er å kommunisere! Slike problemer som dere har går ikke over av seg selv. Dere må legge kortene på bordet overfor hverandre og prøve å finne ut hva dere vil. Har dere et felles mål om å få forholdet på beina igjen? Da finnes det håp!

Men dette må dere altså finne ut av. Ikke alltid enkelt å vite hva man selv føler, men prøv å være ærlige mot dere selv og hverandre.

Åpenhet og humor ble løsningen for meg. Det var slitsomt å ha "tunge" samtaler om alle problemene våre. Særlig fordi mannen min ikke vil snakke om sånt (som din mann). Til slutt klarte vi å ufarliggjøre situasjonen ved å bare akseptere hvordan ting var blitt. Vi spøkte f.eks med vårt elendige sexliv og mannen min gjorde ingen forsøk på å få meg til sengs. Dette gjorde veldig godt. Det gikk en stund, men så begynte jeg å savne at han prøvde seg. I denne perioden følte jeg også at jeg kunne gi ham et kjærtegn uten at det ble sett på som en invitasjon til noe mer.

Vi klarte å løsne opp i situasjonen og fikk det bedre sammen. Men hele nøkkelen til suksessen ligger i at begge parter har _vilje_ til å få det til. Og selvsagt et _ønske_ om å bli værende sammen.