normalt????

[org]

Uff...håper virkelig ikke at det blir slik med meg og min eks. Vi har et godt forhold. Bor på samme sted så jeg regner med at jeg kommer til å se dem sammen før eller siden.

Ellers så tror jeg litt av årsaken til at jeg er så lei meg nå er at jeg også er forelsket i en mann. Men min eksmann "nekter" meg å være sammen med han. Sier at han nekter å ha kontakt med meg om det blir noe mer mellom oss. Derfor har jeg "ofret" han jeg er forelsket i for å fortsatt kunne ha et godt forhold til min eksmann. Syns vel kanksje det er litt urettferdig at min eksmann skal kunne få seg en dame, når jeg ikke kan få han jeg elsker.

Det hørtes ikke bra ut...

[Gjest tjohooo]

Nei jeg tenker ikke å ta igjen med samme mynt!

Selvfølgelig kan han ikke nekte meg å være sammen med den jeg vil. Men han gir meg et utrolig vanskelig valg da når han nekter kontakt med meg om jeg blir sammen med han andre.

Grunnen til at han ikke ønsker at jeg skal bli sammen med denne personen er ikke pga. at han er pedofil, barnemishandler, eller annen psykisk ustabil person. Men derimot at han var bestekameraten hans og eksmannen min syns det var utroøig sjoffelt gjort av sin kamerat å bli isammen med hans ekskone...

Nå har de ingen kontakt med hverandre lenger pga. dette, og dersom vi blir sammen sier min eksmann altså at han heller ikke vil ha kontakt med meg!

Kanskje blir det greit for han når han får vent seg til tanken. Men det er jo ikke verdens undergang om en eks ikke vil ha kontakt heller, da. Verre om det er ens beste kamerat.

[Gjest grublerigrublera]

Helt normalt!

Jeg har slitt meg gjennom alle faser av min eksmanns nye forhold. De ble offisielt sammen (ikke bare bak min rygg), det var en nedtur. De flyttet sammen, ny nedtur. De forlovet seg, enda en nedtur. De giftet seg, nedtur igjen. Nå venter jeg bare at det annonseres at de skal ha barn.

Nedturene har ikke vært sånn at det har gått ut over noe, barna og samboeren min har nok ikke merket det. Jeg tar imot alle nyhetene med et smil, gratulerer og er blid.

Jeg vil overhodet ikke ha ham tilbake. Faktisk lurer jeg på hva som gjorde at det tok 18 år og hans initiativ til skilsmissen før vi ble skilt. Hva som gjorde at jeg ikke selv innså at vi overhodet ikke hadde noe felles utenom barna.

Jeg har det utmerket med min samboer, så mye av disse nedturene er idioti.

Kanskje vi sørger over det som kunne vært, men som ikke ble, fordi vi var så forskjelllige?

Hm. Jeg opplever det ikke slik. I første omsving var det min stolthet som ble dødelig såret da han bedro meg. ( I tillegg til alt det andre) Men jeg var aldri sjalu. jeg var vel egentlig ferdig med kjærligheten til ham da det sprakk ordentlig. Det eneste jeg strevde veldig med var barna, at de ble skillsmissebarn. Tapet av "den perfekte familien" og at jeg (vi?) feilet.

Desverre for stoltheten min gikk han rundt og trodde at jeg ville ha ham tilbake lenge etter at jeg hadde funnet en ny mann... he he

Vel. Jeg registerer hans nye lykke med kone og barn og alt sammen, med sånn. Jeg vet ikke. Nyskjerrig overaskelse? Og så irriterer det meg grenseløst at folk kan oppføre seg som svin og slippe unna med det!!! DET er det verste synes jeg.

Men sorg? Sjalusi? Æsj, nei. Artig dog, å tenke på at HAN kanskje føler det slik? Har jeg igrunnen aldri tenkt over.

[Gjest stoiker]

Har tenkt mange ganger på det. Og jeg tror ikke jeg hadde likt det. Men dersom de hadde vært ærlige helt fra starten om forholdet så tror jeg at jeg kunne kommt over det, og sett det positive i deres forhold med tiden, som for eksempel at jeg likte hans dame godt, at vi ville fortsatt hatt kontakt ikke bare gjennom barna men også gjennom felles venner, at jeg kjente damen hans utrolig godt og vet at hun er til å stole på og grei med barna.(Vi har vært ærlige helt fra starten, og snakket mye med min eksmann om oss).

Så selvfølgelig ville det kommt som et sjokk med det første, men dersom jeg hadde kommet helt over min eksmann og ikke kunne tenke meg å bo sammen med han mer allikevel, så tror jeg at jeg ville godtatt det med tiden!

Hvis begge er enige om separasjon og skilsmisse...hvis denne bestekameraten kom inn i bildet _etter_ at separasjonen var et faktum -

nå er det gått et år. Nå finner _han_ seg ny dame. Ærlig talt - om du elsker bestekameraten hans og han deg - ... det må da være bedre for din eks at ungene deres får en stefar som han liker - enn en vilt fremmed som, for alt det vi vet- kanskje ikke vil være noen god stefar?

Tenker jeg. Men får vel likevel en følelse av at det ligger en hund begravet her et eller annet sted? Eller at det er en ugle i mosen?