Ang "magemamma"

[Korea-Fan]

Jeg har alltid tenkt at det er et fint ord. Jeg snakket tidligere med en annen adoptivmor som jeg egentlig er blitt mer enig med. Ordet "mamma" er bare meg, derfor tror jeg heller jeg vi si "koreadama" eller "koreamor" eller noe sånt (har ikkee bestemt oss for hvilket ord), men ikke samme navn som meg selv.

[Mamta]

For meg/oss har ikke akkurat uttrykket "magemamma" vært naturlig å bruke. Vi har snakket med barna våre (de to eldste på 5 og 9, fortrinnsvis) om deres "indiske mamma" eller "den indiske damen som du har ligget i magen til". Jeg opplever det slik at de syns det er godt at vi kan snakke om deres første mamma på denne naturlige måten, uten å konstruere et eget uttrykk på henne. De vet jo likevel hvem som er _mammaen_ deres.

Jeg har ikke noe behov for å distansere meg fra barnas biologiske mor ved å utelukke å kalle henne for "mamma". Ordet "mamma" er det naturlige å bruke i denne sammenhengen, for oss, da blir det kunstig distanserende å benevne biologisk mor for f.eks. "indiadama".

Bare noen tanker fra meg omkring det du tar opp her. Vet jo ikke hvor store barn du har, men jeg opplever at det er viktig å være lydhør for hva barnet selv syns er naturlig å kalle henne.

Hilsener fra

[AAA]

Hei!

Vi har ikke kommet så langt at dette har vært snakket om med jenta vår enda, men det er nok ikke langt borte.

Vi kommer sikkert til å bruke som "kinamamma" eller noe sånt. Jeg forstår egentlig ikke problemet med å bruke ordet "mamma" om damen som har båret fram mitt barn jeg. Syns egentlig det virker som usikkerhet i forhold til egen rolle hvis man ikke "tør" bruke det ordet. Men for all del, finner man annet ord som føles mer komfortabelt, så er det ikke noe must å bruke mamma. :-)

Men: jeg syns at ordet Koreadama hørtes respektløst ut. Men igjen, det er meg, jeg er sikker på at det ikke er sånn ment.

MVH

Min per

[Gjest litchi]

Vår datter er ikke så stor at vi har behov for å kalle de biologiske foreldrene noe, foreløpig. Men når jeg snakker om biologisk mor, enten til mannen min, eller til vår eldste datter, bruker jeg ofte "hun som bar henne (i magen)". I lengden blir det nok for "tungt" å si, så jeg tror vi kommer til å bruke "kinamamma" og "kinapappa", og sikker også "hun som bar deg".

Jeg har stor respekt og bare varme følelser for de som bar barnet mitt til verden, og vet at valget de tok ikke på noen måte var lett (vet det ut i fra informasjon som ble funnet hos vår datter). Jeg vil at datteren vår skal forstå at de gjorde det aller beste de kunne for henne, ut i fra forutsetningene, selv om det virker uhyrlig og brutalt for oss i vår del av verden.

Derfor blir det også viktig for oss å bruke et "varmt" uttrykk for de biologiske foreldrene, og jeg synes kinamamma - og pappa passer godt.

[Noraførr]

Vi har konsekvent brukt begrepet "magemamma" om storesøsters biologiske mamma (og etterhvert også om lillesøsters biologiske mamma), og ser ingen betenkeligheter med dette begrepet.

Begrepet har blitt et natulig ord i hennes vokabular - og nå i en alder av 3,5 år vet hun:

- at hun har en "magemamma" i Kina, men at vi ikke vet hvem hun er eller hva hun heter ... altså at vi ikke kjenner henne

- at hun ikke har ligget i min mage, og ikke har fått melk fra mine pupper

- at hun har ei fostermor i Kina, som måtte passe henne før mamma og pappa kunne hente henne. Henne har vi bilder av - og vet navnet på.

- at lillesøster har en annen "magemamma" enn det hun har

- at vi er hennes ordentlige mamma og pappa - og at lillesøster er hennes søster

- at både hun og lillesøster har bodd i Kina når de var babyer - og at mamma og pappa måtte reise med fly for å hente de. Hun var med å hentet lillesøster - og har skjønt at det foregikk omtrent på samme måte da vi hentet henne.

Dette snakker hun om som den største selvfølgelighet!

Jeg er ikke redd for å bruke et begrep som inneholder ordet mamma om mine barns biologiske mor - og for meg blir ordet "dame" en fullstendig fremmedgjøring av biologisk mor.

Vårt håp er at "magemamma" skal bli et positivt begrep, som ungene med stolthet skal bære med seg!

Lykke til!

hilsen fra

[ahg]

Vi har brukt "magemamma" hele veien og synes det fungerer fint. Det er veldig konkret, og det passer for oss. Andre alternativer er selvfølgelig like bra, enhver må finne det uttrykket de opplever som best.

"dama" blir for meg et veldig distansert ord som jeg ikke opplever som særlig respektfullt. Men det er altså meg, ikke deg.

Hvorvidt man skal ha enerett på ordet "mamma" eller ikke, har for meg en sammenheng med hvor trygg man selv føler seg på mammarollen. Jeg opplever det som et følsomt og sårbart tema. Har selv vært igjennom en prosess på det og er mye tryggere på at jeg er mine barns "ordentlige mamma" nå, enn jeg var for noen år siden. Da føles det heller ikke ubekvemt å snakke om at jentene våre også har hver sin "(mage)mamma" i Kina.

[noppy]

Vi har valgt å bruke kinamor og ikke mamma. Tenkte at det kanskje var forvirrende for et lite barn med to mammaer?

Syns ikke dette er så lett...

Tror man må ta et valg og så snakke naturlig om dette til ungene.

[trompet]

Vi har brukt "magemamma" hele veien og synes det fungerer fint. Det er veldig konkret, og det passer for oss. Andre alternativer er selvfølgelig like bra, enhver må finne det uttrykket de opplever som best.

"dama" blir for meg et veldig distansert ord som jeg ikke opplever som særlig respektfullt. Men det er altså meg, ikke deg.

Hvorvidt man skal ha enerett på ordet "mamma" eller ikke, har for meg en sammenheng med hvor trygg man selv føler seg på mammarollen. Jeg opplever det som et følsomt og sårbart tema. Har selv vært igjennom en prosess på det og er mye tryggere på at jeg er mine barns "ordentlige mamma" nå, enn jeg var for noen år siden. Da føles det heller ikke ubekvemt å snakke om at jentene våre også har hver sin "(mage)mamma" i Kina.

Jeg får det ikke til å virke naturlig å si magemamma eller magemor, Men som de sier andre steder så er det opp til hver familie å lage historie for barnet sitt.

Hos oss er det en fremmend dame som hadde barnet i magen før vi fikk hentet det. Små barn bør ikke mener jeg,- å tenke på hvor opphavet befinner seg for det er et begrep de ikke forstår alikevell. Barn forstår etterhvert som de blir eldre å da er det dem selv som setter ord på ting. Jeg tror ikke på at adoptivbarn forstår å tenker bedre enn andre barn. Hos oss kom alt til sin plass ettersom barna ble større.Hos oss fungerte det bra å ikke fokusere for mye på opphavet, for barn tenker ikke langsiktig men kun i nuet.

Å nuet ... det er her hvor de lever nå , med mamma, pappa, søsken , besteforeldre og alle de som betyr noe for barnet.

Skal opphavet omtales så bør det være barnet å ikke foreldrene som tar det fram.Da slipper man unødvendige forvirringer.

Historien til familien startet jo ved "fødselen" dvs. da de traff hverandre for første gang.å det er det spennende å høre om gang på gang. For det har de jo felles.

[ahg]

Jeg får det ikke til å virke naturlig å si magemamma eller magemor, Men som de sier andre steder så er det opp til hver familie å lage historie for barnet sitt.

Hos oss er det en fremmend dame som hadde barnet i magen før vi fikk hentet det. Små barn bør ikke mener jeg,- å tenke på hvor opphavet befinner seg for det er et begrep de ikke forstår alikevell. Barn forstår etterhvert som de blir eldre å da er det dem selv som setter ord på ting. Jeg tror ikke på at adoptivbarn forstår å tenker bedre enn andre barn. Hos oss kom alt til sin plass ettersom barna ble større.Hos oss fungerte det bra å ikke fokusere for mye på opphavet, for barn tenker ikke langsiktig men kun i nuet.

Å nuet ... det er her hvor de lever nå , med mamma, pappa, søsken , besteforeldre og alle de som betyr noe for barnet.

Skal opphavet omtales så bør det være barnet å ikke foreldrene som tar det fram.Da slipper man unødvendige forvirringer.

Historien til familien startet jo ved "fødselen" dvs. da de traff hverandre for første gang.å det er det spennende å høre om gang på gang. For det har de jo felles.

Jeg er helt enig i at det ikke er noe poeng å sette mye fokus på biologiske foreldre hvis ikke barnet viser interesse.

Samtidig tror jeg det er bra at barnet gjennom enkle små drypp får et forhold til sin egen historie ganske tidlig. Slik jeg ser det, vil det bidra til at barnet får et naturlig forhold til sin bakgrunn.

Jeg har fortalt våre to deres historie som et eventyr fra de var ganske små. Eventyret inneholder kort og enkelt de mest grunnleggende tingene som skjedde før adopsjonen, inkludert at de lå i magen til sin biologiske mor, og ble født av henne. Hovedfokuset er likevel på hvor mye vi ønsket dem og lengtet etter dem, hvor lenge vi måtte vente, og hvor stort det var for oss å få dem. Dette har alltid vært deres favoritt-eventyr. De ber jevnlig om å få høre det på nytt, selv om de for lengst kan hver eneste detalj utenat.

Å kalle biologisk mor for "magemamma" betyr ikke for meg å fokusere unødvendig mye på biologisk opphav.

Barn er også forskjellige. Hos oss viser den ene liten eller ingen interesse for biologisk opphav (på tross av årevis med begrepet "magemamma"), mens den andre har begynt å spørre stadig mer og gjøre seg mange tanker. Jeg svarer da så godt jeg kan - enkelt, kortfattet og ærlig.

[Gjest hilsen en mamma]

Jeg bruker ordet "magemor" eller "Kinamor" istedenfor "Magemamma/ Kinamamma".

De fleste adopterte barn, ettersom jeg har lest, vil før eller senere oppleve det slik at de har "to sett" foreldre, ett i opprinnelseslandet og et i Norge. Selv om mamma og pappa er de nærmeste såklart. Jeg tror ikke vi kan eller skal hindre barna våre å få følelser overfor sine biologiske foreldrene, eller prøve å bagatellisere deres rolle.

Jeg regner med at de biologiske foreldrene tenker en god del på barnet sitt, og det er også en del av virkeligheten som jeg (når barnet blir eldre) vil formidle til henne.